Alle mennesker forandrer seg gjennom livet. Det er noe som alle vet. Jeg har også visst det. Men jeg kjenner stadig på mange følelser og tanker rundt det temaet. For jeg har endret meg veldig mye den siste tiden, og det er noen ganger vanskelig å henge med i svingene på innsiden. Jeg føler meg bra, det er ikke det som er utfordringen min. Jeg er glad for de endringene som har kommet. Men noen ganger blir jeg sittende og tenke. For hvem er jeg egentlig nå? Jeg føler liksom at det tar tid for meg å lande i min egen kropp. Jeg må på en måte finne meg selv igjen, og det tar faktisk ganske lang tid. Jeg er positiv. Det har gjort meg godt å få denne utviklingen. Men jeg er liksom ikke helt på plass enda. Jeg kjenner på hele meg at prosessene ikke er ferdige.
Helt ferdige blir vi nok aldri. Man skal ha en viss endring i livet. Og jeg vet av erfaring at man ikke kan forutse alt som vil skje i livet. Jeg har bare en merkelig følelse inni meg iblant. Det er liksom ikke helt plassert. Jeg liker det jeg ser i speilet, men fortsatt litt usikker på hvem dette er. Jeg må selv bli kjent med meg selv på nytt. Jeg har samme personlighet. Men det har blitt mange endringer rundt meg og inni meg. Man blir mer voksen. Jeg har blitt mer feminin. Det er jeg som velger veien min selv. Det føles godt og merkelig på samme tid. Jeg er kanskje en person som trenger lang tid på å lande skikkelig i meg selv. Men jeg er på riktig vei. Det er det ikke noen tvil om.
For første gang kan jeg si at jeg virkelig føler meg vakker. Det er en ny ting for meg, og det er faktisk ganske skummelt å si høyt. Jeg er i ferd med å få helt andre følelser i forhold til min egen kropp. Jeg er ikke så sint på den lenger. Det er en annen ro over meg nå. Nå lager jeg video, og har godtatt at min kropp er som den er. Jeg må forsøke å være venn med kroppen min, og ikke min verste fiende. Jeg har på mange måter hatt en godkjenningsprosess med meg selv. Jeg har kommet langt, men er ikke helt i mål enda. Jeg forsøker å finne min plass i samfunnet. Og jeg vil så gjerne finne en vei som fører meg til et godt sted. For det fortjener både jeg og familien min.
Det er veldig godt for meg å kunne bestemme over dagen helt selv. Jeg har ikke helse til å kunne stå i vanlig jobb. Jeg må derfor legge opp dagene mine slik at jeg faktisk kan skape noe, men likevel få nok hvile. Jeg har derfor blitt mer strukturert, og lagt inn meg hviletid i hverdagen min. Dersom jeg har noen veldig travle dager, så må jeg legge inn hviledager etterpå. Jeg elsker å være kreativ, og jeg virkelig koser meg med min jobb. Jeg er nødt til å se på blogg og YouTube som en jobb. For man må jobbe veldig langsiktig dersom det skal bære frukter. Jeg har en lang vei å gå, men jeg koser meg. Det er ikke sikkert at det fører meg så langt som jeg ønsker. Men jeg merker at nye dører åpnes underveis. Det gjør meg glad og veldig spent på fremtiden. Det er deilig å kunne være sin egen sjef, og velge veien selv sammen med mine nærmeste.
Jeg skal bevilge meg en del fri sammen med familien i ferien. Min blogg og YouTube kanal skal ikke ødelegge for våre planer. Vi skal være mye her hjemme i sommer. Jeg skal ha aktivitet på begge steder hele sommeren. Men jeg må planlegge det godt slik at jeg kan slappe av når vi er sammen. Jeg har en del planer til høsten også. Det kommer til så skje masse spennende. Men jeg må være villig til å gå ut av komfortsonen iblant. Jeg er veldig glad for at jeg har funnet min formidlingsglede. Det gir meg nye muligheter som jeg virkelig ønsker å benytte meg av i fremtiden. Jeg føler meg trygg på at der vil skje gode ting for meg i fremtiden. Jeg har en veldig god magefølelse. Jeg skal være åpen for nye ideer underveis. Jeg har mange muligheter, og jeg skal bruke dem på en god måte. Man kan ikke tenke negativt. Da kommer man ikke noe sted.
