Noen ganger så lurer jeg veldig på hvor jeg skal finne mer krefter! Det hender at jeg føler meg veldig tom og sliten. Som om batteriet alltid kommer til å forbli flatt. Null energi. Null glede. Null reaksjon. Bare sliten og lei. De dagene er skumle og vanskelige. Jeg kommer meg stadig gjennom slike dager innimellom. For de kommer når jeg minst aner det. Det passer aldri. Jeg hater dem. Det er ikke så veldig lenge siden sist gang, men jeg håper at det blir lenge til neste gang. For jeg kan ikke gi opp!
Jeg må jobbe videre med meg selv og min familie hver eneste dag! Jeg kan ikke kaste inn håndkleet. Her må vi fortsette med de samme tingene dag etter dag. Det er den eneste måten å komme seg videre i livet. Små steg videre dag for dag. Uansett hvilken form man er i. Jeg må fortsette med min systematikk og forutsigbarhet her hjemme. Noen ganger er jeg veldig sliten. Men utrolig nok så har jeg nok verktøy til å samle ny energi. Det er jeg veldig glad for å kunne si. For jeg vet at jeg kommer ikke til å gi opp!
Jeg og min kjære skal ta denne familien gjennom hverdagen! Vi skal finne krefter til å holde oss på riktig vei. Det er lov å bli litt sliten iblant. Det er faktisk også lov til å bli sur og lei. For vi er bare mennesker. Vi forsøker å fikse opp i livene våre. Det skal vi klare, for vi er kommet veldig godt i gang med prosessene. Nå gjelder det å fullføre denne jobben! Jeg vet at vi kommer til å klare dette sammen. Her skal ingen gi opp troen på en god fremtid!
Jeg merker at jeg er litt presset for tiden. Jeg er veldig spent på de neste ukene. Rett og slett fordi jeg vet at det kommer en veldig travel periode , og jeg må være i god form over lang tid. Det kommer en del reising, og møter som krever en del av meg. Jeg skal innom mange nye plasser, og møte masse mennesker for aller første gang. Det kommer til å bli veldig interessant, og spennende på samme tid. Jeg håper inderlig at jeg klarer å holde hodet kaldt, og mestre de situasjonene som kommer underveis. Jeg er helt sikker på at det blir mange , kjekke opplevelser! Jeg kjenner i magen at sommerfuglene flyr en del. Jeg skal ut av komfortsonen flere ganger på veldig kort tid.
Jeg er heldigvis optimist! Det er helt utrolig at jeg plutselig skal av sted på slike arrangement. Jeg ønsker å gjøre en god jobb, og er veldig fokusert på de møtene jeg skal på. Det er viktige temaer som skal diskuteres, og jeg er som vanlig veldig engasjert. Jeg må faktisk tenke litt på å begrense mitt engasjement. For det baller veldig fort på seg, og travle tider kommer. Denne vinteren kommer til å fly av sted, og ukene vil bare forsvinne. Jeg skal jo tross alt bort flere helger etter hverandre. Det er godt at jeg får ukedagene hjemme hos mine kjære.
Jeg merker presset som jeg legger på meg selv! Det må jeg forsøke å holde på et forsvarlig nivå. Jeg skal forsøke å komme meg gjennom alle disse ukene på en god måte. Jeg skal fokusere på de vanlige verktøyene. Jeg skal få i meg nok mat, få nok søvn og være god mot meg selv! Det blir ekstra viktig for meg de kommende ukene. Heldigvis har vært ute en vinterdag før, så jeg vet veldig godt hva jeg må fokusere på! Dette blir spennende og gøy!
Jeg setter mine egne grenser i livet mitt. Jeg velger selv å være åpen min hverdag og mine utfordringer. Jeg bestemmer selv hvordan jeg ønsker å leve livet mitt. Jeg snakker selvfølgelig masse med min kjære mann om disse tingene, men det er til slutt mitt eget valg. Jeg er glad for at jeg kan finne ut av disse tingene selv. Det er veldig viktig for meg at jeg får kjenne på ansvaret selv. Når jeg velger å vise ansiktet mitt, så må jeg også ha rygg nok til å bære det som dukker opp i kjølvannet av mine beslutninger. Jeg har et stort behov for å få dele mine tanker og følelser. Det er slik jeg er skrudd sammen, og det er min personlighet. Det føles godt å kunne få leve slik man selv ønsker.
