Jeg har merket meg at det mange ganger er vanskelig å komme i gang med dagens gjøremål. Man har kanskje sovet litt dårlig, eller så står man rett og slett opp på feil fot. Da må jeg som regel ta meg sammen. Nullstille dagen, og forsøke å starte den på nytt igjen. Jeg kan ikke fordra når hele formiddagen går i vasken fordi jeg har vært altfor sløv. Da blir jeg ganske sint på meg selv iblant. Men vi er bare mennesker, og noen dager er verre enn andre. Det er både og med ferie når det kommer til rutiner. Det er så altfor fort gjort å havne inn i feil mønster. Man har ikke det samme behovet for å stå opp så tidlig, og da sklir det veldig fort ut for min del. Jeg forsøker derfor å ha et fast tidspunkt hvor jeg skal vekkes om morgenen. Det er litt senere enn ellers i året, men likevel ganske ok tidspunkt.
Det handler ofte om at man bare må starte et sted. Komme seg i gang med rutinene, og da kommer det meste av seg selv. Jeg har mine ting som jeg liker å få unnagjort på formiddagen når det kommer til blogg og YouTube. Så kan jeg slappe helt av resten av dagen uten å tenke mer på det. Jeg er derfor ganske strukturert når det kommer til dette, og følger en oppsatt publiseringsplan. Jeg ligger langt foran skjemaet når det kommer til bloggen, og så lager jeg filmer de dagene hvor jeg har lyst og overskudd. Det er kjekt å holde hjulene i gang, og jeg er nødt til å publisere ofte på YouTube for å komme inn å det markedet ordentlig. Jeg er glad for at jeg liker å holde meg aktiv. Det hjelper nemlig veldig mye på psyken min. Det er ikke så veldig bra for meg å kun slappe av hele dagen. Jeg trenger å være kreativ, og ha et positivt fokus i hverdagen min.
Jeg vet at noen dager så vil det bare ikke fungere samme hva jeg gjør. Da lar jeg kropp og sjel få hvile i fred og ro. Noen ganger må man bare lytte til kroppen, og ta en velfortjent pause. Jeg har ikke noen andre som bestemmer over meg når det kommer til WeLG Foredrag. Så jeg er min egen sjef, og kan velge selv når jeg trenger en pause. Akkurat det er veldig deilig. Jeg kan være veldig streng mot meg selv i perioder, men jeg har også blitt en bedre venn med meg selv.
Det er veldig viktig å lytte. Men man kan ikke bare lytte på det andre sier. Veldig mange ganger er det faktisk enda mer viktig å lytte til deg selv. Hva sier magefølelsen din? Hvilke valg skal du ta ? Kjennes dette riktig ut, eller er det noe som skurrer veldig? Jeg har blitt mye bedre på å lytte. Det er faktisk en veldig viktig egenskap. Jeg har blitt gradvis tryggere på meg selv, og da er det enklere å lytte til sin egen stemme på en god måte. Vi har alle sammen positive og negative sider. Det er ikke noen som er helt perfekte, eller som alltid gjør alt riktig. Men vi må våge å lytte til vår egen magefølelse. Jeg har virkelig kommet meg lenger på den prosessen. Nå er jeg faktisk veldig opptatt av å kjenne etter på ordentlig.
Jeg tenker meg nøye om før jeg tar et valg. I hvert fall dersom det er noe som påvirker andre enn kun meg selv. Det handler om ansvarsfølelse, og jeg kjenner sterkt på den i forhold til familien min. Jeg vil alltid sette dem aller først, og de betyr alt for meg. Men jeg trenger frihet til å kunne gjøre det jeg ønsker. Så da må man tenke nøye over sine valg, og lytte litt ekstra til hva som skjer inni deg. Det er ikke alltid at jeg velger riktig. Men stort sett så går det riktig vei med meg nå. Det handler om veldig mange tin. Livet har endret seg betraktelig, og jeg kan se mitt eget liv fra mange kanter. Jeg har fått en stor og dyp selvinnsikt siden jeg har gått i terapi siden 2010. Det begynner å bli noen år for å si det slik.
