Det var veldig deilig å komme inn døren her hjemme igjen. Selv om ferien ble betraktelig kortere enn planlagt, så var det jammen meg utrolig godt å komme hjem til egen stue. Det er så godt å kjenne på denne følelsen. Når man virkelig trives et sted, og føler en tilhørighet som er sterk og varm. Nå skal det bli godt å få pakket ut alt sammen, og komme seg i orden igjen her hjemme. Det blir noen timer med rydding nå, men det er helt i orden. Alt skal tilbake på sin plass, slik at det er ryddig og fint rundt oss her hjemme.
Nå er jeg veldig klar for å ha sommeren her hjemme. Det er rart hvordan man tilpasser seg livet underveis. For det ble jo ikke helt det samme som vi hadde tenkt. Men jeg vil gjerne være sammen med min kjære, og hjelpe ham disse dagene. For det er ikke så greit å være på hvert sitt sted når den ene parten ikke her helt i slaget. Jeg vil veldig gjerne få hjelpe ham, og det kan jeg nå. Det føles veldig riktig at vi kom oss hjem, og kan være sammen.
Det er utfordrende for familien å skifte planer så raskt som vi gjorde denne sommeren. Men vi tok oss god tid til å prate sammen med ungene, og dette var en beslutning som alle sammen var enige om. Dermed gikk dette veldig fint, og vi kom oss raskt hjemover. Nå er ungene på sine rom, og de nyter tiden for seg selv igjen. Det er jo ganske sosialt å bo sammen på campingen. Nå får alle muligheten til å ha sin egen alenetid igjen. Det liker vi alle sammen!
Det var godt å komme hjem! Borte er bra, men hjemme er aller best!
Vi blogges!
I dag avslutter vi ferien for denne gang. Rett og slett fordi denne sommeren ikke ble helt som planlagt. Min kjære mann har hatt noen dager på sykehuset, og er heldigvis på bedringens vei nå. Ungene har hjemlengsel, og ønsker å dra hjemover nå. Da er det ikke noen grunn til å presse dem til å være her lenger enn det du liker. Så nå tar vi hjemreise i dag. Det ble 10 dager istedenfor 3 uker, men slik er det. Noen ganger må man snu på ting for at familien skal trives. Og sommer i Mandal er jo ikke en dum ide heller. Det er mange kjekke ting vi kan finne på derfra!
Det er rart å tenke på at det ble slik i år. Men sannheten er at ungene har vært veldig flinke her på campingen. De har samarbeidet veldig bra med meg alene her på campingen. Det ble tøffe dager for meg når min kjære ble syk, og di har virkelig gjort sitt beste. Så vi er godt fornøyde. Men nå hadde det seg slik at kompisen til eldstemann måtte hjem noen dager tidligere enn planlagt, og da ville ungene mine også hjem. Det er forståelig.
Nå er ungene så store, så de får være med å bestemme litt mer over egen ferie. Det er viktig for oss at de ikke mister gleden ved campinglivet, så da pusher vi ikke unødvendig mye. Så nå gleder vi oss til å feriere hjemme i Mandal! Vi krysser fingrene for at sommerværet blir bra, og at vi kan kose oss sammen hjemme! Forhåpentligvis får både store og små tid til å kose seg i ukene som kommer!
Jeg ønsker dere en fortsatt god sommer!
Vi blogges!
Det er ikke bare lett å være alene her i campingvognen. Noen ganger har jeg virkelig fått erfare at jeg har veldig masse å lære når det kommer til campinglivet. For jeg er rett og slett veldig bortskjemt. Jeg har en mann som fikser veldig mange ting, og dermed legger jeg ikke alltid like godt merke til alt som må gjøres. Det er veldig mange oppgaver her på campingen som jeg trenger mer opplæring i fremover. Noe har jeg måtte lære selv i hastig tempo for å redde situasjonen. Jeg har blant annet hatt bløtt sengetøy fordi jeg ikke kom på at takluker burde lukkes når regnet høljet ned!
Det er viktig for meg å kunne være selvstendig. Så jeg ønsker virkelig å lære det som behøves. Jeg kan ikke alltid regne med at min kjære mann er her. Og det skader jammen meg ikke å kunne litt mer praktiske ting her i vogna. Jeg skjemmes over meg selv av og til. Jeg er flink til å lage mat og slike ting. Men så mye mer kan jeg ikke om saker og ting. Det er på tide å få et skikkelig kurs. Dette må jeg finne mer roen på etter hvert. Da jeg har ungene rundt meg, så forsøker jeg etter beste evne å beholde roen. Men det blir fort litt stressete i hodet mitt.