Jeg hører etter på hva min familie mener og tenker. Men beslutningen ligger hos meg til slutt. Det er nemlig ofte jeg går veldig mange runder før jeg tar en avgjørelse. Vi lever under samme tak, og jeg vil ikke at mine barn eller ektefelle skal få trøbbel på grunn av meg. Vi prater sammen, og det er godt at vi kan utveksle våre tanker og bekymringer med hverandre. Jeg har valgt å være åpen. Det koster ganske mye i perioder. Men jeg vet at jeg vil verne om de som jeg elsker aller mest. Bloggen er min plattform, og jeg skal ha den som mitt prosjekt i årene som kommer. Det er ikke hele familien sin blogg. Den er min. Jeg deler av mitt liv, og mine opplevelser.
Jeg er veldig glad i bloggen min! Jeg føler at det er riktig av meg å satse videre på bloggen. Jeg vil at den skal nå enda flere mennesker. Jeg har nemlig et viktig budskap, og jeg skal jobbe hardt for å nå enda flere. Langsiktig jobbing vil mest sannsynlig gi resultater etter hvert. Jeg er faktisk veldig innstilt på at det vil ta veldig lang tid, og jeg har satt meg noen private delmål underveis. Gradvis skal jeg gjøre bloggen min kjent, og jeg håper på flere oppdrag for WeLG Foredrag fremover!
Det er veldig travle dager for tiden. Nå kommer det en veldig hektisk periode, og det baller på seg. November kommer til å være svært hektisk, og jeg må planlegge veldig godt. Når det rett før helgen kom enda flere avtaler inn de samme dagene, så fant jeg ut at jeg måtte tilkalle hjelp. Så nå har jeg invitert mine foreldre ned her til Mandal om noen uker. Jeg trenger barnevakt, og jeg trenger å vite at der er voksne her hjemme. Jeg skal nemlig gjennom en særdeles hektisk uke i månedsskiftet oktober/november. Jeg vet at det kommer til å kreve veldig mye av meg, så da må jeg være sikker på at ungene mine har det fint her hjemme.
I løpet av en uke skal jeg rekke en tur til Skien med en overnatting, så hjem igjen og neste dag et ettermiddag/kveldsmøte i Kristiansand. Så drar jeg til Drammen fra fredag til søndag. Når min kjære kommer hjem, så kan foreldrene mine få dra hjem igjen. Jeg får jo vært litt sammen med dem også, og det er hyggelig for oss alle sammen. Jeg skal nyte disse ukene nå før det virkelig setter i gang. Det er litt skummelt, men også veldig kjekt å få slike muligheter. Jeg skal av sted for Mental Helse, så det er veldig mye å lære underveis!
Jeg er heldig som har foreldre som stiller opp! Det er veldig godt å kunne be om litt assistanse selv om jeg ikke lenger bor i samme by. Jeg ble veldig glad da de ville komme ned og være her sammen med ungene og meg de dagene. Da vet jeg at det er noen andre her som kan bidra med ungene mine. Når jeg kommer hjem fra Drammen, så blir det en helg hjemme før jeg drar til Oslo igjen. Etter det blir det to helger med kurs. Så jeg må finne en ro inni meg, og være veldig godt forberedt. Det er helt rart hvordan jeg plutselig skal få oppleve så mye forskjellig og spennende!
Jeg holdt ett innlegg for alle deltakerne som var med til Knaben. Der fortalte jeg åpent og ærlig om min psykiske lidelse, og min fortid. Jeg ville at de skulle få bli kjent med meg, og få en forståelse for hvorfor jeg velger å være så aktiv i Mental Helse. Jeg snakket om min angst og min sårbarhet og usikkerhet. Det ble veldig stille i lokalet. Mange av dem satt med åpen munn, og var tydeligvis veldig overasket over min historie og hverdag. Så fikk jeg noen spørsmål, og jeg svarte så godt som jeg kunne. Det var ganske intenst, men likevel god stemning i kjellerstuen.
