Jeg driter i trendene!

Jeg har funnet ut at min egen stil er helt i orden. For ærlig talt. Når jeg ser på internett hvordan trendene sier vi skal kle oss, så må jeg bre le. Noe styggere skal du virkelig lete lenge etter. Jeg må virkelig kjempe for å ta disse moteekspertene på alvor. Vi skal tydeligvis gå rundt med slengbukser med rysjer både her og der. Og vi skal ha lange herre skjorter halvveis stappet ned i knelange skjørt. Ingenting harmonerer etter mitt vett. Jeg vet at smaken er som baken, men ærlig talt! Jeg fikk meg en solid latter bare med tanken på hvordan jeg hadde sett ut i slike antrekk!

Jeg skal fortsette i min egen stil. Det er helt sikkert. Jeg gidder ikke stresse så veldig. For nå er jeg i ferd med å skjønne at jeg har min egen stil allerede. Jeg trenger ikke stresse med å finne noe nytt. Jeg er meg, og jeg kler meg jammen ikke så verst. Det hender jeg kler meg litt for ungt, men pyttsann jeg blir tidsnok gammel. Så lenge jeg ikke fremstår som en fjortis, så er det innenfor med en hettegenser eller fem. Slik er jeg bare laget. Jeg liker komfort. Jeg kan ikke være noe annet enn den jeg er! Lik meg, eller la vær!

Heldigvis har jeg vett nok til å kle meg etter anledningen. Så alt til sin tid. Jeg kan ta på en litt mer voksen stil når det behøves. Men privat er jeg veldig avslappet og rolig i stilen. Det er deilig for meg. Da slapper jeg av. Da er jeg meg. Og det er det som er vesentlig. For jeg er ikke noen andre. Det finnes kun en av meg, og det skal jeg kose meg med! Så lenge min kjære er fornøyd, så gidder jeg ikke å stresse! Så da er det bare å være glad i seg selv, folkens! Vi er alle sammen unike!

Vi blogges!

Tar tid å bli frisk!

Denne runden med sykdom vil det ta litt tid å komme seg etter. Jeg er helt nødt til å la kroppen få nok tid til å hente seg inn igjen. Det har vært en stri tørn for kroppen min. Jeg forsøker nå å være tålmodig. Det er ikke min sterkeste side. Men denne uken blir det rolig aktivitet. Ikke noen store treningsøkter på en stund. Lungene mine har virkelig fått kjørt seg denne gangen, og det merkes enda veldig godt. Jeg gleder meg over litt fremgang hver dag selv om det går sakte. Jeg satser på at det i hvert fall går riktig vei nå.

Mye av grunnen til at influensa/virus ble så sterkt på meg, var at jeg egentlig var ganske utkjørt da påsken startet opp. Personlige ting her hjemme var vanskelig å fordøye. Jeg var skikkelig sliten, og skulle bruke påsken til å hvile meg sterk. Slik ble det jo da ikke. Men nå kan det kun gå en vei, og det er oppover igjen! Jeg satser på at kreftene mine kommer sterkt tilbake etter hvert. Da skal jeg glede meg over en deilig vår, og nyte sommeren når den dukker opp. Jeg elsker vår og sommer. Det er mine favoritt årstider.

Jeg satser på at der vil bli varmere i været, og det vil min kropp like veldig godt. Revmatiske kropper er ikke så veldig glade i værskifter, og spesielt ikke snø. Det gjelder i hvert fall min kropp. Så nå ser jeg virkelig frem til en god periode hvor jeg kan nyte naturen uten å fryse så veldig. Det skal bli deilig. Jeg gleder meg allerede til jeg kan trene igjen i Furulunden. Men aller først må kroppen komme til seg selv igjen. Jeg satser på at litt hvile vil hjelpe godt på etter hvert. Det er godt å vite at man skal bli bedre.