Våg å lytte mer på deg selv! Vær mer bevisst på hva som foregår inni deg, og hva som skjer når du tar et valg. Får du en god følelse i kroppen, eller sprer det seg en uggen stemning i magen din? Føler du deg sikker på avgjørelsen, eller er det fortsatt vanskelig for deg? Ta noen steg tilbake, og bruk mer tid dersom du trenger det. Og så er det ikke noen skam å snu! Jeg har tatt noen dårlige valg i livet mitt som fikk veldig store konsekvenser. Det må jeg bære med meg resten av livet. Men jeg har også valgt å endre livet mitt. Det var faktisk det aller viktigste jeg noen gang har bestemt meg for.
Livet handler om valg. Noen ganger treffer man midt i blinken. Mens noen ganger bommer man kraftig. Sånn er bare livet.
Jeg har merket en endring i meg selv den siste tiden. Jeg har en annen kroppsholdning. Jeg ser ikke så mye ned lenger når jeg går på gaten. Det er liksom ikke noe som jeg skjemmes over lenger. Jeg våger å kle meg opp, og jeg liker å pynte meg litt i hverdagen. Det gjør noe med meg. Jeg føler meg tryggere og finere. Det handler aller mest om hva som skjer på innsiden. Jeg kan ha mange fin klær. Men jeg må ha det godt på innsiden for å kunne bære klærne på en fin måte med riktig holdning. Jeg har på mange måter erkjent overfor meg selv at kroppen min er god nok akkurat slik som den er. Jeg er ikke så veldig redd for størrelsen min lenger. Jeg trenger xl i klær, så ja vel sånn er faktisk livet. Jeg kan likevel føle meg flott selv om jeg er litt stor.
Det har tatt meg veldig mange år å endelig kjenne at det er ok. Nå filmer jeg videoer hvor jeg viser klær som faktisk passer mennesker som har noen kg på kroppen sin. Og jeg skjemmes ikke i det hele tatt. Jeg er som jeg er, og det er mer enn godt nok. Det handler ikke lenger om antall kg. Men det handler om vår egen selvtillit og selvfølelse. Det sitter inni hodet vårt. Jeg forsøker å være en god utgave av meg selv hver eneste dag. Da må jeg faktisk aller først godta meg selv. Jeg kan slite med det noen ganger enda, men stort sett så føler jeg meg fin. Når man liker seg selv, så får man en egen utstråling. Det er rart, men jeg kan faktisk se det selv. Jeg har vokst masse det siste året, og det gjør meg glad.
Vi er unike mennesker alle sammen. Hver og en av oss har sin egen kropp. Ingen er helt like, og ingen er mer perfekt enn andre. Jeg skal leve resten av livet i min kropp, og jeg velger å være venner med den. Da kan jeg kose meg i hverdagen, og blomstre som aldri før! Jeg føler meg trygg på at livet kommer til å bli enda bedre fremover. For jeg skal bruke energien min annerledes enn tidligere. Nå handler det ikke om å kjempe imot kroppen min. Jeg har sluttet fred, og kastet stridsøksen bort!
Før så kunne jeg være klar på 10 minutter om morgenen. Sik er det ikke lenger her i gården. Jammen meg har jeg blitt mye mer opptatt av mitt eget utseende. Men det er etter min mening bare positivt. Jeg koser meg nemlig med å finne klær, og sminke meg i hverdagen min. Det føles godt, og jeg merker at det gir meg en liten drahjelp til å klare resten av dagen. Når jeg skal filme, så føler jeg jo for å være ok sminket. Det handler for meg om å bruke de virkemidlene som jeg faktisk har for å føle meg litt bedre. Jeg jobber så inderlig mye med innsiden, så jeg er ikke redd for at det ytre skal få for stor plass i livet mitt. Det er veldig kjekt å merke at jeg er annerledes. Jeg liker faktisk meg selv bedre nå. Det høres kanskje merkelig ut for deg, men jeg er gladere i meg selv nå. Da blir jeg også mye tryggere på meg selv, og klarer mer.
