Dette er en rar sommer! Etter at vi kom hjem fra ferien så mye tidligere enn beregnet, så var der faktisk flere uker med helt tom ukeplan! Ikke en eneste avtale på flere uker. Ingen møter eller terapi timer. Kun tid til å gjøre akkurat det man har lyst til her hjemme! Det er en veldig rar opplevelse, men jammen har vi godt av det også iblant. Nå kan vi altså bestemme oss akkurat der og da. Blir været fint, så kan vi dra på stranden noen timer. Er det dårlig vær, så kan vi gjøre andre ting hjemme.
Jeg har bestemt meg for å komme i gang med treningen. Så da starter jeg litt forsiktig. Men ellers så tar jeg livet med ro. Jeg forsøker i hvert fall så godt jeg kan. Jeg er bare ikke vant med å ha så tom timeplan dag etter dag. Men det er det som kalles ferie. Tror jammen jeg hadde godt av å erfare en sommer hjemme også. For jeg har tilbragt så mange sommerferier på camping at jeg har glemt hvordan det er å ha ferie hjemme!
Tom ukeplan er altså en aldri så liten utfordring for denne damen! Men jeg skal få dagene mine til å gå. Jeg satser på at jeg finner på masse lurt. Det kan fort gå veldig fint. Jeg må bare sette hodet i riktig gir slik at jeg faktisk forstår litt hvordan jeg kan kose meg her i sommer. For dette var rart. Det legger jeg ikke skjul på. Jeg forsøker å lande. Finne roen. Men jammen meg er det skikkelig vanskelig….
Vi blogges!
Jeg har trent utendørs siden jeg kom til Mandal. Det er en veldig fin måte å kombinere ønsket om frisk luft og trening på. Men nå dukker det opp flere treningsstudioer i Mandal til høsten. Nå kan vi snart trene hele døgnet om vi vil. Jeg er derfor i tenkeboksen på hvordan jeg skal legge opp mine treningsrutiner til høsten. Jeg kjenner at jeg trenger påfyll av energi og motivasjon på treningsfronten. Jeg gikk nemlig på en skikkelig motivasjonsbrist nå i vår. Og det er helt nødvendig for meg å komme meg ut av de vonde tankemønstrene angående fysisk aktivitet.
Jeg tror at jeg kommer til å lande på litt forskjellig. Jeg har vært veldig fornøyd med Spreg trening sine morgentimer utendørs. Så jeg regner med å fortsette der på onsdager på Kanelstranden i Furulunden. Og så satser jeg også på å delta på torsdagens formiddagstrening med den herlige gjengen fra revmatikerforeningen. Men jeg lurer på om jeg skal ha en eller to økter innendørs til høsten. Rett og slett fordi jeg trenger litt forandring, og jeg ønsker å jobbe litt med apparater igjen. Det blir nok spennende å prøve ut ett av de nye sentrene etter hvert.
Jeg slet i hele fjor høst og vinter med indre frost. Og særlig etter at jeg hadde trent utendørs. Det kan nok godt hende jeg burde endre litt på klær og sko. Men jeg lurer likevel på om det virkelig er det beste for meg å trene utendørs i den verste perioden med kulde. Jeg får forsøke litt av hvert i løpet av høsten som kommer. For jeg må virkelig finne en ordning som fungerer bra for meg. Kroppen og hodet mitt trenger trening 3-5 ganger per uke.
Jeg kan heldigvis si at jeg gleder meg til å komme i gang igjen. Jeg håper bare at ikke smertene i knærne, og pusteproblemene mine blir for vanskelige å takle. Jeg må bare leve med dette, og jeg må derfor prøve og feile litt i forhold til hvilken trening som fungerer best. Men jeg skal uansett komme i gang!
Vi blogges!
Jeg merker at jeg trenger mer ro. Den siste tiden har jeg kjent på at jeg er veldig sårbar. Tårene kommer så altfor fort. Jeg har det fint, men jeg er sårbar. Noen perioder er slik. Det må jeg bare leve med. Mine prosesser tar masse energi, og det krever at jeg tar godt vare på meg selv. Noen ganger er jeg svært sensitiv på noen områder i livet mitt. Slik er det nå. Jeg fikk meg en trøkk for noen uker siden, og den sitter i enda. Jeg ønsker ikke å utlevere detaljene om det her på bloggen, men noen ganger blir ting vanskelige.