Jeg gleder meg virkelig til å komme til hektene igjen. Da skal jeg gå tur med gode venninner igjen. Jeg skal trene utendørs i all slags vær. Jeg skal være sosial med venner. Jeg har masse å glede meg til. Det er så godt å tenke på.  Vi blogges!

Det blir så tydelig når man skriver det ned!

Gjennom min tid som blogger har jeg lært mange ting. Det har vært en veldig spennende reise for meg personlig. Jeg har lært meg selv å kjenne på en helt ny måte. Det har vært godt. Det har vært smertefullt. For alt blir så mye mer tydelig for meg når jeg skriver det ned. Når jeg får formulert ned tankene og følelsene mine, så forstår jeg dem bedre. Noen ganger blir jeg helt skremt over hvordan jeg sliter med livet mitt. Selv om jeg har det så utrolig godt, så har jeg det samtidig veldig vanskelig.

Jeg har innsett at min vei vil være lang. Det vil ta veldig lang tid å komme seg gjennom alt det jeg sliter med. Det gjør meg litt trist, men samtidig så er jeg stolt over egen innsats. For jeg tørr å ta tak i de vanskelige emnene. Jeg tørr å ta tak i de vanskelige traumene som jeg har. Min bagasje kan jeg ikke rømme fra. Det eneste jeg kan gjøre er å pakke den om slik at den blir lettere å ha med seg videre. En slik prosess tar tid. Og kanskje er det en prosess som er lang for dere som leser. Jeg vil så gjerne at det skal gå fort jeg også. Men det er ikke slik. Jeg må bruke den tiden som jeg trenger.

Jeg håper at dere henger med videre! Jeg håper at dere har lyst til å heie meg gjennom denne prosessen. For det hjelper. Det er tunge tak, og all støtte varmer i hjertet mitt. Jeg vet at det ikke er verdens mest lese blogg jeg skriver. Og den er ikke alltid så veldig munter heller. Men den er i hvert fall ærlig. Det skal jeg ha. Så får vi satse på ast der kommer mange gode dager fremover som jeg kan dele med dere også! Det satser jeg veldig på!  Vi blogges!

Hva er godt nok?

Veldig mange jenter og gutter sliter. De sliter med et press. De må ta viktige valg for sin egen fremtid i veldig tidlig aldrer, og mange valg er vanskelige. Der er mange drømmer som aldri blir virkelige. Der er mange gode intensjoner som ikke fører frem til målet som planlagt. Men veien må gås likevel. Med usikre steg begynner de på sin ferd mot et voksenliv. Et liv som er spennende. Men som krever veldig masse av hver enkelt. Allerede som tidlig ungdom skal man legge inn valg som vil påvirke resten av livet. Man må velge seg en utdannelse. Hvor starter man?

Det blir fort veldig mange tanker. Hvordan skal jeg fine en utdannelse som gir meg en god jobb? Klarer jeg å velge riktig allerede nå? Sannheten er at det vet vi jo ikke. Som alle andre så må der prøves og feiles. Det er vanskelig. Jeg forstår godt at ungdom i dag er nervøse og usikre. For de vokser opp i et samfunn hvor materialisme har et sterkt preg på vår hverdag. Listen blir ofte lagt veldig høyt. Det passer for noen, men ikke alle. Vi trenger ikke bare leger og advokater. Vi trenger den vanlige mannen og damen i gata også.

Når jeg utdannet meg til å jobbe med butikk, så møtte jeg mange rare fordommer og holdninger. Jeg fik en del tyn fordi det var jo ikke noe man trengte utdannelse til. Ale kunne jo stå i butikk. Der er jeg helt uenig. Alle kan ikke stå i butikk. Akkurat som om alle ikke kan være lege. Hvert yrke har sin egen profesjon, og man har behov for ulike kvaliteter. Jeg vet at jeg var dyktig i varehandel. Jeg ville vært elendig som lege. Men jeg fant min vei, og er glad for at jeg valgte min retning. Det er fortsatt et savn for meg at helsen ikke tillater mer jobbing.

