Jeg fikk holde et foredrag sist helg om Post Traumatisk Vekst! Det var en veldig fin opplevelse. Jeg følte meg trygg og rolig. Jeg tillot spørsmål underveis i foredraget for aller første gang. Vanligvis tar jeg spørsmålene etterpå. Men dette gikk veldig fint, og jeg fikk så fine tilbakemeldinger. Der var helt stille i salen, og samtlige fulgte nøye med på hva jeg sa i 45 minutter. Jeg merket at det var en intens stemning, og de fulgte liksom med på alt jeg sa og viste frem. Det var en veldig sterk og god erfaring å ha med seg videre. For jeg kan bare si at jeg elsker å holde foredrag!
Jeg kjente på en mestringsfølelse som var god. Det var veldig kjekt å se hvor engasjerte de var, og jeg fikk gode spørsmål underveis som gjorde at jeg fikk fylt opp tiden veldig bra. Jeg gleder meg veldig til jeg skal i ilden igjen. Denne gangen fikk jeg heller ikke en sterk reaksjon i etterkant. Det skyldes nok at jeg var blant “mine egne” i Mental Helse Vest Agder. Men den var en ny opplevelse. Jeg sank litt sammen etterpå, men jeg var i balanse hele tiden. Det var deilig å kjenne på! Jeg fikk tilbakemeldinger fra veldig mange etterpå, og det var mye ros og klemmer.
Jeg er så glad for at jeg våger dette! Det gir meg så utrolig mye. Det er ikke bare jeg som gir. Når jeg prater med publikum etterpå, så merker jeg at de deler med meg. Jeg får ny kunnskap om hvordan mine ord trigger andre mennesker. Jeg har en sterk historie, og jeg vet at den setter spor hos mitt publikum. Noen ganger setter den i gang prosesser som man må bidra i etterpå. Det er helt i orden. Jeg forsøker å være tilgjengelig etterpå, og det har vist seg å være veldig nyttig. De foredragene jeg har holdt i 2017 har gitt mersmak! Jeg ser virkelig frem til å holde mange foredrag i 2018!
Noen dager er det ikke mye som fungerer. Jeg blir fylt opp av vonde tanker og ord inni hodet mitt. De gir meg en ubehagelig følelse i kroppen min. Jeg blir sliten. Det blir noen ganger på sofaen for å samle krefter. Men det verste er tung sinnet som kommer over meg. Jeg blir så utrolig trist og lei. For jeg vil så inderlig gjerne slippe unna. Jeg har fått nok av det. Det er ikke nødvendig å stadig bli påminnet om fortid og traumer. Jeg vil så inderlige gjerne at kroppen skal glemme det for godt. Jeg føler meg så inderlig maktesløs når angsten herjer med meg.
Det er vondt å bli minnet på det som jeg har opplevd tidligere. Jeg vet at det må jobbes med i mange år. Jeg kan ikke løpe vekk fra det. Men jeg blir sint når det ødelegger mine dager! For det fortjener jeg faktisk ikke. Noen ganger renner tårene nedover kinnene mine. Jeg trenger ikke si noe som helst. Jeg bare gråter i det stille. Sammenkrøpet på sofaen under pleddet helt alene. Jeg blir liten igjen. Det er ikke en god følelse. Det herjer i kroppen uten at jeg ønsker det. De dagene hater jeg så intenst at det gjør fysisk vondt. Jeg vil ikke ha det slik lenger.
Nå vil jeg nyte det gode livet jeg har her og nå! Jeg vil videre! Min kamp er på ingen måte over. Selv om jeg har kommet veldig langt, så har jeg mye igjen. Mange traumer som må bearbeides på nytt og på nytt igjen. Helt til kroppen kan gi meg fred. Jeg gleder meg veldig til den dagen kommer. For jeg ønsker ikke å være liten og svak. Jeg skal fortsette med terapi, og jeg skal jobbe meg gjennom det. Men det koster. Det er mange tårer. Mye sinne og frustrasjon. Likevel så smiler jeg på de gode dagene. For livet er jo så godt.