Så fikk jeg vite fra dem at jeg skjuler min psykiske sykdom veldig bra. Det kom som et sjokk på dem at jeg slet så veldig. Og jeg fikk det som en positiv tilbakemelding. Men jeg ble likevel liggende å tenke denne kvelden. For jeg er jo glad for å virke frisk og oppegående. Men samtidig så ble det noe å tenke over. For skjuler jeg det virkelig så godt? Er det en god ting å skjule det så godt? For meg så ble det faktisk slik at jeg tenkte mye på det den natten. Jeg kom frem til at det er godt jeg ser frisk ut. Men desto viktigere å være åpen om hvordan jeg egentlig har det. For sykdommen synes altså ikke utenpå. Og hvis jeg ønsker forståelse, så må jeg dele av meg selv. Jeg må fortsette å skrive og prate åpent om psykisk helse!
Jeg fikk så mange gode ord, og gode klemmer! Det varmer hjertet mitt, og jeg føler at det er riktig sted for meg å være. Jeg fikk også mange tilbakemeldinger som gjorde sterkt inntrykk på meg. Når jeg kan være stemme og ansikt for dem som enda ikke er sterke nok til å klare det. Når det gir andre mennesker håp og trøst, ja da er det virkelig viktig for meg å fortsette mitt arbeid! Jeg merket at innlegget mitt gav dem noe å tenke over. De fikk se at jeg velger å kjempe denne kampen for oss alle sammen. Sammen med mange frivillige mennesker forsøker jeg å gjøre en forskjell!
Da jeg var på Knaben med Mental Helse, så hadde vi fokus på sunn mat, kosthold og fysisk aktivitet. Lørdagen var satt av til å gå tur. Vi var så heldige å få en guidet tur til Ørnehommen. Det er en nedlagt gruve. Jeg er ikke vant med å være friluftsmenneske. Så jeg skal ærlig innrømme at det var en spent dame som kledde seg i varme ull klær og lue. Jeg var veldig urolig inni meg, og var redd for å ikke kunne klare de utfordringene som ville komme denne dagen. Jeg slet veldig hardt med angst første døgnet, så jeg trengte virkelig en positiv opplevelse denne dagen. Vi fikk heldigvis med oss alle sammen ut av leiligheten denne dagen. De som ikke klarte å gå tur, fikk kjøre sightseeing rundt på Knaben i bil. Dermed fikk også de være med på det sosiale sammen med oss andre. Jeg var veldig klar for å pushe meg ut av komfortsonen!
Først gikk vi et stykke på grusvei, og praten gikk bra sammen med de andre. Jeg kjente på en glede og lettelse over at kroppen min ville samarbeide ganske bra. Jeg hang fint med, og følte ikke at jeg senket gruppen. Når vi skulle over i ulendt terreng ble det straks mer utfordrende for meg personlig. Jeg er ikke vant med dette i det hele tatt, så jeg fokuserte veldig mye på hvordan jeg skulle komme meg fremover. Det gikk sakte oppover hele tiden. Og jeg klarte selvfølgelig å sette begge beina i et lite myrparti med gjørme og vann. Skoene satte seg nesten helt fast, og jeg ble klissvåt som førstemann! Men jeg tok det med et smil, og hadde heldigvis ullsokker som holdt beina varme likevel!
Etter hvert som det ble mer stigning, så falt flere og flere personer av, og valgte å snu. Da merket jeg at jeg ble mer og mer sta. For når jeg ønsker å overvinne angsten, så må jeg være tøff mot meg selv inni hodet mitt. Da må jeg virkelig snakke hardt til meg selv, og bare ta et steg om gangen. Jeg kom meg med oppover, og pusten ble vanskeligere å håndtere. Jeg gikk bakerst, og ble motivert av en herlig dame som virkelig var til god hjelp. Det var så herlig å få all den støtten og motivasjonen fra de andre som fikk oppover mot målet. De ville ha meg med! Jeg er veldig glad for at jeg ikke gav opp. Jeg var veldig sliten da vi skulle gå de siste 30 meterne opp en bratt stigning med steinete sti. Men jeg klarte å komme meg helt opp til gruva!
Jeg ble faktisk veldig glad, stolt og rørt! Det var en stor mestringsfølelse for meg personlig. Jeg fikk noen tårer, og jeg kjente på mange ulike tanker. Det er ikke så veldig mange år siden dette ville være helt utenkelig for meg å gjennomføre denne turen. Jeg vet veldig godt at dette ikke var en vanskelig tur for de som er fjellvante. Men for meg så var dette veldig stort, og jeg er glad for at jeg klarte å komme meg helt opp dit vi skulle! Gode mennesker hjalp meg nedover på de bratteste partiene, men så kunne jeg vandre lett nedover. Det var en stolt og glad dame som kom seg ned til grusveien igjen!
