Jeg har tatt noen valg som ikke alle andre ville gjort. Jeg har valgt å være åpen. Det er noe som ikke alle kan tenke seg. Det trigger følelser, og skaper reaksjoner. Stort sett så får jeg positive reaksjoner. Men det hender at jeg møter på motstand. Det er helt ok. Vi er forskjellige, og jeg vet at mitt valg ikke A4. Heldigvis så er det ikke noe problem så lenge man likevel respektere hverandre. Jeg lever mitt liv, og har tatt mine egne valg. Jeg vet at min måte kanskje ikke er helt vanlig. Men det er det som fungerer for meg. Jeg kan ikke leve med en maske på meg lenger. Jeg må få være meg selv uten filter. Det går ikke å gjemme meg vekk. Jeg trenger å få formidle mine tanker og erfaringer med dere.
Jeg har bestemt meg for min vei videre. Sammen med min kjære ektemann så har vi lagt en plan for vår vei. Det er ikke alt som vi kan vite på forhånd, men vi er enige om de viktigste tingene. Det er helt avgjørende for meg. Livet er spennende, og jeg gleder meg til å se hva som venter på oss. Jeg velger å ha en positiv holdning til livet. Nå er jeg på et godt sted i livet, og det kan bli enda bedre fremover. Jeg sliter med mine ting, men er likevel i bedring. Det går den riktige veien. Men jeg er nødt til å jobbe meg fremover med små skritt. Jeg er villig til å bruke tid på dette. Det er mange valg som er har angret dypt på i mitt liv. Men å flytte hit til Mandal har jeg aldri angret på.
Jeg vet ikke hva som kommer til å skje fremover. Det er ikke sikkert at jeg klarer å oppnå de målene som jeg har. Men jeg skal uansett vite med meg selv at jeg har forsøkt skikkelig. Så får det gå litt som det går. Det er nå det føles riktig å starte på mine egne drømmer. Det kan ingen ta i fra meg. Jeg kjenner meg selv veldig godt etter hvert. Det er riktig å følge magefølelsen min. Jeg håper inderlig at dere vil følge meg videre på denne reisen!
Jeg gjør mitt aller beste hver dag. Jeg forsøker om igjen og om igjen. Jeg gir meg ikke. Når jeg har bestemt meg for en ting, så skal jeg gjennomføre på best mulig måte. Det er viktig for meg. Blir jeg sliten, så er jeg klar igjen etter en hviledag. Det er ikke snakk om å gi seg. Jeg brenner for psykisk helse. Det betyr veldig mye for meg personlig. Jeg trenger å jobbe med dette. Det skaper en mestringsfølelse, og jeg kjenner at det hjelper meg videre i livet. Det er ikke dermed sagt at alt går raskt fremover. Dette er en prosess som tar lang tid. Jeg ønsker selvsagt fremgang, men jeg har faktisk veldig god tid. Nå skal jeg først av alt bygge et solid fundament.
Ungene trenger meg her hjemme. Det er begrenset hvor mye jeg kan reise. Så det er helt ok at ting tar litt tid. Nå bygger jeg opp en synlighet, og sprer budskapet mitt mye via internett. Da kan jeg kombinere det med helse og barn. Jeg er klar for å ta oppdrag, men kan ikke ha fulle uker. Det er viktig å ta det forsiktig. Jeg har ikke hastverk. Jeg tror nemlig at jo mer jeg får bygget en solid plattform, jo sterkere er jeg i meg selv når det eventuelt blir etterspørsel. Jeg forbereder meg mentalt, og ser frem til ting kommer enda mer på plass. For en gang skyld forsøker jeg å være mer tålmodig enn tidligere. Her kan jeg ikke bare sprinte fremover. Jeg må ha med meg hele kroppen min , og ikke minst familien min.
Jeg er på mange måter hyperaktiv. Særlig på innsiden. Jeg trenger mange prosjekter, og det gir meg masse energi. Nå er tiden kommet for å gjøre en skikkelig jobb. Ta en plan om gangen, og lage det skikkelig bra. Det vil jeg ha igjen for etter hvert som ting skjer. Jeg gleder meg til å se hvordan alt sammen ender. Det er spennende og skummelt på samme tid. Men jeg er klar til å jage drømmer. Det er herlig å endelig våge det!