Hver gang jeg formidler, så ønsker jeg å berøre mennesker! Jeg ønsker at mitt budskap skal nå ut til de som trenger et håp i hverdagen! Jeg vet at jeg trigger følelser på godt og vondt. Mine foredrag kan ofte trigge frem tårer. Noen ganger ler vi ganske mye også. For jeg har ganske mye selvironi på mine erfaringer, og det bruker jeg ofte. Jeg vil jo ikke at det skal være så trist hele tiden. Jeg gleder meg over livet, og er veldig bevisst på at jeg vil formidle glede og en tro på fremtiden. Jeg vet at det er viktig å være bevisst på hva jeg sier. For det setter dype spor i andre mennesker.
Når jeg opptrer med sang og musikk, så berører jeg mennesker direkte. Veldig mange ganger opplever jeg at noen begynner å gråte mens jeg synger. Slik har det egentlig alltid vært. Jeg forsøker alltid å synge rett fra hjertet. Jeg bruker meg selv, og jeg vil så inderlig gjerne gi mitt publikum en ekte opplevelse. Jeg fokuserer på tekst, og jeg varierer lydstyrke på musikken min. Jeg merker at det har en stor effekt. Jeg ønsker så inderlig å spre mitt håp om en god fremtid for oss alle sammen. Jeg ønsker å belyse de såre tingene i livet som virkelig betyr noe.
Jeg er veldig heldig som har muligheten til å gjøre dette! Jeg er utrolig glad for at jeg nå er sterk nok! Jeg gleder meg til å ha mange oppdrag i årene som kommer. Jeg ser frem til foredrag, konserter og blogging! Jeg både håper og tror at dette kommer til å fungere veldig fint! Jeg håper at de som hører på, får med seg noe godt hjem igjen i sjelen!
Jeg jobber med å skrive en bok. Det er en blanding av biografi og mestringsbok. Det er utrolig krevende å skrive denne boken. Hver eneste gang jeg setter meg ned for å skrive et kapittel, så trigger jeg følelser inni meg. Noen ganger klarer jeg å skrive mye, mens andre dager må jeg bare gi meg. Jeg har ikke noen frist, da jeg ikke har en avtale med noe forlag enda. Så jeg kommer til å bruke den tiden som det tar. Jeg skal holde meg på beina underveis, og da må jeg ta det i små porsjoner. Jeg har tatt frem ting fra barndommen min, og det vekker reaksjoner inni meg. Men jeg føler likevel at det er riktig å gjøre det.
Jeg er brutalt ærlig i boken min. Jeg kommer til å dele veldig mye fra barndommen og mobbingen. Det er en del av livet mitt som jeg virkelig ønsker å jobbe meg gjennom. Det får jeg muligheten til når jeg skriver denne boken. Jeg blir nødt til å tenke over hendelsene på nytt igjen. Det er til tider veldig vanskelig og følsomt. Men jeg er snart ferdig med denne delen av boken, og det har allerede hjulpet meg veldig mye. Man får se livet sitt på nytt, og jeg skjønner hvorfor jeg har levd slik som jeg har gjort. Det er vondt, men likevel godt å finne den røde tråden i livet mitt.
Jeg er mer reservert når det kommer til å dele ting fra mitt voksne liv. Det er rett og slett fordi det involverer barna mine, og jeg ønsker å verne mest mulig om dem. Men det er ikke til å legge skjul på at livet har vært veldig vanskelig og traumatiserende. Jeg har dype sår som skal gro. Det er viktig for meg å få frem et ærlig budskap uten å blottlegge alt. Jeg føler meg ikke klar for å dele absolutt alt. Det er nok også det som er riktig å gjøre. Jeg trenger ikke fortelle alle detaljer for at folk skal skjønne tingene. Jeg sliter med skadene etter denne perioden, og det er jeg åpen om allerede her på bloggen min. Men jeg er stolt over at jeg er sterk nok til å kunne skrive denne boken!
Jeg gleder meg til å skrive de kapitlene som omhandler mestring! Jeg ønsker å dele av mine erfaringer, og gi noen verktøy til alle som sliter med sine ting. Det er det som hjelper meg videre. Jeg er så heldig som har fått kommet meg videre i livet. Uten mine verktøy så tviler jeg på at det ville vært mulig å få til. Jeg har funnet kjærlighet og respekt. Jeg våget å stole på et nytt menneske. Det er fordi jeg er blitt sterkere i meg selv, og ønsket så inderlig å bli elsket. Jeg er svært heldig. Jeg skal jobbe med boken i mitt eget tempo. Jeg tror det blir bra til slutt!
