Jeg elsker å bo her i huset vårt i Mandal. Det har blitt vårt hjem, og det er her vår trygge base er. Det kan være kjekt å dra på tur iblant, men jeg lengter alltid hjem igjen til huset vårt. For her kjenner jeg endelig at jeg hører hjemme. Jeg har ikke hatt den samme følelsen tidligere i livet. Det er trist å erkjenne det, men det er sannheten. For det handler om så mye annet en kun det materialistiske. Det er bare skallet som holder oss sammen. Men alle de gode opplevelsene , kjærligheten, ærligheten og respekten skaper et hjem. Det er menneskene som du bor sammen med. Nå stemmer liksom livet helt. Og det er en veldig sterk opplevelse for meg. Jeg blir både glad, takknemlig og veldig rørt. For det betyr så utrolig mye for meg rent personlig.
Det har vært veldig viktig å endelig finne roen. Jeg har virkelig funnet meg selv etter at jeg flyttet vekk fra Egersund. Jeg kommer aldri til å bo der igjen. Her puster jeg fritt, og jeg klarer å være meg selv. Det er ikke noe som jeg trenger å tenke negativt på. Jeg har min familie i Egersund, og jeg kommer til å besøke dem. Men selv savner jeg ikke noe annet derfra. Det er noe som jeg bare må legge bak meg, og fokusere på det som er godt i livet mitt nå. Jeg har kommet meg gjennom veldig mange prosesser, og noen konklusjoner er klare. Det var riktig for meg og min familie å flytte derfra. Vi tok et viktig valg, og det er jeg stolt over. Når man velger å flytte, så kan det hende at man møter på utfordringer. Men vi har vokst, og har blitt sterkere i oss selv.
Her hjemme kan jeg virkelig kose meg. Det er kjekt å tenke fremover, og drømme om ulike oppussingsprosjekter i det fjerne. Vi har våre tanker om ulike løsninger. Men det får komme med tiden. Akkurat nå så har vi det fint, og vi trenger ikke å stresse med noe som helst. Vi har skapt et hjem for oss alle sammen. Det er oss fire. Jeg er lykkelig over at det har ordnet seg så bra for oss alle sammen. Livet byr jammen meg på mange overraskelser!
Det er ikke noen som kan leve livet for deg. Du er faktisk helt nødt til å kjempe deg gjennom det helt selv. Man kan få hjelp underveis. Men det er DU som må ta tak i dine egne ting. Jeg har kjent på det i mange år nå. Det er en stor jobb når man må endre livet sitt så drastisk som jeg måtte gjøre. Men det har virkelig gitt meg mange opplevelser som jeg ikke våget å drømme om. Det er mye som er annerledes enn det jeg forutså. Men slik er faktisk livet for oss alle sammen. Vi opplever saker og ting som former livet vårt. Vi vet ikke hva som venter på oss rundt neste sving, og det tror jeg er veldig bra. Noen motbakker er i hardeste laget. Men jammen er det kjekt når man kommer til toppen, og kan se på utsikten.
Våg å kjemp for det som du ønsker i livet ditt! Ikke la jantelov og folks negativitet ødelegge dine drømmer. Jeg har bestem meg for å gå min egen vei. Så lenge jeg har enighet med min nærmeste familie, så er jeg sikker i min sak. Det er ikke noen andre som skal få bestemme over mitt liv lenger. Jeg er voksen nok til å ta egne valg, og gå etter mine drømmer nå. Jeg har ikke tenkt å gå over lik for å nå dem. Men jeg skal jage dem på en fornuftig måte, og bevare meg selv underveis. For hele meg er i en utvikling, og nye dører åpner seg opp etter hvert. Det er spennende, og jeg forsøker å kjempe tålmodig. Det er nemlig den langsiktige endringen som er viktigst.
Det er ikke noe som bare kommer av seg selv. Jeg har jobbet veldig hardt for å komme meg gjennom disse årene. Det er enda mange utfordringer som venter på meg. Men jeg er sikker på at det er riktig vei for meg. Nå har jeg lagt en langsiktig kurs, og jeg er så glad for at jeg virkelig våger! Det forteller meg at sjelen min er sterkere enn noen gang. Jeg er i ferd med å stå på en trygg grunnmur. Da kan jeg strekke armene ut mot verden, og være klar til å gripe de mulighetene som kommer min vei.