Jeg ønsker å bearbeide følelsene som dukker opp. Men noen ganger må man trekke seg litt tilbake, og bare puste litt med magen. Ikke jage seg for mye opp selv om man har lyst til akkurat det. Jeg har tatt en dag om gangen, og jeg kommer meg jo videre på ferden. Men det ble revet opp i noen sår som jeg gjerne skulle ønske var grodd igjen. Nå må jeg la tiden hjelpe meg videre. Nye skorper skal få gro. Da blir det bedre etter hvert.
Jeg er glad for at jeg faktisk fungerer så bra som jeg gjør. Noen dager er jo vanskeligere enn andre, men det kommer seg. Jeg tror det er viktig å erkjenne at livet byr på oppturer og nedturer. Noen ganger blir positive ting omgjort til negative i løpet av få setninger. Jeg har nok en gang fått en slik smell midt i ansiktet. Men det går over. Det viktigste er at tårene må få lov å komme ut. Fortvilelsen må bli luftet bort.
Da kommer man seg videre selv om man er sårbar. Da er man et ekte menneske som jobber seg gjennom hverdagen. Livet har ikke bare gode dager. Men når vi legger sammen det vonde og det gode, så er det viktig å lande opp med mest positivt!
Vi blogges!
Jeg har lært en grundig lekse i livet mitt. Man er nødt til å være ærlig mot seg selv. Selv om sannheten kanskje ikke er den kjekkeste å leve med. Jeg har gjort mine feil opp gjennom livet. Og jeg må stå for alle valgene som jeg tok. Det er tøft til tider, men det er helt nødvendig. For man kan ikke gjemme seg bort, og bare glemme alt man har gjort i livet sitt. Jeg valgte å ta en grundig gjennomgang av mitt eget liv. Sammen med terapeuter har jeg snakket meg gjennom livet. Jeg er ikke ferdig enda. Men jeg er kommet så uendelig mye lengre i livet mitt i denne perioden. For ved å prate med noen om det, så har jeg kunnet lukke noen dører.
Der er mange ting i livet mitt som jeg gjerne ville hatt annerledes. Men det nytter ikke å dvele ved det. Det er allerede forbi. Nå er jeg heldigvis i et godt og trygt ekteskap, ungene har det fint og vi kommer oss gjennom dagene på en god måte. Livet er i ferd med å bli veldig fint for oss. Men jeg vet med sikkerhet at det var helt nødvendig å rydde opp i eget liv. Den hjelpen som jeg har fått underveis har vært veldig viktig for meg. Det er viktig for meg å formidle til dere at det ikke er farlig å be om litt hjelp!
Jeg vil leve ekte. Jeg vil være meg selv på godt og vondt. Og jeg vil så gjerne være glad i meg selv. Jeg gir uendelig masse kjærlighet til ungene mine og min kjære mann. Men jeg blir stadig påminnet om at jeg må gi meg selv litt kjærlighet også. For det trenger jeg. Jeg må akseptere meg selv. Både på utsiden og innsiden. Gi meg selv et klapp på skulderen iblant, og gi meg selv ros. For det er hardt å leve iblant. Dagene kan være mørke og tunge.
Men vi kommer oss alltid videre! Det er jeg stolt over!
Vi blogges!
Jeg har forandret meg veldig mye gjennom årenes løp. Nå har jeg et veldig stort behov for orden rundt meg. Jeg vil veldig gjerne at alt har sin vante plass, og at det er lett for meg å ha oversikten. Jeg har behov for å ha det ryddig rundt meg. Jeg lever ikke sterilt, men jeg må likevel ha struktur og orden i tingene mine. Da trives jeg aller best. Hodet mitt blir stresset dersom det ikke er slik som jeg ønsker det skal være. Heldigvis er min kjære mann veldig lik meg, så vi liker å ha vårt eget system på ting og tang. Men man kan se at det bor fire stykker i vårt hus. Vi er ikke de som har det helt stilrent eller strøkent. Det handler mest om å ha generell god orden på omgivelsene!
Jeg merket det veldig godt på campingen. Der er det mindre plass, og det blir fort litt rot her og der. Men da er vi flinke til å rydde opp igjen. Jeg elsker kveldene når alt er ordnet opp, ungene er i seng og vi kan slappe av her i stuen vår. Da er det veldig godt å ha ting på sin rette plass, og ha det koselig rundt oss. Jeg er veldig glad for at jeg pakket ut mine klær, og fikk dem i skap i vognen. Det samme gjorde jeg med minstemann sine klær. Dermed ble det ikke så rotete i campingvognen med bagger overalt!