Jeg har blitt avhengig av å ha et system her hjemme. Om det er i kommodeskuffen på kjøkkenet, eller i sminkeskuffene på badet. Jeg må ha en god oversikt over tingene, og har mulighet til å finne det jeg trenger relativt raskt. Slik var jeg ikke før i det hele tatt. Men nå må der være en viss kontroll på tingene. De gangene kaoset overtar, så stresser jeg noe aldeles forferdelig. Her om dagen fikset jeg i garderoben og sminkeskuffene. Jeg kunne ikke finne noen klær som jeg likte, og det rådet fult kaos blant leppestifter og øyeskygger.
Jeg fikk sortert og lagt alt i orden igjen! Det var en veldig god følelse. Det er merkelig hvordan jeg har forandret meg på veldig mange ting. Jeg var et skikkelig rotehode som liten. Men det takler jeg ikke nå lenger. Det er jo en fin ting å ville ha system. Men jeg kan rett og slett få angst dersom det går for langt. Når vi skulle fikse listene i stuen vår, så ble det kaos i mitt hode. Vi måtte jo flytte på møbler og interiør mens det stod på. Det resulterte i to dager med angstanfall. Jeg friket, og ble urolig og følsom. Det var liksom ikke ok å ha det slik. Jeg kunne merke at angsten slapp taket gradvis mens vi ryddet alt på sin plass igjen.
Det forteller meg ganske mye. Jeg trenger å ha kontrollen på min plattform. Her skal jeg føle meg trygg, og det er min stabilitet. Jeg har fått et hjem som jeg elsker å bo i. Det er her jeg virkelig slapper av, og er meg selv. Jeg har funnet meg selv her nede på Sørlandet. Jeg vet hva jeg takler, og hva som er utfordrende for meg. Jeg ønsker å male i gangen , men jeg orker ikke å utsette meg for den type angst riktig enda. Det var så utrolig slitsomt og vanskelig. Jeg må jobbe meg gjennom veldig mange ting. Livet mitt kan ikke alltid være på samme sted.
Det er utfordrende å reise! Jeg har merket det når jeg drar av sted på samlinger. Jeg må bruke masse krefter på reisen. Det er mange momenter som jeg ikke har kontrollen på. Da må jeg puste med magen, og virkelig jobbe med meg selv. Akkurat dette skal jeg jammen meg overvinne. For som foredragsholder må man kunne reise en del. Det skal ikke få stoppe meg fra å nå mine drømmer. Jeg håper virkelig at den redselen slipper taket raskt. Jeg skal i hvert fall bruke eksponeringsterapi på dette. Jeg drar på flere reiser i 2018, og det skal gå fint med meg!
Jeg lever med traumer. Vonde opplevelser i barndom og som voksen har satt dype spor. Det pågikk over altfor lang tid, så det er vanskelig å bli kvitt dem. Jeg jobber meg gjennom det gang på gang. Noe har blitt veldig mye enklere, mens andre ting sitter igjen i kroppen og hodet mitt. Det er til tider svært vanskelig å håndtere og godta. Jeg har levd med dette i ganske lang tid allerede, og jeg vil så gjerne glemme det som er vondt. Men det finnes ikke en knapp som sletter det. Jeg må jobbe meg gjennom traumer om og om igjen.
Det kan gå lenge mellom hver gang panikkangsten kommer. Men den er der, og den ligger på lur. Plutselig kan den komme i kjempesterk kraft og fart. Jeg blir veltet av pinnen, og hulkegråten kommer. Det er det som jeg liker aller minst. Følelsen av å miste kontrollen over egne følelser og reaksjoner. Det er slitsomt, og man er hele tiden litt på vakt. Man vil jo veldig gjerne ikke ha et panikkangstanfall i det offentlige rom. Jeg er åpen, men vil jo likevel ha det for meg selv. Men noen ganger merker vennene mine at jeg er urolig. Det er ikke alltid de kommenterer det der og da. Men de har begynt å merke hva som skjer med meg. Det er både godt og vanskelig for meg.
