Endelig er det blitt fredag, og helgen nærmer seg veldig! solen skinner her i Mandal, og jeg har en god følelse i kropp og sjel! Det er så deilig å våkne opp i dag, og vite at nå blir det helge kos med min kjære! Det er så deilig å vite at han kommer snart hjem til meg igjen etter ukens jobbing! Slik er det når man nesten bare ses i helgene! De blir gull verd!
Men aller først skal jeg gjøre noen ærender, gå på en avtale og så er det ukens desiderte høydepunkt for meg, nemlig PT time med Irene Skuland Reilev! Selv om det alltid er tungt, så er det bare så sykt deilig følelse av mestring! Det gir meg en solid boost inn mot helgen! Skal bli godt å få bruke kroppen sin skikkelig etter jobbingen i går ettermiddag!
Jeg håper dere alle sammen får en deilig fredag, og at helgen blir fin! Det fortjener vi alle sammen! Nyt tiden sammen med dine kjære, og skap gode opplevelser sammen! Jeg skal jobbe noen timer i morgen ettermiddag, ellers er det fritid som gjelder! Vi prates etter hvert!
Min sjel jobber hardt, men stille
med å bearbeide alt som er ille.
Det smerter min kropp, og mitt hjerte.
Men jeg må rydde opp og kaste!
Det knytter seg hardt i min mage,
og jeg vil aller helst minnene jage!
Jeg vil ha det godt i mitt hjerte,
og leve i fred som alle andre!
En dag skal alt vondt være borte,
og jeg skal få leve fritt for all smerte!
Mitt hjerte skal fylles med glede,
og jeg skal med mine kjære leve!
Veien dit kan virke veldig lang,
men jeg går på rett vei, selv om det er hardt!
Jeg gleder meg til jeg endelig når toppen,
da skal jeg nyte utsikten og hvile kroppen!
Det tar på kropp og sjel når man store deler av tiden jobber mentalt. Det er ikke alltid like lett å takle det, og finne krefter til det. Men for tiden kommer ting frem om jeg vil eller ikke. Ikke hele tiden selvsagt, jeg fungerer jo fint i hverdagen. Men i visse perioder jobbes der mer enn man skulle ønske. Jeg skyver det tilsies når det kreves, men det kommer tilbake igjen. Men det som er godt å kjenne på, er at det faktisk hjelper veldig prosessen videre i livet.
For tiden jobber jeg med ulike prosjekter her hjemme. Underveis i disse prosjektene dukker det frem ting fra fortiden. Det har vært godt å få frem gode minner. Minner som gir en god følelse i kropp og sjel. Men der er også mange mørke minner som krever stor styrke å ta frem. Det gjør meg ekstra følsom. En av mine strategier for å takle nettopp dette, er å høre på musikk. Jeg liker gammel, norsk musikk og litt nytt.
Av en eller annen grunn googlet jeg frem gamle grand prix sanger i går. Jeg satte på Kate Gulbrandsen, sangen heter Mitt liv. Og plutselig helt uten forvarsel strirant tårene. Det ble så sterkt for meg. Det var plutselig mitt liv hun sang om. Slik føltes det i hvert fall. Det er sterkt og rart å kjenne at følelsene tar så til de grader overhånd. Jeg var verken sint eller lei meg, men teksten traff noe essensielt inni meg.
“Det er meg det gjelder nå, og kan jeg stole på, meg selv, mitt liv”!
“Nå står jeg foran. En vei bare jeg kan gå! En fremtid i mine hender! Og et mål bare jeg kan nå! Ingen kan ta fra meg min drøm! Det er mitt liv”!
I natt har jeg sovet skikkelig dårlig. De periodene hvor jeg har sovet, har marerittene herjet i hele meg. Det var ikke fred å få. Gamle traumer spilte seg om igjen og om igjen i hodet mitt. Så virkelig at man er kvalm og uvel når man våkner. Kroppen jobber. Den jobber med å bearbeidede alt som har skjedd. Det er ikke farlig, men krevende! Kroppen slapper ikke av, og i dag kjennes det ut som jeg har løpt maraton mens jeg sov.
Heldigvis vet jeg det kommer til å gå over! Jeg må bare ta tiden til hjelp! Jeg er i gang med bearbeidelser av tungt stoff, og da kommer slike reaksjoner. Jeg har hatt slike netter mange ganger før. Det varer en stund, og så roer det seg ned igjen. Jeg blir ikke så bekymret lenger når det skjer, for jeg vet hva det kommer av. Men det er slitsomt, det er helt sikkert!
