Jeg har et stort ønske om å få flere oppdrag til WeLG Foredrag! Jeg har veldig lyst til å snakke om psykisk helse, mestring og hvordan det er å mestre en hverdag med en psykisk diagnose. Jeg fokuserer veldig mye på det positive, og hvilke verktøy man kan bruke for å ha en god hverdag! Jeg er åpen og ærlig. Jeg snakker fra hjertet. Da kommer vi nærmere hverandre, og jeg merker at mine lyttere får en større forståelse og innsikt i hva psykisk helse er. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får svært gode tilbakemeldinger og anbefalinger. Det varmer hjertet mitt når jeg ser at mitt arbeid setter spor og sprer håp!
Jeg har foredrag om ulike temaer innenfor psykisk helse, jakten på selvtillit og selvfølelse, trøstespising, oppvekst som mobbeoffer. Jeg bruker ofte musikk som et verktøy i mine foredrag, og kombinerer ofte sang/musikk. Jeg lager også egne foredrag til spesielle temaer som er ønskelig. Jeg bruker mitt liv som erfaringsgrunnlag. En oppvekst som mobbeoffer, og et voksenliv med psykisk vold, ydmykelser og trakassering har satt dype spor. Men jeg har bestemt meg for å bruke min fortid til noe konstruktiv, og WeLG Foredrag er min måte å nå ut på!
Jeg trenger derfor Deres hjelp til å nå ut i landet! Jeg håper at Dere kan spre dette innlegget, tipse om WeLG Foredrag sin side på Facebook, eller kanskje invitere meg til et arrangement som foredragsholder! Jeg er klar til å dele av mine erfaringer, og gleder meg til å høre fra Dere! Tusen hjertelig takk til alle som hjelper meg videre i mitt prosjekt!
Jeg har til tider et ganske travelt program. Og noen ganger kjenner jeg at kroppen min sier i fra. Jeg har lært meg til å lytte mer til den nå enn tidligere. For verden går ikke under selv om jeg må kansellere eller utsette noen planer i blant. Jeg forsøker alltid å holde meg til den planen som er lagt, men noen ganger føler jeg meg helt nødt til å gi meg selv en skikkelig pause. Da sier jeg i fra, og rensker tid til hvile og restitusjon. Jeg har nemlig merket meg at da trenger jeg kortere tid på å finne formen igjen! Det har vært en hard lekse å lære, og jeg feiler enda i blant. Men nå er det blitt lettere for meg å innse at kropp og sjel må kobles ut i blant!
Jeg hater å avlyse avtaler! Men jeg kan ikke kaste meg selv utenfor stupet flere ganger. Jeg er helt nødt til å ta hensyn til helsen min. Det er faktisk ikke mulig for meg å styre den fullt og helt. Jeg må la helsen min få plass. Det er det aller viktigste jeg kan gjøre fremover. Hvis jeg gass altfor brått og fort, så henger ikke kroppen min med. Jeg må derfor ta min satsning i små skritt. Det er en tålmodighetsprøve, men jeg merker at det er det eneste som er riktig i min situasjon. Jeg er likevel veldig optimistisk med tanke på fremtiden. Jeg er heldigvis veldig motivert til å skape en god fremtid for oss.
Det er ikke en svakhet å ta pauser! Jeg mener tvert imot at det er en styrke! Jeg har latt kropp og sjel få juling i alt for mange år. Det er ikke noe jeg vil skal fortsette fremover. Jeg vil veldig mye, men alt til sin tid. Jeg skal ha med meg hele meg på denne reisen. Da må jeg ta hensyn der som det behøves. Veien blir kanskje lengre og kronglete. Men den vil føre meg dit jeg skal likevel!
Jeg ønsker at enda flere mennesker skal lære mer om psykisk helse. Jeg ble derfor veldig glad og spent da jeg så at NRK kom med sesong to av “Helene sjekker inn”! Denne serien går ut på at programleder Helene Sandvig flytter inn på ulike institusjoner og avdelinger. Jeg elsket den første sesongen, og nå er altså NRK klare med andre runde i denne flotte og lærerike serien. I det første programmet tar programleder Helene Sandvig med seg sine forestillinger om tvang og beltelegging når hun flytter inn på en lukket akuttpsykiatris enhet ved Blakstad sykehus. Der møter hun pasienter og ansatte, og får komme på innsiden av en hverdag ved denne avdelingen.