Når jeg drar på campingplassen, så pleier jeg ikke å sminke meg. Det er et fristed hvor jeg virkelig skal senke skuldrene mine ned, og bare være meg selv. Jeg har kanskje sminke på meg når jeg drar opp, men så er det ikke mer sminke før jeg kommer meg hjem igjen. Det er viktig å unne seg sminkefrie dager iblant, og jeg trenger å øve på det. Jeg trives nemlig veldig godt med sminke på nå. Jeg jobber med å finne den samme godfølelsen når jeg ikke bruker sminke. Så jeg har tenkt å være uten sminke når jeg er i campingvogna vår denne sommeren. Vi skal være der maksimalt en uke om gangen, så det burde ikke være noe problem i det hele tatt. Jeg skal kose meg på terrassen dersom solen skinner, og da er det bare dumt å ha ansiktet fullt av sminke.
Campingen er vårt fristed. Der skal vi slappe helt av, og bare være til. Jeg senker kravene til meg selv, og trives med det. Det blir forhåpentligvis en del bading også. Jeg håper at vi får noen fine dager der i løpet av sommeren. Jeg må lære meg til å slappe av iblant. Jeg skal blogge og filme som vanlig hele sommeren. Det er viktig for meg å kunne vise meg uten sminke på video også. Vi trenger å vise hverandre at det er ok med naturlig utseende i hverdagen også. Jeg har tenkt en del over det. For jeg og mannen min snakket litt om det. Han synes jeg er fin uansett, og minnet meg på at det kan være lurt å ta en pause når vi er på campingen. Sånn at huden min kan få litt pause, og jeg kan øve på å være glad i meg selv helt naturlig.
Jeg skal ta den utfordringen! Det er fornuftig, og egentlig ikke noe stort problem. Jeg har bestemt meg for å ha en fin sommer. Det skal ikke være slike materialistiske ting som skal styre mine dager. Jeg håper at dere også tenker litt over dette. Vi trenger skikkelig ferie, og vi må senke kravene til oss selv. Jeg skal gi meg selv denne pausen, og så skal jeg kose meg med familien min. Sommerlig glød er jo den aller fineste “sminken” som man kan ha!
Det er mange ganger jeg får det samme spørsmålet. Noen har til og med spurt meg om jeg skjemmes over familien min siden jeg ikke viser den på bloggen eller YouTube. Da blir jeg faktisk ganske matt. For jeg har snakket og skrevet om dette temaet før. Og mine standpunkt har ikke endret seg i det hele tatt. Min familie skal skjermes fra bloggen og YouTube. Der vil ikke kommer verken bilder eller film av mine barn på mine kanaler. Jeg er veldig glad for at det ble bestemt med en eneste gang. Jeg har ikke angret et sekund. Jeg får heldigvis masse ros for det valget som vi tok. Jeg får støtte, og mange mener at det skulle bare mangle at jeg skjermer dem. Men hvis man ser på internett i dag, så ser man at barn eksponeres overalt hele tiden. Det er liksom helt normalt å vise frem ungene i deres hverdag. Jeg har valgt å la vær, og la dem få fred i sin hverdag.
For det er faktisk ikke alltid like lett å ha en mamma som blogger eller vlogger. Vi snakker om det her hjemme, og min barn vet at jeg slutter dersom det blir et problem for dem. Men vi står sammen om at dette er ok. For vi har funnet en måte som fungerer bra for oss. De får leve sine liv i fred. Jeg har valgt å være synlig, og det holder i massevis. Jeg vet at noen mener jeg ikke bør være på internett. For barn og ungdom snakker sammen, og kan være nådeløse mot hverandre. Det er akkurat derfor åpenhet er så viktig hjemme hos oss. Vi snakker sammen, og deler våre meninger med hverandre. Jeg er utrolig stolt av min lille familie. Det er sterkt for meg å ha den støtten. Jeg vil jobbe med formidling, og vi er enige om at det må skje hjemmefra. Da er internett en mulighet som jeg vil benytte meg av fremover.
