Gjentatte ganger har jeg blitt spurt om jeg vil bruke medikamenter for min psykiske helse. Med unntak av noen få uker da jeg var innlagt, så har jeg takket nei til medikamenter. Og jeg sier fortsatt nei takk. Ikke fordi jeg synes det er negativt å ta imot det. For det er opp til hver enkelt, og jeg respekterer at mange velger å ta imot den hjelpen. Men fordi jeg har valgt å komme meg gjennom dette på egen hånd. Ved hjelp av terapi, åpenhet og fysisk aktivitet. Ved å være sosial og en del av noe større. Ved å utforske mine egne grenser, og oppleve mestring. Det har jeg valgt.
I mitt hode så er det min vei å gå. Jeg ønsker å komme meg gjennom det vanskelige, for så å legge det bak seg. En gang for alle. Jeg vil komme gjennom alle traumene, og likevel stå stødig i meg selv. For selv om det er hardt å kjenne på alle følelsene, så vil jeg gjennom det. Jeg vil kjenne etter. Jeg vil komme til bunns i hva som foregår inne meg. Jeg vil ikke være skjermet for smertene. For jeg skal komme over det. En dag om gangen. Et traume om gangen skal bekjempes. Jeg skal overbevise kroppen min om at livet er godt og trygt.
Heldigvis har jeg god støtte i dette valget. Og det fungerer for meg. Jeg kommer meg videre. Jeg har reist meg gang på gang. Jeg mestrer mange flere utfordringer nå. Jeg er blitt sterkere, og jeg står stødigere på egne bein. Det er jeg både stolt og glad for. Det er ikke et nederlag å ta medikamenter for psykisk helse. Men jeg må velge det som er best for meg. Og jeg har kanskje valgt en litt hardere vei å gå. Uten filter. Men da kjenner jeg meg sterkere etterpå! Det er viktig for meg!
Jeg begynte med sminke i tenårene. Første gangen var med knallblå øyenskygge da mine foreldre var bortreis på ferie. Siden har det vært litt av hvert i ansiktet på meg. Jeg har smurt brunkrem over hele ansiktet og nedover halsen. Klærne ble fulle av brunkrem, og jeg så ikke særlig bra ut. Det varte ikke så lenge. Jeg gikk etter hvert over til en roligere sminke. Litt øyenskygge og mascara holder for meg. Jeg orker ikke mange lag med kremer. Det ligger bare ikke for meg. Jeg er til og med litt sløv til å gidde sminke meg. Men jeg ser at jeg burde gjøre det.
Men må vi gå rundt som noen jåledukker? Hvorfor blir det så mye blest dersom en kjent person viser sitt sanne ansikt? Må vi virkelig alltid se så flotte ut? Jeg tok meg i det selv da jeg så på Farmen kjendis nå i vinter. Der kom plutselig inn to utfordrere, Marna og Linni. Begge så fint sminket og med lange negler! Flotte damer begge to. Da de ble vist på skjermen etter å ha vært på Farmen noen dager, fikk man se hvordan ansiktene deres var uten alle de lagene med sminke. Og jeg reagerte. For jeg er vant til så flotte bilder av sminkede kjendiser. Men alle har vi et morratryne! Og det var befriende å se at det gjaldt kjendisene også!
Jeg mener ikke at sminke er dumt. Jeg tenker bare på at vi kanskje burde være trygge nok på oss selv uten å måtte klistre på oss en maske hver eneste dag, Jeg vet mange som ikke viser seg utenfor huset uten sminke. De føler seg ikke vel. Hver sin smak, jeg forstår det. Men tenkte bare å nevne at vi trenger ikke å ta helt av med sminken. For vi er jammen fine fra naturens side alle sammen!
