For noen måneder siden skrev jeg et lignende blogginnlegg til deg. Jeg tror ikke du har lest det. Men det vet jeg jo ikke sikkert . Du hadde vært på TV , og jeg reagerte på dine holdninger. Jeg står inne for det jeg skrev da. Men i dag hadde jeg lyst å skrive til deg igjen. For igjen så jeg deg på TV. Og jeg må si at jeg ble fyllt av en rekke følelser mens jeg så intervjuet på God Morgen Norge. Jeg fikk meg noe å tenke på. Og jeg fikk en ny respekt for deg. For det å stå frem med sosial angst står detvsrorcresoekt av. Du er så offentlig, og et så kjent ansikt. Du kan ikke gå på butikken uten å bli gjenkjent. Alke vet hvem du er. Og likevel så velger du å prate åpent og ærlig på TV om din store kamp mot angsten.
Jeg vet at det koster for deg. Jeg er selv åpen om min anstdiagnose, og jeg er absolutt ikke et kjent ansikt i Norge. Likevel har jeg kjent på kropp og sinn at det koster ganske mye å være åpen. Men du er en sterk mann som tørr å prate om dine sårbare sider. På det området er du et forbilde for meg. Vi er fullstendig ulike, men akkurat det å ha angst har vi til felles i hver vår kategori. Når vi ser deg til vanlig tenker vi ikke på dine sårbare sider. Vi ser den profesjonelle, og utadvendte Jan Thomas. Vi ser ikke den mannen som bryter sammen hjemme i stuen i mørket på Halloween. Men du lar oss få vite. Du gir deg selv en oppgave. Du hjelper andre, og du hjelper deg selv videre i kampen mot angsten.
Jeg tror du kommer til å få det bedre etterhvert. Små steg om gangen vil føre deg videre mot en angstfri hverdag. Det tror jeg på for egen del, og jeg har tro på deg også! Ved å erkjenne problemet , og ta fatt i oppgaven, så kommer du deg videre! Takk for at du lot oss få vite. Takk for at du orket å prate på TV. Takk for at du viser oss mer enn muskler og ytre fasade. Du har ett godt hjerte inni deg . I dag fikk vi se deg fra en myk side. Og selv om jeg skulle inderlig ønske du ikke slet med disse tingene , så var det litt fint å få se en dypere Jan Thomas. Jeg likte det. Jeg respekterer det. Jeg håper du får det bedre. En dag om gangen , da kommer vi oss videre!
Mvh Wenche
I formiddag har jeg vært sammen med mennesker. Mennesker som ærlig sier i fra at de har en dårlig dag. Mennesker som gir av seg selv for å hjelpe andre. Mennesker som ekte og usminket gir meg et innblikk i deres verden, og jeg tørr dele av min. Mennesker som smiler og ler selv om dagen er tøff. Mennesker som velger å komme sammen, istedenfor å gjemme seg hjemme når dagen er tung å komme gjennom. Sammen fikk vi en koselig formiddag, og vi hjalp hverandre til å få en ganske fin dag! Det er godt å møte slike mennesker. Le litt, smile litt, tenke litt og kanskje gråte bittelitt. Bare være akkurat der som man er.
Jeg er glad for at jeg får være en del av det. Få lov til å få nye impulser. Kjenne litt ekstra på de såre sidene av livene våre. Og kjenne på at jeg har det både trygt og godt. Livet gir oss oppturer og nedturer. Dagene kan være tunge. Men det er alltid noen som har det verre. Og hver morgen kommer en ny dag med nye muligheter.
I dag er en slik dag hvor jeg ønsker meg tilbake under den gode og varme dynen. Trøtt som bare det, og skikkelig lemster og stiv etter gårsdagens PT time med Irene Skuland Reilev. En kjekk time med Corebar FIT og Corebar Strong kjennes på kroppen! Men det er en god følelse likevel. Men i dag er jeg trøtt. Noen dager er bare sånn. Det kommer til å bli bedre etterhvert. Kroppen trenger litt tid på å komme i gang.
Men om noen få timer er jeg klar for andre runde med malekurs! Håper det blir like gøy som sist. Håper dere alle sammen får en flott dag!
Snakker du deg selv opp eller ned? Er du krass i dine tilbakemeldinger til deg selv? Gir du deg selv tyn for alt mellom himmel og jord? Det er jeg en ekspert på. For jeg har vært i omgivelser i mange år hvor absolutt alt som gikk galt, ble på et merkelig vis min skyld. På ett tidspunkt i livet mitt sa jeg høyt og tydelig at hvis 3.verdenskrig bryter ut et sted i verden, så er det helt sikkert Wenche sin feil! Jeg var helt overbevist om at alt jeg gjorde var feil. Det er ikke noe bra for noe menneske å tenke slik. Sakte men sikkert brytes selvtilliten ned. Til slutt har man ikke noe igjen. Bare en hel haug med skam og skyld.