Jeg setter pris på omtanken og varmen. De ønsker meg alt godt, og vil veldig gjerne forstå og hjelpe. Derfor har jeg valgt å svare dem ærlig når de spør om jeg slet med angst sist gang vi var sammen. Jeg vil ikke nekte. Det blir ikke riktig for meg å gjøre det. Jeg forteller sannheten, og jeg merker at det knytter oss enda nærmere hverandre. Jeg kan virke sterk på utsiden, men likevel slite veldig på innsiden. Det er ikke alltid at det synes for andre. Jeg er egentlig litt glad for det. For det gir meg muligheten til å eksponere meg for det som er vanskelig. Jeg må jobbe meg gjennom det. Lære hodet og kroppen min at dette er ikke farlig.
Psykisk helse kan være vanskelig å forstå. Man snakker jo ikke så veldig høyt om hvordan det egentlig er å leve med en psykisk diagnose. Jeg mener derfor at min blogg er viktig for flere enn meg selv. For jeg ønsker å spre kunnskap. Jeg vil at Dere skal ha en mulighet til å forstå bedre hva naboen eller venninnen din sliter med i hverdagen sin. For vi finnes her ute. Vi er veldig mange som sliter med psyken iblant. Jeg er i fremgang, og blir stadig sterkere. Men det er en krevende prosess, og der vil komme tilbakeslag underveis. Jeg kommer aldri til å bli helt frisk. Men jeg kan gjøre så godt jeg kan for å ha en god hverdag sammen med mine nærmeste.
Jeg kan følge med på statistikk her på bloggen. Det kan virke som at jo verre jeg har det, jo flere leser mine innlegg. Når jeg har gode perioder forsvinner en del lesere vekk fra bloggen min. Det er altså mer spennende å lese det jeg skriver når jeg har det vanskelig. Jeg forstår det jo egentlig. Det er jo åpenhet som er min greie. Men jeg skulle nok ønske at heiagjengen min også var på plass når jeg har gode perioder. For livet mitt svinger jo ganske mye. Jeg er glad for alle dem som velger å være her når jeg faktisk har det ganske bra!
Jeg vet at overskrifter selger! Det er mange som spekulerer veldig heftig på det. Men jeg forsøker å ha overskrifter som faktisk forteller noe om det jeg skal skrive om. Jeg kunne nok tenkt mer kynisk, men da forsvinner liksom en del av min måte å være på. Jeg spisser jo noen overskrifter iblant, men jeg passer på at det hører til resten. Slik er jeg skrudd sammen, og det er nok en av grunnene til at jeg ikke har en veldig stor blogg. Jeg kaster meg ikke på det kommersielle kjøret som bloggere ellers har. Det kan hende at det endrer seg noe etter hvert, men jeg vil ha min egen blogg i min egen stil.
Akkurat nå har jeg det ganske bra. Jeg tar mange valg, og jeg planlegger tiden fremover. Jeg vet at min helse kommer til å svinge. Det kommer vonde stunder. Men jeg har bestemt meg for å nyte de gode dagene. Så får det heller bare være at noen ikke synes det er like spennende!
Nå merker jeg at det skal bli deilig med jul snart! Det har vært en lang og innholdsrik desember for min del. Men jeg har tatt det vesentlig roligere enn planlagt. Jeg var nødt til å spare litt på kreftene mine. Men det var veldig lurt av meg å gjøre det slik. Da kom nemlig energien tilbake relativt raskt, og jeg er i ganske god form nå. Det er nå ikke mange dager igjen til vi starter på selve julen, og det skal bli koselig. Jeg gleder meg til rolige dager sammen med min familie. Det er deilig å være sammen med de som man er så glad i.
Jeg gleder meg veldig til å få opp juletreet vårt. Vi skal sette det opp 22.desember, og ungene får lov til å hjelpe meg med pyntingen. Det er egentlig jeg som har gjort det før, for jeg er så fryktelig sta når det kommer til juletreet. Men de siste årene har ungene fått slippe til, og de er kjempeflinke! Jeg vet at det kommer til å bli nydelig pyntet dette året også. Vi har fått tak i mer pynt i gull, og det elsker jeg på juletreet. Og så er det veldig fint med små lys overalt. Juletreet er den fineste julepynten som jeg vet om, og egentlig det eneste som jeg virkelig bryr meg om.