Jeg håper at ungdommene etter hvert er så trygge på egne valg at de velger fritt etter eget ønske. For det burde ikke være så mange andre enn de selv som vet hva de vil bli. Og man må brenne for det man velger. I dagens samfunn kan man jobbe med millioner av ulike ting. Mulighetene er enorme. Men man må våge å ta det første steget. Jeg oppmuntrer dagens ungdom til å gå for sine drømmer! Man trenger ikke alltid å være så traust og forsiktig. Det er viktig med et godt mål, men veien dit må være fylt opp med mestring og utfordringer! Da tror jeg man lander på et liv som er godt nok i massevis!

Vi blogges!

Takknemlig for omsorg!

Det er utrolig godt å ha en partner som virkelig vet hvordan man skal gi omsorg. Jeg er så uendelig takknemlig for min kjære mann. Han har atter en gang stått på for oss alle sammen. Han holdt seg frisk gjennom påsken, og har virkelig tatt vare på oss andre som ble syke. Det er helt utrolig å se hvor tålmodig noen mennesker kan være. Det har vært ekte og genuin omsorg hele tiden. Så mye kjærlighet og omsorg til oss alle sammen. Det har vært helt fantastisk, og jeg setter enormt stor pris på å leve sammen med min mann.

Nå er hverdagen tilbake, og han er på jobb igjen. Sikkert godt å få være litt for seg selv etter alt styret rundt oss andre. Men jeg vet at vi fungerer fint sammen, og at jeg får hjelpe ham når han behøver det. For vi hjelper hverandre. Det er ikke bare han som hjelper meg. Heldigvis får jeg også lov til å være der for ham. Jeg vet at noen sikkert mener det er klissete å skrive slikt. Men jeg er så enormt heldig som har kjærligheten i livet mitt. Det vil jeg ta godt vare på. Å hjelpe hverandre i gode og vonde dager er for oss en selvfølge. Vi har lovet hverandre det. Og vi skal holde det. Det fortjener nemlig begge to!

Jeg vet hvor mye kjærligheten vår betyr for oss begge. Den er sterk. Den er stødig. Den tåler masse. Og jeg er veldig stolt over at vi har funnet vår vei sammen! Å ha en partner som man kan prate med om absolutt alt, det er virkelig verd å ta vare på! Jeg har nok en gagn blitt dullet med, og passet på. Nok en gang har jeg fått en omsorg som jeg virkelig blir rørt over å motta. Det er godt å kjenne at vi holder løftene vi har gitt hverandre. Jeg elsker min kjære.

Vi blogges!

Jeg trenger bloggen!

Bloggen er min. Det er mitt sted hvor mine tanker kan komme frem. Jeg har en egen kanal ut til dere. Jeg trenger den. Jeg trenger å kunne formidle mine tanker og følelser. Det gjør meg ikke rik. Men det gir meg en lettere hverdag. Jeg får sluppet fri tankene som presser på inni hodet mitt. For jeg lever med noe som heter tankekjør. I perioder så er der så mange tanker på en gang at man ikke klarer å henge helt med. Derfor er det ekstra viktig å finne måter å regulere seg selv på. For meg hjelper det å skrive. Det hjelper å få ordene ut fra hodet, og ut til dere!

For mange høres det sikkert rart ut at jeg velger å ta det frem på en blogg. Som alle kan lese. Både de som liker meg, og de som ikke liker meg. Men det er sånn livet er. Og jeg tenker at dere velger selv å komme inn, og lese min blogg. Jeg er takknemlig for at jeg fant denne måten å regulerer mine tanker og følelser på. For det har vært til stor hjelp. Og jeg opplever fremgang. Jeg forsøker å gi dere ett innblikk i en hverdag med mentale og fysiske utfordringer. Jeg lever med revmatiske sykdommer som medfører masse smerter hver dag. Men man kan ikke grave seg ned av den grunn!