Jeg lever ikke slik lenger. Jeg vet at jeg ikke er perfekt, men jeg er mer enn god nok! Hver eneste dag gjør vi alle sammen en salig blanding av gode og vonde ting. Vi opplever mestring, og vi feiler i blant. Slik er livet. Men jeg har lært meg til å fokusere mye mer på det som jeg faktisk klarer. Jeg gleder meg over å mestre hverdagen. Jeg gleder meg over å lære nye ting. Jeg har lært å strikke og hekle. Det gjør meg glad å lage noe med hendene mine. Å skape noe nytt. Jeg er heldig som har klart å komme ut av den vonde spiralen. Men likevel drar den meg innover i uføret igjen dersom jeg lar den få lov. For det sitter dypt inni meg. Jeg jobber hver eneste dag med å kutte disse vonde strengene inn i mørket. Et mørket som ikke er bra for meg, og som jeg ikke hører hjemme i lenger.
Det er viktig å minne seg selv på at man faktisk er god nok. At man er ett menneske som er elsket akkurat for den man er. Med alle arr etter et liv på godt og vondt. For meg har det vært verdens beste medisin å bli elsket og respektert av min kjære mann. Å daglig få tilbakemeldinger i positiv valør varmer hjertet mitt. Det bygger meg opp, og hjelper meg til å ha rak rygg. For jeg er elsket akkurat slik som jeg er. Om kroppen ikke henger med, så er hjertet i full vigør! Det gir meg motivasjon til å bekjempe de vonde tankene om meg selv. Og det er viktig å lære mine håpefulle at vi er gode nok alle sammen! Jeg er glad for at jeg kan lære av fortidens feiltrinn, og gå videre i livet mitt. Og jeg vet at jeg er mer enn god nok.
Inni meg er det ofte en uro. En uro som lager kramper i magen min. En uro som gir meg problemer med å puste rolig. En uro som ikke vil slippe taket. Som sniker seg innpå meg stadig vekk. Og jeg hater den. Jeg vil at den skal forsvinne. Gi meg fred til å leve et vanlig liv sammen med mine kjære. Jeg vil ha fred i sjelen min. Jeg vil ha ro inni meg. Jeg vil ha vekk angsten. For jeg liker den ikke. Jeg har ikke lyst å ha den i livet mitt. Den gjør meg både urolig og trist. For den passer ikke inn i livet mitt. Den tilhører fortiden. Så se å kom deg vekk! Jeg vil ikke ha deg her!
Likevel kommer den. En setning eller et ord er nok. En lukt eller en situasjon tirrer den frem. Og jeg må puste. Puste rolig slik at jeg kan ta overtaket på angsten, og jage den langt vekk. Få angsten til å forsvinne like fort som den kom. La meg få puste fritt, og leve livet slik som jeg ønsker meg aller mest i livet. Det er en evig kamp. Men det er en kamp jeg bare skal vinne. For jeg nekter å la angsten ødelegge fremtiden min. Derfor kjemper jeg. Derfor løper jeg i skogen for å få ut stim. Derfor prater jeg med terapeuten hver eneste uke. Derfor skriver jeg ut følelsene mine her på bloggen min. For jeg nekter nemlig å la angsten gjøre meg skamfull over meg selv. For jeg har ikke bedt om å få angst. Og jeg liker den ikke. Men jeg kan ikke bruke energien min på å hate den heller. Jeg må bruke kreftene mine på å bekjempe den sakte men sikkert!
For jeg liker ikke når uroen kommer snikende. Jeg blir så trist når stresset og angsten tar overhånd i noen minutter. Det kjennes på kropp og sjel. Jeg kommer til å kjempe. For angsten får ikke lov å vinne. Den kommer, og den forsvinner igjen. Jeg er Wenche, og jeg er ikke annet enn et vanlig menneske med en usedvanlig tung bagasje. Og en dag skal angsten ta farvel med meg, og la meg få fred. Det er jeg nødt til å ha som målsetting. For det er tungt å måtte kjempe hver eneste dag.
Det har svirret mange tanker i hodet mitt en stund. Etter at jeg skrev innlegget mitt i Løvetannavisen har jeg fått mange positive tilbakemeldinger, og det varmer hjertet mitt. Klemmer har blitt gitt meg, og jeg har fått masse ros. Men samtidig så har jeg hatt det vanskelig med meg selv. For jeg sliter med å bære fortiden min med rak rygg. Noen perioder så sliter den meg ut sakte men sikkert. Det blir så uendelig masse å bearbeide på en gang. Jeg vil så veldig gjerne være verdens sterkeste kvinne. Damen som alltid står med rak rygg, og takler det som kommer min vei. Men jeg må ærlig innrømme at det blir en del tårer innimellom. For jeg er bare ett menneske. Og det har skjedd masse tungt tidligere som jeg må leve med.
For all del, livet mitt er absolutt på riktig vei. Og jeg har det veldig godt her i Mandal. Men hverdagen min minner meg alltid på hva som har vært, og som jeg så inderlig gjerne skulle ønske jeg hadde unngått. Jeg kan ikke endre fortiden, men legge føringer for en god fremtid. Og hver eneste dag må vi bearbeide hendelser som fortsatt preger hverdagen vår. Det er til tider svært tungt. Jeg er nødt til å være sterk, og delta på alle møter som behøves. Derfor må jeg finne mine verktøy som hjelper meg i hverdagen. Treningen er derfor ekstra viktig.