Jeg har merket meg en ting. I det øyeblikket jeg gikk ut med at jeg skulle selge mitt eget nettkurs, så forsvant ganske mange lesere fra denne bloggen. Det fikk meg til å tenke over en del ting. Er det slik at en del mennesker ikke liker at jeg forsøker å lage min egen arbeidsplass? Unner de meg ikke å lykkes? Eller er det kanskje bare andre ting som spiller inn her. Ikke vet jeg. Men jeg vet at der er reaksjoner på at jeg velger å gjøre slik som jeg gjør. Det er ikke slik at jeg er naiv. Jeg vet at det er en del som tenker annerledes enn meg, og det er helt ok. Men jeg håper likevel at man kan respektere hver andres valg. Jeg har nemlig en raus og god motivasjon for mitt arbeid. Jeg ønsker inderlig gjerne å være til hjelp for andre mennesker som sliter i sin hverdag.
Jeg kunne valgt å bare bli liggende på sofaen, og gitt opp hele arbeidslivet. Men slik er jeg ikke skrudd sammen. Jeg snur faktisk hver enste sten for å finne en løsning som kan fungere for min helse og min familie. Jeg vet at det ikke er mulig å få alle med på min tanke. Sånn er livet. Men det er faktisk mitt liv. Jeg har valgt å satse på mine egne erfaringer og ressurser. Det er ikke dermed sagt at jeg verken kan eller vet alt i denne verden. Men jeg har fått veldig mange positive tilbakemeldinger, og det hjelper meg videre i mitt arbeid. Så får heller bloggen min ha litt færre lesere. Jeg er nemlig trofast mot mitt prosjekt og min drøm. Jeg har valgt å gjøre det jeg selv ønsker nå. Det er på tide!
Jeg vet at der kommer slike utfordringer. Jeg velger ikke alltid den enkleste veien. Men det er min vei, og den føles helt riktig for meg. Jeg takker hver enkelt av dere som fortsatt leser min blogg! Så håper jeg at der kommer flere til etter hvert. Min blogg har sin plass, og sitt formål. Jeg ønsker å spre åpenhet rundt psykisk helse, og det kommer til å koste. Men det er verd det. For jeg hjelper meg selv, og jeg hjelper andre mennesker!
Livet har gitt meg mange smeller. Det har ikke vært enkelt. Heldige meg som har fått orden på det aller meste i livet mitt nå. Det er jeg stolt over! Jeg er sammen med et menneske som elsker meg akkurat slik som jeg er. Men alt som følger med av bagasje og utfordringer. Det gjør meg sterk. Men likevel så sliter jeg iblant. For jeg er så sårbar. Det skal ikke så veldig mye som skal til. Det handler om traumer som ikke forsvinner så fort som jeg skulle ønske. Det er minner som ikke vil viskes helt bort. De hjemsøker meg på natten. Sorgen over alt som gikk galt er enda vanskelig å bære. For jeg må stå i mange kamper alene. Det er min historie, og mitt ansvar.
Noen gangen smeller det. Det rister i grunnmuren min. Når jeg møter fortiden rett i fleisen, så gjør det fortsatt veldig vondt. Jeg er ikke redd lenger egentlig. Jeg vet at mitt liv er kommet i orden. Men det er bare det at kroppen min husker det fortsatt. Og når det blir for intenst, så tar den over kontrollen en liten stund. Jeg må så ta kampen igjen for å være sterkest. Men det er jeg som vinner til slutt. For jeg er ikke i stand til å ville gi opp! Det handler om en rett til å ha et verdig liv. Jeg vil videre, og jeg vil leve et godt liv sammen med min barn og min kjære ektemann. Det er ikke aktuelt at gammel dritt skal overvinne den gleden som jeg kjenner på!
