Dagene flyr fort av sted. Mange gjøremål venter på oss hver eneste dag. Store og små ting som skal gjøres til beste for alle sammen. Som andre mødre flest, så bruker jeg det aller meste av tiden min til å ordne alt mulig her hjemme. Være tilstede for barna, og holde huset i orden. Jeg får masse hjelp i helgene av min mann, og det er jeg glad for. Men i ukene så går alt veldig raskt unna, og jeg glemmer fort å være god mot meg selv. Det har jeg bestemt meg for å gjøre noe med. For jeg trenger å være god mot meg selv. Da blir jeg en enda bedre mamma og kone. Det handler om å gi seg selv de små øyeblikkene hvor man bare er seg selv. Ikke mamma eller kone. Bare er Wenche.
Det kan være å ta seg en luftetur alene? Treffe en venninne, eller ta en liten shoppingrunde. Sette seg ned å ta på neglelakk. En lang dusj. De små tingene som utgjør en stor forskjell. Jeg har måttet ta meg sammen. For selv om jeg egentlig kan stå lenge i dusjen når ungene er på skolen, så haster jeg meg i dusjen. Jeg er ferdig på få minutter. Akkurat som om noen venter på meg. Jeg tar meg ikke tid til å nyte noe. Det må jeg endre på. For jeg har lov å nyte. Iblant er det min tur. Og jeg er helt sikker på at mange kjenner seg igjen i dette. For vi glemmer så lett oss selv. Vi skal prestere for alle andre. Vi tror at de forventer det av oss. Men sannheten er at alle trenger alenetid. For meg har det blitt viktig å bevilge meg selv tid til å bare være meg. Det tror jeg vil gi meg mer overskudd til å holde hjulene i gang. De få minuttene som er så utrolig viktige. Som gir meg påfyll av energi og tålmodighet. Gir du deg selv det du trenger?
Noen ord er svært vanskelige å glemme. Nesten umulige å legge helt bak seg. For det gjorde så altfor vondt der og da. De sitter som limt inn i ryggmargen. Jeg har en del setninger og ord sittende i min ryggmarg. Ord som har brent seg så fryktelig fast. Ord som jeg veldig gjerne vil bli kvitt, men som sitter fastere enn man skulle tro. Styggen på ryggen bruker dem i enhver tenkelig arena. plutselig kommer de frem fra glemselen, og de gjør vondt atter en gang. Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har opplevd slike psykiske påkjenninger over lang tid. Og det gjør ofte mer skade enn å bli fysisk såret.
Jeg forsøker å glemme. Jeg forsøker å gå videre. Jeg forsøker å kaste de vondeste ordene på havet. Legge de vekk. Men så kommer de tilbake igjen. På mine triste dager så kan de velte meg overende. For de ordene vil ha makt. De vil ta over sjelen min. Og det er en forferdelig kamp for å jage de vekk igjen. Jeg kan huske hvordan hjertet formelig bristet. Da de vondeste og mest smertefulle ordene kom til meg. Jeg følte hjertet mitt brast i tusen små biter. Og jeg måtte lime hjertet mitt sammen igjen så fort som mulig. For andre trengte meg. Jeg måtte være sterk.
Jeg har selvsagt også slengt ut ord som jeg angrer på. Ord som jeg ikke er stolt over. Ord som aldri burde vært sagt der og da. Men jeg har lært at ord sårer. Ord setter spor. Så jeg forsøker å veie mine ord. Jeg forsøker å tenke over hva som blir skrevet og sagt. Jeg jobber enda for å bli sterk igjen. Noen dager svikter beina under meg, og de vonde ordene kommer inni hodet mitt. Da er det ekstra godt å kunne ta frem alle de gode ordene, og la de få plass i hjertet mitt!