Vi skal roe helt ned i julen. Det er viktig å slappe av, og nyte julefreden. Jeg gleder meg til det. Det skal bli herlig med late dager, og mange timer i julekosebuksen min! Jeg vet at den roen som senker seg i julen, nesten er magisk. Det føles i hvert fall slik. Jeg håper at Du også føler det slik. Jeg vet jo at julen er vanskelig for veldig mange. Jeg sender Dere gode tanker, og ønsker at det skal gå bra for hver enkelt!
Når jeg holder mine foredrag eller skriver på bloggen, så forsøker jeg å hjelpe andre mennesker. Men jeg deler ikke ut magi! Jobben må hver enkelt gjøre selv. Det er til tider slitsomt å finne sin egen vei videre i livet. Men så lenge man fortsetter, så vil det på et tidspunkt løse seg for de aller fleste. Jeg merker at flere og flere brikker faller på plass i mitt liv. Det er fortsatt vanskelig i perioder, men det går fremover. Jeg kan faktisk se en veldig stor forbedring selv. Mange ganger er det vanskelig å se ting selv, men denne gangen har jeg merket det helt selv.
Jeg vil veldig gjerne gi gode råd, og være en person som bryr meg om min neste. Det er noen ganger veldig vanskelig å ikke kunne hjelpe nok. Men man kan ikke gjøre jobben for dem. Da blir det ikke ekte og varig endring. Det er nemlig veldig viktig at man jobber frem endringer innenfra i en selv. Da blir det en varig endring som vil hjelpe deg videre i livet. Jeg har gått veldig mange runder med meg selv. Det er mange prosesser som tar veldig lang tid. Men jeg er villig til å gå de stegene. For jeg ønsker så inderlig å komme videre i livet mitt.
Hvis jeg hadde en magisk krukke, så hadde jeg nok dukket ned i den selv! For det er en tålmodighetsprøve mange ganger. Men så er det ekstra godt når man endelig kommer et steg videre. Jeg gleder meg over de små stegene som jeg tar hver dag, og heier på alle dere som også kjemper! Sammen kan vi bli veldig sterke. Men vi må tørre å snakke sammen om det som er tungt og vanskelig. Jeg har en stemme ut i det offentlige rommet, og den ønsker jeg å bruke fornuftig. Jeg kan ikke love underverker for dere. Men jeg tror virkelig at ting vil bli bedre etter hvert. Så lenge man vil fremover, så er mulighetene veldig store!
Jeg merker at jeg er i ferd med å ta nye steg fremover! Det er både spennende og skummelt på samme tid. Jeg vet at det kan åpne mange dører. Men samtidig må jeg holde tungen beint i munnen min. Det er mange ting som skal klaffe, og jeg må virkelig jobbe med hele meg. Det er mye mental jobbing for tiden. Jeg er nemlig nødt til bryte noen barrierer for å komme meg dit jeg ønsker. Jeg må vise meg selv frem, og jeg må virkelig by på meg selv fremover. Det koster, men jeg føler meg sikker på at det vil gå bra. Jeg er heldigvis en voksen dame som vet hvor bremsen er!
Jeg er i gang med å innhente mer kunnskap. Jeg trenger å bli tryggere foran kameraet, og det blir mye prøving og feiling her hjemme. Jeg løper rundt i huset mitt for å finne den beste plassen til å filme. Jeg løper rundt i hagen min med selfiestang, og det ser virkelig ganske teit ut. Jeg må ikke bry meg om de rare blikkene fra de som er ute og spaserer på fortauet nedenfor huset mitt, Det er flaut til tider, men jeg må bare legge sjenansen til side. Jeg har satt meg noen mål, og må jobbe meg frem steg for steg. Det skal bli spennende å se hvilke resultater jeg klarer å få til!
Det er veldig kjekt å jobbe med dette! Ellers hadde jeg ikke orket det. Jeg forsøker å bli tryggere, og gir meg selv gode tilbakemeldinger etter endt arbeidsøkt her hjemme. Når jeg blir lei, så gjør jeg heller noe annet en stund. Det går som regel ikke lenge før jeg er klar for å prøve litt til! Det ser jeg på som et veldig godt tegn. Jeg koser meg med disse planene mine, og gleder meg til å se resultater av mitt arbeid! Jeg suger til meg kunnskap der jeg kan, og er veldig glad for gratis webinar som hjelper meg videre!