Jeg fronter psykisk helse. Jeg smiler på bilder, og forsøker å være sterk. Men det koster. Det er ikke alltid så veldig enkelt for meg heller. Men jeg har bestemt meg for å vinne denne kampen her. Jeg skal fortsatt få lov til å være sårbar. Men jeg skal overvinne traumene. De skal ikke få ta over livet mitt. Jeg er helt bestemt på hva jeg vil bruke livet mitt på. Jeg skal drive med formidling. Jeg skal jobbe for åpenhet rundt psykisk helse og mestring. Jeg skal ha min egen blogg og WeLG Foredrag. Det er ikke noen som kan ta det fra meg. Jeg skal jakte drømmene mine. Så når jeg faller, så skal jeg reise meg opp igjen! Det fortjener vi faktisk!
Takk og lov for at jeg er lykkelig gift. For det kan ikke være så enkelt å være flørtende på byen nå til dags. #Metoo har virkelig ristet godt i hele samfunnet, og mange viktige historier har kommet frem. Det er bra. Jeg er for åpenhet. Jeg har selv valgt å være åpen om mitt liv. Men nå mener jeg faktisk at det må være ganske vanskelig å være mann i vårt land. Tenk deg at du skal en tur på byen. Du er singel, og har lyst til å flørte litt med en dame. Men du må vøre veldig forsiktig med hva du sier og gjør. Og aller helst bør både du og dama være edrue slik at historien blir lik. For nå er det veldig fort at det kan gå veldig ille med hele flørtingen. Hvor går grensene for hva som er flørt og hva som er trakassering?
For all del. Jeg vil ikke at noen skal gå over streken. Men jeg føler at det har blitt enda vanskeligere å vite akkurat hvor grensene går? Jeg tror ikke jeg er den eneste som har tenkt på dette den siste tiden. Jeg priser meg lykkelig over å være i et stabilt ekteskap, og at jeg ikke trenger å forholde meg til dette nå. Det er nemlig veldig fort gjort å trø feil for både kvinner og menn. Jeg er for diskusjonen og åpenheten. Men jeg stiller likevel spørsmål om det kanskje har blitt litt vel mye nå? Det hviler et stort ansvar på oss foreldre som skal lære opp våre håpefulle barn. Jeg har tenkt masse på det. For jeg vil at mine barn skal være høflige, og ikke havne i noe trøbbel når de vokser til.
Vi trenger åpenheten. Vi skal ikke godta når det vonde skjer. Det er et veldig viktig tema. Men vi må nesten roe oss litt ned også. For det har blitt veldig vanskelig. Jeg tror det er en usikkerhet blant veldig mange mennesker. Har jeg gått over streken? Har jeg noen gang vært ufin mot noen? Hvordan skal jeg gå frem for å oppnå kontakt med drømmedama? Vi er bare mennesker alle sammen. Jeg tror at #Metoo har vært veldig viktig på mange måter. Men jeg føler altså at det kanskje er blitt litt mye nå. Vi må la alt få komme på bordet. Det er viktig for alle oss som har vært utsatt for overgrep. Men så tror jeg kanskje at vi skal roe oss litt ned. Vi må ikke bli altfor redde for å såre hverandre!
Noen ganger stopper bare denne kroppen helt opp. Det er liksom ikke noe som vil virke. De dagene er veldig tunge for meg. Jeg har hatt noen av dem den siste uken. Det har vært vanskelige dager, men jeg er på vei opp igjen. Det er ikke så enkelt å leve med dette. For jeg vil jo så inderlig gjerne fungere like godt som alle andre. Jeg vet at det er mange ting som jeg klarer bra. Men jeg liker ikke de dagene hvor kroppen min bare setter i gang å streike fullstendig. Det er lov å erkjenne at det iblant er tungt å komme seg opp igjen. Men nok en gang så er jeg i gang med den prosessen. Det er godt jeg har gode perioder som jeg kan tenke tilbake på, og bruke som motivasjon.