De siste ukene har skrivegleden virkelig vært på plass. Jeg har kjent på et stort behov for å skrive. Det kan komme flere innlegg rett etter hverandre. Ordene bare kommer til fingrene mine. Det flyter av seg selv. Jeg er ganske sjokkert over hvor alle disse ordene kommer fra. Hvordan jeg har åpnet opp en kreativ side i meg selv. Som pumper ut innlegg etter innlegg. Nye tanker og følelser som bare vil ut til Dere! Det er rart, godt og faktisk litt sjokkerende at der bor så nye inni meg. For det forundrer meg virkelig at jeg har så mye som jeg vil dele med alle Dere!
Men nå holder jeg ikke skrivegleden inne. Jeg lar ting få komme ut. Innenfor mine egne grenser. Jeg lar det bli åpnet opp. Slipper til kreativiteten, og gleder meg over det som blir resultatet. Bloggen gir meg en ventil. Et sted hvor jeg kan få det som ligger på hjertet mitt. Og det er tydeligvis masse som skjer inni meg for tiden. Mange brikker som er i ferd med å lande på riktig plass. Jeg har senket skuldrene ned mange hakk. Jeg vet at jeg skal slappe av. Jeg trenger ikke stresse eller prestere. Jeg kan bare være meg, og la meg få slippe ut i full blomst.
Det føles som om jeg bare må skrive. Hver eneste dag sitter jeg ved maskinen min. Og jeg gjør det med glede. Tar pause når jeg ikke føler for å skrive mer. Så skriver jeg igjen neste gang jeg ønsker det. Jeg koser meg med denne flyten av ord som kommer ned på tastaturet mitt. Jeg bare elsker når fingrene løper avgårde over tastaturet nesten av seg selv! For noen ganger kommer ordene før jeg rekker å tenke ferdig. De bare kommer. Jeg var aldri særlig god i norsk på skolen, så dette er svært merkelig. Men jeg har tydeligvis åpnet en stengt dør. En dør som jeg har holdt svært lukket i mange år. Når jeg åpnet den, fant jeg et rom som jeg ikke ante var der. Kreativitet. Skriveglede. Et behov for å formidle. Det er spennende for meg. Jeg håper det er spennende for DEG!
Jeg har en personlig blogg. Jeg utleverer mange tanker og følelser på bloggen min. Men jeg deler ikke alt. Jeg deler ikke bilder av mine barn. Jeg deler ikke deres tanker og følelser. Det hender at min kjære mann er avbildet en sjelden gang her på bloggen. Men da har han samtykket til det. Det er kjempeviktig for meg å ha disse grensene. Jeg kan godt skrive om mine følelser i forhold til mine barn, og det å få være mamma. Men jeg skriver ikke om hverdagen blant oss her hjemme. For de er barn. Og selv om de av og til kunne ha lyst til å være på bloggen, så tillater jeg det ikke.
Mange av de mest kjente bloggerne i Norge, har eksponert barna sine heftig på bloggen. Det får de stå for. Det er deres valg. Men jeg tenker ofte på hvordan det vil påvirke barna. Jeg har vært åpen om en del av mine egne utfordringer. Og jeg er åpen med mine barn om det. Men likevel tar jeg dem ikke med i selve bloggen. For mine lesertall skal ikke komme på grunn av mine barn. De skal ikke være min magnet til å lykkes i bloggverdenen. Da får jeg heller være en liten blogg i den store sammenhengen. Jeg har også valgt å ikke gi dere all informasjon om hva jeg skal gjøre, og hvor jeg skal til enhver tid. Jeg orker ikke at hele verden alltid skal ha muligheten til å vite mine planer hver dag. Slik verner jeg litt om eget privatliv.
Når jeg skriver til dere, så er jeg ærlig. Jeg har valgt å ha en personlig blogg. Jeg deler tanker og følelser om både gode og vonde stunder. Det er viktig for meg. Likevel har også jeg et behov for å verne om meg selv. Så dere får lese litt mellom linjene i blant. For hvis jeg deler absolutt alt, så kan jeg miste meg selv. Og det er ikke aktuelt. Bloggen skal gjøre meg sterkere. Jeg er på god vei fremover. Med mine grenser, og mine valg. Det føles utrolig godt! Vi blogges!