Det tar tid å stelle seg om morgenen. Men dusj, sminke og hår så bruker meg fort 45 minutter på badet. Det er en stor endring for min del. Men jeg koser meg, og tar gjerne på litt musikk mens jeg steller meg. Da hender det at jeg både synger litt, og tar noen dansetrinn uten å tenke meg om. For meg er det en befriende følelse. Jeg kjenner at det hjelper på mitt humør, og jeg blir på en måte skrudd på. Jeg har snakket med flere kvinner om dette, og alle er enige. Det skjer noe med de fleste når de sminker seg litt, og fikser seg. Jeg har oppdaget en ny hobby, og heldigvis synes min kjære mann at det er kjekt. Jeg bryr meg plutselig om både sminke,smykker, klær, sko og hårpynt. Det er mye på en gang. Men så lenge jeg koser meg, så er det ok for meg. Jeg passer nemlig også på at jeg ikke presser meg selv for hardt når det kommer til dette.
Jeg tar gjerne en sminkefri dag dersom jeg føler for det. Men jeg merker at da er jeg ikke så påskudd og selvsikker lenger. Jeg jobber med det, og er veldig bevisst på mine valg. Jeg vil nemlig ha en trygghet innerst i meg selv. Den er i ferd med å komme på plass. Jeg gleder meg til å se hvordan livet mitt vil utvikle seg fremover.
Jeg har altfor høye krav til meg selv. Det er noe som jeg alltid har slitt med. Jeg tror alltid at jeg må prestere bedre enn andre for at jeg skal være god nok. Det er en slitsom sirkel å havne inn i , og svært vanskelig å komme seg ut av igjen. Jeg har hatt det slik helst siden barndommen min. Jeg skulle ikke være dum. En ting var at jeg var stygg. Det hadde veldig mange fortalt meg så mange ganger. Det hadde jeg liksom bare innsett at var riktig. Men ikke en eneste sjel skulle få kalle meg dum i tillegg. Så jeg pugget lekser i alle år. Forsøkte å være så flink som overhodet mulig. Det sier seg selv at når man sliter så veldig sosialt, så vil det gå ut over andre ting også. Men jeg skjønte ikke sammenhengen da. Det tok veldig mange år før jeg innså alvoret i dette problemet. Det er noe som jeg sliter med den dag i dag. Jeg må være veldig bevisst på hva jeg foretar meg, og hvor jeg legger lista.
Jeg liker ikke å føle meg sårbar. Så da gjør jeg alt jeg kan for å virke fattet og i kontroll. Jeg er så utadvendt som jeg kan klare. Det blir mange møter og verv som kommer min vei fordi jeg ikke er flink til å si nei. Nå har jeg i voksen alder skjønt hele sammenhengen. Det var en smertefull erkjennelse som jeg stadig bearbeider inni meg. Jeg merker at det er skummelt å skrive om. For jeg vil så inderlig gjerne være et supermenneske som takler alt her i verden. Sannheten er at jeg er sårbar, men likevel sterk. Der finnes mange talenter i denne kroppen. Og det er jeg takknemlig og glad for. Men det åpner også opp mange muligheter hvor jeg føler at jeg må prestere. Da kan man lett havne i feil sirkel igjen. Jeg har jobbet veldig hardt med dette de siste årene. Det er noe som ikke går over av seg selv. Jeg kommer alltid til å måtte passe ekstra på meg selv.
Det er bra å ha egne mål i livet! Jeg er derfor veldig motivert for å oppnå nye ting. Men jeg må ta noen forhåndsregler. Jeg skal ikke gjøre det for å blidgjøre andre mennesker, eller for å føle meg god nok. Jeg er nemlig god nok akkurat slik som jeg er her og nå. Det er vanskelig for meg å innse akkurat det. For jeg kan fortsatt høre de stygge ordene fra barndommen og voksenlivet. De ordene som laget dype sår i sjelen, og som gav meg følelsen av å aldri være god nok. Jeg trenger mer terapi og livserfaring for å motbevise de ordene kjenner jeg. Men det kommer seg. Jeg er på riktig vei.