Det er en del ting som jeg forsøker å bearbeide. Og jeg er aktiv selv om det er tunge dager. Jeg kan nemlig jobbe en del med firmaet mitt fra sofaen. Det hjelper på psyken min å kunne holde på med noe som er fremtidsrettet. Det gir meg et håp om enda bedre tider. Jeg vet at det gir meg energi på lang sikt. Jeg må bare få lære denne kroppen at det ikke er noe som er farlig og vondt lenger. Jeg er veldig sliten av disse kampene som stadig dukker opp i livet mitt. Jeg ble mer preget denne gangen enn jeg håpet og trodde. Det gjør vondt å tenke på. Men det trigger meg også til å kjempe videre. For jeg vil ikke ha det slik i all fremtid. Det kommer jeg ikke til å godta.
Jeg bærer på en sorg. Jeg bærer på en smerte. Den er ikke alltid like synlig. Men den er der hver eneste dag. Jeg har mange opplevelser som jeg gjerne skulle vært foruten. Men jeg klarer å mestre hverdagen. Og jeg kan også klare ulike oppdrag. Det er faktisk den aller beste medisinen min. Å få lov til å holde foredrag gir meg mestring. Jeg vet at jeg berører andre mennesker, og at jeg er en ressurs. Jeg er derfor enda mer sikker på at det er riktig av meg å jobbe aktivt for å synligjøre WeLG Foredrag. Jeg kan ikke bare legge meg ned, og tro at alt det vonde vil forsvinne. Jeg må leve med det, og lære denne kroppen at det er gode tider nå.
Jeg har hatt noen veldig tunge dager. Men nå skal jeg riste dette tungsinnet av meg, og fokusere på alt det som er gledelig i livet mitt. Jeg er blitt ganske flink til å komme meg raskt tilbake igjen, så det skal nok gå bra med meg. Jeg har jobbet meg gjennom verre ting enn dette, så det skal bli bra igjen. Jeg gleder meg over familien min, og alt som jeg opplever av gode ting i livet mitt. Jeg har mange jern i ilden, og det kommer travle tider fremover. Da kan det ikke nytte å grave seg ned i gammel dritt. Jeg er heldigvis en sterk dame som vet hva jeg må gjøre. Nå skal fokuset mitt ligge på mine oppgaver. Jeg skal i gang med prosjektene mine igjen.
I neste uke braker det for alvor løs igjen med møter og avtaler. Det skal bli godt å komme skikkelig i gang med alt sammen. Det hjelper meg videre. Jeg må tenke på helt andre ting. Jeg gleder meg til å treffe mange flotte mennesker. Sammen skal vi jobbe frem gode løsninger. Det er viktig for meg å kunne mestre det ansvaret som ligger på mine skuldre. Men selv jeg har lov til å ta litt telling iblant. Jeg skal i hvert fall skifte fokus nå, og brette opp ermene igjen. Det er på tide å gå fremover igjen. Jeg orker ikke å bli sittende i gammel møkk. Heldigvis er jeg utstyrt med masse pågangsmot og litt fandenivoldskhet! Jeg er nemlig nødt til å gi gass for å klare min hverdag og min ryggsekk!
Jeg har masse å glede meg over! Jeg har min kjære familie, og gode venninner. Jeg er aktiv i frivillig arbeid, og det gir meg veldig mye. Jeg er svært heldig som får oppleve fremgang med privatliv og firma. Det er viktig å minne seg selv på det som er veldig bra i livet. Jeg har en god fremtid foran meg!
Jeg var i kirken på søndag. Eldstemann skulle presenteres som konfirmant. En stor dag. En start på et veldig spennende halvår for min gutt. Og det var på veldig mange måter en fin opplevelse. Alt gikk jo så fint, og jeg var en veldig stolt mamma. Men så var det alle de minnene da. Alle de følelsene som kom tilbake. Alle de samme sangene som vi brukte i min ungdomstid. Jeg fikk kjenne på en indre uro som jeg måtte håndtere der og da. Blant alle menneskene. Jeg forsøkte å gjøre mitt aller beste. Fokusere kun på det som var dagens høydepunkt. Jeg klarte det, i hvert fall sånn utad. Men inni meg var det fullt kaos. Jeg kjempet en kamp mot angst og uro der jeg satt inni kirken.