Noen ganger må man lære på den harde måten. Når jeg velger å feriere her alene uten mannen min, så må jeg fikse hverdagen her på Neset. Det skal jeg bli enda flinkere til fremover. Når min kjære kommer hit, så får han rett og slett lære meg ting og tang etter hvert! Jeg er villig til å lære mer!
vi blogges!
I år har vi med oss en ekstra person på ferien vår. Vi har nemlig med oss en av eldstemann sine kompiser. Det har seg jo slik at eldstemann hos oss er blitt tenåring, og da er det jo ikke like spennende å være med familien på ferie i flere uker. Så vi fant ut at det var en ok løsning for oss å ta med en ekstra person på vår ferie i år. Vi har ordnet med telt til dem rett bak vogna vår, så de er for seg selv om natten. Det var veldig lurt å gjøre det slik. Da blir det ikke så kaotisk inni campingvognen vår. Det blir jo fort litt bagasje med tre unger og to voksne.
Det er veldig kjekt at vi får dette til å fungere. Her er det rett og slett veldig greit å være. Vi har satt noen regler som alle skal følge, og det har gått veldig fint til nå. Vi skal ha kompisen her i to uker, og kanskje kommer det en ny når han drar hjemover. Det er veldig fint for oss å ha alle sammen her på campingen. Jeg er ikke klar for å la ungdommen styre huset alene hjemme på en stund. Så da tar jeg heller med meg kompiser hit. Da har vi en god kontroll på hva de driver med.
Det er kjekt for oss se gleden. Jeg er veldig glad for at vi fikk dette til. Jeg håper at det blir veldig fine minner for dem. Vi har allerede vært på gocart med hele gjengen. Det var veldig populært for hele gjengen! Gøy å skape gode sommerminner!
Vi blogges!
Jeg har veldig lett for å presse meg selv litt for hardt. For jeg vil så gjerne være høflig og grei, og bidra slik som alle andre. Men sannheten er jo den at jeg er nødt til å ta bedre vare på meg selv. For jeg klarer ikke å håndtere alt som skjer rundt meg hvis strikken blir strukket for langt. Jeg merket det senest da jeg var hjemme i Egersund en hel uke. Det var for lenge. Det ble altfor mye. Det var jo hyggelig, men jeg har fått svi veldig i etterkant. For jeg presset meg selv altfor langt. Det ble mye styr med selskap, dugnad, kjøkkenarbeid og sosiale utfordringer. Jeg gikk rett og slett tom på slutten.
Jeg klarte ikke å begrense mine egne handlinger. Jeg ville så gjerne være flink jente, og gjøre det som jeg forventet av meg selv. Jeg ville være med på underholdning. Jeg ville hjelpe til hos min bror. Jeg ville besøke venner og familie. Jeg ville på bytur. Men det ble et hardkjør som kroppen min ikke hadde godt av. Og i ettertid har jeg vært veldig sliten både fysisk og mentalt. Kroppen min har vært veldig stram og anspent de dagene som jeg var i hjembyen min. Så det ble utfordrende med fysioterapi uken etterpå. Og jeg har vært så sliten i perioder at tårene kommer for ingenting. Det er derfor veldig godt at vi har ferie nå!
Det er jeg som må lære meg å sette egne grenser. Jeg må lære meg hva jeg takler og hva jeg ikke takler. Nå vet vi at dette ble i hardeste laget for min del. Det må vi ta lærdom av til neste sommer. Jeg kommer jo på besøk til hjembyen min igjen. Men jeg må sette bremsene mine på. Jeg må ta det mer med ro når jeg er der. For jeg er ikke klar for et slikt opplegg. Det er for sårt der fortsatt. Jeg må gjøre ting som styrker meg. Dette var en viktig, men ganske hard måte å lære det på atter en gang. Jeg må huske på at det ikke er egenrådig å ta vare på sin egen helse! Jeg har fortsatt en vei å gå!
Vi blogges!
Jeg gikk i altfor mange år, og tiet. Jeg sa ikke noe. Jeg smilte istedenfor. Jeg lot som at alt gikk helt fint. Jeg kunne innrømme at livet var litt tøft, men jeg sa aldri hvordan det egentlig var. For jeg var redd. Redd for å ikke bli trodd. Engstelig for hvordan omgivelsene ville reagere. Var jeg klar for å ta den kampen som ventet på meg den dagen jeg åpnet munnen min? Jeg måtte blir helt sikker på at jeg var sterk nok. Dermed ble det noen år til som var altfor vanskelige. Men til slutt kjente jeg at det var mer enn nok. Å tie ting i hjel ting hjelper ikke!
Jeg visste det ville bli vanskelige dager. Jeg var klar til å kjempe. Men jeg visste lite om hvor vanskelig det skulle bli. Heldigvis. For det nytter ikke å vente på å bli sterk nok. Man blir nemlig sterk underveis som dagene går. Etter hver krangel. Etter hver trøkk som oppstår i møte med vanskelige situasjoner. Når man ikke tror at det er mulig å komme seg videre. Da kommer det uante krefter. Men det var viktig å åpne munnen. For da var det mulig å få den hjelpen som var helt nødvendig!