Det er ikke meningen å starte uken med en negativ holdning. Men jeg har så mange tanker inni hodet mitt akkurat i disse dager. Hvordan skal vi komme oss gjennom alt dette? Når ser vi mer fremgang? Kommer alt til å ende bra for oss alle sammen? Jeg kjenner av og til på en ekkel følelse av utilstrekkelighet. En følelse som tilsier at uansett hva jeg gjør, så er det på en måte like vanskelig fortsatt. Men da må jeg vekke meg selv, og se på alt det positive som har skjedd de siste månedene. Se på hva som har gått bra! Steg for steg går vi jo riktig vei. Selv om stegene er så små, så går de likevel fremover.
En dag om gangen er det viktigste for meg. Ta en dag, og gjøre den så god som overhodet mulig for oss alle sammen. Vi skal ikke løpe en sprintetappe. Vi har et veldig langt maraton foran oss. Så her gjelder det å spre kreftene ut over lang tid. Det tar tid før sår gror. Det tar tid før mennesker heles innvendig. Jeg må forsøke å være mer tålmodig med meg selv og omgivelsene. Det nytter ikke å ta noen snarveier her. Alle motbakker må forseres en etter en! Jeg vet at med tålmodig arbeid så vil hverdagen vår bli bedre og bedre! Det er godt å tenke på! Nå skal jeg brette opp ermene, og starte på en ny uke. Gjøre mitt aller beste dag for dag denne uken også. For jeg finner kreftene. Jeg finner roen. Jeg finner troen på at det skal ende bra til slutt. Sånn er det bare. For jeg er den heldigste mammaen i verden.
Denne helgen har jeg blogget kort og lite. Jeg har prioritert andre oppgaver. Jeg har prioritert riktig disse dagene. Jeg valgte å fokusere tanker og krefter på mine nærmeste her hjemme. Og jeg har samlet krefter til en ny uke. Det har vært viktig for meg å ta hensyn til egne behov. For jeg var skremmende sliten. I helgen har jeg fått gjort det jeg skulle her hjemme. Og jeg har spist godt. Tatt meg selv i nakken, og forsøkt å finne roen inni meg.
Jeg må fortsette å passe bedre på meg selv, og egen helse. Bloggen kommer til å bli oppdatert ofte, men etter mitt tempo og ønske. Ikke fordi jeg føler at jeg må gjøre det. Min energi skal fordeles på mye rart i løpet av et døgn. Og jeg må prioritere riktig. Noen ganger glemmer jeg å puste. Jeg blir glemsom og sliten. Slik vil jeg ikke være. Derfor tar jeg grep. Jeg håper dere forstår at familien og egen helse kommer foran bloggoppdateringer. Men stille fra meg blir det ikke😜
Jeg ønsker dere alle en flott søndagskveld sammen med de som dere er glad i! Kos dere ❤️
Det er så deilig med late søndager! Særlig etter en travel jobbehelg her hjemme. Hele formiddagen har jeg vært under dyna! Det var deilig å sove skikkelig ut. Jeg var veldig sliten. Kroppen er stiv og støl, men det ordner seg nok fort når jeg kommer i gang med dagen! Gleder meg til en rolig søndag med familien min!
Så vil jeg også gratulere min kjære Far med farsdagen❤️❤️Jeg er kjempeglad i deg! Håper du får en fin dag i Egersund !
Håper alle får en flott søndag!
Nå ligger jeg strekk ut på sofaen min. Jeg har vondt stort sett over hele kroppen. Jeg er fryktelig sliten. Men jeg er likevel glad og fornøyd. For inne på rommet sitter en strålende fornøyd tenåring som likte rommet sitt. Det er verd alt styret denne helgen. Og nå er alt ferdig, og vi har fått ryddet opp alt sammen. Nå har vi fått i oss taco, og er gode og mette. Det har vært en hard dag, men v kom i mål. Nå blir det en sværtvrolig kveld på sofaen. Nå skal kroppen få hvile seg skikkelig. Det har den fortjent etter å ha mestret oppussing. Utrolig kjekt å få være med på det. Vi jobber så godt sammen. Det har vært en positiv opplevelse.
Det er ikke alle par som kan gjøre slike ting sammen. Heldigvis er jeg gift med en deilig handyman som er veldig tålmodig. Og vi har hjulpet hverandre gjennom disse dagene. Jeg setter stor pris på min kjære, og alt det han kan. Nå håper dere også får en fin lørdagskveld! Kvelden skal nytes!
Nå er vi rimelig leie av rot og oppussing! Men nå er det siste innspurt med å få absolutt alt plass igjen i rommet! Malingen er ferdig tørket , så nå skal rommet innredes så raskt og effektivt som mulig slik at vi voksne får igjen stuen vår før lørdagskvelden kommer snikende! Det skal bli så deilig å få det ferdig! Jeg er sjeleglad for at vi ikke gjør dette hver dag! Da hadde stresset mitt nådd nye høyder! Nå skal vi få orden her igjen , og det skal bli godt!
