I går kveld deltok jeg på ett planleggingsmøte angående Folkehelse uken i Mandal som skal være til høsten! Det er kjekt å være sammen med masse engasjerte mennesker, som ønsker å sette Folkehelse tilbudene i Mandal på kartet! Vi jobber bredt, og det er veldig mye spennende på gang. Praten gikk livlig rundt bordet, og jeg forholdt meg ganske stille. Jeg var litt usikker på min egen rolle, og trengte litt tid før jeg turte å snakke.
Etter hvert gikk det greit for meg å delta i praten, og vi utvekslet ideer og tanker om de ulike arrangementene. Etter hvert kom vi inn på hva min rolle skal være denne uken. Det er spennende og fortsatt hemmelig! Dere får bare lure! Men jeg ble litt stresset og urolig underveis på møtet. Heldigvis oppfattet resten av gjengen det, og gav meg varm støtte og tiltro til mitt prosjekt! Det varmet veldig.
Ved møtets slutt fikk jeg en god og varm klem fra en av de andre. Den varmet skikkelig og gjorde veldig godt i ett litt urolig hjerte! Å gi en annen en klem, kan bety en stor forskjell. For meg var det positivt og beroligende i denne settingen. Jeg opplever stadig at jeg pusher meg selv ut av komfortsonen, og gir meg selv nye utfordringer. Av og til blir jeg ganske skjelven, og usikker. Men når man da opplever å bli møtt av unisont varme fra andre rundt meg, så faller skuldrene ned, og jeg gleder meg til fortsettelsen! Det er godt å kjenne at jeg kan engasjere meg i dette prosjektet! Det er en fin måte å bli kjent med mennesker som bor her. Jeg får nye venner og bekjente, og knytter kontakter!
På toppen av det hele får jeg bidra til at Mandal kommune sin befolkning får en unik uke i høst hvor byen kommer til å bugne av folkehelserettede tiltak og tilbud for alle aldersgrupper! Dette blir spennende!!
Tusen hjertelig takk for alle støttende tilbakemeldinger på Facebook etter innlegget mitt angående mobbing i går! Det er tydelig at dette gjorde sterkt inntrykk på mange, og satte følelsene i sving! Jeg takker hver enkelt for all ros og støtte, og for at dere har delt innlegget slik at jobben mot mobbing kan fortsette med stor kraft! Det gjorde godt å få det ut av systemet, og det varmet mitt hjerte at så mange lot seg engasjere av saken!
Jeg er også utrolig stolt og rørt over det faktum at jeg fikk være gjesteskribent på Villroser. Da forespørselen kom for ett par uker siden, ble jeg veldig overrasket! Jeg ble nervøs, og tenkte raskt at dette kanskje ble litt vel utfordrende for meg. Men det satte i gang en prosess i meg umiddelbart, og etter to dager var innlegget skrevet! Jeg er veldig stolt over oppdraget, og alle tilbakemeldingene jeg har fått er positive!
Det åpner seg nye dører og muligheter for meg ved hjelp av bloggen min. Det er spennende, og gøy. Samtidig lever jeg i en krevende hjemme situasjon, og må prioritere familien min aller først. Men det er ekstra moro å innimellom få holde på med andre ting! Jeg kommer til å vurdere hver enkelt mulighet som dukker opp, og går for de som lar seg kombinerer med mine aller viktigste roller, nemlig mamma og samboer! Jeg trenger litt kun for meg selv også, så jeg har spennende planer! Håper du blir med på reisen!
Nå er jeg stolt, rørt og litt redd på samme tid! Jeg har fått æren av å være gjesteskribent på Villrosa.com!! Villrosa er en blogg hvor kvinner i Mandal som ønsker å ytre sin stemme i det offentlige rom har en arena! Håper ere sjekker det, jeg har skrevet om psykisk helse og det faktum at det fortsatt er tabu å prate om!
Jeg har tenkt masse i det siste. Som dere vet har jeg begynt å jogge. Og for meg er det en stor seier. Man skulle kanskje tro at det ikke var så veldig stas å kunne jogge, men for meg er det kjempestort. Det er stort fordi jeg aldri har klart det før. Jeg har vært stoppet av tung og stor kropp, og svært dårlig selvtillit. Jeg vil gjerne forklare dere hvorfor det er så stort for meg.
Jeg har tidligere skrevet om mine dårlige opplevelser med gymtimene på skolen. Det er det som er største grunnen til at jeg ikke har forsøkt å løpe i voksen alder. Dere har sikkert vært med på flere tester i løpet av skoletiden. Den aller verste for meg var den såkalte “cooperstesten”. Løp så langt du klarer på 12 minutter. Vi skulle løpe på grusbanen på Lagård. Hele klassen samtidig. Jeg var så nervøs at jeg nesten spydde før vi i det hele tatt hadde begynt. Og vi var nødt til å gjennomføre, og det ville ha en del å si på karakteren. Jeg visste at min gym karakter ville ødelegge snittet mitt veldig.