Det har vært mange tårer. Det har vært veldig mange stunder hvor jeg ikke visste om det ville gå bra. Men jeg har også hatt mange gode stunder. Og jo lenger tid det har gått siden jeg åpnet munnen min, jo bedre har det blitt! Men jeg måtte slutte med å tie! For jeg ble spist opp innvendig. Og det er en farlig utvikling. Jeg vet hvor skummelt det er å begynne å prate! Jeg vet at det ikke er enkelt. Men jeg har erfart hvordan det kan endre et liv. Jeg er endelig i gang med å leve ett godt og trygt liv! Det ønsker jeg for Deg også!
Snakk med noen som du stoler på! Søk hjelp! Å tie ting i hjel hjelper ingenting!
Vi blogges!
Jeg gleder meg veldig til neste uke. Da skal jeg faktisk få lov til å treffe ivrige ungdommer. Mental Helse har blitt invitert til å holde ett innlegg for ungdomspartiene på venstresiden. De skal ha sommersamling, og jeg skal holde et innlegg for dem på torsdag ettermiddag i Kristiansand. Dette blir veldig spennende for meg! Jeg har aldri gjort slikt før, så jeg kjenner noen sommerfugler i magen. Men jeg har gode saker å snakke om, så det skal nok bli kjekt! Det handler mest om å være seg selv, og stole på det gode budskapet jeg skal formidle til dem!
Dette er en slik utfordring som jeg liker! Jeg får lov til å formidle Mental Helse sine verdier og samfunnspolitiske synspunkter. Og jeg får lov til å møte mange mennesker som brenner for å gjøre Norge bedre. Dette blir en slik erfaring som jeg kommer til å ha med meg lenge. For jeg skal ut av komfortsonen. Jeg skal prate foran fremmede mennesker. Men jeg gruer meg ikke. Jeg gleder meg faktisk veldig mye til akkurat denne utfordringen! Deilig å møte ungdommer som er fulle av pågangsmot og livslyst! Engasjerte mennesker er veldig viktige for Norge. Vi trenger at ungdommene engasjerer seg i de partiene som de føler seg hjemme i! Og jeg skal få være en av dem som gir dem nyttig informasjon på veien videre!
Så nå bruker jeg deler av ferien min til å forberede meg til dette arrangementet! Jeg har ikke noe imot å ta en liten avstikker fra campingen noen timer for å jobbe litt for Mental Helse Vest Agder! Jeg bruker ikke så veldig mange notater, men jeg må lage noen stikkord slik at jeg husker det vesentlige. Det viktigste blir å ha et enkelt og forståelig språk. Få frem de sakene som vi jobber for. Så håper jeg at mine formidlingsevner gjør dette til en fin opplevelse!
Vi blogges!
Jeg publiserer innlegg hver eneste dag her på bloggen min. Bloggen tar ikke ferie. Rett og slett fordi jeg ønsker å holde den i gang selv om det er sommerferie. Og min trang til å skrive tar rett og slett ikke ferie. Jeg bruker jo skrivingen som terapi, og nå om sommeren er det fri fra terapitimer i noen uker. Da er det veldig godt å kunne skrive litt her på bloggen min. Jeg har stort sett gode dager, men det hender jo at noen dårlige dager kommer innom meg. Og da kan jeg skrive av meg masse frustrasjon og uro. Det fungerer fint med pc og internett på camping. Her har vi det så greit, og veldig tilrettelagt for å kunne være i all slags vær!
Jeg forventer ikke at dere skal gidde å lese min blogg hver dag. Men det er utrolig hyggelig å se at mange henger med selv om det er ferietider. Jeg er veldig glad for at jeg har trofaste lesere som henger med meg jevnlig. For jeg liker å dele en bit av mitt liv med dere. Jeg har et privatliv utenfor bloggen min, så det går fint å dele litt her. Jeg har funnet min måte å drive bloggen min på, og det fungerer fint for meg. Jeg er sikker på at mange har andre meninger om den, men jeg er heldigvis den som bestemmer akkurat på det området. Jeg har tenkt nøye over hvordan jeg vil at bloggen min skal være.
Jeg trenger bloggen min. Jeg ønsker å fortsette med den fremover. Det kommer til å bli gode og vonde dager, og det skal dere få henge med på. Jeg gleder meg over å ha denne måten å kommunisere med dere på. Det har ført meg videre i livet, og jeg er veldig spent på de neste månedene som kommer nå.
Vi blogges!