Takk for at du leser bloggen min! Takk for at du følger med på livet mitt. Jeg er takknemlig for hver eneste leser. Jeg er siker på at livet mitt vil fortsette å gå opp og ned. Jeg kommer til å fortsette med åpenhet og ærlighet. Noen ganger svir det skikkelig. Men det er verd det. For jeg vil være helt ekte. Så lik meg, eller la vær. Jeg vil ikke gjemme meg bak fasade og masker. Jeg er bare meg selv på godt og vondt!

Vi blogges!

Jeg havna på legevakten!

2.påskedag om kvelden da var det nok. Etter en hel påskeferie med influensa, var jeg svært redusert. Jeg hadde da slitt i noen dager med pusten. Ingenting ville hjelpe, og jeg ble skikkelig utslitt av å gå få meter. Til slutt kom tårene. Det var så tungt å få puste. Så da kom jeg meg av sted til Mandal legevakt. Jeg er veldig glad for at jeg dro dit. Jeg fikk svært god hjelp, og ble raskt koblet opp til astmamedisin og ekstra oksygen. Etter en stund med medisin, så var jeg et nytt menneske. Jeg sliter fortsatt med hoste, men for en forskjell! Astmaen min hadde tydeligvis gått i vranglås, så det var visst godt at jeg fikk hjelp.

Det var så godt å endelig kunne puste tilnærmet helt normalt igjen. Nå gjenstår bare å bli kvitt hosten, og få igjen matlyst og smaksans. Jeg blir fortsatt fort sliten. Dette vil sitte i en hel stund. Så jeg skal følge legens råd om å ta livet fullstendig med ro de nærmeste dagene. Takk og lov for at vi har flinke helsepersonell som raskt kan fikse våre utfordringer. Jeg følte meg veldig trygg og ivaretatt på legevakten. De jobbet raskt, men var smilende og imøtekommende mot en sliten sjel. Jeg er så takknemlig for at de hjalp meg. Jeg har i hvert fall fått erfare at jeg må ta min astma på alvor. Jeg skal ikke vente så lenge med å oppsøke lege en annen gang.

Så nå er det rekonvalesens som er viktigst . Jeg har derfor kansellert dagens planer for min egen del. Jeg får se an formen utover i uken før jeg legger planen videre. Men håper at formen vil stige betraktelig etter hvert. Nå puster jeg i hvert fall godt, og det er befriende for meg! Håper dere andre er friske!

Vi blogges!

Det er rett å ta imot hjelp!

Jeg er svært ærlig og åpen på bloggen min. Jeg har valgt åpenhet. Jeg har valgt å snakke om gode og vonde opplevelser og erfaringer. Mange har jo også kommentert at jeg trenger hjelp. Og ja, jeg trenger hjelp. Og jeg får profesjonell hjelp til å bearbeide skadene etter et vanskelig liv. Men jeg har valgt å få hjelp helt selv. For jeg er ikke sinnsforvirret. Jeg sliter med traumer som har satt dype spor. Jeg sliter med dårlig selvbilde etter å opplevd ting ingen bør oppleve. Derfor har jeg bedt om hjelp. For jeg fortjener å få det bedre.

Det hjelper. Jeg har kommet langt. Men jeg har stadig et stykke å gå. Det er ikke sånn at jeg er sikker på å komme helt i mål. Jeg må leve med ettervirkninger resten av mitt liv. Det har satt for dype spor i meg. For det varte altfor lenge. Men jeg vet at for hver dag som går, så blir det bedre. Jeg vil gjerne formidle til dere at det er riktig å be om hjelp når man har det vanskelig. Det er ikke alle utfordringene i livet man kan løse helt alene. Jeg er veldig glad for at jeg tillot meg selv å gå i terapi.

Jeg skal ikke si at det alltid har vært enkelt. Det har tvert i mot vært både tøft og vanskelig til tider. Men i sum så har det vært godt. For etter hvert som brikkene i puslespillet faller på plass, så ser jeg bildet klarere. Og jeg forstår meg selv på en annen måte. Det gjør meg ikke til et svakt menneske. Tvert i mot. Det gjør meg sterk i meg selv. Det er målet mitt. Jeg skal bli så sterk som jeg kan. Da får jeg en så god hverdag som mulig. Jeg vet at jeg må kjempe. Jeg må kjempe mot gamle minner. Jeg må kjempe mot vonde følelser. Men jeg vet også at jeg skal vinne.