Jeg er min egen sjef! Det er selvfølgelig både fordeler og ulemper ved det. Jeg må være passe streng mot meg selv. Nok streng slik at jeg faktisk klarer å få en viss fremdrift. Men samtidig snill mot meg selv slik at helsen ikke svikter meg underveis. For det handler ikke om mangel på vilje hos meg. Det som er utfordrende for meg, er uten tvil helsen min. Jeg må være forsiktig. Familien min trenger meg også, så jeg er helt nødt til å være litt forsiktig fremover.
Det er min første sommer med ganske langt hår. I hvert fall på veldig mange år. Jeg slet litt i varmeperioden, men ellers så elsker jeg å ha lengre hår. Det har vært en stor omveltning for meg. Jeg hadde jo veldig kort frisyre i veldig mange år. Men nå er det et år siden jeg lot det begynne å vokse ut. Jeg hadde nemlig behov for en stor forandring i mitt utseende. Jeg ville bli mer feminin. Føle meg mer kvinnelig, og våge å være litt mer dame. Det var på tide å bytte ut den litt rocka fasaden. Håret hadde vært min protest mot livet i veldig mange år. Det føltes som om at det var den eneste tingen som ikke noen andre bestemte over i livet mitt. Det er merkelig å tenke tilbake på den tiden, og kjenne på sårheten og de vonde følelsene som var på den tiden.
Nå duller og daller jeg med håret mitt. Jeg bruker 45 minutter på badet hver morgen inkludert dusj, hår og sminke. Jeg lytter gjerne på musikk eller podcast mens jeg steller meg. Jeg koser meg foran speilet. De vonde dagene kommer ikke så ofte lenger når det kommer til utseendet mitt. Jeg har blitt en bedre venn med meg selv, og godtatt mitt eget speilbilde. Det hender at gamle tanker kommer tilbake. Men da jager jeg dem vekk ganske kjapt igjen. For jeg vil føle meg vel med meg selv. Feminitet har blitt en viktig bit for meg i hverdagen. Jeg elsker å pynte meg litt, og være trygg på mitt eget utseende. Jeg har mine sminkefrie dager iblant, og jeg har koseklær i skapet. Man skal ha litt av begge deler. Men jeg har blitt en annen kvinne det siste året!
Det er merkelig å tenke over det. Jeg har forandre på så mye de siste årene. Det er et helt nytt liv. Jeg elsker det, og verdsetter de gode dagene veldig høyt. Jeg har mine tunge stunder fortsatt. Noen ganger renner tårene om jeg vil eller ikke. Jeg har smerter fysisk hver eneste dag. Men jeg har et godt og trygt liv sammen med ham som jeg elsker. Jeg skal omfavne det som livet har å by på. Jeg har blitt helt hekta på hårbøyler og hårpynt. Det er helt utrolig, men sant. Jammen koser jeg meg!
Jeg har tatt noen tøffe valg opp gjennom årenes løp. Det har vært tider hvor jeg virkelig ikke har visst hvordan dette ville gå. Men de vanskeligste valgene har vært de riktigste og viktigste i livet mitt. Jeg var helt nødt til å skifte kurs, og skaffe meg et nytt liv. Heldigvis så har jeg klart å komme meg velberget gjennom disse årene. Men det har kostet dyrt. Mange personer er ute av livet mitt, og jeg har på mange måter ofret helsen min på veien. Jeg kjenner likevel på en stolthet. For jeg tok de valgene som var nødvendige samme hva det ville koste meg. Jeg har stått i stormene som kom mot meg. Det er fortsatt vanskelige dager og perioder. Men livet er stabilt. Jeg er omringet av kjærlighet og respekt. Det har gitt meg en tryggheten som var viktig for meg og mine nærmeste. Det er mange ting som man kan angre på i livet. Men denne kampen har jeg aldri angret på.