Jeg har en ganske stor utfordring som jeg må jobbe med. Og det er vanskelig å snakke om dette. For jeg vet at det er ikke så enkelt å forstå meg alltid. Jeg kan nemlig ikke fortelle alle detaljer om alt. Så det blir liksom litt vanskelig å forklare noen ganger. Men det har seg slik at jeg fikk skikkelig panikkangst en kveld rett før vi dro på ferie. Jeg ble stresset. Jeg ble veldig urolig og klarte ikke å stoppe angsten. Jeg fikk problemer med pusten, og jeg brøt helt sammen i gråt. Og det var fordi min kjære mann ble syk og fikk smerter. Jeg fikk fullstendig panikk, og ble livredd. Han hadde en del smerter, men det var ikke farlig for ham på noe vis. Men jeg friket rett og slett. Og det endte med at han måtte trøste og roe meg. Flaut å innrømme, men det er sannheten. Han var rolig, og jeg gråt hysterisk.
Jeg lever med traumer. Hodet mitt varsler meg om farer selv om det egentlig ikke er farlig. Men fortiden har satt dype spor i min lille hjerne. Hele kroppen min varslet meg om at dette kan gå veldig galt. Og jeg har absolutt ikke noen grunn til å være redd her hjemme nå. For jeg har en rolig og trygg mann som tar godt vare på meg. Men det var en grusom kveld for meg. For jeg knakk helt sammen, og angsten herjet med meg en lang stund. Jeg fikk sannelig erfare at visse opplevelser og traumer sitter hardt i min kropp. Og det ble en skremmende opplevelse for meg. Og min kjære ble jo litt bekymret for sin kone underveis. Heldigvis prater vi om absolutt alt. Så han forstår meg, og godtar at jeg må jobbe meg gjennom dette også sammen med ham.
Faktisk så måtte jeg vente helt til nå før jeg kunne klare å skrive om dette. For det er vanskelig. Men jeg tenker at det er flere mennesker der ute som lever med angst. Og nå vet dere at jeg også er ganske hjelpeløs i visse situasjoner. Men jammen skal jeg komme meg gjennom dette også. Det handler om å stå i det. Lære hjernen at dette ikke er så farlig lenger. Overbevise kroppen min om at dette kommer til å gå helt fint. Alle blir syke innimellom. Selv om jeg sikkert noen ganger tror at min kjære mann er en slags robot….Neida jeg vet veldig godt at han er et menneske og kan bli syk. Men jeg må lære meg at selv om han blir syk, så er han fortsatt like snill, trygg og god mot meg.
Jeg må lære hjernen min å tenke annerledes. Der må lages nye tenkemåter og erfaringer inni hodet mitt. Da vil etter hvert traumer og vonde minner blekne og forsvinne for godt. Det vil ta veldig lang tid. Men jeg skal komme dit en dag. For min fortid skal ikke ødelegge fremtiden min.
Vi blogges!
Ferien kan brukes til masse rart. Det blir masse avslapping, men jeg liker å bevege meg litt i blant. Så jeg bestemte meg for at sykkelen skulle med på campingen denne gangen. Selv om jeg ikke har rørt den på to år. For jeg er blitt holdt tilbake av angst og redsel. Jeg har vært livredd for at jeg skal falle, fordi jeg har mange traumer fra barndommen min angående sykkel. Jeg har skadet meg veldig mange ganger, og hadde veldig dårlig balanse i hele oppveksten. Jeg har brukt masse tid på å trene opp balansen etter vektnedgangen. Og for noen år siden var jeg ivrig på sykkelen min. Det er veldig dumt at angsten kom tilbake, og at jeg stoppet med syklingen.
Men nå har jeg hatt min første sykkeltur. Den var ikke så lang, men jammen var det veldig kjekt og skummelt. Jeg måtte lufte minstemann litt her om kvelden, og da fikk jeg mot nok til å be ham være med mamma på sykkeltur her på campingplassen. Han lo godt av mammaen sin, men var snill og grei. Tror jammen han syntes det var ganske stas å hjelpe mamma i gang med sykling igjen. Så nå skal jeg bruke sykkelen som trening her i disse ukene på Neset Camping. Det skal bli spennende å så hvordan kroppen min reagerer på dette.
Endelig er jeg ikke så livredd lenger. Og det var en deilig følelse å sykle av sted. Selv om jeg sliter med kropp og pust, så trenger jeg treningen. Jeg håper inderlig at jeg kommer meg på mange sykkelturer denne sommeren! endelig er jeg i gang igjen! Jeg er faktisk veldig stolt over min egen evne til å overvinne angsten. For jeg gir meg ikke. Jeg setter meg mål, og jobber mot det. Når jeg opplever mestring, så gir det mersmak til å fortsette! Jeg kommer nok til å kjenne det i magen når jeg skal sykle. Men jeg skal overvinne denne dumme redselen min!
Vi blogges!