Det er veldig viktig å ha et mål. Når man skal bruke masse tid på et prosjekt, så bør man ha satt seg et mål. Noe som man skal strekke seg etter, og som virkelig gjør at det vil føles som en seier når man når målet sitt. Jeg har begynt med YouTube, og jeg har satt meg mine egne mål. Foreløpig vil jeg holde mine konkrete mål helt for meg selv. Rett og slett fordi jeg ikke gidder å bruke tid på å forklare eller diskutere med folk om det er realistisk eller ikke. Det er nemlig slik at ikke alle mennesker jeg møter har samme tro på min prosjekter som det jeg har. Det er helt normalt, og helt greit for meg. Men jeg vil bruke min energi på det som gir meg vekst. Da kan jeg ikke grave meg ned i andres negativitet. Jeg forsøker heller å fokusere på det som driver meg fremover mot målet mitt. Jeg kan ha en lang vei å gå iblant. Men så er det så kjekt når man faktisk når det målet som har vært så vanskelig.
Jeg vet hva jeg vil. Det er deilig for meg vite hvor jeg ønsker å komme med kanalen min. Jeg vet også at det kommer til å ta tid. Men jeg har god tid. Det er det som er så greit for min del. Jeg trenger ikke å bli ferdig i morgen! Jeg kan jobbe langsiktig, og bygge en plattform som vil fungere i min hverdag. Da kan jeg se tilbake etter en stund, og vite at jeg har gjort en grundig jobb. Da vil man se at jeg mener alvor, og at jeg virkelig kan få ting til. Jeg er ikke lenger så veldig redd for andres meninger. Det har skjedd så mye rart i mitt liv. Jeg vet at det er på tide å gå for mine egne mål nå. Mange kan stusse over mine valg, men jeg er sikker på min sak. Jeg koser meg glugg i hjel når jeg driver med formidling, blogg og YouTube. Der vil garantert komme dager hvor målet mitt virker veldig fjernt. Men jeg har veldig lyst til å nå dem.
Jeg vet at det er viktig å produsere mye innhold, og være kreativ. Det blir mye forskjellig som skal prøves ut, og ikke alt vil være like vellykket. Jeg lærer mens jeg jobber, og det vil stadig komme endringer i mine måter å jobbe på. Jeg er i hvert fall veldig motivert for tiden, og det er kjempegøy! Jeg er nok en dame som går mine egne veier på mange ting. Men det er det som er meg!
Jeg har en rekke kroniske sykdommer som lager en del utfordringer i min hverdag. Det er noe som jeg har blitt vant til, og som jeg stort sett takler veldig bra nå. Men det hender i blant at kroppen på en måte svikter meg. Jeg vil så inderlig gjerne klare så mye mer! Det er vondt for meg når smertene hver eneste dag tvinger meg til å noen hvilerunder på sofaen. Jeg makter ikke en hel dag uten å få litt hvile. Dersom jeg har mange avtaler å en dag, så må jeg slenge meg ned på sofaen i de få minuttene jeg kan. Jeg synes det er litt irriterende. For jeg har så mye som jeg har lyst til. Det er litt vanskelig når kroppen min har fått så mange sår som virkelig ikke har grodd skikkelig enda. Alle de psykiske påkjenningene har satt seg i min kropp, og jeg har svært vondt i muskler og ledd.
Det kan ikke nytte å sture så veldig. Jeg har mine dager som er mørke, og da kan jeg være ganske sur og oppgitt. Men så trøster jeg meg med at ingen av mine sykdommer er farlige, og jeg kan ha et langt liv foran meg. Da må man faktisk bare være glad for det, og gjøre det beste man kan. Jeg klarer ikke så mye om gangen, men jeg kan gjøre små ting som har stor effekt likevel. Jeg kan sitte hjemme morgenkåpen, og skrive blogg akkurat når det passer min kropp. Jeg har ikke en tidsfrist noe sted. Det er utrolig befriende for meg personlig. Det hender at jeg gråter en skvett av smerter og tristhet, men så jager jeg det vekk ganske kjapt igjen. For jeg er her, og jeg kan bidra på min egen måte.
