Nå er det mange ting som skjer. Jeg er stadig på nye møter og steder. Jeg representerer for Mental Helse Vest Agder ganske ofte, og det er mange nye ansikter. Det er ganske utfordrende å delta på ulike møter og lunsjtreff. For man skal kommunisere med fremmede mennesker. Noen har man kanskje hilst på så vidt tidligere, mens andre er helt nye. Det er veldig spennende, og veldig kjekt! I dag har jeg vært i Kristiansand for å ha lunsjmøte med FFO. Det er viktig å jobbe sammen, og kommunisere om våre hjertesaker. Det var veldig ok å få delta på et slikt møte sammen med nestleder.
Jeg skal av sted på ulike samlinger i tiden fremover. Det er overnattinger, og jeg skal hilse på veldig mange mennesker. Men det får stå sin prøve. Jeg satser på at det blir mange spennende møter. For vi skal jo jobbe med våre viktigste saker, og det gleder jeg meg veldig til. Når man får slike verv, så følger det ganske masse med. Jeg gleder meg veldig til å møte de andre fylkeslederne i Mental Helse, og bli bedre kjent med organisasjonen. Det er veldig masse å lære, men jeg liker det. Jeg er klar for å få ny visdom og kunnskap.
Jeg skal gjøre mitt aller beste! Det kommer til å kreve en del av meg, men jeg tror dette blir veldig bra. Jeg har sagt ja til dette vervet fordi jeg vil utrette mye innenfor psykisk helse. Jeg bærer med meg masse erfaring og brukerkunnskap. Det er på tide å bruke det til noe fornuftig. Jeg er veldig klar for en travel vinter med mange opplevelser! Jeg skal ta Dere med på ferden! Jeg tror det blir veldig kjekt å møte nye mennesker på min vei!
Det hender iblant at jeg føler meg veldig mislykket. Jeg blir veldig trist og lei meg fordi livet har inneholdt veldig mye vondt. Det er mange ting som er ufattelig vonde å leve med. Når de tankene herjer med meg, så er det meste svart. Da er det ikke så veldig mye som kan hjelpe meg. Men heldigvis så har jeg ungene mine og min kjære mann. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle klart meg uten dem. Vi er sveiset sammen, og vi hjelper hverandre videre i livet. De gir livet mening! Og jeg får heldigvis muligheten til å komme meg videre i livet. Det er en veldig hard reise. En reise som veldig få mennesker kan forstå. Min bagasje kan nemlig ikke deles med alle. Det er for mye som er sterkt og vondt.
Hvordan skal man da klare seg videre i livet? Hvordan skal man finne en mening med livet? Jeg forsøker å bruke mine erfaringer til å hjelpe andre. Rett og slett fordi det hjelper meg videre, og det vonde blir brukt til noe positivt. Da får livet en ny mening, og jeg kommer meg sakte videre. Det er en veldig lang reise, og jeg møter på stadige hindringer. Men jeg har bestemt meg for å komme meg fremover. Det skal ingen få ta i fra meg. Livet mitt skal inneholde gode dager. Jeg skal kose meg sammen med familien min. Jeg skal nyte fine stunder med min kjære mann. Vennskap skal bygges videre på.
Livet må ha en mening! Det er veldig viktig for oss alle. Jeg er veldig glad for at jeg valgte åpenhet. For da kan vi gå denne veien sammen! Da kan Dere hjelpe meg videre i livet, og gi meg oppmuntring! Det trenger jeg. For ingen kan egentlig helt skjønne hvordan dette kjennes. Kun de som dessverre har opplevd lignende liv som meg. Vi er mange. Og vi hjelper hverandre videre!
Noen valg kommer stadig tilbake til meg. Rett og slett fordi noen valg ble veldig skjebnesvangre for meg. Og jeg blir stadig påminnet om hvor rart mange mennesker syns at det var når jeg valgte slik som jeg gjorde. Det er ikke noe godt å bli minnet på. Faktisk så gjør det veldig vondt. For jeg angrer veldig på mange valg, og jeg kan ikke gå tilbake for å fikse på de nå. Jeg må leve med at livet ble slik som det ble. Det eneste jeg kan gjøre, det er å passe på at fremtiden blir bra for oss alle sammen. Så ikke minn meg så ofte på alle de valgene som gikk skeis. Da sender du meg bare tilbake til de vonde følelsene. Det tror jeg ikke du unner meg egentlig.
