Dere som kjenner meg godt, vet at jeg er nådeløs mot meg selv. For dersom jeg ikke leverer så godt som jeg ønsker, så friker jeg ut. Og dersom jeg gjør grove feiltrinn, så bryter jeg sammen. Da ramler rullegardinene ned, og jeg bare gråter. Der finnes ikke noen som er slemmere mot meg, enn det jeg er selv. Og jeg har hatt behov for å drøfte dette med mennesker som jeg stoler på. Alt handler om min enorme redsel for å ikke være god nok. Jeg ser ikke selv at jeg faktisk er god nok, og kjører meg selv altfor hardt.
Heldigvis så finnes der enda tid til å justere på livet. For jeg må ta enda større ansvar for meg selv, og jobbe med dette problemet. Når jeg alltid vil gjøre masse ekstra, så baller det på seg. Jeg har malt meg selv inn i et hjørne, og jeg må finne en vei ut derfra igjen. Det handler ikke om å gi opp drømmer og mål. Men heller at man må legge inn lenger tid til å nå målene, og kanskje velge å utsette noen til lenger frem i tid. For jeg skal klare å puste fritt, og være en god mamma og ektefelle først av alt.
Jeg vet at dette er et gjentagende problem hos meg, og at dere har lest om dette tidligere også. Men jeg fortsetter altså å gjøre feil, og klarer ikke helt å bevare roen. Da er det viktig å prate ut, og forsøke å kartlegge hvor skoen egentlig trykker. For meg så er det en drøm å kunne leve av bloggen. Og jeg har ikke på noen måter tenkt på å slutte. Men jeg må roe meg betraktelig ned, og ta mer hensyn til min egen helse. Menneskene rundt meg er bekymret, og de ser faresignalene allerede nå.
De ønsker ikke at jeg skal gå på veggen, og jeg vil absolutt ikke det jeg heller. Så da har jeg valgt å roe meg ned litt. Nye samtaler med mine gode venner skal gjennomføres til uken igjen, og de skal hjelpe meg i tiden fremover. For jeg trenger noen som sier ifra dersom jeg blir for ivrig. Jeg er ubeskrivelig heldig som har slike mennesker i livet mitt, og jeg er dem evig takknemlig. Å vite at noen utenfor familien faktisk bryr seg så mye om meg, det er så sterkt å tenke på.
Det er bra å snakke om det som tynger meg, og som stresser meg. Og jeg vet med sikkerhet at de støtter meg. Nå har jeg en liten gruppe som jeg kan diskutere sammen med, og det skal nok bli bra til slutt. Noen ganger må man bare våge å be om hjelp, og jeg er glad for at jeg tok kontakt med dem selv. Da kan jeg unngå den store smellen, og heller finne noen nye veier å gå. Jeg har tatt av i et voldsomt tempo i jakten på mine drømmer. Og det er derfor viktig å finne en mer balansert fremdriftsplan for mitt vedkommende.
Jeg er optimist, og gleder meg til nye samtaler neste uke! Men aller først skal vi nyte en deilig helg, og bare fokusere på mann og barn. Blogg og Youtube blir oppdatert akkurat som før. Ha en fin natt, og så prates vi her igjen i morgen tidlig!
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg