Heldigvis var der noen kjente ansikter som tok kontakt med meg, og jeg fikk en hyggelig lunsj. Da tenkte jeg at nå går det nok bra. Men når jeg kom inn i møterommet, fant min plass og skulle sette meg ned, så begynte hele kroppen å skjelve. Jeg ristet på hendene. Jeg skjulte det så godt jeg kunne, men naboen merket det. Det er da det er deilig å være sammen med Mental Helse. En hånd over min hånd under bordet, rolige ord til meg om å puste med magen. Hjelp til å åpne en brusflaske, og senke pulsen. Det var ekkelt å kjenne på en slik skjelving! Det er lenge siden sist, og jeg har ikke hatt det offentlig før.
Jeg roet meg fort ned igjen, og jeg deltok på alt sammen uten mer trøbbel. Men det viser meg at jeg må passe på meg selv. For det ble veldig mange ting å mestre på en gang. Og kroppen min sa i fra at jeg må ta det roligere nå. Jeg fikk spist godt, og drukket nok væske. Og i gruppearbeidet våget jeg å si min mening om temaene. Jeg er veldig stolt over å ha mestret dette! Det ble en reaksjon, men jeg valgte å stå i det der og da. Jeg ble værende, og jeg fikk ha en fin dag sammen med kollegaer. Det er jammen meg ikke lett å vite hvordan man skal forberede seg på slike utfordringer. Men jeg har lært masse om meg selv, og egne hensyn.
Jeg må kjenne min kropp enda bedre! Jeg må gi meg selv oppgaver som jeg klarer å løse. Her kom jeg i en setting som jeg ikke kjente. Jeg skulle ikke bidra på noen annen måte enn å være tilstede. Men trykket av mange mennesker, ukjent forsamling og min egen negative tanke om egne ferdigheter slo meg ut. Jeg vet at jeg må jobbe med disse tingene fremover. Men jeg skal eksponere meg for det, og jeg skal overvinne det. For det er ikke et alternativ å la angsten vinne over egne drømmer og mål!
Men jeg må huske at jeg er bare et vanlig menneske. Jeg må ta visse forhåndsregler. Det skal nok gå bra likevel!
Vi blogges!




