Alle som lever med kroniske sykdommer kan forstå meg på dette området. Det er alltid noe som kan komme i veien for våre planer uansett. Men jeg merker at det irriterer meg når min kropp streiker. Men som regel så er det jo et tegn på at nå har jeg gjort litt mer enn det kroppen min hadde mulighet til over tid. Da må man ta en liten pause. Være god mot seg selv, og senke skuldrene ned noen hakk. Finne balansen i livet, og fungere etter beste evne. En dag om gangen. Gå et skritt om gangen. Det er faktisk ganske vanskelig for meg å innse mine begrensninger. Men jeg er i ferd med å lære min lekse på dette punktet.
Noen ganger må jeg la masken falle. Jeg er nødt til å ta frem de vonde og vanskelige følelsene. Da føler jeg meg skikkelig sårbar, og det gjør meg redd. Jeg har mange sår som skal gro. Det tar veldig lang tid. Noen ganger rives skorpen av såret, og man begynner atter en gang å blø. Slik er det med min sjel når jeg må snakke om de vanskeligste tingene som har skjedd meg. Da føler jeg meg skikkelig liten, og uten kontroll. Jeg har den siste tiden gått gjennom vonde ting i terapien min. Da skjer det i kontrollerte former, og jeg er trygg. Men jeg blir likevel veldig redd. Engstelig for at følelsene mine skal ta overhånd, og at jeg ikke skal klare å ta meg raskt nok inn igjen. For slike terapi timer setter i gang mange prosesser. Det er riktig og viktig, men samtidig veldig vanskelig å håndtere der og da. Jeg må slippe ned garden, og la tårene få komme ut. Slippe ut de såre følelsene som jeg stenger inne til daglig for å kunne håndtere hverdagen. Jeg føler meg så inderlig liten og veik der og da.
Men jeg er nødt til å åpne opp. Det kan ikke få lov til å lagres inni meg. Da vil hele kroppen min streike på et tidspunkt. Så jeg har valgt å takke ja til denne terapien i håp om bedring. Det er ufattelig vondt. Jeg blir veldig utladet etter hver time, og jeg kjenner på veldig mange såre følelser. Noen ganger opplever jeg at der plutselig kommer frem en sammenheng som jeg ikke selv skjønte før. Jeg lærer meg selv kjenne på en annen måte. Det er en viktig del av terapien, og forteller meg at jeg er på riktig vei. Men fy søren så inderlig smertefullt det er. Jeg må ta frem de såreste øyeblikkene i livet mitt gang på gang. Snakke om mine tanker og følelser. Finne ut hvor det sitter i kroppen min. Og jeg må si det høyt. Jeg må selv erkjenne hva som skjer med kroppen min. Det er skummelt for et menneske som alltid higer etter kontroll.
Jeg vet at terapien er viktig for meg. Jeg har nå kommet til et punkt der jeg er sterk nok til å bearbeide mer av fortiden. Men det betyr ikke at det er enklere nå enn før. Jeg vil komme meg videre i livet mitt. Da kan jeg ikke bli stående med alt dette inni meg lenger. Det må tas frem i lyset, og bearbeides på en trygg og riktig måte. Det her er ekstremsport. Jeg sliter, men jeg skal bruke høsten til å bli et sterkere menneske som bærer sin ryggsekk med stolthet.
Det har væt veldig mange dype samtaler med meg selv de siste årene. Å komme seg gjennom en solid livskrise er ikke en spøk. Det er faktisk beinhard jobbing fra morgen til kveld. Det er ikke noen ting som løser seg av seg selv, og man må stålsette seg. Man vet ikke når neste storm kommer, og hvor lenge den kommer til å vare. Og så må man håndtere etterdønningene en god stund etterpå. Jeg har vært veldig sliten og trist mange ganger. Det er ikke få ganger jeg har følt at det aldri kommer til å bli bedre. Men jeg tok veldig feil, og takk gud for det. For nå kan jeg endelig kjenne på glede igjen. Det hender at jeg ikke tenker så veldig mye på det som er vanskelig. Jeg får noen etterlengtede friminutt iblant. Det oppleves faktisk som magisk for min del.