Jeg visste nemlig hva som lå bak fasaden. Det er mitt liv det handler om. Jeg merker nå at jeg er mye sterkere i meg selv. Det er ikke noen som skal få lov til ødelegge mitt liv lenger. Jeg har tatt grep, og har tatt bort mange momenter som var skadelige for meg. Å få lov til å bo i en helt annen by var helt vesentlig for meg. Det var på tide å skifte hjemsted. Etter tre år her nede i Mandal, så er det en glede å si at jeg bor her. Det er Mandal som er mitt hjem nå, og jeg elsker å bo her sammen med mine kjære. Jeg kan selvfølgelig savne familien min iblant. Men jeg savner ikke Egersund. Det er ganske trist å si høyt. Men det er ikke et sted hvor jeg finner fred i det hele tatt. Jeg forsøker gang på gang å oppsøke plassen. Men det samme skjer hver eneste gang. Min kropp setter på alarmberedskapen, og jeg sliter med triggere. Det er faktisk slik at jeg må jobbe beinhardt i mange uker for å makte et besøk.
Det er ikke lett å forstå for dere. Jeg skjønner at en del mennesker tenker at dette er rart. Og ja, jeg skulle virkelig ønske at ting var annerledes. Jeg ønsker ikke å ha den følelsen i kroppen min. Men jeg kan ikke endre noe fra fortiden. Det eneste jeg kan gjøre, er å ha trygge rammer rundt oss nå og i fremtiden. Det er en jobb som jeg og min kjære mann tar på alvor. Vi er ikke redde for å be om hjelp dersom det stormer som verst. Jeg har heldigvis en meget omtenksom ektemann som virkelig klarer å stå sammen med meg. Det er redningen min. Jeg jobber meg sterkere i meg selv hver eneste dag. Jeg har snudd opp ned på livet. Det begynner å ligne et veldig godt liv etter hvert. Mine valg var de riktige for oss.
Jeg en flink pike som virkelig ønsker å bidra i samfunnet. Jeg gjør det på min egen måte gjennom formidling. Det har blitt viktig for meg å lytte mer til min egen kropp. Jeg gir meg derfor mer fri nå enn tidligere. Jeg er syk, og jeg kan ikke bare glemme det. Min kropp sier kraftig ifra iblant, og jeg ønsker ikke å pushe grensene mine så fryktelig mye hele tiden. Jeg har derfor redusert til ett innlegg på bloggen per dag, og jeg lager video når jeg har lyst. Det skal ikke bli noen tvang over disse tingene. Jeg skal jobbe med dette fordi jeg synes det er kjekt og verdifullt. Når man hele tiden presser seg selv fremover, så blir det vondt for helsen etter hvert. Jeg har blitt mye flinkere til å lytte på kroppen min. Det er ikke vits i å gå på smeller. Nå forsøker jeg å stoppe i tide.
Familien min trenger meg. De er det som er aller viktigst for meg. Jeg må vite med meg selv at jeg har vært tilstede. Så for meg er det viktig å prioritere riktig. Jeg har delegert mer over til andre mennesker, og er derfor mer tilstede her hjemme. Jeg er fortsatt aktiv, men hjemmet er min base. Her kan jeg jobbe med formidling fra stuen. Det passer meg perfekt, og jeg trives med denne løsningen. Jeg har ikke behov for å ha et eget kontor et annet sted. Ungene holder seg aktive selv, og har likevel mamma her hjemme. Det er viktig for meg å lufte meg iblant. Jeg trenger nye impulser, og må være sosial. Det er derfor ekstra viktig for meg å delta på musikkterapi to ganger per uke. Musikk er en del av jobben min fremover, og må holdes vedlike. Jeg er svært heldig som har kommet godt i gang med musikken igjen.
Det er blitt veldig viktig meg å ta pauser. Jeg måtte erkjenne overfor meg selv at kroppen min ikke tåler hardt press over tid. Jeg kan holde foredrag og konserter, men må ha god tid til å restituere meg etterpå. Det er en viktig lærdom som jeg tar med meg videre i livet. Jeg vil nemlig ha formidling som jobb i fremtiden, og da må kroppen være med meg. Jeg kan ikke behandle kroppen min dårlig, og så forvente at den skal makte presset. Jeg har mange drømmer som jeg vil oppnå i fremtiden. Da må jeg ta små steg om gangen, og være tålmodig.