Men jeg forstår at mange stusser over mine valg. Jeg var veldig ung da jeg tok mine mest skjebnesvangre valg. Og jeg var uten selvtillit og selvfølelse. Da velger man veldig ofte det som er galt. For man ser ikke selv hva som skjer rundt seg selv. Og man tror at ydmykelser og trakassering er noe som man bare må godta. Jeg skulle veldig gjerne ha valgt veldig annerledes på mange områder. Men jeg er veldig glad for at jeg valgte å bli mamma. Det overvinner alt det som er vondt og vanskelig. Jeg vet at det er den viktigste oppgaven jeg har i livet mitt.
Jeg prater åpent om min fortid. Men ikke minn meg på alt som har gått feil. Støtt meg heller i min ferd her og nå. For jeg straffer meg selv nok for de valgene jeg tok. Jeg trenger faktisk ikke å få høre fra dere hvor dum jeg var! Det vet jeg veldig godt selv. Min historie er full av ulike faktorer som jeg ikke kan forklare her. Så det er ikke så enkelt som man tror. Jeg forsøker å jobbe meg selv fremover! Jeg blir glad hvis man kan fokusere mest på det, og ikke gi meg mer skyldfølelse for at jeg stod i marerittet så altfor lenge!
Når man blogger, så er det viktig å kommunisere med sine lesere. Det er en kjent regel innenfor blogg miljøet. Men slik samfunnet vårt er i dag, så er det ikke så veldig enkelt å kommunisere direkte på bloggen. Rett og slett fordi nett trollene dukker opp overalt, og lager livet veldig vanskelig for oss som blogger! Jeg valgte å stenge mitt kommentarfelt ganske raskt etter at jeg begynte å blogge. Rett og slett fordi jeg ikke ønsket å bli bombardert med sjikanerende uttalelser på bloggen min. Jeg tåler kritikk, men det ble altfor mye usaklig og vondt som ble skrevet. Særlig om mine barn, og min rolle som mamma. Det godtar jeg ikke! Det er også slik at min familie leser bloggen min, og jeg ønsker ikke at de skal bli triste fordi jeg får tyn på internett.
Jeg liker å kommunisere med mine lesere på Facebook, Da må leserne ha eget navn under kommentaren, og det blir ikke så spennende å kritisere usaklig der. De aller fleste store bloggere har valgt å ha denne ordningen også. For man må sette en grense. Man kan ikke leve med nett hat som en del av hverdagen. Jeg er helt sikker på at jeg ikke kommer til å åpne opp kommentarfeltet mitt igjen. Jeg kjenner meg selv veldig godt, og vet at det vil skade min fremgang. Jeg velger derfor å snakke med Dere på Facebook. Det er kjekt å lese kommentarene, og jeg svarer så ofte jeg kan!
Når man velger å ha en offentlig stemme, så må man godta at ikke alle deler mine meninger. Det er helt i orden, og jeg aksepterer det. Men jeg vil likevel behandles med respekt og verdighet. Da må jeg holde nett trollene på avstand! Det er viktig å beskytte meg selv samtidig som jeg vil ha en stemme ut til Dere! Jeg er voksen. Jeg setter grenser. Slik må det bare være. Noen kaller meg feig. Jeg mener heller at det er sunn fornuft.