Jeg lever med tankekjør inni hodet mitt. Det betyr at hjernen min veldig ofte jobber på høygir. Det suger energi ut av hele meg. Noen ganger så har jeg egentlig bare lyst til å skrue alt sammen på pause. Men det er ikke så enkelt å skru seg selv av. Heldigvis har jeg lært meg noen teknikker som faktisk kan fungere. Det gir meg de viktige pustepausene som holder meg i gang. Når for eksempel musikken jager vekk alle tankene, og jeg kun fokuserer på å synge eller spille riktig. Jeg elsker de minuttene så intenst. Det er deilig med en pause iblant. Jeg har blitt veldig flink til å nyte de enda mer. Jeg oppsøker det aktivt, og er veldig ivrig. for jeg higer etter de stundene hvor hjernen min bare fokuserer på det gode i livet. Det er nok ikke så lett å forstå. Og dere skal være veldig takknemlige for at dere slipper å ha tankekjør.
Jeg har laget meg et liv som fungerer ganske bra. Jeg er gift med verdens beste ektemann, og koser meg med ungene mine. Noen dager er fortsatt en evig kamp. Men jeg vet også at vi sakte men sikker beveger oss mot bedre tider. Jeg kan ikke miste håpet. For meg er det veldig viktig å holde meg selv på en positiv vei. Jeg kan ikke endre noe av fortiden min. Men jeg kan fokusere på fremtiden, og gjøre den så best som mulig for meg og min familie.
Det var flere grunner til at jeg valgte å ha en blogg. Men først og fremst så var det på grunn av terapi. Jeg har fortsatt behov for terapi, så bloggen min vil være viktig for meg slik enda. Men jeg vil også at bloggen skal få følge livet mitt. Og heldigvis inneholder livet veldig mye mer enn kun terapi. Jeg har kommet meg mange steg videre siden jeg startet opp bloggen for noen år siden. Der har skjedd veldig mye forskjellig, og jeg har utviklet meg i en positiv retning. Men jeg føler at bloggen min er litt låst opp mot psykisk helse og terapi. Jeg vil derfor gradvis la der komme litt andre innlegg også iblant. Jeg er nødt til å finne en fin balanse i livet mitt. Jeg har mange interesser som jeg ikke har delt så mye av her på bloggen min. Men det kommer dere til å merke mer etter hvert som tiden går.
Jeg ligger alltid i forkant med bloggen min. Det er veldig sjelden at jeg skriver innlegget samme dag som det faktisk publiseres. Det er slik jeg må gjøre for å kunne klare å ha en blogg som oppdateres daglig. Jeg vil ikke ha et press på meg hver eneste dag. Nå skriver jeg innlegg når jeg føler for det, og så har jeg en egen publiseringsplan. For meg fungerer det kjempefint, og jeg kan slappe av underveis. Jeg vet at mange bloggere deler alt som skjer der og da. Det makter ikke jeg å holde på med, og jeg ønsker ikke å dele hele privatlivet mitt på internett. Jeg har en del videoer på YouTube, og det passer meg veldig fint. Da velger jeg selv hva som skal være med av innhold, og deler det som føles naturlig for meg.
Det er viktig for meg å følge magefølelsen min. Nå kjenner jeg at livet mitt inneholder så utrolig mye mer som jeg ønsker å vise til dere. Da kommer det kanskje et lit annet fokus her iblant. Men bloggen vil alltid være den plassen hvor jeg kan skrive ned mine innerste tanker og følelser. Jeg trenger denne kanalen. Og jeg vet at flere mennesker der ute får hjelp av å lese min blogg. Jeg ser frem til å fortsette med bloggen i lang tid fremover. Jeg ser ikke for meg en hverdag uten den. Ordene mine må få komme ut av hodet. Da er bloggen en genial terapi for meg!