Jeg forsøker å bli flinkere til å slippe ut tårene. Det har nemlig blitt slik at jeg alltid prøver å være så fryktelig sterk hele tiden. Da jager jeg vekk tårene veldig fort. Men i terapien har vi kommet frem til at jeg må la tårene slippe ut. Ikke hele tiden, men iblant. I dag kjente jeg det i magen da jeg våknet. Her skjer ting på privaten som ikke alltid er så enkle å takle. Jeg kjente at jeg var både trist og motløs. Men jeg kom meg i gang med dagen. Jeg kjørte på som vanlig. Men så kom plutselig trangen til å gråte. Så da jeg stod i dusjen, så lot jeg bare tårene få trille nedover kinnene mine. Det var ikke noen som kunne se eller høre meg der. Jeg var alene, og følelsene mine ble så sterke. I begynnelsen var jeg redd. For når jeg gråter så føler jeg meg så inderlig svak og sårbar. Men jeg holdt hodet kaldt, og lot tårene få komme ut.
Det var på tide. Jeg merket nemlig en lettelse etter bare noen minutter. For vi må tømme den tåretanken iblant. Jeg har alltid vært et følelsesmenneske, så det er kanskje litt merkelig at jeg sliter med å gråte. Men jeg er så livredd for å bli svak. Jeg tillater ikke meg selv å kjenne skikkelig etter. Det er noe som jeg må jobbe med fremover, og som virkelig er krevende for meg å gå gjennom. Da jeg brøt fullstendig sammen i 2014, så skjedde der nemlig noe som skadet meg ytterligere. Jeg måtte nemlig kjempe for andre enn meg selv da jeg var aller lengst nede. Samfunnet er nemlig slik at en forelder ikke skal bli psykisk utbrent. Da må man i full fart komme seg på beina slik at man får fred til å være en familie. Det føles veldig vondt og skremmende for meg. Så derfor er jeg livredd for å falle sammen. Jeg føler at jeg må være sterk hele tiden, og alltid ligge i forkant med alt. Det sier seg selv at det ikke går i lengden.
Nå har jeg tatt hull på denne byllen i terapien. Det føles veldig hardt og skremmende for meg. Men samtidig så har jeg forstått hvorfor jeg reagerer slik som jeg gjør. Nå har jeg erkjent overfor meg selv hva som egentlig er grunnen til min redsel. Vi har det trygt og godt her i Mandal, og der er ikke noen farer som truer oss lenger. Men jeg er likevel i alarmberedskap hele tiden. For jeg har opplevd det så nært på kroppen min da jeg allerede var nede for telling. Jeg kjemper derfor enda for å bli sikker på at jeg er god nok. Jeg håper inderlig at terapien kan hjelpe meg til å bli litt mer avslappet. Jeg må senke ned skuldrene iblant, og bare være meg. Jeg trenger så inderlig de pusterommene hvor jeg kun er Wenche.
Jeg liker å pynte meg litt i hverdagen min. Da føler jeg at dagen virkelig er i gang, og jeg blir aktivert på en positiv måte. Jeg har dager hvor koseklær og null sminke er riktig. Men stort sett så ønsker jeg å gjøre en innsats for å føle meg bedre. Det handler om å lytte til seg selv ,og sine egne behov. Jeg merker veldig forskjell på meg selv. Jeg kan trenger noen dager hvor jeg bare lader batteriene hjemme, og da slapper jeg fullstendig av. Da betyr ikke fine klær og sminke så veldig mye. Men når jeg skal ha oppgaver i offentligheten eller har andre aktiviteter, så liker jeg å se bra ut. Jeg koser meg veldig med sminke, klær, sko og hårpynt. Det har blitt en egen hobby som jeg har det kjekt med. Jeg vet at det kanskje er en ganske stor forandring, men jeg liker det veldig godt selv. Heldigvis så heier mannen min på meg, og støtter meg!
Hverdagen kan inneholde en del tøffe runder for min del. Da er det ekstra viktig at jeg tar godt vare på meg selv. Det betyr også at jeg må være bevisst på hvordan jeg steller meg selv, og hva som egentlig gjør meg godt. Jeg har sykdommer som virkelig kan sette meg ut iblant. Men jeg vil se meg selv i speilet, og se en flott kvinne. Jeg vil ikke bare være en pasient. Noen dager makter jeg ikke annet en å være på sofaen. Men stort sett så kommer jeg meg i gang med dagen, og gjennomfører mine planer. Det er mange ting som kan gi oss positiv energi. For meg så handler det om å gjøre dagen min best mulig hver eneste dag. Da har jeg lært meg noen rutiner som fungerer fint for min del. Jeg vet nemlig at dersom jeg holder meg til planen, så fungerer jeg aller best. Det er kanskje små ting, men jeg trenger det i min hverdag.