Jeg lever med angst. Angst kan aller best forklares med å være konstant redd. Å leve en hverdag med en konstant følelse av redsel, er slitsomt. Det er veldig mange årsaker til at mennesker sliter med angst. Og ingen av oss er helt like. Jeg har mine grunner til å kjempe med angst. Det er viktig å forstå at angst faktisk ikke er så lett å leve med i hverdagen vår. Det påvirker det sosiale livet vårt, vår mulighet til å jobbe og bidra. Men vi er likevel gode og oppegående mennesker som vil mye. Hvem som helst kan få angst. Det handler litt om hva livet vårt har inneholdt av opplevelser og traumer. Litt handler om arv og miljø. Jeg vet at mine årsaker er vonde og skremmende. Det er så mange ulike opplevelser som har satt dype spor i sjelen min. Men jeg vet også at jeg kan jobbe meg gjennom dette. For jeg ønsker ikke at angsten skal få overta livet mitt!
Det er slitsomt å være redd! Det er en følelse som ingen liker. Jeg unner ingen å gå med så mye redsel i kroppen. For det setter en person ut av spill dersom det blir for sterkt. Men jeg har kommet så langt at angsten er ikke konstant. Den kommer tilbake som lyn fra klar himmel, og jeg aner ikke når. Det betyr jo at jeg får en viss redsel for at den skal dukke opp når jeg ikke “ønsker” det. Jeg skriver denne bloggen fordi jeg ønsker å spre litt kunnskap om psykiske utfordringer. for jeg tror at manglende kunnskap er den viktigste årsaken til fordommer og tabuer. Når vi snakker åpent om slike ting, så blir det ikke så skummelt og farlig for andre. Da ser de jo at vi er vanlige mennesker.
Jeg har valgt å vise ansikt. Jeg forteller åpent om min mentale helse. Men ikke tro at jeg deler alt! For jeg er voksen, og vet at visse ting må jeg ha for meg selv. Min bagasje er stor og tung. Men den skal ikke få knekke meg!
Jeg var så heldig å få en flott blomsterbukett da jeg holdt foredrag i Egersund forrige uke. Den var veldig fin, og det var nydelige farger. Men den ble ikke med meg hjem til Mandal. Jeg valgte nemlig å gi disse blomstene videre til min kjære mor. Hun var nemlig tilstede denne dagen, og det var veldig godt for meg å ha henne der i bakgrunnen. Jeg er veldig glad og takknemlig for den støtten som jeg får fra min familie. Det betyr masse for meg personlig, og jeg er veldig glad i dem. Det føltes derfor riktig for meg å gi henne disse blomstene! Det er alltid koselig å gi blomster til mor!
Jeg er mor selv. Så jeg skjønner at tårene triller hos mor når jeg forteller mine foredrag. Men jeg er sterk, og klarer meg godt til tross for de vanskelighetene som livet har gitt meg. Det ønsker jeg å vise til mine foreldre. Jeg kommer meg gjennom alt som skjer. Selv om vi ikke alltid er enige om alt, så er jeg fortsatt deres barn. Det er jeg veldig glad for. Livet inneholder mye, og vi trenger hverandre. Jeg er glad for å ha en mamma å gi blomster til. Som voksen vet jeg jo at der kommer en tid hvor mennesker forsvinner. Vi må ta vare på hverandre mens vi faktisk finnes her på jord!
Å gi blomster er kanskje en liten ting i det store bildet. Men jeg vet at min mor ble glad. Hun elsker blomster, og jeg vet at hun og far kommer til å tenke på meg når de ser på dem i stuen sin! Jeg trenger de gode tankene selv om jeg er voksen! Å vite at man har noen som er glad i en betyr veldig mye. Det kan ikke måles i noe. Det betyr faktisk alt.
Det er veldig kjekt å se at jeg har fått flere lesere de siste ukene! Tallene går sakte oppover, og det er veldig koselig for meg å se! Jeg merker jo at flere leser gjennom gamle innlegg, og det forteller meg at dere er interessert i bli kjent med bloggen min! Det er veldig kjekt å ha faste lesere, og jeg er så glad for at Dere velger å lese mine innlegg! Jeg blir stadig overasket over hvor mye denne bloggen betyr for andre mennesker. Jeg får så mange tilbakemeldinger, og det gjør inntrykk på meg personlig! Jeg kjenner at det motiverer meg veldig til å skriver denne bloggen, og til å gi av meg selv! Jeg merker at jeg blir veldig rørt når mennesker forteller meg hva bloggen egentlig betyr for deres hverdag!
