Følelser engasjerer mine lesere!

Jeg deler veldig mye av meg selv her på bloggen min.  Jeg har merket meg at de sterkeste innleggene mine er de som har desidert mest lesere. Det forteller meg at følelser engasjerer andre mennesker. Jeg snakker en del med noen av mine lesere, og en av de tilbakemeldingene jeg får er at de kjenner seg igjen i det jeg skriver. Jeg trigger noe som noen ganger er både vanskelige og godt på samme tid. Jeg forstår at det kan være sterke saker iblant. Og jeg skjønner også at noen velger å ikke lese alt som jeg skriver. Det er viktig for meg å finne en balanse. Det må ikke bli for personlig heller. Men jeg føler at jeg kan stå inne for alt som jeg har skrevet på bloggen min til nå.

Det er veldig viktig for meg å kunne skrive personlig. Jeg klarer ikke å gjøre det annerledes. Enten så blir bloggen min stor, eller så forblir den liten. Det viktigste for meg er at jeg kan være 100% meg selv på min blogg. Da pakker jeg det ikke inn i sukkersøt innpakking. Jeg lager ikke en glamorøs setting som jeg ikke passer inn i. Jeg har en hverdag som til tider er veldig tøff. Da er bloggen min ventil, og den letter på trykket som jeg har inni meg. Jeg forsøker å skape meg en egen vei gjennom livet. Det er ofte motbakker som nesten tar pusten fra meg. Men jeg fortsetter å jobbe langsiktig med alt sammen. Det er min måte å komme videre i livet.

Det er viktig for meg å kunne jobbe mot egne målsettinger. Jeg merker at det er ekstra viktig for meg å kunne kjenne på mestring. Jeg skal derfor gjøre mitt ytterste for at denne bloggen fortsetter å vokse. For vi er veldig mange mennesker der ute som kan hjelpe hverandre i hverdagen! Jeg er helt sikker på at vi kan gjøre en forskjell for enkeltmennesker ved å være åpne og ærlige. Det er så uendelig viktig for meg å kunne hjelpe andre mennesker!

Vi blogges!

Jeg rømmer fra de vanskeligste følelsene…..

Jeg har lært meg til en vanskelig uvane. Når ting blir for trist og vanskelig, så presser jeg meg videre. Jeg orker ikke å stå i det vondeste. Jeg kniper igjen gråten, og presser meg videre gjennom dagen. For det gjør så uendelig vondt når alt presser på. Når sorgen blir så altfor stor og overveldende. Når de vonde tankene gjennomborer hjertet og hodet mitt samtidig. Jeg orker det ikke. Men å skyve det lenger fremfor meg, hjelper ingen ting. Jeg må tørre å stå i det. Jeg må gi meg selv lov til å kollapse litt iblant. Slippe ut det som må komme ut. Ikke alltid være så hinsides sterk for alle andre hele tiden.

Jeg er redd for de vondeste følelsene. Fornuften min sier at det ikke er farlig. Men når bølgen av tårer og smerte kommer over meg, så mister jeg nesten fotfestet. Da vet jeg ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom de neste minuttene. Så da forsøker jeg å skjerpe meg igjen. Komme meg videre. Fokusere på noe praktisk eller gjøre noe for andre. Men jeg må slutte med dette nå. For jeg kan ikke la denne snøballen bare rulle og rulle. Jeg må la det få komme ut. Før eller siden så klarer jeg ikke å holde det på avstand lenger.

Jeg fikk en hjemmelekse av terapeuten. Jeg skal sette meg ned og lese gjennom dokumenter. Jeg skal lese ord som svir så hinsides i hjerte og sjel. Jeg skal tvinge meg selv til å lese ord for ord skikkelig. Ikke skumlese, men virkelig ta inn det som er på arket. Jeg kan ikke beskrive engang hvordan jeg gruer meg til denne oppgaven. For jeg vet det kommer til å sette i gang en flodbølge av tårer, sinne og fortvilelse. Men jeg forstår at det er helt nødvendig. Jeg kan ikke skjule sannheten for meg selv. Jeg må våge å ta det innover meg. 

De siste årene har vært en kamp. Jeg har kjempet for meg og mine barn. Jeg har ordnet opp i alt som jeg kunne fikse opp i. Jeg har løpt på møter, kjempet for våre rettigheter. Jeg har vært “advokat”. Jeg har ikke tatt meg tid til å virkelig sørge over alt som har skjedd. Nå er jeg trygg nok i meg selv og omgivelsene til å kunne takle det som kommer. Jeg vet jo vår historie, men nå skal jeg altså ta det innover meg atter en gang. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå. Men jeg velger å lytte til terapeuten sitt råd. Jeg kan ikke rømme lenger. Jeg kan ikke utsette det lenger. For jeg vil videre i livet mitt nå.

Da må jeg bearbeide alt sammen på riktig måte. 

Vi blogges!

Jeg skal kose meg!

Denne kvelden skal jeg kose meg sammen med mine foreldre og barna . Det var deilig å komme seg hjem fra Skien. Nå skal jeg virkelig ta det rolig sammen med familien, og bare snakke sammen i fred og ro. Det er deilig med slike kvelder. Jeg får sjelden det sammen med mine foreldre, så jeg ser virkelig frem til det. Fyr i ovnen, god prat og litt god kveldsmat gjør rammene til en fin kveld. Jeg håper at jeg kan klare å slappe av litt nå etter en slik tur. Men jeg er veldig stolt og glad for at alt gikk så fint. Det viser meg at jeg virkelig kan få ting til helt alene! 