Jeg vil være fin, men også komfortabel. Det kan ikke nytte å ergre seg over kroppsfasong eller ekstra kilo. Man må gjøre det beste ut av dagens situasjon. Være glad i seg selv fra starten av. Jeg har vært mye snillere mot meg selv de siste månedene. Jeg snakker meg selv opp istedenfor ned. Det har skjedd en del endringer med meg etter at jeg endret på det. Nå våger jeg å være meg selv, og ha min egen stil. Jeg er ikke så engstelig for andres reaksjoner lenger. Jeg kan ikke la andre mennesker få bestemme hva som passer for meg. Jeg har min kropp og mitt utseende. Jeg vil være glad i meg selv, og jeg skal kose meg fremover.
Jeg har blitt veldig glad i farger! Det er mange ting som har forandret seg i mitt liv det siste året. Og en av de tingene er at jeg elsker å bruke klær i sterke farger. Det har kommet en del nytt inn i min garderobe det siste året. Jeg er blitt veldig glad i hårbøyler i ulike farger og mønster. Det er rett og slett blitt veldig viktig for meg å føle meg fin. Jeg sminker meg, og er ikke lenger redd for å bruke en knallrød leppestift. For meg så handlet det om å få en trygghet på plass inni meg aller først. Så kunne forandringene komme gradvis på den ytre biten. Når jeg ser tilbake på bilder, så blir jeg faktisk litt sjokkert over endringene. Det er da man virkelig ser utviklingen. Jeg er sikker på at det er en positiv utvikling. Det tar lenger tid å stelle seg hver eneste dag. Men så blir jeg glad og fornøyd når det er gjort. Min dag blir så uendelig mye bedre når sminken , håret og klærne er på plass!
Jeg har blitt veldig glad i både rosa og rødt. Det er ikke lenger så skremmende. Jeg matcher antrekkene mine, og jeg elsker å dulle med det. Faktisk så føler jeg meg endelig skikkelig feminin. Det har vært et ganske vanskelig område for meg. Jeg har liksom bare gjemt bort kroppen min i andre stiler. Jeg har hatt perioder hvor jeg forsøkte meg på ulike stiler. Men det er først nå jeg virkelig føler at det sitter på plass. Jeg har tenkt å kose meg med dette fremover. Det gjør meg så godt, og jeg føler meg endelig fin. Det har vært mange tunge stunder, og jeg skal derfor nyte de gode stundene litt ekstra. Det kommer til å bli mye farger fremover. Jeg har bestilt ganske mange hårbøyler nå. Jeg fant nemlig ut at jeg kunne få dem til 10-15 kr stk. Sånn er det i dag når man kan bestille så mangt på internett. Jeg gleder meg som et lite barn til å style de ulike antrekkene, og hårbøylene blir en viktig del av min stil fremover. Jeg elsker håret mitt, og gleder meg til det blir enda lenger.
Jeg håper at Dere liker stilen min! Det er mange ting som hjelper på ens egen selvfølelse. For meg har det blitt en fin ting å holde på med klær, sminke, sko og hår. Jeg finner stadig vekk nye sider ved meg selv. Jeg synes selv at det er veldig spennende. Man kan ikke bli sittende fast i gamle mønster. Jeg har funnet en interesse som virkelig gjør meg glad!