Det er en del jobb å ha en blogg som blir oppdatert så ofte som min gjør. Jeg poster fast 3 innlegg hver eneste dag året rundt. Det er liksom blitt en slik vane, og jeg poster til faste tider. Når jeg skriver innlegg, så er det ikke slik at jeg poster det samme dagen. Veldig mange innlegg blir postet noen dager frem i tid. Rett og slett fordi jeg ligger på forskudd, og jeg vil gjerne tenke over innleggene mine før jeg poster dem. Det er sterke emner på de fleste innleggene, og jeg vil være helt sikker på at jeg ønsker å ha dem offentlige. Noen ganger må jeg faktisk selv bearbeide det som jeg har skrevet før jeg kan publisere det. Det er nemlig mine følelser som jeg skriver om. Noen ganger blir det veldig sterkt for meg også!
Jeg tror bloggen kommer til å være en del av mitt liv i lang tid fremover! Jeg ønsker å ha denne kanalen ut i det offentlige rommet. Det er viktig for meg å kunne komme ut med mine tanker og opplevelser. For livet er ikke et glansbilde! Det er en knallhard virkelighet som vi kjemper oss gjennom! Tusen takk til alle Dere som leser min blogg. Jeg er veldig glad og takknemlig for hver enkelt av Dere!
Jeg har valgt å ha en offentlig stemme. Jeg har denne bloggen her, og jeg holder foredrag om livet mitt. Det er et veldig gjennomtenkt og bevisst valg. For man verken kan eller bør være så synlig dersom man ikke takler det. Jeg har hatt mine dager hvor jeg virkelig har undret på om det er verd å være så synlig. For jeg blottlegger mye av meg selv i denne bloggen og i foredrag. Men jeg kom frem at dette ønsker jeg å holde på med. Jeg kjenner det i hjertet mitt. Innerst inne i meg selv er det et ønske om å få lov til å hjelpe andre som sliter med de samme tingene som meg selv. Noen må våge å snakke høyt! Noen må våge å vise ansiktet sitt! Jeg har valgt å være en av dem som viser ansikt, og som våger å prate åpent om de vanskelige sidene i livet.
Det gjør meg ikke til et super menneske! Jeg har fortsatt stunder hvor jeg kjenner at det koster veldig mye. For det er ikke en lett sak å være synlig når det kommer til mine erfaringer i livet. Det koster, og det smerter veldig i perioder. Men jeg merker likevel at jeg vokser på det. Hver gang jeg gjennomfører et foredrag, så pusher jeg meg selv fremover i livet. Jeg overvinner angst og tungsinn. Jeg gir meg selv en opplevelse av mestring som er veldig viktig. Og jeg føler meg som en ressurs, og ikke bare et menneske med en psykisk diagnose! Det er viktig for meg å kjenne at jeg mestrer noe. Jeg trenger å få bidra med noe selv om jeg er syk.
Når jeg velger å være synlig, så er det også en belastning for min familie. Vi er veldig forskjellige. Men her hemme har vi pratet om disse tingene. Både voksne og barn er med i denne samtalen. For jeg ønsker ikke å gi mine barn mer belastning i livet. Vi er veldig enige om hvor grensene skal være. Og jeg mottar stor støtte fra mine nærmeste i den jobben jeg velger å gjøre! Vi er opptatt av å kunne hjelpe andre mennesker som har lignende historie som vi har! Jeg er veldig glad og stolt over støtten mine barn gir meg! Å høre fra mine små at de ønsker mamma skal hjelpe andre slik som jeg har hjulpet dem, det er veldig sterkt!