Jeg trenger en rolig kveld nå. Det skal bli godt for oss alle sammen. Jeg håper at vi kan kose oss sammen med ungene også. Kanskje vi tar frem et brettspill også. Det er viktig å nyte slike kvelder. Jeg har bestemt meg for å ha gode dager sammen med besøket mitt. Det er viktig for meg. Jeg ser frem til å ha litt alenetid sammen med mor og far. Jeg er jo alltid minstejenta deres! Det er godt å tenke på. Jeg har jobbet med så utrolig mange ting de siste årene. Jeg er ikke ferdig med alle prosessene heller. Da kan det av og til være veldig utforende for meg å involvere familien i mine tanker og følelser. Men jeg har etter hvert erfart at åpenhet fører til mer forståelse.

Nå logger jeg meg av bloggen, og skal kose meg med gjestene mine! Denne kvelden er viktig for meg. Jeg er takknemlig for å ha mine foreldre her på besøk, og dette er den eneste kvelden jeg er hjemme mens de er her denne gangen! Ha en fin kveld alle sammen!

Vi blogges!

Er bloggen min altfor alvorlig?

Jeg har veldig lyst til at bloggen min skal vokse! Jeg vil veldig gjerne få flere lesere, og nå ut til mange med mine tanker og erfaringer. Jeg har derfor tatt kontakt med såkalte eksperter for å få noen gode råd. Jeg får veldig masse ros, men også noen kritiske tilbakemeldinger. Noen mener at bloggen min er for sår og alvorlig til å kunne fenge mange mennesker. Jeg har tenkt en del på den tilbakemeldingen. For jeg skjønner jo poenget. Jeg skriver veldig nært og sårbart i perioder. Bloggen har og er en del av min terapi. Da er det naturlig at den hjelper meg gjennom de vanskelige stundene i min hverdag. Men kan det altså bli for alvorlig?

Jeg forsøker å ha litt forskjellige innlegg på bloggen min. Men psykisk helse er det temaet som engasjerer meg aller mest, og jeg opplever at min blogg kan være et viktig verktøy for andre mennesker. Selv om jeg ønsker vekst i antall lesere, så ønsker jeg likevel å holde fast på en del av mine tanker rundt det å blogge. Min blogg blir aldri en humorblogg eller rosablogg! Det er ikke min greie. Men jeg kommer nok til å dele litt mer hverdagslige innlegg også. Jeg merker likevel at det er de såreste innleggene som leses aller mest! Det er de innleggene som skaper engasjement blant mine lesere, Det forteller meg at slike innlegg behøves i vårt samfunn. Alt er ikke bare overfladisk moro!

Jeg har bestemt meg for å satse på bloggen min! Jeg ønsker å jobbe veldig aktivt for at den skal bli mer kjent. Da trenger jeg hjelp fra mine lesere! Det er Dere som virkelig kan hjelpe meg videre! Jeg blir svært takknemlig dersom Dere deler mine innlegg via Facebook. Engasjement fra Dere vil gi meg en mulighet til å nå ut til et enda større publikum! Skriv gjerne kommentar på Facebook dersom Du har tanker om min blogg! Gjennom Deres tilbakemelding kan jeg bli enda bedre!

Vi blogges!

Velkommen November 2017!

Da er vi kommet i gang med november! Dette året flyr regelrett av sted, og nå er det straks jul igjen også. Men denne måneden blir den desidert travleste for min del. Jeg skal til Drammen, Oslo, Fevik og Kristiansand. Der er en rekke kurs og konferanser. Jeg skal delta på Regionsamling i Drammen, og Ledermøte på Gardermoen med Mental Helse. Jeg skal delta på dialogmøter og helsekonferanser. Jeg skal representere for fylkeslaget, og det blir mange spennende møter fremover. Jeg skal også rekke et julebord for revmatikerforeningen her i Mandal. Det kommer til å gå i et kjør hele måneden. Heldigvis har jeg noen hviledager innimellom. Det er helt avgjørende for min del. 

Jeg er veldig spent! Jeg gleder meg veldig mye til å reise på disse arrangementene. Men jeg kommer til å bli nervøs og spent iblant. Det er veldig masse nytt for meg, og jeg kommer til å lære enormt mye på kort tid. Jeg skal også rekke å lage en viktig søknad til Helse Sørøst denne måneden. Jeg får heldigvis veldig god hjelp fra folk med stor erfaring på området. Men jeg skal ta til meg masse kunnskap slik at jeg klarer det selv neste år. Jeg er innstilt på å pushe meg selv ut av komfortsonen mange ganger i løpet av disse ukene.

Inni hodet mitt styrer jeg da også med garderobe, og hvilke antrekk som skal brukes til de forskjellige arenaene. Jeg har min egen klassiske stil, så det passer nok inn overalt. Men jeg gleder meg til å pynte meg litt, og jeg er opptatt av å se bra ut når jeg representere for Mental Helse! Det er mange plasser jeg skal i løpet av måneden, og jeg treffer de samme folkene en del ganger. Jeg ønsker ikke å komme i det samme antrekket hele tiden, så jeg er takknemlig for alt som finnes i mine skap akkurat nå! Jeg merker at jeg tenker mer på dette nå enn tidligere. Det ser jeg på som et sunnhetstegn! Jeg gleder meg til å føle meg fin! Da blir jeg også tryggere på meg selv!

Jeg gleder meg veldig til å ta Dere med i livet mitt! Jeg håper at vi får en fin måned sammen her på bloggen min! Jeg trenger alle heiarop som jeg kan få! Det kommer til å bli utfordrende for meg iblant! Men fy Søren som jeg gleder meg til å delta på alt dette! 

Vi blogges!