Så gikk vi tilbake et stykke til en gapahuk hvor vil spiste lunsj. Det smakte veldig godt med grillede pølser og karbonader etter en slik tur.Vi var utendørs i mange timer! I et flott høstvær, og med kjekke mennesker. Det var en veldig fin dag. Det er så sjelden jeg er med på slike utflukter. Men det gav meg en stor opplevelse av mestring! Jeg er stolt over egen innsats! Det er virkelig ikke den siste skogsturen jeg skal delta på!
Å leve i en kropp som man ikke føler at man eier, det gjør vondt. Jeg hadde det slik i veldig mange år. Kroppen min ble en bruksting som jeg ikke rådet over selv. Jeg var ikke den som hadde makten over min egen kropp. Den ble en ting som ble brukt og kastet bort akkurat som det passet seg. Som alltid skulle være tilgjengelig selv om jeg kun ønsket fred. Det er en opplevelse som jeg ikke unner noen i hele verden. For det er skadelig, og det setter veldig dype spor inni meg. Kroppen blir noe som man egentlig ikke hører hjemme i. Som man aller helst vil rømme fra. Man eksisterer, men man er ikke tilstede. For når man ikke eier sin egen kropp, så stenger man av seg selv. Man lukker ned alt som egentlig skal leve. Man bare er i live. Man er våken, men vil egentlig bare sove.
Sakte med sikkert har jeg tatt bolig i min egen kropp. Jeg har tatt steg for steg. Små skritt har føltes som mange mil. Jeg har følt meg vemmelig og ekkel. Jeg har følt meg skitten og stygg. Jeg har ikke likt hvordan kroppen min reagerer. Det måtte jeg jobbe med. For jeg trenger nærhet og ømhet. Jeg trenger å være i min egen kropp. Jeg kan ikke leve livet på utsiden av min egen kropp. Det var skummelt å stole på at det var ok. Det var så godt, men samtidig så uendelig skummelt. For min kropp reagerte veldig sterkt da jeg endelig fikk kjenne på kjærlighet og ømhet.
Da våknet plutselig en kropp som jeg ikke kjente. Jeg måtte lære meg selv å kjenne helt på nytt igjen. Isen smeltet sakte men sikkert. Varmen tok plass inni meg igjen, og jeg kunne både gi og ta imot berøring og kjærlighet. Man blir veldig sensitiv når man våkner etter en slik dvale. Hver minste berøring merkes veldig sterkt. Jeg har tatt eierskap i min egen kropp. Jeg har lært meg dens svakheter og styrker. Den har båret meg gjennom livet. Jeg ønsker å være glad i kroppen min. Den er ikke stygg. Den er ikke ekkel. Den er et skaperverk med mange egenskaper.
Jeg har mange klær i skapet mitt. Noen av dem bruker jeg nesten aldri, men likevel klarer jeg ikke å kaste dem. Jeg har en hel del skjørt som jeg nesten aldri går med. Jeg vet ikke helt hva som er årsaken, men jeg tror det henger sammen med min mangel på feminitet. Det er liksom så veldig “damete” å gå med skjørt. Men nå må jeg virkelig ta meg sammen på dette området. Jeg kan ikke la alle disse fine skjørtene bare ligge i skuffen min fremover. Det er dumt, og svært lite økonomisk. Jeg må jo bruke det som jeg faktisk allerede har! Så nå er jeg i ferd med å ta grep.
Nå er det frem med tykke strømpebukser, og på med skjørt! Her skal det pyntes litt på en sliten skrott! Jeg håper at jeg kan bli mer komfortabel med skjørt og kjoler. For jeg har veldig masse fint, men jeg sverger nesten alltid til bukser. Jeg mangler liksom den tryggheten på at jeg være fin i kjoler og skjørt. Det er slike små ting som jeg må jobbe meg tryggere på. Detaljer som gjør at jeg prater meg selv nord og ned, må lukes vekk. For jeg har lov til å kle meg fint! Jeg er så lei den ekle stemmen inni hodet mitt som holder meg tilbake! Den stemmen som minner meg på at jeg er både stygg og feit! Den skal jages vekk!