Enhver blogger /vlogger/influencer må ta sine egne valg. Jeg kan ikke bestemme noe som helst for andre mennesker. Men jeg må si at jeg mange ganger reagerer. For det kan virke som at en del ikke tenker like mye over denne saken. Men så er det også dem som etter hvert oppdager at ting har gått altfor langt, og velger å ta grep. Det synes jeg er flott å se. For vi sitter alle sammen i glasshus, og kan gjøre noen feilgrep. Veien går til mens man går. Jeg er takknemlig for at min familie lar meg jobbe mot drømmen min. Det er raushet og kjærlighet i praksis.
Jeg elsker min familie. Jeg forguder barna mine, og ingen er som dem. Jeg er superstolt over å få være deres mamma. Men jeg trenger ikke vise dem for hele verden. Jeg ønsker å skjerme dem. La de få vokse opp i fred og ro. Det er det minste jeg kan gjøre.
Det er noe som har plaget meg den siste tiden. Jeg blir så utrolig fort sliten. Og jeg sliter med at det i tillegg blir masse smerter i kroppen min. Jeg har tatt kontakt med lege, og tar det på alvor. Men det er nok revmatismen som er aktivert litt ekstra i kroppen min for tiden. Jeg forsøker å ta godt vare på meg selv både fysisk og psykisk. Men det er altså slik at kreftene mine bare forsvinner. Jeg merket det veldig godt her for noen uker siden. Jeg og mannen min skulle ha en dagstur, og kjøre mange mil. Det er noe som jeg liker veldig godt, og jeg slapper av mens han kjører. Vi hadde en veldig fin dag, men vi var på farten i 12 timer. De siste timene var ikke noe gode for min del. Jeg merket at jeg var veldig sliten. Men aller mest så verket kroppen min. Jeg hadde vondt i både armer og ben. Det var ganske merkelig å kjenne på denne smerten. For lårene mine kjentes nesten ut som om de skulle få krampe selv om jeg satt rolig i bilen.
Da vi kom hjem, landet jeg rett på sofaen. Og jeg falt helt sammen. Det var en meget sliten dame som karret seg i seng, og sovnet helt utkjørt. Mannen min ble faktisk litt skremt da han så hvordan jeg kollapset. Jeg sovnet med en gang jeg la meg, og sov veldig tungt hele natten gjennom. Jeg verket en del i løpet av natten, og dagen etterpå. Jeg vet at det ikke er farlig, men svært ubehagelig. Det er det som er så vanskelig for meg å forutse. For jeg vet liksom ikke hvordan formen min blir i løpet av en dag. Noen ganger kan jeg klare veldig mye. Men så kommer det slike dager hvor kroppen min regelrett bare streiker. Jeg bestemte meg derfor for å ta en legetime, og få tatt noen prøver. Når jeg skriver dette , så har jeg ikke mottatt resultatene av de testene enda. Men jeg lever med Fibromyalgi og Urinsyregikt. Da må jeg regne med at noen perioder er vanskeligere enn andre.
Jeg gjør mitt beste for å ha gode dager. Det er viktig for meg å gjøre litt hver eneste dag. Jeg er derfor veldig glad for at jeg har både blogg og YouTube. Da blir mine kreative evner brukt flittig, og hjernen blir aktivert. Man trenger nemlig ikke å gi helt opp selv om man er kronisk syk! Det har vært viktig for meg å finne alternative løsninger som fungerer for meg og min familie. Noen ganger blir jeg litt skuffet når formen er dalende. Men så vet jeg at bedre tider kommer snart. Jeg må bare passe godt på meg selv underveis i hverdagen!
Jeg har fått noe som jeg må tenke over. Det hender iblant at terapien setter meg litt ut. Man setter plutselig ord å et problem som man egentlig ikke orker å ta tak i. Men så må man gjøre noe med det likevel. Sånn er det nå. Jeg må tenke meg veldig nøye om i sommer mens jeg har pause fra terapien. For mye av årsaken til min depresjon og angstanfall, skyldes mitt enorme kontroll behov. Jeg forsøker hele tiden å ligge i forkant både for min egen del, men også når det kommer til familien min. Vi har våre årsaker til at det er nødvendig. Men jeg har også lagt en beinhard kontroll på meg selv. Det betyr at jeg er knall hard mot mine egne følelser, og forsøker å dempe alt som er vondt, sårt og vanskelig. Det blir en verkebyll som er vanskelig å håndtere. Da blir man også en person som blir tynget ned av en sorg. For kroppen min husker alt så utrolig godt samme hvor mye jeg ønsker å glemme det.