Jeg har sett denne episoden, og jeg likte hvert eneste minutt av den! Her får man virkelig se, og møte de pasientene som ønsker å bli filmet. Det var også veldig godt å se at tv folkene ikke presset noen til å delta i filmingen. Jeg lærte utrolig mye av å se denne episoden, og jeg føler at dette burde absolutt alle sammen ta seg tid til å se gjennom. Vi bærer alle på ulike tanker og fordommer om vi liker det eller ikke. Jeg brenner for åpenhet, og jeg tenker at det er helt suverent å lage et slikt program som viser sannheten, men likevel bevarer verdigheten til de som er innlagt. Jeg er veldig glad for at det er lettfattelig formidlet, og at nærheten til programlederen er veldig tydelig.
Jeg håper at Du tar deg tid til å se dette programmet! Det er utrolig viktig lærdom for oss alle sammen. Det er en dybde i dette konseptet som jeg virkelig liker. Vi får servert veldig mye underholdning som ikke har verken innhold eller ettertanke. Da er det ekstra viktig å faktisk se de programmene som setter spor!
Jeg husker veldig godt når min fastlege forklarte meg hvorfor livet mitt hadde gått så skikkelig på trynet. Jeg stod utenfor Nav kontoret fullstendig oppløst i tårer. Jeg var på den tiden sykemeldt med depresjon etter skilsmissen, og hadde møtt veggen aldeles. Jeg forstod ikke hvordan jeg kunne klare å leve videre etter at alt hadde gått skikkelig galt. Det var altfor mye på mine skuldre. Men da tok fastlegen tak i meg på parkeringsplassen. De ordene han sa til meg der og da, reddet meg egentlig for all fremtid. Han sa:
45 % av årsaken til dine problemer ligger i din barndom. Mobbingen ødela veldig mye for deg og din selvtillit. Mangel på kommunikasjon hjemme gjorde at ingen kunne ta tak i det. Det har satt dype spor, men du kan ikke lastes for det. Du var et barn.
45% av årsaken til dine problemer ligger i det forholdet du har vært en del av i så mange år. Du kan ikke ta ansvaret for andre personers handlinger mot deg. Det har sakte men sikkert ødelagt veldig mye.
10% av ansvaret ligger på dine skuldre. Du tok dine valg, og må stå inne for det i etterkant. Noen feil har du også gjort, det er helt naturlig. Men du klarer å bære disse 10% resten av ditt liv. Det skal du finne en måte å leve videre med. Dine skuldre er sterk nok til å bære dette.
Jeg er evig takknemlig for denne råe og brutale samtalen utenfor Nav kontoret. Jeg fikk plassert ansvaret der hvor det hørte hjemme. Det var veldig vondt, men samtidig helt nødvendig for å komme videre i livet. Da skjønte jeg sammenhengen. Da forstod jeg mønsteret som jeg hadde levd i. Jeg visste at jeg ikke skulle ta all skylden selv. Sakte men sikkert har jeg bygget meg opp igjen etter denne samtalen. Det har vært veldig mange tunge stunder opp gjennom årene, men jeg har samtidig bygget meg opp igjen. I dag er jeg sterkere enn noen gang. Jeg sliter fortsatt med vonde traumer og minner. Men jeg gir ikke meg selv juling for det lenger. Jeg har plassert ansvaret på riktig sted. Jeg bærer min del med rak rygg.