Jeg merker at jeg har endre meg veldig. Det har blitt en ny hverdag og en ny orden på ting. Hele livet mitt er blitt snudd opp ned, og jeg har tatt tak i alt rotet som har vært rundt meg. Det har gjort meg godt, og jeg trives i min nye tilværelse! Jeg vet at det er slik jeg vil ha det fremover! Det er viktig for meg. Og jeg er villig til å ta den jobben som det medfører. For når jeg finner roen etterpå, så er det helt klart verdt å jobbe litt for!
Vi blogges!
Dette høres sikkert ganske rart ut for dere. Men jeg må bare innrømme at det skjer noe rart med meg hver eneste gang jeg tar på neglelakk. Det er akkurat som at kvinnen i meg våkner til liv! Jeg er ikke så veldig jålete til vanlig. Det blir mange fler dager uten sminke enn med sminke. Jeg tar meg ikke tid til å pynte meg så veldig. Jeg har en klassisk stil i garderoben, og har flere ganger blitt spurt om jeg er “skeiv”! Jeg gjør meg ikke noe av det. Men jeg har av og til lyst til å pynte meg litt mer. Og i går tok jeg altså på neglelakk. Og plutselig føler jeg meg mer feminin.
Det er fint med lakkede negler. Jeg innrømmer glatt at jeg liker det. Men jeg er ikke så flink til å bruke det. Jeg tror jeg har godt av å stelle meg selv litt mer i hverdagen. Jeg tror det vil hjelpe meg litt. For jeg føler meg finere. Jeg blir faktisk veldig overrasket over hvor mye det betyr. Et så enkelt grep som å ta på neglelakk kan gjøre meg så godt! Jeg tror det handler om at jeg må tillate meg selv å føle meg fin. Jeg må våge å pynte meg litt ekstra i hverdagen. Jeg må gi meg selv litt mer egen pleie. Ikke bare tenke på alle andre i familien. Men faktisk gjøre de små tingene dom hjelper for meg!
Jeg kommer ikke til å bli en sminkedukke. Men det er godt mulig at neglene mine er lakkede fremover! For det gjør meg faktisk tryggere på egen feminitet, og jeg våger å være kvinne!
Vi blogges!
Tenk, i dag er det allerede 1 år siden vi giftet oss! Det er rart å tenke på. Året har gått så utrolig fort, og vi har vært gjennom masse på dette året. Det går veldig bra med kjærligheten, og det er veldig deilig å kjenne på. Jeg er utrolig takknemlig og glad for at det ble meg og min kjære! Jeg har en trygg og god ektemann, som jeg elsker utrolig høyt. Hverdagen er jo ikke alltid en fest, men vi står sammen. Vi jobber oss gjennom alt som skjer rundt oss, og vi står stødig sammen. Jeg er utrolig glad for alle de gode stundene vi har sammen. Både oss to, og med guttene våre!
Så da feirer vi altså papirbryllup i dag! Bryllupet vårt i fjor var en strålende opplevelse! Nydelig sommervær, og god stemning. God mat, og koselig selskap. Mange gode minner har vi med oss fra den dagen. Jeg er lykkelig gift, og det er takket være min mann. Vi støtter hverandre i gode og vonde tider. Jeg er trygg og omringet av kjærlighet. Jeg håper at vi kommer til å få mange flotte år sammen!
Gratulerer med dagen, kjære!
Vi blogges!
Det er ikke alle som forstår hvorfor jeg ønsker å skrive denne bloggen. Jeg har ofte fått høre at de ikke fatter at jeg gidder. For jeg er jo ikke blant de bloggerne som er mest kjent. Men for meg handler ikke bloggen om penger eller berømthet. for jeg skriver av helt andre grunner. Det er terapi for min egen del. Jeg trenger å skrive. Jeg har funnet et verktøy som hjelper meg videre i mitt liv. Og da er jeg villig til å bruke det jevnlig. For jeg vil nemlig ha et så godt liv som overhodet mulig!
Men ja, jeg blir glad når jeg ser at lesertallene øker litt. Jeg innrømmer det enkelt og greit. Det er spennende å se på tallene iblant. Men jeg er ikke fanatisk på de tingene der. Da burde jeg kjørt en helt annen stil på denne bloggen. Men jeg er veldig takknemlig for mellom 200-300 sidevisninger hver eneste dag. Det betyr nemlig at en del mennesker følger bloggen min. Og jeg får stadige tilbakemeldinger på at den hjelper andre mennesker!
