Nå har jeg virkelig begynt å kjenne at hverdagen er tilbake, og jeg elsker det. Denne sommeren har vi ikke reist noen steder, og hatt fokus på å bli ferdige med oppussing i kjelleren. Det vil da si at min mann har snekret i de 14 dagene han hadde ferie, og jeg har forsøkt å hjelpe til så godt som jeg kan. Men vi kjente begge to at det var greit å komme tilbake til vante rutiner da han dro på jobb på søndag ettermiddag. Min mann er nemlig lastebilsjåfør, og bor i bilen sin i ukedagene. Å være alene hjemme med ungene, har blitt en vane for meg. Det er selvsagt tøft iblant, men jeg har hele tiden vært innforstått med dette.
Sannheten er også at jeg trenger alenetid. Når han er på jobb, så kan jeg ha min egen rutine på hverdagen. Og jeg holder styr på unger, skole og kjøring. Da jeg traff ham etter min første skilsmisse, så hadde jeg nesten ikke vært alene i voksen alder. Jeg hadde derfor et behov for å bli sterkere i meg selv, og stå i ulike situasjoner på egen hånd. De gangene hvor det har røynet på, så har min mann selvsagt hjulpet meg gjennom det. Men jeg måtte ta tak i ulike problemstillinger selv, og finne de løsningene som passet meg og mitt eget liv. Å ha litt tid hver for oss, er ikke så dumt. Vi gleder jo oss til hver helg, og er takknemlige for den tiden vi er hjemme samtidig.
Det var litt godt å se mannen min dra på jobb igjen, og det er ikke fælt å si. For vi kjente på det begge to, og vi vet hvor vi har hverandre. De vanlige rutinene er så gode å ha. Sånn henger vi sammen på vår måte, og vi jobber oss gjennom livet.
Klem fra Wenche