Jeg sitter her med veldig mange tanker. For jeg er litt urolig inni meg. Jeg skal egentlig ligge på sofaen og bare slappe av, men jeg klarer det rett og slett ikke. For tankene svirrer inni hodet mitt. Jeg fikk erfare i dag at triggerne ble vekket til live igjen. Men denne gangen var det egentlig litt bra. For jeg hørte på en foredragsholder som forklarte mitt liv og mine følelser. Det var slik det føltes der jeg satt sammen med en fin gjeng. Hun pratet jo ikke direkte om meg i det hele tatt, men for meg ble det en sterk opplevelse. Jeg fikk en forklaring på mine egne reaksjoner etter min fortid. Jeg forstod plutselig en mengde ting som jeg ikke tidligere har forstått. Det ble nesten for sterkt i perioder. Jeg måtte fikle med mobilen underveis for å bevare roen inni meg. Det var rett før jeg forlot lokalet.
Det var vanskelig, men likevel godt. Det er sårt og vondt, men jeg fikk en forklaring på mine egne tanker. Jeg er slett ikke gal eller veldig syk. Jeg har naturlige reaksjoner på en ekstrem situasjon. Alle mennesker hadde fått slike reaksjoner viss dem hadde vært i mine sko. Jeg er faktisk ekstremt sterk som fortsatt står støtt på begge beina, og fungerer i hverdagen. Jeg fikk høre at det er naturlig å kjenne på en sorg. Det er helt vanlig og nødvendig å kjenne på et sinne. Man blir maktesløs overfor kroppens reaksjoner etter slike påkjenninger over lang tid. Jeg vet at 19 år med slike erfaringer setter varige spor. De slettes ikke ut. Jeg må leve videre med alt dette.
Det har kommet noen tårer i ettermiddag. Ikke fordi jeg synes synd på meg selv. Men fordi jeg fikk svar på en del spørsmål. Og jeg kjente på en styrke. Jeg merket at jeg taklet det selv om jeg ble trigget. Det er jeg veldig stolt over. Jeg beholdt roen så godt som jeg kunne. Jeg er full av tanker og triggere i kveld. Men jeg er likevel veldig trygg på mine egne reaksjoner. Jeg vet at det er helt normalt. Det er viktig å komme seg videre i livet. Kanskje kan dette hjelpe meg til å finne en enda større ro inni meg selv. Det ville vært deilig.
Noen ganger blir det sterkt. Jeg fikk kjenne på det i dag. Jeg måtte bare skrive dette ned. For da sorterer jeg tankene og følelsene mine akkurat nå. Jeg er heldig at jeg har fått et nytt liv. Jeg skal godta de følelsene som kommer. De må bare få komme ut litt og litt. Jeg er sterk. Jeg står stødig. Takk og pris for det!
Denne helgen har jeg fri. Jeg har ikke noen avtaler som jeg må rekke. Jeg har akkurat gjennomført to dager på Helsekonferanse i Kristiansand, så det skal bli veldig deilig med en rolig helg sammen med familien min. Det betyr veldig mye å ha denne helgen her hjemme. Jeg skal av sted på noe de neste tre helgene som kommer, så nå må batteriene lades skikkelig. Jeg gleder meg til å ha rolige dager og kvelder sammen med de aller nærmeste. Jeg trenger tid sammen med min ektemann, og barna mine. Det har blitt veldig mange inntrykk de siste ukene, så nå trenger jeg virkelig noen rolige dager her hjemme. Jeg vet at vi skal fokuserer på god mat og hvile.
Det er deilig med en slik pause! Jeg skal nyte hvert minutt sammen med mine kjære. Jeg er trygg på at ukene som kommer skal gå helt fint. Men det er veldig viktig å legge inn nok tid til hvile og restitusjon. Jeg er bare et menneske. Det er viktig å la kroppen min hvile. Jeg er sikker på at jeg skal ta en helg med minst mulig opplegg akkurat nå. Det fortjener jeg! Jeg gleder meg til å ta logge av alt som heter blogg og forpliktelser. Jeg vil bare nyte disse dagene med familien. Jeg poster innlegg som vanlig, men har ellers tenkt å ta det helt med ro disse to dagene.
Jeg ønsker Deg en veldig fin fredag kveld, og håper at helgen blir veldig god! Det er deilig å senke skuldrene ned etter en travel uke!