Man kan finne masse rart på internett. De siste ukene så har jeg brukt en del tid på å skaffe meg tips om blogging, og hvordan jeg kan utvikle meg som blogger. Jeg har lett etter inspirerende, voksne mennesker som vet hva de snakker om. Mennesker som tar blogg seriøst, og som forstår at blogg kan være så mye mer enn sminke og salg. Heldigvis så fikk jeg en epost , og jeg fikk delta på et gratis webinar med Thomas Moen fra United Influencers. Han hadde masse fornuftig på hjertet, og jeg fikk masse ny lærdom. Jeg har også sett en del av hans videoer på Youtube.
Det er godt å kunne lære noe om blogging. For man sitter her hjemme, og skriver alene. Tenker ikke alltid nytt, eller går seg fast i gamle mønster. Så jeg liker å få påfyll og bli inspirert. Jeg har fått hjelp til å bli mer strukturert i min måte å blogge på. Det hjalp veldig. Og jeg forstod også at jeg virkelig bør tenke litt mer seriøst over hvorfor jeg har en blogg, og hva jeg ønsker å oppnå på lang sikt. Det handler ikke for meg om å bli størst eller best. Men det handler om å levere noe som jeg er stolt over. Noe som kan bety noe for andre mennesker. Som kanskje kan inspirere andre.
Ja, jeg ønsker at bloggen min skal vokse! Jeg har selvfølgelig lyst til å tjene penger på et tidspunkt. Men det ligger lenger frem i tid. Nå handler det mest om å opparbeide seg et trofast publikum. Å være så heldig at Dere leser mine innlegg! Det er det som er viktig nå for meg. Jeg vil bygge sten for sten fremover. Samtidig som jeg bygger meg selv opp igjen privat, vil jeg også forsøke å bygge opp bloggen min. Så står vi mer stødig lenger frem i tid. Å skaffe seg lærdom og informasjon er ikke dumt. Påfyll av ideer og inspirasjon kommer jeg til å fortsette med! Det er med på å utvikle meg, både som blogger og menneske! Vi blogges!
Som dere vet så er jeg hjemmeværende for tiden. Min helse tilsier at jeg ikke kan ha en vanlig jobb i en periode fremover. Men jeg skal bruke tiden godt. For jeg skal jobbe med meg selv. Jeg skal jobbe med å nullstille kroppen min så godt som mulig. La kroppen få nok hvile slik at jeg kan komme tilbake i jobb senere. Jeg har ett håp om at jeg skal kunne bidra med lønnet arbeid på et senere tidspunkt. Jeg kommer til å skrive blogg, og jeg kommer til å drive med foredrag når det lar seg gjøre senere. Jeg skal nå la meg selv få tid til å legge en langsiktig plan. En plan som aller mest innebærer å ta vare på meg selv. Men jeg skal gjøre mitt aller beste for å ruste opp kroppen igjen. Jeg har brent kruttet i begge ender, og må bygges opp igjen.
Men jeg er veldig motivert! Jeg ønsker å finne en trygg og god plattform som jeg kan bygge videre på. Jeg har kommet veldig godt i gang, men smertene sitter hardt i kropp og sjel. Jeg trenger derfor tid til å senke skuldrene, og mestre hverdagen sammen med min familie. For alt henger sammen. Jo roligere jeg får det rundt meg, jo bedre vil jeg bli. Så derfor stresser jeg ikke lenger så mye med å komme meg videre. Jeg vil ta det tempoet som føles riktig for meg akkurat nå! Jeg skal holde meg engasjert i viktige saker, og være aktiv i frivillig arbeid. På den måten vil jeg knytte et nettverk som vil hjelpe meg videre etter hvert.
Det har vært vanskelig å innse at jeg trenger en lang pause. For jeg vil så inderlig gjerne være flink og arbeidsom. Men jeg må lytte til kroppen min. Den streiker skikkelig, og vinteren har vært tøff fysisk. Revmatismen har holdt leven, og jeg har slitt med masse smerter og betennelser. Jeg må roe meg skikkelig ned. Det fortjener jeg, og det fortjener min familie. Bloggen holder meg aktiv, og holder meg likevel skjerpet. Jeg er ekstra glad for at jeg har bloggen nå! Vi blogges!