Jeg må være sterk til enhver tid. Det er utrolig krevende å stå i en slik situasjon over lenger tid. Jeg har hatt det i veldig mange år nå. For å makte det, så har jeg lagt lokket på. Jeg har jaget mine vonde opplevelser bakerst i køen, og fokusert på familien min. Det er ikke holdbart i lengden. Jeg må tillate meg selv å sørge over alt som gikk galt. For jeg har så utrolig mange sår som er vanskelige å få til å gro. Jeg er i mange prosesser på en gang, og da havner jeg selv i bakleksa gang på gang. Vi har det trygt og godt. Jeg vil egentlig kun fokusere på det. Men jeg bærer på mye smerte som ikke har fått komme ut av min egen sjel og kropp. Nå m jeg la det få komme gradvis ut slik at livet mitt blir lettere. Jeg kan ikke bare åpne opp alle sluser på en gang. Det er viktig å ta det i små steg. Men det gjør veldig vondt underveis, og jeg gruer meg veldig. Men jeg vet at det er på tide å ta en ryddesjau med mitt innerste følelsesliv. Nå forsøker jeg å akseptere at det faktisk er slik. Det er vanskelig nok for meg. Selv om jeg har erkjent overfor meg selv for lenge siden at mye gikk veldig galt.
Kontrollen har blitt mitt skjold. Det har fått all oppmerksomheten. Jeg har slukket mange branner, og løpt fra sted til sted. Det har vært nødvendig, så jeg angrer ikke på det. Men jeg merker at det har kostet meg mye. Gevinsten er megastor når jeg ser på min familie, og det faktum at vi fungerer bra sammen. Men jeg må nå fokusere på å hjelpe meg selv litt. Det er så mye som ligger i bunnen, og som drar meg inn i depressive tanker. Jeg ønsker ikke å fortsette slik. Det er noe som man må gjøre på et tidspunkt. Livet mitt skal ikke bare være en kamp. Det skal være fest og moro også iblant. Da må jeg få ryddet opp i de tingene som virkelig tynger meg i hverdagen min. Det fortjener både jeg, og min herlige familie!
Jeg er skrudd sammen på en litt merkelig måte. Det føles i hvert fall sånn. For jeg får egentlig litt sånn vond samvittighet når jeg poster “lette ” innlegg her på bloggen, eller “kommersielle” videoer på YouTube. Det er akkurat som om jeg ikke vil tillate meg selv å tenke på noe annet en psykisk helse og tunge tanker. Men så er jeg jo i ferd med å få en lettere hverdag, og da kommer jo “lettere” temaer inn i hverdagen min. Jeg vet ikke om dere helt skjønner hva jeg mener nå. Jeg har liksom malt meg selv inn i et hjørne. Det er så mye som dreier seg om psykisk helse i livet mitt at jeg iblant blir ganske matt. Bloggen min har terapi i fokus. Jeg har verv i Mental Helse i lokallag og fylkeslag. Jeg er kjempeglad i begge de to tingene. Men så kan det iblant bli litt mye, og jeg føler for å gjøre helt andre ting. Derfor valgte jeg å ha et annet fokus på min YouTube kanal.
Jeg har mange andre interesser en bare psykisk helse. Og heldigvis så dreier ikke hele livet mitt lenger seg om min mentale helse. Det er noen vonde perioder iblant som krever masse fokus. Men jeg har jo veldig mange kjekke dager også nå. Da skal jeg jo kunne kose meg med mine andre hobbyer uten å kjenne på en slags dårlig samvittighet. Det føles liksom litt rart å være glad, og vise det til alle sammen. Men så vet jeg at det er riktig. Det er bare jeg som må tillate meg selv å leve et vanlig liv igjen. Mitt liv har nemlig i flere år vært som i slags unntakstilstand. Det er ikke slik lenger. Jeg har mine tunge stunder, og familien trenger meg veldig mye. Men jeg har litt tid til å bare være Wenche iblant. Jeg må rett og slett tillate meg selv å leve. Jeg har lov til å sminke meg akkurat slik som jeg har lyst til. Det er helt ok å ha et fokus på egen velvære. Jeg kan kle meg slik som jeg ønsker, og pynte meg med hårbøyler/hårpynt. Jeg skal ikke skjemmes fordi jeg endelig har funnet min feminitet og kvinnelighet.