Startskuddet gikk, og jeg forsøkte iherdig å holde ut. Løpe aå langt jeg kunne. De andre løpe først i fra meg. Så tok de meg igjen med en runde. Noen få tok meg igjen med to runder. Læreren ropte høyt: Wenche nå må du springa!! Jeg var så sint på ham, jeg løp jo alt jeg maktet. De andre flirte og lo av meg. Da læreren blåste i flyta etter 12 intense minutter stupte jeg i grøfta. Mens jeg ligger nede på bakken, roper læreren høyt: Wenche, du kom jo ikke inn på skjemaet engang! Du får ikke karakter på øvelsen!
Der og da ville jeg ikke mer. Jeg ville bare slutte å puste. Jeg orket ikke tanken på at skoledagen skulle fortsette. De andre lo, og diskuterte ivrig hvilken karakter de hadde fått. Men de bare så på meg og flirte, jeg kom jo ikke engang innenfor skjemaet engang….
Derfor har jeg aldri løpt etterpå. Jeg har hatt en solid sperre inni hodet mitt. Den har holdt meg tilbake i alle år. Jeg kom meg etter hvert i gang med styrketrening. Jeg trengte å være sterk. Men løping var helt uaktuelt. Seieren for meg nå er desto større! Og når jeg lå strekk ut på plenen i Furulunden etter å ha løpt 3 km i strekk på 29 minutter var jeg stolt. Jeg var tom for vonde tanker og følelser. Jeg klarte virkelig å løpe. Drit i alle skjemaer og karakterer! Jeg klarte det! Endelig var jeg kommet over dette vonde minnet, og jeg tørr å dele det med dere!
Jeg vet at noen av dere som leser dette er lærere i dag! Pass inderlig på hvilke kommentarer du slipper ut av din munn på godt og vondt. Ord kan sette seg fast i et menneske i mange år! Gi barn og unge oppmuntring på veien, og sørg for at de har verdigheten i behold samme hvilke resultater de oppnår! For meg tok det lang tid å komme over det! Jeg er 39 år, og har løpt skikkelig for første gang! Det er jeg faktisk veldig stolt over!
Så er mandagen i gang, og vi er klar for en ny uke med nye utfordringer! Det er nydelig vær, og solen skinner! En god start på dagen! Vi har to uker igjen med skole, og er så klare for skoleferie etter hvert! Jeg skal i dag ha noen viktige telefoner, og på sommeravslutning med minstemann i ettermiddag! Det blir koselig, og kjekt hvis det gode været holder seg!
Jeg er ganske uthvilt etter en natt med god søvn. Godt med de nettene som er gode! Jeg trengte å hvile kropp og sjel i helgen, og det har blitt gjennomført! Så håper jeg at dere alle sammen er klare for en ny uke! Håper dere får en flott mandag, og resten av uken! Nå er det på tide å få de små av sted på skolen, så vi prates igjen senere! Ha en flott dag alle sammen!
Noen dager går det fint å prate om livet. Jeg kan prate om de gode stundene, og jeg kan prate om de smertefulle opplevelsene mine. Andre dager derimot vil jeg aller helst slippe å si ett eneste ord. Jeg ønsker noen ganger å holde inne alt sammen. Det kan være for smertefullt eller for skremmende å ta det frem i lyset. Klarer du å prate om livet?
I formiddag pratet jeg uten store problemer. Stemningen var lun og god, og jeg kunne prate om det jeg ville. Jeg kunne ha en god og varm samtale om livet sammen med en fremmed. Jeg våget å være personlig, og fikk masse god livsvisdom med meg tilbake etter samtalen. Det var en berikende opplevelse for meg. Slike dager er gull verd! Dagene hvor jeg kan bearbeide min fortid uten at følelsene tar helt overhånd!
De siste ukene har gjort meg lettere til sinns! Jeg har fått mer ro over mange ting, og føler meg mye bedre rustet til å ta fatt på resten av livet. Den følelsen skal jeg huske på når det røyner på igjen. For jeg har store utfordringer privat, og de forsvinner ikke over natten. Hver gang jeg klarer å prate om mine opplevelser, kommer jeg ett steg nærmere ett liv uten så mye angst. Det er godt å tenke på!
Å tie ting i hjel er det verste man kan gjøre. Jeg tidde altfor lenge om alt det vanskelige og vonde i livet mitt. Nå er jeg endelig i en posisjon hvor jeg klarer å prate. Jeg er i trygge omgivelser, og har fått en avstand til fortiden min. Det gjør at opprydningsarbeidet går raskere, og jeg merker fremgangen selv! Denne dagen har vært god! Det er jeg takknemlig for!
Det gjør noe med meg når jeg får masse positive tilbakemeldinger. Det varmer hjertet mitt skikkelig. I dag har jeg fått masse positive ord og tilbakemeldinger etter at Øivind Sanden skrev om meg på sin Face book side. Jeg takker så mye for hederlig omtale, og for alle de flotte kommentarene jeg har fått etter det innlegget han skrev.
