Nå har jeg virkelig begynt å kjenne at hverdagen er tilbake, og jeg elsker det. Denne sommeren har vi ikke reist noen steder, og hatt fokus på å bli ferdige med oppussing i kjelleren. Det vil da si at min mann har snekret i de 14 dagene han hadde ferie, og jeg har forsøkt å hjelpe til så godt som jeg kan. Men vi kjente begge to at det var greit å komme tilbake til vante rutiner da han dro på jobb på søndag ettermiddag. Min mann er nemlig lastebilsjåfør, og bor i bilen sin i ukedagene. Å være alene hjemme med ungene, har blitt en vane for meg. Det er selvsagt tøft iblant, men jeg har hele tiden vært innforstått med dette.
Sannheten er også at jeg trenger alenetid. Når han er på jobb, så kan jeg ha min egen rutine på hverdagen. Og jeg holder styr på unger, skole og kjøring. Da jeg traff ham etter min første skilsmisse, så hadde jeg nesten ikke vært alene i voksen alder. Jeg hadde derfor et behov for å bli sterkere i meg selv, og stå i ulike situasjoner på egen hånd. De gangene hvor det har røynet på, så har min mann selvsagt hjulpet meg gjennom det. Men jeg måtte ta tak i ulike problemstillinger selv, og finne de løsningene som passet meg og mitt eget liv. Å ha litt tid hver for oss, er ikke så dumt. Vi gleder jo oss til hver helg, og er takknemlige for den tiden vi er hjemme samtidig.
Å prioritere seg selv er mye viktigere enn jeg var klar over. Til en viss grad selvsagt, ellers blir man jo for egenrådig. Men når jeg har fått tid for meg selv, så blir jeg mer åpen for å være en god kjæreste. Mammarollen tar så stor plass som den skal, og jeg er så glad for å ha guttene mine her hjemme. Nå er de så store, så jeg må følge dem opp på en annen måte enn tidligere. De er heldige som har en mamma som er hjemme, og som er tilgjengelig dersom det skulle være noe som helst. Jeg skulle gjerne vært frisk, og hatt muligheten til å jobbe. Men sånn er det ikke, og da skal jeg i hvert fall bruke tiden fornuftig. En miks av alenetid, og være en tilgjengelig mamma.
Det var litt godt å se mannen min dra på jobb igjen, og det er ikke fælt å si. For vi kjente på det begge to, og vi vet hvor vi har hverandre. De vanlige rutinene er så gode å ha. Sånn henger vi sammen på vår måte, og vi jobber oss gjennom livet.
Da jeg bestemte meg for å starte opp bloggen min igjen, så ble jeg overrasket over flere ting. Det var veldig hyggelig at så mange av dere ønsket å lese mer fra meg, og det motiverte meg veldig med en gang. Men så kjente jeg også litt på noen følelser som var litt mer kompliserte. Rett og slett fordi jeg er ganske så redd for å bli stresset over bloggen igjen, og nok en gang miste litt fokuset på hvorfor jeg skriver. Jeg vil ikke bli altfor opphengt i statistikk og resultater, selv om det er noe som jeg nok en gang følger med på. Det er jo gøy å se hvordan man ligger an, og er det egentlig så farlig å like det?
Det som var ekstra rart nå, er at det å ta bilder faktisk var mest triggende for meg. Plutselig kom der masse tanker om hvordan de bør være, og hvor ferske de skal være. Gammel “lærdom” våknet til live igjen, og gamle “krav” meldte sin ankomst inni hodet mitt igjen. For min egen del, så har jeg hatt det ganske så rolig på fotofronten de siste månedene. Det var jo ganske så deilig. Men nå vet jeg at bloggen trenger bilder, så da blir jeg mer opphengt i hvordan jeg ser ut. Heldigvis har jeg minnet meg selv på hva som er viktig nå. Jeg skal kose meg med bloggen. Og der skal ikke være altfor høye krav til meg i denne runden her.
Jeg er skrudd sammen på en måte som gjør at jeg elsker å prestere så godt som mulig. Er liksom ikke så lett å finne den mellom tingen som vil være gunstig for meg nå. Det kommer nok til å være tider hvor jeg bruker for mye tid på bloggen, og vil falle litt inn i gamle ting. Så ærlig må jeg bare være. Både overfor dere, men aller mest overfor meg selv. Hele min væremåte er laget på å være i trygge rammer, og med å ha en viss struktur. Da må også bloggen ha sin ramme, og sine grenser allerede nå. De siste dagene har tankene mine streifet innom tall, statistikker, smarte triks og hvordan forbedre bloggen. Litt kaos kan man si i topplokket.