Jeg har tidligere fortalt her på bloggen mobbing. Jeg ble mobbet og trakassert i barneskolen og ungdomsskolen. Det har satt dype og varige spor i meg. Det har vært befriende å løfte av lokket, og fortelle dere om det. Selvfølgelig er det fortsatt vondt å snakke om. Men åpenheten har tatt vekk skammen som jeg følte ved å bære på disse opplevelsene helt for meg selv. Og jeg er så utrolig glad for de gode tilbakemeldingene som jeg har fått fra dere. Det har virkelig varmet mitt hjerte, og vært med på å legge det bak meg. Ved å fortelle åpent om det, så har det blitt enklere å leve med min bagasje.
Jeg fortalte det ikke for å henge ut noen. Verken elevene som mobbet meg, eller lærerne som mobbet meg. Jeg valgte å fortelle fordi jeg følte det var på tide å ta av lokket. Få tingene ut. Bli ferdig med det. Og jeg kan med hånden på hjertet si til alle elevene som mobbet meg, at jeg finnes ikke bitter på dere. Faktisk så blir jeg bare trist fordi jeg tenker at dere må ha hatt det vanskelig selv i den perioden. Dere var barn akkurat som meg. Jeg sliter mer med å tilgi de voksne. Det vet jeg ikke om jeg klarer. Men barna som mobbet meg, de skal ikke være engstelige for å møte meg. Ved neste klassefest så stiller jeg opp!
Jeg vet at vi som voksne får en annen innsikt om hva vi drev med som barn. Og jeg har mottatt unnskyldninger, og tatt imot dem. Det er ingen som er tjent med å bære nag til hverandre for det som skjedde som barn. Men jeg står fast ved at de voksne rundt oss burde grepet inn. De burde sett det, og de burde stoppet det! Forhåpentligvis kan andre lærere som har lest min blogg lære noe av det i dag. For der er et annet fokus på mobbing i skolen i dag. Men vi har en lang vei å gå. Derfor prater jeg om mine erfaringer. Jeg tror det er viktig!
Da jeg skulle flytte ned til Mandal, så lurte jeg veldig på hvordan jeg kom til å bli mottatt. Barna skulle bytte skole, og jeg kjente nesten ingen. Men jeg valgte å ta kontakt med skoler og etater før vi dro ned. Og vi har blitt møtt på en veldig god måte. Det er jeg utrolig glad for. Og fortsatt den dag i dag så blir jeg tatt på alvor, og får veldig god hjelp. Man hører mange ganger om systemer som ikke fungerer, og mange skoler og etater får masse tyn. Jeg har blitt møtt med respekt. Jeg har fått hjelp. Og det har virkelig vært avgjørende for at fremtiden vår nå ser lysere ut.
Når små og store mennesker trenger litt ekstra hjelp i hverdagen, så er det utrolig godt å se at hjelpen er der. Selv om vi tar de tyngste takene selv, så er vi avhengige av et system som fungerer etter beste evne. Noen feilskjær har det jo vært, men det går fremover for oss alle sammen. For meg har det vært helt avgjørende at jeg har blitt tatt på alvor fra første stund. Da opparbeides der en tillit som man kan bygge videre på. Som gjør at man klarer å ta de avgjørelsene som er nødvendige. Selv om det kan storme hardt til tider.
Mandal har blitt et godt hjem for oss. Vi trives veldig godt her. En trygg og god base for store og små. Det som er aller viktigst for oss. Masse kjærlighet og respekt. Trygghet og omsorg. Her kan vi senke skuldrene, og trives i vårt hjem. Det unner jeg alle å oppleve. Jeg vet at det var en risiko ved å flytte, men den er borte. Jeg gjorde riktig. Og det er jeg veldig glad for. Takk og lov for at noen sjanser er verd å ta!