For noen uker siden deltok jeg på et sommer arrangement her i Mandal. Og det går vanligvis helt fint for meg. Men det hadde vært en veldig travel dag, og jeg merket på meg selv at jeg var litt urolig inni meg da jeg dro ned dit. Jeg tenkte med meg selv at det kommer til å gå over. Men jeg tok dessverre inderlig feil. Jeg fikk store problemer med angst og uro. Jeg forsøkte å finne roen sammen med venner som jeg er trygge på. De merket at jeg ikke var helt meg selv. Og faktisk så kommenterte en av dem allerede ved ankomsten at jeg slet med pusten min. Jeg forsøkte å henge med så godt som mulig. Vi fikk mat, og jeg tenkte at nå blir det sikkert bedre bare jeg får i meg mat. Jeg spiste godt, men så ble det bare enda verre. Jeg bestemte meg for å trekke meg litt tilbake, for å få ro til å finne mitt indre pusteanker. Jeg kunne nemlig kjenne at jeg slet med å puste skikkelig ned i magen.
Det ble ikke noe bedre da jeg gikk der for meg selv. Jeg kjente at det var rett før jeg ville begynne å hyperventilere. Da innså jeg at det var på tide å avbryte, og rett og slett komme seg hjem til den trygge basen min. Det føltes som et skikkelig nederlag da jeg måtte gi meg. Og jeg gråt da venninnen min gav meg en klem før jeg dro. På vei tilbake til bilen min rant tårene nedover kinnene mine mens jeg pustet kjapt og hardt. Jeg måtte jobbe så hardt for å få kontroll over pusten. det var forferdelig skummelt, og jeg har ikke opplevd det sånn før. Men der kom altså et skikkelig stort angstanfall denne dagen. Jeg satt helt rolig noen minutter i bilen. Jeg måtte ha kontroll over pusten før jeg kunne kjøre hjem. Der og da så føltes det som om jeg hadde tapt kampen mot angsten. Jeg ble skikkelig lei meg selv om jeg vet det var riktig beslutning å bare dra hjem.
Vel hjemme fikk jeg roet meg ned. Men det tok veldig lang tid, og jeg var lei meg. Dagen etterpå var også veldig tung å komme seg gjennom. Men så har det gått sakte fremover igjen. Men det var skikkelig skummelt å oppleve det så sterkt. Det var nummeret før jeg fikk skikkelig pustetrøbbel i all offentlighet. Jeg må ta enda mer hensyn til helsen min. Det er ikke noe annet som hjelper.
Jeg bestemte meg veldig tidlig for å formidle helt åpent og ærlig. Jeg visste at der ville komme reaksjoner. Å snakke åpent om psykiske utfordringer er vågalt. Man lar omverdenen få et innblikk i sine innerste tanker og følelser. Det har vært litt vanskelig i perioder å være meg. Men for det aller meste så har det gått veldig fint. Jeg har hatt et behov for å kunne formidle noen av mine opplevelser, og mine tanker rundt det. Så velger jeg å ha en del private grenser som jeg ikke overskrider. Jeg har heldigvis tenkt veldig nøye gjennom det fra starten av. Men jeg kan ikke gjøre annet enn å snakke åpent og ærlig om mitt liv. Det er slik jeg er som person, og jeg har min historie. Man kan ikke dele absolutt alt med offentligheten. Men det er mulig å balansere på en fin måte. Jeg står inne for alt som er skrevet her på bloggen. Jeg angrer ikke på noen innlegg, og det er godt for meg å kunne tenke på.
Når jeg holder foredrag, så snakker jeg fra hjertet mitt. Jeg bruker mine personlige erfaringer for å hjelpe andre mennesker. Det er til tider veldig nært og sterkt for meg. Jeg vet også at det trigger følelser hos de som er tilstede. Men jeg har en åpen dialog, og jeg vet at min sannhet må få komme frem i lyset. For det er viktige temaer som jeg tar opp i mine foredrag. Når jeg velger sanger til mine konserter, så er det de sangene som har hjulpet meg gjennom livet. Da blir det også naturlig for meg å dele litt rundt hver enkelt sang. Jeg bruker musikk som terapi, og det ønsker jeg å vise mitt publikum. Da får tekst og musikk et dypere innhold. Jeg har sett mange som gråter mens jeg synger. Det trenger ikke være av sorg. Men musikken treffer en nerve inni den enkelte, og der settes i gang ulike prosesser der og da.
Jeg har fått svært gode tilbakemeldinger. Det gjør meg glad. For det forteller meg at min formidling når frem til mitt publikum. Jeg vet at det tar lang tid å få dette som en jobb. Men jeg er villig til å forsøke, og så får tiden vise hvordan vi ender opp!