Der er ikke noe galt i å ville gjøre ting ordentlig. Men jeg må passe på at bloggen ikke pusher meg inn i noe som jeg ikke makter å stå i. Jeg har kost meg med å skrive, og det har gitt meg masse å kunne formidle igjen fra min egen blogg. Så jeg er glad for å være her igjen. Denne gangen har jeg ikke noen skal jeg skal imponere, eller overbevise. Det er kun jeg som skal ha en hobby, og kunne være en stemme. Så er jeg glad for å se at dere besøker meg, og at jeg faktisk ikke var helt glemt i denne bloggverdenen. Mine innlegg kommer nok til å ha samme publiseringstidspunkt. Rett og slett fordi jeg elsker struktur og forutsigbarhet.
Å være tilbake igjen har altså gitt meg mange tanker og følelser. Føler meg mer reflektert, og klarer å se tingene mye klarere. Vet hvor jeg gikk for langt i forrige runde, og hva som pushet meg dit. Mine egne ambisjoner skal i denne omgangen ikke være fokuset. For jeg trenger ikke å være best. At dere liker bloggen min, betyr så mye for meg. Men det er ikke hele min identitet. Jeg er så mye mer enn denne bloggen, og det står jeg mye mer stødig i nå. Takknemlig for all den erfaringen som jeg har med meg i sekken fra forrige runde. Og så bevisst på hva jeg vil med eget liv nå. Takk for at du er med meg på reisen!
Da er nok en dag over, og kvelden er i ferd med å begynne. Jeg nyter kveldene mer og mer, og setter pris på de rolige stundene i huset. Håper inderlig at dere alle sammen har det bra, og at livet ikke er så aller verst. Noen ganger tenker jeg masse på hvordan livet mitt var før, og hvor godt jeg endelig har det med meg selv. For jeg har senket skuldrene ned, og kommet mer i kontakt med meg selv. Mennesker rundt meg kommenterer det stadig vekk, og sier at jeg er så mye roligere nå. Godt å høre, men samtidig så får det meg til å tenke over en del ting. Trygghet handler jo om så mange ting.
Jeg har hatt behov for å bli venn med meg selv. Starter med å bli venn, så kan jeg bli en bestevenn etter hvert. For det er ikke en kvikk fiks å bli venn med seg selv. Det har jeg jobbet med i veldig mange år. Sett på andre mennesker, og følt at alle andre var så vellykkede og vakre. Mens jeg gikk og kavet rundt i mørket, og hadde et elendig selvbilde. Heldigvis har tiden hjulpet meg til å innse realiteten. Og jeg har jobbet meg gjennom mange prosesser. Dere som har fulgt meg over tid, kan nok forstå hva jeg mener. Der har skjedd endringer i livet mitt, og det er heldigvis i positiv retning.
Lykken kommer ikke i antall kg man veier, eller hvor vellykket man er i livet ellers. Det handler om å akseptere seg selv, og se de fine tingene som jeg har. Vi er alle sammen unike individer, og ingen er like. Da må jo det også bety at hvert enkelt menneske er vakkert i seg selv, og med sin egen utstråling. Jeg tenker ikke så mye negativt om meg selv lenger. Det gidder jeg rett og slett ikke å bruke mer energi på. I stedet har jeg begynt å se på de tingene som jeg liker, og fokusere aller mest på det. Kroppen min er som den er, og den har båret meg gjennom hele livet. I dag klarer jeg å gi den takknemlighet istedenfor hat. Krigen min er over.
Hver dag jobber jeg med disse utfordringene, og det har vist meg en ny livsglede. Å være glad i seg selv gjør at jeg har kunnet gi slipp på mange mørke tanker og følelser. I tillegg har jeg fokus på å frigjøre meg fra egne stengsler. Jeg kan kle meg sånn som jeg har lyst, eller gjøre de tingene som fyller meg med mest glede. Det er lov å si nei til forespørsler som gir deg negativ energi. Å ta eierskap i eget liv, har gjort meg sterkere mentalt. Så ufattelig deilig å eie seg selv på en ny måte. Ingen andre bestemmer over meg, eller skal sette grenser. Det skal jeg være voksen nok til å klare selv.
Min mann er min store støttespiller på denne reisen. Sammen har vi funnet ut av mange ting, og har jobbet oss gjennom det. Det er godt å ha en sjelevenn, men jeg må gjøre den største jobben helt selv. Jeg føler på mange måter at det er en ny utgave av meg selv som lever livet nå. Og det føles så uendelig deilig. Jeg trenger ikke å streve etter å bli like god som andre. For jeg er god nok. Og det er jammen meg du også!