Jeg får veldig mange tilbakemeldinger om at jeg er så tøff som står frem her på bloggen og på videoer. Tusen takk for hyggelig ord. Jeg kan nok virke tøff og sterk. Og ja, jeg er nok det på mange måter. Men sannelig er jeg svak innimellom. For det koster å utlevere seg selv. Det er hardt å få seg en ny start. Og noen dager klarer jeg nesten ingenting. Jeg har heldigvis mange flere gode dager nå enn før. Men jeg føler meg til tider både liten og svak. For jeg er følsom og sensitiv. Jeg blir preget av det som skjer rundt meg. Det er tøft å få harde blikk, og en kald skulder.
Jeg prater i det offentlige rom. Jeg har en egen blogg og egen kanal på Youtube. Jeg har valgt det helt selv. Jeg utsetter meg selv for mye oppmerksomhet. Jeg vet selv at det kan være litt hardt til tider. Men jeg brenner for mine saker, og tenker at det er de kampene jeg skal ta. For det er ikke mange andre som virkelig tar tak i dette. Jeg er bare laget slik at jeg må gjøre noe med ting. Jeg vil gjøre en forskjell. Dermed blir jeg svak når jeg blir alene, og de vonde tankene overtar hodet mitt. Men jeg har faktisk aldri vært mer trygg på meg selv enn det jeg er nå.
Jeg er ærlig. Jeg er sterk. Jeg er svak. Jeg er ett vanlig menneske med erfaringer som bør brukes fornuftig. Andre mennesker trenger ikke å gjøre mine feil om igjen. Jeg har aldri gitt opp livet. Det er for mye verdifullt i livet mitt til å gi det opp. Så selv om jeg føler meg svak, så er jeg sterk nok til å kjempe. Sterk nok til å stå opp for mine egne valg og meninger. Og da gjør det ikke så mye at jeg må føle meg svak iblant for så å komme sterk tilbake!
Det har noen ganger blitt veldig tydelig her hjemme at der forekommer et motepress også blant gutter. Jeg opplever til stadighet at der er spesielle merker som jeg får klar beskjed om at er best og mest populært. Men jeg er ikke blant de som løper etter spesielle merkeklær selv om naboen kanskje bruker det. Det handler om mange ting. For det første handler det om egne verdier. Jeg har aldri vært opplært til å shoppe det dyreste. Det er mye viktigere at plagget er funksjonelt, og riktig størrelse. Jeg mener også at det er viktig å ikke a seg rive med dette vanvittige kjøpepresset som foregår rundt oss. Jeg har gjentatte ganger arvet klær til mine barn. Det mener jeg må være fullt godtatt her i samfunnet vårt. Vi sparer også miljøet ved å gå for gjenbruk. Det er blitt mer til at jeg kjøper klær nå til barna, men jeg drar ikke på merke jakt.
Dersom ungene vil bruke sparepengene sine på klær, så er det opp til dem. Men jeg er glad i klær som kan brukes, vaskes og som gjør nytten sin. Alle har selvfølgelig sine favoritter, og det er helt i orden. Hver sin økonomi spiller også inn. Slik er det bare, og alle får velge selv. Men jeg synes det er trist når barna på barneskolen opplever et slik fokus på merker. Jeg ønsker ikke slikt fokus blant så små barn. Men slik er samfunnet vårt blitt, og jeg burde nok ikke bli så overrasket over det. Jeg forsøker å finne klær som passer vårt bruk, og vår økonomi. Så får de som vil bruke mer av lønnen sin på klær til ungene. Så lenge vi er varme og tørre, så er det meste i orden!
Jeg håper at du tar poenget mitt. Jeg håper du ikke føler deg altfor angrepet dersom du velger dyre merkeklær til dine barn. Vi gjør alle slik som vi selv ønsker, og det er helt greit. Men vi må ikke glemme å lære de små om verdiene i livet. Det som virkelig betyr noe, og som man bør fokusere på hos hverandre. At lekekameraten ikke har de samme klærne gjør absolutt ingen ting!
