Nå har jeg gjennomført mitt nye morgen rituale tre dager på rad her hjemme i stuen. Jeg har fått trent både kondisjon og styrke. Jeg har virkelig svettet, og gitt på alt jeg kan alene. Det kjennes så utrolig god i kropp og sjel. Jeg føler meg så mye mer energisk, og i bedre balanse mentalt. Jeg har fått i meg mat, og da fungerer både hodet og kroppen bedre. Det er deilig å kjenne på en god følelse. En følelse av mestring som hjelper meg videre. Det krever solid egeninnsats og stå på vilje for å gjennomføre dette. Men med så godt resultat, blir det enklere å fortsette. I morgen skal jeg trene sammen med revmatikerne, så da får jeg en roligere morgenstund hjemme. Men jeg har nådd målet mitt om å forsøke å trene hver morgen til nå denne uken.
Det høres nok masse ut å trene hver ukedag. Men for meg er det den beste medisinen jeg kan få. Jeg får brukt kroppen min, og jeg får påfyll av positiv energi i kroppen. Det hjelper å presse seg litt fysisk. Ta i litt ekstra. Si høyt de ordene som behøves for å klare de siste repetisjonene. Jeg er stolt over å klare det selv. Jeg gir meg selv litt ekstra push ved at jeg informerer min trener når treningen er gjennomført. Det gir meg en støtte som jeg liker å ha i ryggen. Nå er det en deilig dag, og jeg har i tillegg pyntet meg litt. Det hjelper på hele meg. Både på innsiden og utsiden.
Jeg mener ikke å snakke vondt om de som må ha medisiner for sin psykiske lidelse. Det er individuelt, og jeg legger meg ikke oppi det. Men for meg har det alltid vært et klart ønske å holde meg borte fra medisiner angående psykisk helse. Jeg ønsker å komme gjennom dette på min måte. Jeg vil bearbeide de ekte følelsene. De reelle følelsene som på et tidspunkt måtte tas på alvor uansett. Det er nok ikke den enkleste veien å gå, men jeg har tro på at det er den riktige veien for meg. Så jeg har absolutt ikke noen medisin for min psykiske diagnose. Trening er mitt verktøy som gir meg muligheten til å klare stå i dette. Sammen med samtaleterapi gir det meg en vei videre.
Med tanke på min fortid som sofagris, er det virkelig ganske rart å ha fått et slikt forhold til fysisk aktivitet. Det hadde jeg aldri trodd om meg selv. Og ingen i min familie så den komme. Nå er jeg så glad for at jeg har oppdaget trening, og at jeg liker det. At jeg kan bruke min stahet til å gi meg selv en bedre helse fysisk og psykisk. Jeg håper at jeg kan være et slags forbilde for andre mennesker. Det går an å endre kurs i livet. Det går an å reise seg igjen. Om jeg faller gang på gang, så kommer jeg meg alltids opp igjen på beina.
I går postet jeg et personlig innlegg hvor jeg beskrev mitt forhold til mat og spisemønster. Det er sjelden jeg kjenner på at det er skummelt å publisere et innlegg, men det kjente jeg på da. Jeg måtte gå noen runder med meg selv om jeg skulle publisere det eller ikke. For det er ikke bare dere som får det rett i fleisen. Det gjør jeg også i blant. Noen ganger blir det så annerledes å ta inn over seg når man setter ord på det skriftlig. Plutselig ble det veldig nært og sterkt. Og jeg kjente på skam. Jeg synes det var flaut å måtte erkjenne akkurat dette. For jeg vil så gjerne mestre alt som en dame på 39 skal mestre. Men slik er ikke livet mitt alltid. Dette er en ting jeg må jobbe aktivt med resten av livet mitt. For når man har hatt et problematisk forhold til mat i så mange år, så henger det ved deg uansett hvor dyktig man blir etter hvert.
For meg handler det om følelser. Følelser om egen verdi og egen kropp. Jeg higer ikke etter å bli syltynn. Men jeg sliter veldig med å være glad i meg selv. Min fortid har gitt meg så uendelig dype sår på dette området. Jevnlig har jeg blitt fortalt hvor stygg jeg var, Stygge setninger som sitter dypt i sjelen min. Jeg vet jo at det ikke er sant, men likevel er de brent fast inni hodet mitt. Og det er ufattelig å tenke på, for nå har jeg det så uendelig mye bedre. Gradvis blir jeg tryggere på meg selv. Men stegene er bittesmå. Å gå i terapi for slike skader er ikke noe som fikses på jort tid. Men det hjelper meg videre i livet. Jeg har kommet meg dypere inn i årsaken til dette problemet, og det gjør vondt å erkjenne det for meg selv.