Psykisk helse er fortsatt et tabu belagt tema! Selv om vi snakker mer åpent om dette temaet i offentligheten, så er det fortsatt veldig mye stigmatisering og fordommer blant folk. Jeg lurer veldig ofte på hva det er som skremmer deg så veldig? De aller fleste av oss er ikke farlige for samfunnet på noen som helst måte. Vi lever en vanlig hverdag selv om vi har en psykisk lidelse. Når Dere møter meg på gaten, så er det ikke mulig å se at jeg har en psykisk lidelse. Jeg føler likevel at mange har en feil tanke om hvordan vi er som mennesker. Jeg mener helt bestemt at mangel på kunnskap er en viktig faktor i dette. Vi vet ikke nok om dette, og dermed blir det mer skummelt og usikkerhet rundt dette. Det er trist og vanskelig for oss som faktisk egentlig er helt vanlige mennesker.
Jeg velger derfor å være med på å spre kunnskap her på bloggen! For jeg ønsker meg et samfunn hvor vi respekterer hverandre, og ikke stigmatiserer andre mennesker på grunn av fordommer og uvitenhet! Det er en lang vei å gå, men vi må starte på den. Vi har heldigvis kommet så langt at psykisk helse blir tatt mer på alvor, og det er stort fokus på dette i offentligheten. Det hjelper selvfølgelig, men det er i den enkeltes hverdag vi trenger endringene. Jeg vil ha bort de vonde blikkene og baksnakkingen. Der har vi alle sammen et veldig stort ansvar!
Jeg vet at noen pasienter er så syke at de er til fare for seg selv og allmennheten. De skal tas vare på, og samtidig vises omtanke og respekt. Men ikke glem at mesteparten av oss lever akkurat slik som deg. Vi finnes i ditt nærmiljø, din familie eller vennekrets. Det kan være en av kollegaene dine. Vis dem litt omtanke istedenfor mistenksomhet og frykt! Gi et smil istedenfor å se en annen vei! Vær raus mot din venninne eller kompis som får en mental prøvelse i livet sitt. Da jobber vi sammen for et inkluderende og varmt samfunn!
Det hender at jeg blir usikker på meg selv. Der kommer mange tanker inni hodet mitt på en gang. Kommer jeg til å mestre denne situasjonen? Vil de andre menneskene like meg? Har jeg det som trengs for å kunne lykkes? Vil jeg noen gang oppnå mine mål? Er jeg helt på jordet, eller er det realistiske mål? Jeg skulle veldig gjerne ønsket at disse tankene ikke kom så ofte som det dem faktisk gjør. Men slik er vi nå skrudd sammen. Der kommer stunder hvor man ikke føler at man strekker til. Usikkerhet kan man takle på mange måter. Jeg har bestemt meg for at den skal ikke få vinne over mine ambisjoner og ønsker!
Jeg starter med å trekke pusten. Ta ett eller flere pusteøvelser for å komme i vater igjen. Jeg tar frem de verktøyene som jeg har. For jeg nekter å la usikkerhet og angst få ødelegge min hverdag. Jeg må kanskje gjøre ting litt annerledes enn andre, men jeg klarer det til slutt. Jeg må planlegge mer detaljert, og ha det veldig oversiktlig rundt meg. Da vet jeg hva som er i vente, og jeg kan forberede meg mentalt på dette i god tid. Når jeg gruer meg veldig til en reise eller et møte, så jobber jeg meg gjennom det mentalt på forhånd. Jeg beroliger meg selv, og finner roen inni meg atter en gang.
Jeg vet at jeg kan være en ressurs! Det har kommet så uendelig mange fine tilbakemeldinger som jeg kan lese når jeg trenger en oppmuntring. Jeg bruker de tilbakemeldingene veldig aktivt. Når jeg trenger å minne meg selv om mine evner og talent, ja da leser jeg meldingene deres på nytt! Det gir meg en trygghet på at jeg faktisk gjør noe riktig. Da kan jeg jage usikkerheten på dør, og fortsette med det som jeg hadde planlagt. Jeg har blitt mye flinkere til å finne årsaken i min usikkerhet. Ved å erkjenne kjernen i problemet, så har det blitt mindre skummelt for min del. Da klarer jeg å legge det til side, og fortsette på den jobben som jeg har begynt på!