Jammen får jeg stadig nye utfordringer. En ting er å klare å ha en blogg. Men noen ganger sliter jeg veldig med å klare små tekniske ting. Jeg kan litt data, men jeg kan virkelig knote noe veldig for å få ferdig et innlegg. Å få lastet ned bilder og videoer kan være en stor utfordring for meg. Og mange ganger kommer bilder og filmer feil vei. Da blir jeg temmelig irritert over egne ferdigheter. Men jeg håper på at jeg skal lære meg mer. Men jeg må slutte å være redd for å prøve. Ikke gi meg når ting går skeis. For jeg har lyst til å lære. Så nå håper jeg å få litt mer innsikt etter hvert. Jeg sonderer min omgangskrets for å se om noen kan tenke seg å lære meg noen enkle triks.
Internett og pc er jo noe jeg skal ha bruk for når jeg har blogg. Faktisk så er jeg helt nødt til å knekke noen koder. For jeg vil videreutvikle min blogg, og da trenger jeg å få ting riktig og litt mer profesjonelt. Jeg er innstilt på å lære. Prøve og feile. Det gjelder å ikke miste motet. For jeg burde ha god sjans på å få dette til i hverdagen min. Jeg er aktiv bruker av både i Phone og nettbrett pluss pc. Så jeg er jo ikke helt tapt bak en låvedør heller. Jeg digger slike ting, men har litt å lære på diverse pc ting. Men det er aldri for sent å begynne å lære litt mer.
Jeg gleder meg til jeg blir tryggere på disse tingene. Når det sitter i fingrene, og jeg raskt kan få ting på stell. Det kommer nok. Første bud er å innrømme at jeg trenger å lære noe nytt. Da er jeg klar til å legge energi i oppgaven, og har mulighet til å virkelig lære! Jeg gleder meg til den utfordringen! Vi blogges!
Jeg er helt sikker på at vi alle sammen har dager som vi bare vil glemme fortest mulig. Vi har kanskje en dårlig dag på jobben, eller helsen er ikke på stell? Vi opplever alle sammen at livet ikke alltid går vår vei. Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg klarer å holde motet oppe! For de som kjenner meg personlig, vet hvilke utfordringer jeg møter på daglig. Jeg har ikke noe fasit svar på det spørsmålet. Men jeg ønsker først og fremst å ha et godt liv. Da må jeg forsøke å finne de løsningene som fungerer for meg og min familie. Gjennom årenes løp har jeg lært litt av hvert. Jeg har lært at dersom jeg planlegger godt, så unngår jeg mange vonde dager. Jeg har også lært at dersom vi holder oss i aktivitet, så forsvinner mye av det vanskelige for en periode. Vi får et pusterom.
Men det aller viktigste foregår inni hodet. Hvordan jeg velger å tenke. Hva jeg tillater meg selv å tenke på. Hvis jeg kun begraver meg i alt det vonde, ja da går det skikkelig galt. Jeg må hele tiden forsøke å fokusere på veien videre. De dagene hvor fortiden innhenter meg, de er desidert verst. Men nå er jeg blitt mye flinkere til å tenke fremover. Jeg velger egentlig helt selv hvordan jeg vil tenke. Men det er en treningssak å holde fokus. Jeg tar godt vare på de gode øyeblikkene som dukker opp. De gir meg næring til å komme videre! Når jeg ser at all jobbingen bærer frukter. Når vi opplever mestring.
Vi kan ikke gi opp. Livet ligger foran oss, og venter på oss. Jeg har valgt å gå videre. Jeg har valgt å satse på en fin fremtid med blanke ark. Det er mitt hovedfokus nå. Og det gir meg mot. Det gir meg energi. Det gir meg de kreftene som jeg trenger for å hjelpe oss videre. Og derfor kjemper jeg videre hver eneste dag. For jeg vil nyte livet mitt. Jeg vil ha gode stunder sammen med min familie. Og da kan man rett og slett ikke tillate seg å gi opp!