Jeg er glad for at noen leser bloggen. Jeg er virkelig ikke på jakt etter penger eller berømmelse. Det er ikke min måte å være på. Jeg er svært takknemlig for at jeg har muligheten til å skrive denne bloggen. Det gir meg mye for min egen del. Jeg skriver mine tanker og følelser. Jeg forklarer meg selv veldig mye gjennom bloggen, og jeg forstår mitt eget liv på en annen måte enn før. Det hjelper å lese det man selv har skrevet. Det gjør inntrykk, og jeg begynner å tenke annerledes over ting.
Jeg stikker hodet frem når jeg velger å skrive en offentlig blogg. Og jeg står for det jeg har skrevet. Men jeg velger å bruke det som mitt verktøy for et bedre liv. Ikke som en jakt etter kjendis status…
Vi blogges!
Jeg har postet en del bilder i det siste på Facebook og Instagram. Det har vært en prosess å poste bilder av meg selv. Rett og slett fordi jeg sliter i blant med eget utseende og kropp. Men nå har jeg bestemt meg for å gi blaffen i de tankene. Jeg skal være glad i meg selv akkurat slik som jeg er. Jeg er kanskje litt stor, men jeg er faktisk fin! Jeg er blant dem som har noen ekstra kg på kroppen, og jeg skal ikke skjemmes over meg selv av den grunn. For jeg har kommet veldig langt, og er inne i en veldig god periode. Jeg har funnet tilbake til gleden over å pynte seg med klær og sminke. Jeg forsøker å være meg selv. og la tryggheten komme frem i bildene. For jeg er endelig så trygg at det føles ok å poste litt bilder.
Når man alltid har hatt utfordringer i forhold til sin egen kropp, så må man jobbe seg forsiktig fremover. Jeg kommer til å poste mer bilder her på bloggen også, men jeg må ta det i mitt eget tempo. Jeg er veldig glad for at jeg har fått flotte kommentarer på bildene mine. Det er veldig deilig for meg lese. Jeg er jo alltid litt spent på hva som blir resultatet etter at jeg poster bilder eller innlegg. Man vet liksom aldri hva som kommer. Men jeg er tryggere på meg selv, og jeg klarer å stå i det som måtte komme av reaksjoner.
Jeg gleder meg til fortsette med blogg og bilder. Jeg er nødt til å komme over disse sperrene når man har kanaler på sosiale medier. Da gjelder det å tørre by på seg selv, Jeg er sikker på at det er bra for meg å gradvis vise meg frem på bilder fremover. Jeg er glad for at jeg føler det slik. Endelig er det ok for meg. Det har tatt veldig lang tid, men jeg føler at det er i ferd med å løsne!
Vi blogges!
Det er viktig for alle mennesker å bli sett. Noen ganger kan jeg føle at ungene blir litt vel intense. Jeg blir sliten, og jeg ønsker å puste litt. Men det er jo en selvfølge for dem at mamma alltid har en favn å komme i. Det får de jo hos meg. Men det hender at det blir litt vel urolig og kavete. Men når da setningen kommer: jammen, jeg trenger deg…..da klarer jeg ikke gjøre annet enn å åpne opp armene, og bare la dem få kjenne mamma sin kjærlighet enda en gang.
Jeg har lært veldig masse de siste årene. Og jeg har vært villig til å lære mer om foreldrerollen. Jeg har fått øynene opp for mange ting. Det er utrolig viktig at vi som foreldre er den trygge basen. Et sted hvor de alltid kan komme tilbake, og finne varme, trygghet og kjærlighet. Det trenger vi alle sammen uansett alder. Det er det viktigste man kan prioritere. Å være tilstede for sine barn, og gi dem grenser, kjærlighet og trygghet.
Jeg har som alle andre foreldre feilet iblant. Men jeg har lært av mine feil. Og jeg er ikke redd for å prate med mine barn om det. For de vet veldig godt at foreldre ikke er perfekte. Jeg fokuserer på å være her for dem. Vi jobber sammen hver eneste dag. For vi er en familie. Og jammen klarer vi oss godt. Det er godt å merke. Jeg er stolt over å være mamma. Det er det som er aller viktigst for meg.
Jeg er glad for at de sier: jeg trenger deg…..
Vi blogges!