Når jeg var i Egersund i forrige uke, så oppdaget jeg noe som virkelig har satt spor inni meg. For jeg ble møtt med en varme og omtenksomhet som jeg ikke våget å håpe på. Det var veldig godt for meg å kjenne på denne omsorgen. For jeg legger ikke skjul på at mitt liv har gitt meg mange iskalde blikk. Særlig etter at jeg valgte å være åpen om min historie. Det er forståelig at noen mennesker ikke liker at jeg skriver og snakker om dette offentlig. Det må jeg bare leve med. Men jeg har nok vært veldig redd for at veldig mange i Egersund skal mislike meg, og gi meg disse iskalde blikkene. For det skjer, og det er veldig vondt for meg. Jeg har tatt et valg, og jeg må leve med de konsekvensene som det medfører. Jeg har mistet mange mennesker i livet mitt, og noen har jeg valgt bort selv også. Jeg står for de valgene som jeg har tatt.
Så jeg var altså redd. Skikkelig redd innerst i sjelen. For jeg aner ikke hvem som ønsker meg alt godt, og hvem som egentlig ønsker meg dit pepperen gror! Men jeg ble overøst med fine ord, klemmer og oppmuntringer denne dagen i Egersund. Det er jeg veldig takknemlig for! Det viste meg at der faktisk er veldig mange mennesker i Egersund som er glad i meg, og som virkelig ønsker meg alt godt. Det var viktig for meg å oppleve! Rett og slett fordi jeg kanskje kan bruke denne erfaringen til å ikke være så livredd for å bevege meg i Egersund sentrum. Kanskje kan angsten avta? Det er i hvert fall en erfaring som jeg skal bære med meg inni hjertet mitt!
Når man har store skader på egen selvfølelse, så trenger man slike opplevelser som dette! For da kan jeg minne kroppen min på at dette gikk helt fint denne gangen. Det er en viktig lærdom, og jeg kjenner at det ble en verdifull erfaring! Tusen takk til alle sammen som gav meg denne opplevelsen!
Vår hverdag svinger veldig. Vi kan ha veldig gode dager, og plutselig så kommer det noen veldig vonde dager. Det gjelder for flere enn meg her i huset. Her om dagen så hadde plutselig alle sammen en veldig vanskelig dag. Forskjellige hendelser skjedde som perler på en snor. Og latter ble til gråt, sinne og frustrasjon. Slike dager er heftige og vanskelige. For selv om man er voksen, så blir man jo så veldig berørt når alvorlige ting skjer. Jeg måtte kjempe veldig hardt med meg selv. Jeg var veldig sliten i utgangspunktet, så lageret av overskudd var ikke på plass. Det ble en veldig sterk dag. Alle planer måtte avlyses fra ettermiddagen av. Det eneste som var viktig var å være mamma. Slike valg blir enkle når det stormer som verst. Da kommer min familie aller først. Jeg må forsøke å stå stødig gjennom slike dager.
Vi hjalp hverandre gjennom disse timene. Og vi kom oss jammen igjennom dem nesten like hele. På innsiden er det enda skjørt hos oss, men vi har det likevel bra nå. Det har roet seg ned igjen. Men slike dager setter dype spor i meg. Jeg blir så uendelig trist og lei meg. For det er ikke slik man skal oppleve. Jeg føler mange ganger at livet har vært urettferdig mot oss. Men det nytter så lite å tenke slike tanker. Alt jeg kan gjøre, det er å hjelpe oss alle sammen gjennom det som er vanskelig. Men jeg er bare et menneske. Og jeg har mine følelser som må bearbeides nå i etterkant. Det er viktig for meg å få snakket ut underveis. Nå kommer det en uke med høstferie, og barna skal være rundt meg hele tiden. Da må jeg jobbe med meg selv. For det kan bli intense dager for oss alle sammen!
Det vanskelige er nok det at ting skifter veldig raskt. Man vet liksom ikke når det plutselig blir for vanskelig å takle livet. Så derfor må man være på vakt hele tiden, og passe godt på. Det er slitsomt, men helt nødvendig. Trygge rammer er det eneste som hjelper oss gjennom de hardeste stormene. Vi er heldige som har hverandre. For vi kjenner det selv på kroppen, og vi skjønner hverandres kamper. Det er ofte utfordrende. Men vi sitter med en erfaring som gjør at vi kan hjelpe hverandre gjennom de verste stundene. Det er en styrke. Det skaper tillit. Vi er der for hverandre.