Jeg kunne holdt kjeft om dette. Jeg kunne valgt å tie det i hjel så godt som mulig. Fortsatt å bare smile til verden, og late som at alt går på skinner. Men det nekter jeg. Da blir jeg nemlig aldri bedre. Og jeg vil ha det enda bedre enn der jeg er i dag. At jeg som en voksen dame forteller dette, håper jeg gir andre et lite pusterom. De vet at de ikke er de eneste som sliter med eget selvbilde og mat. Det kan nemlig skje hvem som helst. Det rammer både barn, unge og voksne. Selvbildet vårt formes av omgivelsene. De som er rundt oss til enhver tid har et stort ansvar. Det har jeg også. Å gi dem som er rundt deg positive tilbakemeldinger i hverdagen er gull verd. Å gi ros og støtte underveis. Ikke kjefte. Jeg får ofte beskjed om å ta meg sammen, og spise. Hvordan det blir sagt til meg, har en enorm påvirkning til om det hjelper meg eller ikke. Min kjære er heldigvis flink til å ta det på en kjærlig og humoristisk måte. Det hjelper veldig med litt av vår egen, interne humor. Men dersom andre gir meg beskjed om å huske å spise, så kan det ofte faktisk gjøre ting mye verre. For da aktiveres gamle mønster og traumer. Det er fint at folk bryr seg om meg, men det kan dessverre slå feil ut.
Jeg er heldigvis ikke i faresonen. Jeg har både nok kg og nok kroppsfett. Jeg er absolutt ikke noe alvorlig syk. Men jeg har en spiseforstyrrelse som forstyrrer livet mitt. Den tar masse energi i perioder. Og derfor vil jeg svært gjerne komme meg litt mer i førersetet. Ta kontrollen over det. Hjelpe meg selv videre, og bli kvitt denne energityven i livet mitt. Nå skal jeg gjøre det som hjelper meg aller mest. En solid treningsøkt her i stuen, en dusj og et godt måltid mat. Så er jeg klar for en ny dag. Håper du også er klar til å ha en fin onsdag!
For noen år siden ble jeg for første gang konfrontert med at jeg har en slags spiseforstyrrelse. Jeg har aldri slitt med de kjente diagnosene som anoreksi eller bulimi. Men jeg har enten trøstespist, eller så har jeg straffet meg selv ved å hoppe over måltider. I mange år var det trøstespising som var min overlevelsesmekanisme. Jeg spiste altfor mye for å døyve følelsene inni meg. Det begynte allerede som liten jente. Jeg hoppet over skolematen, fordi jeg kjente på skam og skyldfølelse hvis de andre elevene så meg spise maten min. Jeg var allerede overvektig, og ble mobbet for det. Jeg kan ennå kjenne i magen den følelsen jeg hadde når jeg kikket på nistematen min i ranselen, men ikke klarte å ta den opp for å spise den. Jeg håper ikke elever sitter slik i dag,
Etter at jeg startet å gå ned i vekt i voksen alder, begynte problemet med å hoppe over måltider å eskalere. Jeg er ikke ekstremt overvektig nå lenger. Men de dagene når angst og dårlig selvtillit herjer, så hopper jeg over måltider den dag i dag. Jeg har akkurat vært gjennom en ny runde de siste ukene hvor jeg har kun spist 1-2 måltider til dagen. Jeg vet så inderlig vel at det er feil. Min kjære hjelper meg når han er hjemme til å holde antall måltider oppe på et normalt nivå. Jeg lager alltid måltider til barna mine. Men jeg hopper altså stadig over. Og jeg skammer meg over det. Jeg er 39 år. Jeg burde klare det. Men når jeg tenker slik blir det bare dumt.
Denne uken har jeg begynt veldig bra. Jeg har spist godt og trent godt. Men hver eneste dag er en kamp. En kamp mot følelsene som stadig påvirker mitt spisemønster. En kamp mot de dårlige vanene. Å legge vekk den pisken som jeg slår meg selv med. Rette ryggen , og godta meg selv akkurat slik som jeg er. Jeg er glad for at jeg tørr være åpen om dette. For det betyr at jeg tørr å ta i mot den hjelpen som behøves. Jeg får hjelp, og jeg går riktig vei. Men det er mange, små tilbakefall. Jeg må få vekk den skamfølelsen som jeg bærer på. Jeg ønsker å ha et aktivt liv sammen med min familie. Og da må jeg ta fatt i denne utfordringen. Jeg vet at der finnes tusenvis av mennesker som sliter med spiseforstyrrelser. Mange blir alvorlig rammet. Jeg er heldigvis blant de som ikke alvorlig rammet. Jeg klarer meg bra.