Så jeg får legge inn en liten hvil i løpet av dagen da jeg skal på jobb i ettermiddag! Jeg gleder meg til å jobbe litt! Her hjemme skal jeg forsøke å være litt huslig av med etter hvert, og få gjort det litt renere rundt omkring før helgen! Ha en flott dag! Vi prates senere!
Jeg kjenner på en glede og lettelse. Det er godt å kjenne på den varmen og omsorgen jeg har blitt møtt med her i Mandal. De siste ukene har jeg blitt mer aktiv i ulike prosjekter, og har fått begynt å skape meg ett nytt nettverk. Jeg har våget å kaste meg ut i det med hele meg. De kjenner til min historie, og de tar på meg på alvor. Det er så godt. Jeg setter utrolig stor pris på alt som skjer.
En liten del av meg er dessverre ennå litt redd. Redd for å bli misforstått. Redd for å ikke bli trodd på. Jeg blir litt stresset, og har et stort behov for trygge rammer. Slik er det når man lever med vonde minner. Man har blitt sviktet så mange ganger før, og er redd det skal skje igjen. Å være åpen er tøft. Det gjør meg sårbar, men samtidig sterk. Jeg er trygg på det jeg velger å dele, men det aktiverer også følelser hos meg. Jeg ønsker å bidra, men må samtidig ta hensyn til min hverdag. En balansegang som må tas på alvor!
Jeg er likevel veldig glad for at jeg får drahjelp. Gode mennesker som linker meg opp mot forumer og mennesker med lignende bagasje. Som tar seg tid til å tenke på meg. Jeg kjenner på en takknemlighet. Tenk at noen har lyst til å heie litt ekstra på meg, og hjelpe meg videre i livet! Jeg er glad for hver enkelt av dere! Takk for at dere finnes!
I løpet av livet mitt er det blitt mange perioder hvor hjernen min har fortrengt en del av det vonde som skjedde. Hjernen til et barn er slik at når den har opplevd traumer, så “slettes” på en måte minnene bort slik at vi skal klare livet. Inntrykkene vil være for sterke å håndtere. I istedenfor kommer kanskje bruddstykker tilbake i hukommelsen etter hvert som du finner tryggheten som voksen. Det har jeg opplevd både med hendelser fra barndommen, men og ting som har skjedd i voksen alder. Vi bli blir vernet fra det vondeste, men på et tidspunkt kommer det som regel frem igjen.
Det er som å legge ett stort puslespill. Noen brikker har du alltid hatt, og det er lettvint å finne riktig plass til den brikken. Andre brikker finner du kanskje ikke riktig plass til, rett og slett fordi det ikke finnes sammenheng med noe enda. Bildet som etter hvert kommer frem har mørke perioder og lyse perioder. Noe er veldig bra, mens mye er veldig smertefullt å tenke tilbake på. Mine aller første år som liten var veldig trygge og gode år. De er en solid ramme rundt mitt eget puslespill. Jeg er heldig som fikk kjærlighet og omsorg, og årene før skolestart var gode. Det er det som gjør at jeg stadig har mot og kraft til å kjempe i dag.
Jeg kan faktisk ikke huske en eneste detalj fra mine bursdagsselskaper med jentene i klassen min. Ikke vet jeg om de var vellykkede! Ikke husker jeg hva vi gjorde! Ikke husker jeg hvem som kom! Kanskje kommer minnene frem etter hvert som prosessen min fortsetter. Men det er sårt at slike ting er borte fra minnet. Det er rart hvordan man er skrudd sammen. Jeg har vage minner om andre selskaper jeg har deltatt i, men ikke noe om mine egne…
Samtidig som det er smertefullt å jobbe med dette puslespillet mitt, så er det også spennende! Og det som er bra, er jo at det stadig utvides med gode ting! Livet blir til mens man går, og jeg gleder meg til å lage flere lyse bilder inn i mitt puslespill fremover! Er alle brikkene i ditt liv på plass?