Det er svært viktig å ha humor i hverdagen. Det har jeg virkelig erfart. Selv i de vanskeligste periodene i livet mitt, har jeg søkt til humor. Jeg glemmer for eksempel aldri latteryoga timen da jeg var innlagt på sykehus i 2014. Vi lo så vi grein hele gjengen. Jeg hadde så uendelig vondt i magen etterpå. Jeg og min kjære tyr til litt svart humor innimellom dersom livet blir vel hardt. Jeg husker at jeg brukte Thomas og Harald sine innslag på Senkveld til å få i gang latteren da jeg satt hjemme alene på mørke kvelder. Alt for å få latteren i gang. Glemme alt det vanskelige.
Det er godt å le. Det er godt å kjenne på muntre følelser. Slippe seg litt løs. Ikke ta seg selv så veldig høytidelig. Mange ser på meg som ganske seriøs. Men de som kjenner meg vet at jeg elsker å tøye strikken litt. Da mine foreldre feiret stor dag for en del år siden lurte jeg alle gjestene. Jeg hadde tidligere på kvelden fremført sanger på høytidelig vis for alle gjestene. Så da min søster introduserte at jeg skulle opptre atter en gang, så satte gjestene seg fint til rette og forventet en salme eller kjent vise. Men det som de ikke visste det var at jeg hadde skrevet min egen variant av Barndomshjemmet. Jeg hadde brukt vår familie og oppvekst som innhold i sangen. Og jeg var litt frekk og litt på kanten. Stemningen stod i taket da gjestene etter hvert forstod hva som foregikk. Jeg vet at mange husker den enda.
Jeg husker enda følelsen jeg hadde i kroppen min. Jeg gav blaffen, og bare koste meg. Gjorde noe som nesten ingen forventet. Satte ting på spissen, og gav skikkelig gass. Det var så gøy! Noen ganger må man ikke være så høytidelig på alt! Det er lov å ha det moro! Slipp dere løs av og til! Vær litt crazy! Det frisker opp livene våre, og gir oss noe å le av!
Det er mange som lurer på om jeg tenker mye på tall og antall lesere. Selvfølgelig liker jeg å følge med på tall. Jeg er opprinnelig utdannet innenfor salg, så jeg er jo opptatt av hvordan mitt produkt ligger an sammenlignet med resten av bloggerne i vårt land. Men jeg sammenligner meg ikke med så mange. Når jeg går og kikker på blogglistene, så klikker jeg rett inn på relevant aldersgruppe. Jeg er ikke noen rosablogger, og sammenligner meg ikke med denne gruppen. Jeg er mer interessert i hvordan jeg ligger an i forhold til bloggere på min egen alder. For det er da det blir relevant lesing for min del. Jeg ønsker å nå et voksent publikum. Og da sammenligner jeg meg litt med bloggere i samme alder.
Det er spennende å se hvordan man ligger an. Slik er jeg bare laget. Jeg blir litt trigget av tall. Men plasseringer på blogglisten får ikke lov å prege mine innlegg. Jeg skriv er slik som jeg selv ønsker. De blir ikke etterligninger etter de som er mest populære. Det er jeg ikke interessert i å drive med. Men lesertallene er med på å veilede meg litt. Hva fenger, og hva fenger ikke! Det er jo greit å vite litt om . Jeg bruker tross alt veldig masse tid på bloggen min. Da vil jeg jo at Dere skal gidde å lese innleggene mine!
Så jeg blir glad for hver eneste leser! Om det fører meg oppover på listene etter hvert gjenstår å se. Bloggen kommer i hvert fall ikke til å bli annerledes kun fordi jeg skal oppover på den listen. Det blir for dumt! Så jeg holder meg oppdatert på tall, men koser meg videre i min blogg med mine tanker! Vi blogges!