Jeg er glad for at jeg har mennesker rundt meg som ser og forstår . Som hjelper meg på rett spor. Som gir meg klar beskjed når jeg må ta meg sammen. Jeg vet at et sunt spisemønster er det viktigste verktøyet jeg kan bruke for å ha energi til å takle livet. Likevel så hopper jeg over. En dag skal jeg slutte å hoppe over. En dag skal jeg slutte å straffe meg selv.
Nå har jeg endelig begynt å si ordet STOPP! Jeg har de siste årene løpt beina av meg for å delta på møter med alle nødvendige etater for å få en best mulig hverdag og fremtid for min familie. Det kommer jeg fortsatt til å følge opp nøye! Men fra nå av skal jeg ikke ha noen avtaler før kl 10! Fra kl 8-10 hver morgen skal jeg ha muligheten til å komme i gang med dagen min, få trent og spist, før avtalene tar energien min fra meg! Nå er det på tide å sette grenser for egen helse sin skyld. Jeg orker ikke hardkjør fra tidlig morgen. Det er viktig å lytte til kropp og sjel. Jeg må ta bedre vare på meg selv for å bli bedre mentalt og fysisk.
Ved å gi meg selv noen timer på starten av dagen, så får jeg en god start og kan fylle på med trening som produserer god energi til resten av dagens utfordringer! Godt å tørre å sette grenser slik at man kan få det bedre med seg selv! Da blir man en bedre mamma og ektefelle ❤️
Noen ganger blir jeg overrasket over egen innsats! Og heldigvis på en positiv måte. Klokken er snaut ti over åtte. Jeg er klar i treningstøy, og stuen er gjort klar til treningsstudio. Gjærdeig til rundstykker står allerede til heving. Begge guttene er sendt på skolen. Snakk om effektiv morgen her i huset. Faktisk så er det så deilig å endelig kjenne på litt gode dager. Det har vært så tungt i det siste, så da gleder jeg meg over de gode dagene litt ekstra. Faren er bare at jeg blir litt vel ivrig. Jeg har bare så inderlig lyst til å fungere fint i hverdagen. Være en god mamma og ektefelle. Være i godt humør, og slippe alt det tunge.
De rundstykkene som jeg bakte i går, falt virkelig i smak hos guttene. Dermed er det bare å bake i vei. Sunt og godt for dem å spise disse hjemmebakte godsakene som ikke inneholder verken smør eller sukker i det hele tatt. Så derfor er jeg allerede i gang med en ny bakerunde, selv om jeg også skal rekke malekurs i formiddag. Nå skal jeg kaste meg rundt, og få kommet i gang med dagens trening her hjemme. En knallstart på uken, og det er så deilig! Jeg er stolt over egen innsats. Jeg liker å trene, og er glad for at motivasjonen min er sterk for øyeblikket.
Jeg ønsker dere alle sammen en flott tirsdag!
Det rulles opp en forferdelig sak i mediene. En grusom sak hvor mange mennesker blir rammet. Mange personer er blitt siktet, og det rulles opp stadige overgrep og planer om overgrep. Jeg ble helt kvalm av å lese om det på nyhetssidene her på nettet. Mange mennesker går nå gjennom utrolig tøffe dager. Noen har blitt rammet av overgrep . Noen er gift eller i familie med de som er blitt tatt. Det er uansett en grusom situasjon å være i. Takk og liv at noen valgte å si i fra! Takk og pris for at det ble tatt på alvor!
Det er vår plikt å tro på det som blir fortalt. Det er vår plikt å si ifra til offentlige myndigheter. Det koster. Det er beinhardt. Men barn skal bli trodd. Jeg er glad for at der er stort fokus på åpenhet om slike ting. For det er tøft for dem som er berørt. Vi må vise vår støtte og omsorg til alles om er rammet. Og vi må ha troen på at det nytter å si ifra! Vi liker ikke at slike saker i det hele tatt finnes.
Det er viktig for alle barna å vite at det er trygt å fortelle!
I dag har jeg hatt en deilig formiddag! Jeg satte i gang meg treningen her hjemme i stuen! Først 30 minutter aerobicprogram via Internett ! Deretter gjennomførte jeg 6 ulike styrkeøvelser 2*12 repetisjoner. Deretter uttøying og en varm dusj! Kjempegod følelse i kropp og sjel! Deretter fikk jeg spist godt, og drakk massa vann. Viktig å fylle på med væske i kroppen etter en solid svette økt!
Så har jeg bakt grove rundstykker! Jeg er veldig glad i gjærbakst, og har funnet en sunn og lett oppskrift på knallgode rundstykker! Ingenting er som hjemmelagede brødvarer ! Jeg må være veldig forsiktig med hva jeg spiser på grunn av heftig allergi. Derfor liker jeg godt å bake selv. Da er jeg helt trygg på hva jeg spiser. Vil svært gjerne slippe en allergireaksjon.