Vi blogges!

Så heldig jeg er!

Når man har opplevd masse smertefullt i livet, så betyr oppturene så  uendelig mye mer enn tidligere. Jeg setter veldig stor pris på alt det positive som skjer, og jeg blir ekstra takknemlig.  Jeg føler meg veldig heldig som har funnet kjærligheten her i Mandal, og vårt nye liv her. Jeg får oppleve et godt og trygt liv med masse respekt og kjærlighet, Det gjør virkelig underverk med en sliten sjel. Jeg tenker ofte på hvor fint det er at min mann tok i mot oss hit ned. Det forandret livet mitt. Og jeg vet at jeg får en god fremtid her sammen med ham.

Det er ikke alle som klarer å reise seg etter slike stormer. Så jeg er heldig. Da er det ekstra viktig å bruke denne nye sjansen til å finne en ny kurs. La nye mennesker få bli kjent med meg. Bruke mine energi på de sakene som jeg brenner for. Nå er endelig litt overskudd på plass. Derfor har jeg engasjert meg. Og det bærer frukter. Nye vennskap og bekjentskaper. Ny lærdom og inspirasjon til å takle hverdagen. Nyttig veiledning som gir meg verktøy som fungerer i min hverdag. Det er spennende å se fremover.

Jeg trodde virkelig ikke at det skulle gå så bra med meg. Jeg fryktet et liv som ensom og singel. Men der tok jeg skammelig feil. Jeg fikk kjærlighet. Jeg fikk varme. Jeg fikk respekt. Jeg fikk en ny sjanse. Den valgte jeg å ta. Det angrer jeg ikke på. Hver eneste dag blir jeg sterkere. hver eneste dag lærer jeg masse nytt om egen styrke. Hver gang jeg faller, så reiser jeg meg igjen. Det er livet. Det er hverdagen. Jeg er heldig.

Vi blogges!

Hver alder har sin sjarm!

Det er rart hvordan men kan merke at ungene vokser til. Nå har jeg en tenåring, og en på barneskolen. Dermed kommer der stadig nye utfordringer som må tas på alvor. Eldstemann skal ha sine grenser, og minstemann skal ha sine grenser. Noen ganger blir det vanskelig å forstå hvorfor ikke alle grensene er like. Men slik er det jo bare. Ulik alder betyr ulike grenser på visse områder. Men det er utfordrende å få forståelse for slike ulikheter. For det skal jo være rettferdig. Men nå må de få litt ulike regler. Slik er det bare.

Det er ikke lett når minsten vil være størst. Og det er ikke lett når reglene må endres underveis. Men slik er jo livet. Vi gjør vårt beste. Det er spennende å være foreldre. Man lærer nye ting hver dag. Hvordan man skal løse ulike problemstillinger. Hvordan hverdagen forandrer seg etter som barna vokser til. Nye gleder, og nye bekymringer. Jammen kan man få grå hår av slike utfordringer i hverdagen. Jeg er likevel glad og ydmyk for at jeg får være mamma til to herlige gutter, Så noen utfordringer må vi jo bare ta med på lasset!

Jeg er glad for at barna vokser til. Jeg kunne ikke tenke meg å ha små barn nå. Det er jeg for “gammel” til. Nå vil jeg bruke tid og energi på å hjelpe ungene gjennom de årene som ligger foran oss. Her skal det utforskes, og mamma skal nok få brynt seg litt på bekymringsfronten. Men jeg tror det vil ende godt. Vi skal gjøre vårt beste, det er helt sikkert. Sammen skal vi få det til. Vi er på god vei! Tenårene går så fort, så jeg nyter de øyeblikkene jeg får.

Vi blogges!