Mitt forholdt til mat har vært ganske komplisert opp igjennom årene. Som veldig liten begynte å spise når jeg var sint eller trist. Jeg maste om mat, og spiste masse. Jeg brukte mat som trøst. Når jeg spiste, ble de vanskelige følelsene svakere. Jeg fikk roet ned angsten og redselen. Jeg utviklet raskt ett feil spisemønster. Frokosten la jeg bak radioen til mors store fortvilelse. Nistepakken ble ikke spist på skolen, da jeg var altfor urolig. Enten kastet jeg den, eller så ble den liggende i sekken. I voksen aldre har jeg forstått hvorfor jeg ikke spiste på skolen. Jeg ville ikke at de andre skulle se meg spise. Da tenkte jeg at de ble påminnet om at jeg var overvektig.
En liten periode på barneskole fikk jeg med meg salat til skolemat i ett forsøk på at jeg skulle spise nistematen min. Det gjorde det ikke akkurat særlig lettere for meg. Med en gang guttene oppdaget salatbollen min, ble det ståhei. “Wenche slanker seg!!” Vi gikk på barneskolen! Allerede da var det et faktum, jeg visste “alle” tenkte jeg var feit. Det ble raskt slutt på salat prosjektet mitt. Jeg orket ikke at de skulle prate om det. Den dag i dag sliter jeg fryktelig med å spise nistemat. Jeg blir uggen og kvalm bare tanken på det. Noen ganger klarer jeg det, men ofte lar jeg vær å ta med mat. Dette er noe jeg jobber med, og fremgangen går sent. Men jeg er på rett vei!
Resultatet av at jeg ikke spiste verken frokost eller lunsj, ble jo at jeg spiste altfor masse mat på ettermiddagen. Jeg tok imot alt jeg kunne få. Jeg spiste ofte mer middag enn far. Det er ikke vanlig. Men jeg var jo så sulten. Det ble et feil spisemønster som er vanskelig å komme seg ut av. Nå har jeg et mer avslappet forholdt til mat, og forsøker å spise jevnt og ofte. Jeg kan ha dager hvor det virkelig går skeis, men klarer raskt å hente meg inn igjen. Jeg spiser ganske sunt, og det merkes på kroppen.
Altfor mange barn og unge kjenner altfor tidlig på kroppspress og vektproblematikk. Jeg er enig i at vi skal ha et sunt fokus, men i mange tilfeller går det over stokk og stein. Vi er alle skapt i ulike kroppsfasonger. Vi er alle like verdifulle uansett vekt! Der var ingen voksne som turte å prate med meg om min vektproblematikk. Hjemme forsøkte de å hjelpe, men vi slet med kommunikasjonen angående dette både jeg og mine foreldre! Derfor tenker jeg det er viktig å gi foreldre muligheten til å lære litt om hvordan man kommuniserer om slike ting med sine barn. Det er sårbare emner, og jeg vet selv hvor vanskelig det er å prate om.
Jeg sitter dessverre ikke på en magisk formel. Dette er vanskelig, og jeg vet inderlig godt at det er vanskelig å snakke åpent om. Men problematikken er der både for gutter og jenter. Vi voksne må gå foran som gode eksempler, og åpenlyst respektere alle andres kropp og utseende. Vi må være forbilder for våre barn, og lære dem å vise respekt for alle rundt oss. Jeg har enda dager hvor mitt speilbilde viser meg selv slik jeg så ut for flere år siden. Men utallige mer kg og dårlig holdning. Det sitter i hodet. Jeg må jobbe hver dag for å være glad i meg selv, og respektere at jeg ikke blir noen sylfide noen gang! For det er nemlig ikke viktig å være slankest! For meg er det viktigste å ha det godt med seg selv, ha muligheten til et aktivt familieliv og en sterk kropp som tåler en vanskelig hverdag!
Jeg er så rørt. Rørt over all den støtten og omsorgen jeg har fått de siste dagene etter mine personlige blogginnlegg. Det er overveldende, men føles veldig bra! Dere har delt mine innlegg, skrevet støtteerklæringer på Facebook, og vært engasjerte! Det varmer hjertet mitt veldig! Bare i løpet av gårsdagen var over 500 personer inne og leste mine innlegg! Hvis du samler 500 mennesker på en fotballbane, så er det ganske mange samlet på ett sted!