Noen ganger opplever jeg å bli møtt med en iskald skulder av mennesker jeg kjente godt før. Det gjør fortsatt veldig vondt for meg. Når jeg møter mennesker som jeg kjente i min hjemby for få år siden, og de vil ikke engang hilse på meg. Jeg fikk bare et iskaldt blikk. Det stakk i magen, og det ble noen vanskelige timer for meg etterpå. Rett og slett fordi jeg ikke klarer å ikke bry meg. Det sårer meg. Jeg skulle ønske at jeg var sterkere. Jeg skulle ønske at jeg ikke ble så opprørt over andres feige oppførsel. Jeg har ikke gjort disse menneskene noe vondt så vidt jeg vet. Og dermed føles det ikke godt når man blir avvist.
Men det blir ikke siste gangen. Fortiden min har gitt meg noen harde konsekvenser. Jeg har mistet mange. Og jeg vet at jeg var nødt til å ta det oppgjøret som jeg har gjort. Det var ingen andre alternativer for meg. Så jeg forsøker å tenke gode tanker om meg selv, og at jeg vet jeg har gjort det som var riktig. Min største utfordring i det å møte mennesker jeg har kjent før, det er at jeg ikke aner hva de tenker om meg. Derfor møter jeg dem med et smil og et nikk. Dermed blir det et solid slag i ansiktet når man får iskalde blikk, eller de snur seg vekk og ikke vil se meg i øynene. Det er feigt. Det er stygt. Det er ikke slik voksne mennesker skal oppføre seg overfor andre.
Det er ikke så rart at jeg kvier meg til å dra til hjembyen min på besøk. For jeg vet aldri hva eller hvem jeg møter. Og jeg må være sterk i meg selv for å takle det som kommer. Det er som regel mange hyggelige opplevelser, og min familie støtter meg. Jeg blir glad for alle klemmer og gode ord. Men jeg går alltid rundt i hjembyen min med en stor klump i magen. For jeg vet at der er mennesker som mener jeg har handlet feil i livet mitt. Som ikke vet hele bakgrunnen min, og som ikke vil eller evner å forstå alvoret. Det må jeg bare leve med. Jeg vet at mine valg har vært riktige for meg. Konsekvensene har blitt store. Det har vært mange tøffe stunder. Men det livet jeg har nå, gjør det verdt det.
Vi har det trygt og godt. Vi har funnet vår plass. Så jeg skal holde hodet mitt akkurat passe høyt. For jeg er stolt over at jeg klarer å finne en ny vei gjennom livet. Og mennesker med feige holdninger skal ikke få ødelegge mitt liv. Det tillater jeg ikke! Jeg håper at neste gang jeg treffer et menneske fra min hjemby, så går det fint og smile og si hei! Da blir jeg veldig glad. For man trenger ikke være enige i alt den andre personen gjør, men likevel ha vanlig folkeskikk!
Jeg har fått noen spørsmål i det siste. Folk som lurer på om jeg egentlig har blogg og poster videoer fordi at jeg ønsker å bli kjendis. Svaret på det er helt klart NEI! Jeg skriver ikke blogg eller poster videoer for å bli kjendis. Jeg vil være meg selv. Men jeg har valgt å snakke i det offentlige rom. Det betyr at jeg blir kjent blant de som leser og ser på mine innlegg. Det er jeg innforstått med. Men det betyr ikke at jeg ønsker å bli populær på feil måte. I så fall burde jeg hatt et helt annet fokus på mine innlegg og videoer. Mine temaer skaper ikke mest klikk i verden for å si det sånn.
Men jeg vil poste blogginnlegg og videoer som har litt dypere mening. Dersom veldig mange skulle plutselig lese min blogg, så blir jeg veldig glad. Jeg vil jo ha et publikum. Og jeg ville blitt veldig glad for et stort publikum. Men ikke for å kunne gå på den røde løperen. Jeg ler bare med tanken på det faktisk! Det kan skje at mine videoer og innlegg blir lagt merke til. Men hovedfokuset mitt er innholdet. Det som jeg brenner for å formidle. Så får tiden vise hvor stort det eventuelt vokser til å bli. Man vet aldri. Det viktigste er uansett temaet jeg skriver eller prater om.