Det er lov å leve et vanlig liv. Det gjelder også for meg. Jeg har endelig lyst til å skinne litt. Ta litt plass i samfunnet. Være en stemme. Men jeg skal være meg selv med hodet hevet. For det har jeg faktisk fortjent etter alle disse årene med motgang og smerter. Jeg har fått en ny mulighet i livet. Den har jeg valgt å gripe tak i. Jeg skal kose meg, og ikke skjemmes over min egen utvikling. Jeg må være glad i meg selv, og være stolt over den kvinnen som jeg faktisk er!
Jeg gleder meg som et lite barn til fredag 19.oktober 2018 kl. 19.00! Da skal jeg ha konsert i Kulturfabrikken her i Mandal! Det er så spennende for meg, og jeg gleder meg noe helt enormt. Jeg skal ha med meg en eller to musikere på scenen sammen med meg denne kvelden. Jeg gleder meg til å fremføre sanger som jeg har blitt glad i den siste tiden. Jeg har utviklet meg en hel del siden jeg startet opp med musikkterapi igjen. Det er en utrolig mestringsfølelse å fikse nye sjangre og stiler. Jeg har virkelig fått lov til å teste ut nye sanger, og har kastet meg ut på dypt vann. Nå skal jeg endelig få lov til å synge disse sangene offentlig foran et herlig publikum. Det blir en intim og koselig konsert. Jeg er så heldig som får lov til å være blant de aller første til å ha konsert i ett nytt konsertrom i Kulturfabikken.
Jeg vil veldig gjerne bli en del av Mandal sitt musikkliv. Da må jeg kaste meg ut i det offentlige rom, og by på meg selv. Det føler jeg meg klar for nå, og jeg ser virkelig frem til denne opplevelsen. Jeg har så gode følelser i kroppen når jeg ser for meg hvordan dette blir. Nå skal jeg bruke de neste månedene på å finpusse sangene, og klargjøre stemmen. Dette håper jeg kan bli starten på mye gøy innenfor musikk fremover. Det er spennende å se hvordan nye dører stadig åpner seg opp for meg. Jeg er åpen for å teste ut nye konsepter, og da kan man virkelig skaffe seg gode avtaler. Jeg har en spenning i kroppen allerede, men det er bare fint. Nå har jeg en stor gulrot som jeg kan jobbe frem mot. Det er det som er så spennene med slike konserter. Man må virkelig jobbe for å få musikken under huden. Da blir formidlingen den aller beste.
Høsten min kommer til å bli ganske travel. Men den blir også veldig tøff mentalt i perioder. Jeg vet nemlig om en del prosesser som skal gjennomføres da. Det er derfor ekstra kjekt for meg å ha dette hyggelige prosjektet her. Det vil løfte meg gjennom veldig mye i tiden som kommer. Jeg er nemlig ganske så flink til å fokusere på de positive tingene i hverdagen. Og nå må jeg legge inn god tid til musikk. Det er bare fint for min psykiske helse, og gir meg påfyll av endorfiner. Jeg glemmer alt det vonde når jeg synger og spiller. Det er så viktig for meg, og det vil gi meg etterlengtede pusterom. Jeg håper virkelig at mine venner i Mandal vil komme på konsert denne kvelden!
Jeg er nødt til å frigjøre meg selv enda litt mer. Jeg har nemlig veldig mange ideer, men så mister jeg motet. Rett og slett fordi jeg tenker alt for mye over hva andre mennesker vil tenke og mene. Jeg har bestemt meg for å være meg selv. Men likevel så kommer jeg stadig inn i de gamle tankene. Det er vanskelig å stole nok på seg selv til å gjøre akkurat det man ønsker. Jeg sliter også litt med at jeg kanskje ikke helt følger har kontroll på hva som egentlig er innafor å gjøre når man har passert 40. Jeg har liksom noen tanker inni hodet mitt som holder meg tilbake. Det er i noen tilfeller greit å ha en liten ekstra sjekk på hva man driver med. Men nå irriterer det meg ganske heftig. For det gjør at jeg ikke våger. Det holder meg tilbake. Jeg klarer liksom ikke å gi meg selv lov til å vise helt hvem jeg egentlig er.