Jeg hadde over 800 sidevisninger i går. Det betyr at over 300 har vært innom flere ganger i løpet av døgnet. Det betyr at jeg har mange trofaste lesere! Det er jeg veldig takknemlig for. Det er godt å vite at dere liker bloggen min, og stadig kommer innom og leser! Jeg får svært lite kommentarer inne på selve bloggen. Muligens på grunn av mine dype tema, og at man kanskje ikke vil kommentere åpenlyst. Det er helt greit, men skriv gjerne en kommentar hvis du har synspunkter i forholdt til innlegget mitt.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg blir ekstra glad når responsen er stor og god! Det gjør godt på selvtilliten, også i forhold til nye prosjekter! Akkurat nå sitter jeg i treningstøyet, og ser ut på regnvær! Gleder meg ikke så veldig til treningsøkt utendørs i dette været, men det må til! Ha en strålende onsdag, og takk for at du leser og deler!
Jeg er vokst opp i et kristent hjem. Jeg gikk på søndagsskolen fra jeg var baby, og frem til konfirmasjonen. Alt av fritidsaktiviteter var i kristen regi. Mine foreldre jobbet i mange år som klokker og kirketjener i statskirken. Så det var viktig å kunne fortellingene fra Bibelen, og det som fulgte meg. Vi var vokst opp med det, og var vant til å ha det på den måten.
På ungdomsskolen i kristendomstimen var det ikke særlig kult å rekke opp hånden og svare på spørsmålene fra læreren. Jeg holdt meg bevisst stille, og gjorde det heller veldig godt på skriftlige prøver. Jeg ble mobbet allerede, og ville ikke gi dem mer vann på mølla som det heter! Men jammen fikk jeg ikke fred. Og denne gangen var det av læreren. Når ingen rakte opp hånda, sa han ved flere anledninger: Si det du Wenche, for jeg vet at du kan det!
Det er kanskje ikke det vondeste man kan si til en elev. Men for meg gjorde det vondt likevel. Elevene fniste og lo, og jeg turte ikke annet enn å ramse av meg det ene svaret etter det andre! Jeg turte ikke å nekte! Gang på gang måtte jeg lære de andre! Rimelig lettvint for læreren å legge ansvaret over på meg bare fordi de visste at jeg kom fra et kristen hjem! Man legger ikke akkurat gullegget ved å måtte være så flink i akkurat dette på ungdomsskolen!
Det var fryktelig flaut for meg. Det var så utrolig pinlig å måtte sitte der som et levende leksikon. Jeg var ikke stolt over å kunne det. Og læreren burde ha skjønt at dette ikke akkurat ville hjelpe på min situasjon i klassen! Men sånn var det, og det endret seg ikke før vi fikk ny lærer i kristendom. Jeg håper at barn i kristne hjem i dag ikke blir behandlet på en slik måte!
I gjennom livet har jeg støtt på mange vanskelige valg. Valg som vil påvirke veien videre. Hvordan skal man komme seg videre, og finne den riktige veien? Alle valg man tar får konsekvenser. Det er slettes ikke alltid man ser alle konsekvensene av valgene man tar før lenge etterpå. Man blir nødt til å stå for de valgene man tok, og heller ta stormen som kommer i etterkant!
Det har ofte vært veldig tunge valg jeg måttet ta. Valg som jeg skulle ønske jeg hadde sluppet å ta. Ikke fordi jeg er for feig til å ta de, men rett og slett fordi de er så vonde at man ikke ønsker å måtte forholde seg til dem. Man ønsker ikke at livet skulle bli sånn. Jeg har vært nødt til å foreta valg, og vite at jeg da lager brudulje i eget liv. Da blir spørsmålet: hvem skal man ta hensyn til? Skal man være redd for reaksjoner, eller gjøre det som er rett uansett hva det koster?
Jeg har valgt å ta de valgene som jeg mener er riktige uansett hva som skjer i ettertid. Jeg vet at livet mitt kommer til å inneholde stormer, men de får bare komme! Det viktigste for meg er å gjøre fremtiden best mulig for meg og mine nærmeste! Derfor har mange mennesker i mitt liv forsvunnet. Det var en del av valget mitt på mange måter. Men jeg valgte riktig.
Her i Mandal har vi startet på ett nytt kapittel i livene våres! Det vil inneholde gode dager og vonde dager. Men vi har hverandre, og vi har det godt. Vi får den hjelpen vi trenger, og det går fremover! Jeg er glad for at jeg turte å velge! Jeg valgte livet!