Jeg merker allerede at jeg blir både rørt, stolt og litt blyg når fremmede prater til meg, og gir meg ros for bloggen min. Jeg er ydmyk, og takker av hele mitt hjerte. Så jeg tror jeg skal takle det dersom flere finner min blogg og mine videoer! Det blir spennende, men jeg skal fortsatt bare være Wenche. En dame som ønsker å formidle åpent og ærlig fra hjertet! Det betyr alt!
Jo lenger tid det går, jo mer trygg føler jeg at jeg blir på meg selv. Jeg opplever en indre ro i lengre perioder nå enn før. Og roen kommer raskere tilbake etter de gangene angsten tar meg. Det er utrolig godt å kjenne at fremgangen er der. I små steg fremover. Steg som jeg ikke er så engstelig for å gå. For jeg er trygg nok til å tørre mer nå enn før. Det har vært litt av en reise, og jeg vet veldig godt at jeg ikke er i mål enda. Men jeg gleder meg over hver god dag som kommer min vei. For da får jeg smaken på det gode livet som jeg så inderlig ønsker meg fremover.
Det føles godt å kunne se mer fremover enn bakover. Det føles godt å kunne le mer, og være lettere til sinns. Det er deilig å slippe å gråte fullt så ofte som før. Jeg setter stor pris på det. Gleden over å kjenne at man lever er stor. Jeg vet at vi kommer til å lykkes. Jeg har det bedre, og da har familien det også bedre. Jeg håper dere også gleder dere på mine vegne, og støtter meg på de vonde dagene som fortsatt kommer innimellom.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal sette ord på det som jeg føler skjer nå. For jeg kjenner på en slags lettelse. Jeg har fått lagt mange ting bak meg. Jeg bærer ikke så mye med meg lenger. Litt av bagasjen har jeg stuet vekk. Og jeg skal bruke den neste perioden til å sortere enda mer. Og jeg tar kun med meg det jeg selv vil ha. Jeg klarer å styre meg selv mye bedre nå. Men god støtte og hjelp. Av min kjære mann. Min familie. Min terapeut. Min trener. Mine venner. Alle har på hver sin måte hjulpet meg videre. Og det har også dere som leser min blogg gjort! Tusen takk, jeg er så takknemlig!
Jeg er i gang med å lage videoer både til bloggen og til min Youtube kanal, WeLG Foredrag. Det er kjempespennende å holde på med. Av en eller annen grunn liker jeg ganske godt å snakke direkte til Dere via video. Men det er jammen meg skummelt også. For snakk om å presse seg litt ut av komfortsonen. Se ansiktet sitt så nært, og høre sin egen stemme. Jeg har virkelig gått mange runder med meg selv før jeg følte at jeg kunne klare det. Og jeg skjemmes ikke over videoene. Det er jo helt amatør opptak, og jeg kan ikke redigere. Det betyr at jeg må klare å få sagt det jeg ønsker på et opptak, eller begynne helt på nytt.
Det rare er at jeg faktisk nesten aldri har et klart manus. Jeg har et lite tema, og så prater jeg i vei. Rart hvordan det kan funke ganske greit. Jeg vet at video blir mer direkte enn blogg. Så jeg håper å skape litt mer liv på bloggen med videoer. Det er rart å tenke på hvor langt jeg har kommet, og hvor trygg jeg har blitt på meg selv. Jeg filmer meg selv, og poster det på internett! Hallo! Det hadde jeg ikke trodd skulle skje. Livet tar virkelig mange vendinger som jeg ikke så for meg. Men det er deilig å tørre! Jeg blir glad for hver eneste positiv kommentar jeg får!
Men jeg har diverse tekniske utfordringer, og jeg må få lært meg litt mer om data. Så det ikke blir så vanskelig å få ting til! Godt å ha noe å henge fingrene i. Jeg liker dette veldig godt. Jeg koser meg hjemme, og har senket skuldrene mange hakk. Jeg gleder meg til å produsere videoer og innlegg fremover! Håper dere henger med meg videre! Vi blogges!
