En av de vanskeligste følelsene for meg i min oppvekst og barndom, var følelsen av å ikke bli sett. Jeg følte ingen så meg akkurat som jeg var. Jeg følte meg nesten usynlig, selv om jeg var både stor og tung. Særlig på skolen følte jeg det slik, og på fritidsaktiviteter. Jeg husker jeg gikk rundt med en følelse av at ingen så akkurat meg!
Jeg hadde noen få, men gode venner i skoletiden. De er jeg veldig glad for at jeg hadde. Men resten av gjengen ble jeg aldri kjent med på en ordentlig måte. Jeg gikk på grendeskole de 3 første årene, og der kjente alle hverandre. Ikke så rart kanskje, da vi var kun 5 i klassen! Men da vi ble flyttet opp på skolen i sentrum, forsvant jeg helt. Overgangen taklet jeg ikke i det hele tatt.
Jeg var en flink jente. Jeg var skoleflink. Ingen skulle i hvert fall få kalle meg dum, for det var jeg ikke! Jeg gjorde leksene mine, pugget glosene og gjorde mitt beste! Det skulle i hvert fall ikke bli sagt at jeg var både teit og feit! Så jeg pugget, og gjorde mitt beste for å imponere! Det er jeg glad for, det er ikke dumt å kunne litt av hvert!
Mange ganger følte jeg meg nesten helt usynlig. Jeg var der, men følte meg helt oversett. Ikke en del av gjengen. Ikke en del av det som skjedde. Bare en tilskuer som ikke betydde noe som helst. Jeg tenkte ofte at ingen hadde merket det visst jeg ikke kom. Det er ikke sikkert at andre opplevde det slik. Men det var mine følelser. De var sterke. De var vanskelige. De ville ikke gi slipp.
Å bli sett handler ikke om å være kulest! Det handler om at man faktisk ser den gutten eller jenta som forsøker å finne sin plass. Som forsøker å finne den tryggheten som gjør at man tør å vise seg litt mer frem! Da jeg var ferdig med ungdomsskolen, dro jeg på folkehøyskole i Stavanger ett år! Jeg gikk på musikklinjen! Jeg nøt hvert øyeblikk! plutselig fikk jeg mange nye venner, og året gikk kjempefort! Jeg var sosial, og opplevde virkelig å bli sett. Da jeg kom tilbake til hjembyen, og startet på videregående smalt det igjen. Jeg ble stille og innesluttet, fant meg ikke til rette i det hele tatt. Karakterene mine var ikke så veldig gode, og jeg mistrivdes veldig.
Neste skoleår som fulgte valgte jeg Lundehaugen videregående skole, og Butikkfag. Endelig fant jeg min plass. I en klasse hvor jeg ikke kjente noen, gled jeg rett inn og blomstret opp! Karakterene gikk til topps, og jeg koste meg skikkelig! Vi hadde ett flott klassemiljø, og jeg nøt hver dag! Jeg følte meg fri, og jeg følte meg sett som den jenta jeg var!
Jeg valgte i mange år å jobbe andre steder enn i hjembyen min. Jeg klarte ikke tanken på å jobbe der. Selvtilliten min var altfor lav til å takle det i flere år. Jeg likte meg veldig godt på Hillevåg og Bryne. Men tilslutt valgte jeg å komme hjem, og jobbe i butikk der. Det var fryktelig tøffe år for meg! Privatlivet gikk ikke bra, og jeg slet veldig med å henge sammen!
Derfor er jeg ekstra glad for å ha flyttet. Jeg trenger å være ett annet sted. Egersund er ikke plassen for meg. Jeg har familien min der, og dem er jeg veldig glad i. Men utenom det, er jeg helt ferdig med byen. Slik føles det i hvert fall nå. Livet mitt er bra nå, og jeg gleder meg over fremtiden. Selv om jeg ikke kjenner mange her, føler jeg meg likevel hjemme! Jeg har fått ned skuldrene, og trenger ikke å bli sett av så mange! For de som er rundt meg, de ser meg slik jeg er og det holder for meg! Blir du sett??