Jeg snakker veldig mye om psykisk helse og mestring. Jeg brenner for å hjelpe mine medmennesker. Jeg vil veldig gjerne være en stemme for alle dem som lever med en psykisk diagnose. Jeg kan ikke alt om alle diagnosene som finnes. Jeg er på ingen måte en ekspert på alle symptomer, og er ingen terapeut. Men jeg er et menneske som lever med Post Traumatisk Stress Lidelse. Jeg kjenner det på kroppen min hver eneste dag. Jeg forsøker å finne en god vei videre i livet mitt, og jeg ønsker å bruke historien min som en ressurs. Jeg vil veldig gjerne spre et håp til alle som synes livet er veldig vanskelig å leve.
Jeg valgte åpenhet. Jeg skriver denne bloggen, jeg lager videoer og holder foredrag. Jeg gir veldig mye av meg selv. Og jeg merker at min åpenhet vekker andre folk! Jeg setter i gang en tankeprosess. Både hos mennesker som lever med en diagnose selv, og også pårørende. For alle kjenner noen som sliter mentalt i større eller mindre grad. Når jeg ser at min åpenhet hjelper et menneske, så gir det meg stor motivasjon til å fortsette med denne jobben. Jeg er helt sikker på at det kommer store utfordringer underveis. Men jeg skal komme meg gjennom dem også. Det er ikke tvil om at det vil være vanskelige stunder. Men det er også veldig mange gode stunder.
Jeg får gode tilbakemeldinger, og det betyr veldig mye for meg! Det gir meg selvtillit og trygghet. Da føler jeg på en mestringsfølelse som er veldig viktig for min fremgang personlig. Gjennom bloggen så har jeg funnet min plattform, og jeg har funnet min formidlingsevne. Jeg kommer til å fortsette med min åpenhet. Rett og slett fordi den skaper så gode resultater og muligheter! Jeg kan få lov til å være meg selv på godt og vondt. Jeg får oppleve mer enn jeg kunne drømme om. Det vil alltid være de som ikke liker at jeg er åpen. Men det får så være. Jeg har veldig mange som heier på meg, og det setter jeg utrolig stor pris på!
Jeg slet i veldig mange år, og skjulte den brutale sannheten. Jeg holdt de vanskelige tingene helt for meg selv, og delte det ikke med noen. Jeg orket ikke å ta av lokket. Men til slutt så måtte alt sammen komme frem i lyset. Bloggen har hjulpet meg veldig. For gjennom å skrive disse innleggene, så har jeg sluppet å si veldig mye. Nå familien min leser mine innlegg, så skjønner de steg for steg hva som har foregått. Da er det lettere å svare når de stiller spørsmål. Vi får i gang en kommunikasjon som jeg ikke maktet å startet tidligere. Det har vært veldig viktig for meg. Nå merker jeg at mine aller nærmeste skjønner mer av omfanget av mine utfordringer.
Det kan være veldig vanskelig å begynne på en sår samtale. Jeg unnlot det veldig lenge. Men gjennom terapi og blogg så har jeg kommet i en posisjon hvor jeg kan prate om ting. Da oppnår vi en felles forståelse for hverandres tanker og følelser rundt dette temaet. Det er ikke lett å skjønne min fortid uten å ta en prat om det. Det nytter ikke å tie det i hjel. Da blir ting så utrolig vanskelig å takle for alle sammen. Jeg har aldri sett på meg selv som en lukket person, men jeg måtte skrive det av meg først. Så ble jeg sterk nok til å snakke sammen om det vonde og såre. Det trigger stadig frem både sorg og sinne, men jeg kan mange ganger diskutere uten å bryte sammen.
Jeg trenger ikke å si eller skrive alle detaljene. Det er ikke vesentlig å slippe ut absolutt alt sammen. Jeg trenger min egen private sone som bare tilhører meg og min ektemann. Heldigvis så snakker vi veldig godt sammen, og det er en utrolig god støtte i en tøff hverdag. Jeg kjenner på en glede over livet. Endelig føler at livet er kommet på riktig spor for oss alle sammen!