Akkurat nå er jeg faktisk min verste fiende. For jeg lar meg selv bli snakket ned av gamle minner inni hodet mitt. Ord som har fortalt meg at jeg er stygg. At jeg ikke er noe å samle på. At jeg bør se meg lenge i speilet, og innse hvor ekkel og stygg jeg er. Disse ordene og setningene som hodet mitt ikke vil glemme. De er vonde å leve med. Jeg vil ikke ha dem i livet mitt lenger! Så jeg skal derfor jage dem vekk. Jeg skal vise meg selv at jeg er fin! Jeg skal pynte meg, og være stolt over meg selv. For jeg skal reise meg, og gå vekk fra de vonde ordene. De tilhører fortiden.
Det er en hard kamp. Men jeg skal vinne. Jeg skal kle meg opp litt i hverdagen, og ikke gjemme meg bort. For jeg er ikke stygg, feit eller ekkel! Jeg er meg, og jeg er bra nok!
Her om dagen fikk jeg gått en fin tur i nydelig høstvær! Deilig sol, men likevel litt skarp luft. Blader på bakken, og litt regn igjen på veien. Det var så godt å kunne bevege seg litt utendørs i nydelig oppholdsvær. Det har vært så mye regn de siste ukene. Så jeg nøt den lille gåturen. Jeg kjenner på en glede når jeg er ute og spaserer i slikt vær. Jeg får liksom en god og lett følelse inni kroppen min, og hodet renskes for tanker. Det er like deilig hver eneste gang vi bare kommer oss ut. Jeg er glad for at jeg skulle på en avtale denne dagen, og at jeg kunne bruke beina dit jeg skulle!
Jeg elsker egentlig høsten! Når man kan kose seg med skjerf og kosegensere. Når man får den skarpe lufta, og nesten litt frost. Høst solen som titter frem gir et eget spill i naturens farger. Jeg blir så glad av slike stunder. Turen varte bare i et lite kvarter, men jammen var det veldig godt for kropp og sjel. Det er lurt å ta seg en liten gåtur. Det handler ikke alltid om å gå verken langt eller raskt. Det handler om å komme seg ut i frisk luft, og få ny energi! Denne lille turen gav meg en veldig god start på dagen!
Jeg håper vi får mange slike dager! For jeg trenger gode opplevelser i naturen. Det gjør meg til et bedre menneske, og jeg får brukt kroppen min. Det er viktig for både den mentale helsen, og fysisk helse. Jeg skal pushe meg selv ut døren flere ganger fremover. For jammen meg får jeg et stort utbytte av slike turer i nydelig høstvær!
Rett som det er så kommer der personlige meldinger til meg. Jeg får så utrolig mange gode ord, og flotte tilbakemeldinger. Det varmer hjertet mitt veldig, og jeg blir veldig rørt. For veldig ofte kommer disse meldingene fra mennesker som jeg ikke hadde forventet det fra. Og da gjør det ekstra godt å lese de varme og gode ordene som skrives til meg. Jeg takker fra innerst i hjertet. Det gjør så utrolig godt, og jeg kjenner at det gir meg inspirasjon og energi til å jobbe videre med blogg og foredrag. Jeg vet nemlig at det koster å være åpen. Men når slike meldinger popper inn til meg, så blir dagen veldig god!
Jeg kan ikke få takket Dere nok! Det er så utrolig viktige tilbakemeldinger! Jeg er en person som ikke er vant med å ta imot ros i hverdagen. Det er noe jeg må jobbe med. Men jeg er i ferd med å innse at jobben min bærer frukter, og hjelper andre mennesker. Jeg er sikker på at det er dette jeg vil jobbe med i fremtiden. Når jeg kjenner innerst i hjertet mitt at dette er riktig for meg, ja da kommer jeg til å stå på fremover. Når der tikker inn noen fine ord midt på formiddagen, så gir meg en glede som varer veldig lenge. Hele meg blir så utrolig lettet og glad!
Så takk til alle dere som sender meg gode ord! Dere skal vite at det hjelper meg videre. Jeg skriver denne bloggen for meg og for andre mennesker som trenger en stemme. Jeg rører tydeligvis med folk, og det er også meningen med bloggen. Jeg vil så gjerne bidra til mer åpenhet og respekt. Jeg vil at vi skal behandle hverandre på en god måte, og være rause mot hverandre. For da kommer det gode i mennesket frem i lyset. Da kan vi utrette så masse godt. Samfunnet vårt blir varmere og bedre.