Jeg får ofte høre at jeg er så modig. Jeg er nok kanskje det. På min egen måte. Jeg velger å kjempe for ett godt liv. Ett liv hvor jeg har skikkelig fotfeste, og kan oppnå det jeg ønsker og vil! Jeg bruker mye energi i perioder for å være så modig. Men det er verd det. Jeg er i ferd med å gjøre livet mitt mye bedre! Jeg tar steg for steg videre mot en hverdag som blir god.
Dere skal uansett vite at det varmer hjertet mitt veldig å få ros. Det er tøffe tak innimellom, og da er det ekstra godt å vite at dere heier på meg og mine nærmeste! Jeg er sikker på at livet vil gi meg både oppturer og nedturer fremover! Da trenger jeg å ha denne bloggen til å bearbeide mine inntrykk. Håper dere blir med på reisen videre! Takk for at dere deler mine innlegg, slik at jeg når ut til flere!
Livet kan by på mange bekjentskaper! Men da må man velge å tørre å møte dem! Det har jeg gjort i formiddag! Jeg har truffet en kar som jeg aldri har møtt før! Jeg ble venn med Øivind Sanden på Face book for en tid tilbake. Vi hadde felles venner i Egersund, og han kontaktet meg etter å ha lest bloggen min. Han var frimodig, og ba om å være venn på Face book. Jeg sjekket ut hans blogg. Øivind Sanden er en livsnyter på havet! Han har valgt å legge ut på en reise langs Norgeskysten og ut i Europa. Han er pensjonist, og er i gang med sin drømmereise. Uten timeplan, men med åpent sinn og klar for å se verden fra en annen vinkel!
Jeg har fulgt ham litt på bloggen hans www.vaare.no! Kjekt å lese hans betraktninger om livet om bord med Matrosen(en livlig og deilig hund), og stedene de besøker underveis. Jeg ble ganske overrasket da han kontaktet meg for få dager siden, og hadde lyst å møte meg imens han lå ved kai i Mandal. Jeg ble litt skeptisk, det må jeg innrømme. Jeg har aldri snakket med ham før, og ante ikke mye om denne mannen egentlig. Men jeg bestemte meg for at det kunne ikke skade. Enten ble det et koselig og interessant møte. Hvis ikke kunne jeg jo avslutte det raskt, og forlate skuta!
Det ble et meget koselig møte. Et møte som jeg alltid kommer til å huske. Øivind Sanden er en mann med livserfaring, og en lun væremåte. Masse livsvisdom som kommer frem på en rolig og avslappende måte. For en landkrabbe som meg var det moro å få se seg rundt i hjemmet hans. Han har virkelig en flott skute, og kommer til å bo godt i den overalt hvor han kommer i verden!
Det ble en dyp og personlig prat. Vi delte av hverandres liv og erfaringer. Rart hvordan det kan være mulig å snakke om det aller næreste med mennesker man aldri har møtt før. Jeg tar med meg mye godt etter denne samtalen. Jeg gleder meg til å følge med Sanden på havet! Jeg håper han får en trygg reise! Og jeg er sikker på at han kommer til å møte mange mennesker underveis! De er heldige! Jeg er glad for at jeg turte! Det var berikende, og flotte timer!
Noen ganger er det bare så deilig å sove litt lenge ! Bare strekke seg ut i senga, og bare hvile! Bli liggende litt ekstra, ta en skikkelig rolig start på dagen! Det er deilig! Slippe å stresse hele tiden! Det er viktig med pusterom!
Men nå er jeg kommet meg opp på beina, og er klar for en flott søndag! Jeg skal snart avgårde på ett spennende besøk, skriver mer om det senere i dag! Jeg gleder meg, og er litt spent!
Håper dere alle sammen får en flott søndag! Nyt dagen sammen med familie og venner! La skuldrene være nede, og nyt dagen til fulle! Uken kommer tidsnok med mas og kjas! Vi prates senere!!
Noe av det jeg setter aller mest pris på etter at vi flyttet hit ned, er det samarbeidet jeg og min kjære har her hjemme i helgene! Vi hjelper hverandre med det som skal gjøres, både ute og innendørs! Det er deilig å slippe å gjøre absolutt alt inne alene, og jeg liker godt å lære nye ting og hjelpe utendørs når det trengs!
Hver eneste helg nesten lager vi taco til familien. Vi har faste oppgaver hver, og praten går livlig imens maten blir laget! Det er så koselig å gjøre slike ting sammen! Da går forberedelsene så raskt og greit. Jeg er så takknemlig for at vi har det så fint sammen, og at han synes det er ok å hjelpe til med matlagingen i helgene. Ofte lager han søndagsmiddagene, før han skal dra på jobb.
Å hjelpe hverandre er viktig i ethvert forhold. Finne ut hva man vil gjøre sammen, og hva man klarer best på egenhånd. Å kommunisere om disse tingene har vi vært ganske flinke til, så vi kjenner hverandre godt. Jeg har fått vært med på nye ting ute i hagen, og fått nye oppgaver der. Vi er heldige som har funnet en god måte å løse ting på. Det fungerer fint for oss.
Nå er lørdagstacoen fortært, og roen har senket seg i huset. Det skal bli godt med en avslappende kveld men min kjære og barna! Håper dere koser dere alle sammen!