Jeg har merket dette problemet veldig etter at jeg begynte med YouTube. Da kommer det plutselig mange tanker inn om hva jeg kan vise og ikke. Det blir mye tankevirksomhet, og jeg vurderer alt veldig nøye. Det er som sagt greit å ha litt sensur på seg selv. Men jammen meg er jeg blitt litt redd for å være meg selv. Det skal ikke få lov til å utvikle seg. Jeg skal kose meg med filmingen, og våge å være meg selv på godt og vondt. Jeg har en familie som jeg vil ta hensyn til. Men jeg har lyst til å by litt på meg selv på min egen kanal. For jeg har så mye å by på. Der er så mange kreative interesser i denne damen her. Jeg trenger å få slippe de ut til omverdenen gjennom formidling. Det er kanskje ikke så vanlig at kvinner over 40 har sin egen kanal på YouTube. Men så er jeg kanskje ikke helt A4 heller. Og det har jeg tenkt å fortsette med.
Jeg vil nemlig ikke bli styrt av andres meninger, eller det jeg frykter at de mener. Det som kokes i hop inni hodet mitt stemmer jo ikke alltid overens med virkeligheten. Der vil alltid være mennesker som ikke liker det jeg gjør. Det handler om at vi er forskjellige, og har ulike interesser og grenser. Men jeg kan ikke være noen andre enn meg selv. Det er dette som jeg har lyst til å kose meg med fremover. Jeg håper at det kan være til glede for noen der ute. Det er kjekt å se at videoene har visninger. Jeg gleder meg til å fortsette med denne hobbyen, og frigjøre meg selv enda litt mer fremover!
Jeg ler godt av meg selv iblant. For jeg har merket meg en ting. Jeg snakker høyt med meg selv ganske ofte. Noen ganger legger jeg ikke merke til det selv engang. Men jeg har en dialog med meg selv ganske ofte. Det kan være en skikkelig motivasjon samtale. Men det kan også være en skikkelig skjennepreken. Jeg vet ikke om det er så veldig heldig for meg iblant. Men noen ganger er det faktisk en veldig god hjelp for meg. Da kan jeg snakke meg selv til fornuft, og pushe meg selv videre. Jeg har heldigvis mest av disse samtalene mens jeg er hjemme eller i bilen. Det er ikke sånn at jeg gjør det i offentligheten. Men jeg er min egen bestevenn og fiende på samme tid.
Jeg tror de fleste mennesker prater med seg selv iblant. Men det er ikke alltid vi tenker over det. Min terapeut snakket med meg om dette. For hun mente at jeg er min verste kritiker. Jeg hadde en fæl uvane med å snakke meg selv nord og ned. Det har vi jobbet med lang tid for å snu. Jeg skal heller oppmuntre meg selv. Det har vært en ganske vanskelig trend å snu. For jeg har vært omgitt av negativitet i veldig mange år, og kroppen min har lært seg til at alt sammen er min egen feil. Men sannheten er jo veldig ofte noe helt annet. Jeg er ikke kommet i mål med denne prosessen enda. Det er heller ikke sikkert at jeg noen gang kommer helt i mål. Men jeg har jobbet beinhardt, og er blitt en bedre venn med meg selv.
Jeg tror det er lurt å tenke seg litt om på dette området. Begynn å legg merke til hva du selv sier til deg selv i løpet av en dag. Jeg håper at du har overvekt av positive ord. Men dersom du er litt sånn som meg, så kan det være lurt å gjøre noen endringer. Jeg bruker meg selv aktivt som egen motivator nå. Jeg snakker meg selv opp istedenfor ned. Jeg har beina plantet godt på jorden. Men det er ikke skadelig å være god mot seg selv i hverdagen. Noen positive ord til oss selv kan gjøre hverdagen mye lettere!