Innimellom baking og steking har jeg kost meg med hekling og julemusikk! Skuldrene har vært senket, og jeg har ikke vært utenfor døren i det hele tatt i dag! Nå har minstemann kommet hjem, og rundstykkene har fått bein å gå på😜Jeg gleder meg til å ha en rolig dag her hjemme! Litt kjøring til aktivitet må til, ellers tar jeg det helt rolig! For en deilig dag❤️❤️❤️
Jeg har nå siden jeg jeg kom ned til Mandal vært med på organiserte treninger. Jeg har i tillegg hatt egen PT time hver uke. Det har selvfølgelig kostet noen kroner, men jeg føler at det har det vært verd. Men i tiden frem mot jul har jeg bestemt meg for å prioritere litt annerledes. Jeg er sykemeldt fra en liten deltidsstilling, så mitt bidrag rent økonomisk til husholdningen er begrenset. Så frem mot jul må jeg rett og slett prioritere annerledes. Så nå blir det masse egentrening her hjemme og i Furulunden på meg en stund fremover. Jeg har tilgang til treningsprogram via internett, til en veldig billig sum i måneden. Dermed kan jeg fint trene alt mulig her hjemme i stuen min. Men det krever egeninnsats og motivasjon.
For meg er trening veldig viktig. Men jeg må av og til legge egne behov litt bort for familien sin skyld. Det er kjedelig med trang økonomi, men der fins mange som har det betydelig verre enn oss. Jeg forsøker å tenke positivt, og har bestemt meg for å gjøre en solid innsats her hjemme. Så rett før jeg la meg i går kveld la jeg ut treningsmatten i stuen, fant frem Corebare og strikk. Så nå er det bare å finne riktig treningsprogram på internett, og komme seg i gang med en solid treningsøkt i egen stue. Så her sitter jeg klar i treningstøyet, og pusher meg selv i gang med ukens første treningsøkt på egenhånd. Jeg skal fortsette på gruppetrening med Revmatikerforeningen på torsdager. Så da treffer jeg Irene og gjengen! Det blir kjekt!
Det er ikke noe stas å måtte gjøre slike endringer. Skulle svært gjerne hatt det annerledes. Men det er viktigere ting som må prioriteres i hvert fall i en periode. Jeg håper at jeg klarer å motiverer meg selv så godt at det ikke blir negativt for min helsesituasjon. Jeg må trene flere ganger per uke, ellers går revmatismen og psyken rett i dass. Det ønsker jeg slett ikke skal skje. Så dermed burde jeg ha mer enn nok motivasjon til å klare dette helt selv. Så nå er det bare å sette i gang!
Det er slettes ikke alltid alt blir som man hadde tenkt seg. Det har jeg virkelig fått erfare på kropp og sjel. Akkurat nå sorterer jeg mange tanker i hodet mitt. Kroppen har sagt i fra om at fortidens jobbkarriere ikke kan fortsette. Og det må jeg ta hensyn til. Jeg er derfor under avklaring i forhold til delvis ufør. Det er ikke så lett å godta for meg. Men jeg ønsker å finne best mulig løsning. Foredragsfirmaet står bom stille. Men jeg gir meg ikke. Bloggen består også.
De neste månedene blir det mye som skal avgjøres . Blir spennende å se hva jeg lander på. Jeg ønsker å kunne jobbe litt ihvertfall. Livet har gitt meg uante erfaringer. Og det er vanskelig å se for seg en fremtid som ufør. Men tiden vil vise. Kanskje dukker det opp spennende løsninger underveis !
Ingenting er bedre enn å våkne i min kjære sine armer. Trygg og kjærlig. Sterk og rolig. Kjærligheten han gir meg lukker de gamle sårene jeg har. For hver dag som går, så blir jeg mer og mer hel. Å motta kjærlighet er den beste medisin som jeg kan få. Jeg nyter de dagene hvor han er her hjemme. Og når han drar på jobb får jeg verdifull trening i å klare meg på egenhånd.
Jeg er så glad for at han tok kontakt med meg i 2013. At han våget å bli bedre kjent med meg. At han valgte å bli med meg etter at jeg hadde fortalt om min bagasje. Det er ekte kjærlighet. Det er respekt. Det er en kjærlighet som varer. Å være med meg er ikke bare enkelt. Men sammen tar vi steg for steg videre i livet.
Søndagen skal jeg nyte med min kjære og barna. Jeg håper at dere alle sammen får en flott søndag sammen med deres kjære! Kjærlighet er viktig. Ta godt vare på kjærligheten❤️❤️