Men så kom alle de minnene. De tok meg med på en innvendig reise. Som viste meg bilder fra en fortid som ikke er særlig enkelt å håndtere den dag i dag. Jeg fikk det rett i fleisen. Det var vanskelig, men jeg gjennomførte det. Men i bilen på vei hjem, ja da rant tårene i strie strømmer. Når ikke noen andre kunne se meg. Da var det ikke annet å gjøre enn å slippe det ut. Det vanskelige og såre. Det som virkelig har satt dype spor inni meg. Jeg måtte ha litt tid for meg selv, og i min kjære ektemanns armer. Det er sårt for meg å erkjenne det, men jeg gråt en hel del denne dagen. Jeg bærer på ting som jeg ikke verken kan eller vil fortelle. Og det herjer iblant med meg.
Derfor har de siste dagene vært veldig tunge. For en slik kamp koster masse krefter. Det tar noen dager å komme seg igjen. Jeg har likevel troen på at det neste halvåret med konfirmant skal gå bra. Jeg skal bruke alle mine krefter på å få en fin tid. Det vil til tider være vanskelig for meg. Men jeg skal gjennom dette også. Slike prosesser vil komme iblant. Jeg kan kanskje virke veldig sterk og frisk. Men sannheten er at jeg virkelig kjemper. Hver eneste dag. Et steg videre. Noen ganger noen steg tilbake igjen. Men jeg kommer meg fremover. Og jeg forteller fordi jeg vet at det vil gjøre meg sterkere på sikt! Og jeg vet også at der finnes mange mennesker som lever med angst akkurat slik som jeg gjør.
Vi kommer oss gjennom livet. Det kommer til å gå bra med meg og mine. Jeg skal jobbe meg gjennom det. Men det kommer til å koste mange krefter fremover. Jeg vil kjenne på det. Men det skal gå over igjen.
Det er ikke like enkelt å leve en vanlig hverdag når såre traumer ligger på lur. Selv om jeg klarer mer og mer, så er det fortsatt slik at jeg må jobbe meg gjennom mange ting. Kroppen min husker fortsatt veldig godt, og det er ikke alltid at vi samarbeider like godt. Jeg vil jo veldig gjerne slippe å bli heftet med angst og tungsinn. Men så kommer det tilbake. Med full kraft. Jeg har nok en gang blitt preget av angst og uro. Triggerne ble altfor sterke. Jeg har hatt noen tunge dager nå. Det har vært en sliten dame som har forsøkt å finne overskudd igjen. Jeg blir stadig frustrert over hvor fort kroppen min sier ifra.
Jeg vet at dette kommer til å gå bra. Men nå har jeg latt kropp og hode få hvile noen dager. Vært hjemme, og pleiet kroppen min. Det har blitt en del tid på sofaen. Men nå skal jeg tilbake igjen. Angsten kommer bare på besøk, den får ikke bo fast hos meg lenger. Jeg har brukt en del tid på å bearbeide denne reaksjonen som kom etter helgen. Jeg vet med sikkerhet at der kommer flere slike hendelser. Nå må jeg finne en måte å takle det bedre på neste gang. Det er da det kommer godt med å ha en ektemann som ser meg og som forstår meg. Vi har pratet masse, og vi vet at jeg trenger ham i slike situasjoner. Det er så godt å kunne kommunisere om vonde ting også.
Jeg er sterk. Det er ikke tvil om at jeg har kommet meg veldig langt på disse årene. Det er likevel et håp om enda bedre tider. For vi som lever med traumer kan bli nesten friske. Jeg skal jobbe meg fremover steg for steg. Det er viktig for meg å kunne ta stegene i min egen rekkefølge. Jeg har en jobb som må gjøres. Heldigvis får jeg muligheten til å være en ressurs for andre samtidig. Jeg gleder meg veldig til den dagen hvor kroppen min har glemt det aller meste!
Da er det kjekt for meg å kunne invitere til Intimkonsert i Sommerkroveien 9 fredag 2.februar kl 19.00! Jeg skal ta med meg pianoet mitt, og jeg skal fremføre sanger som har gitt meg ro og vekst. Jeg gleder meg veldig til å ha en konsert for maksimalt 50 mennesker. Det koster 100kr, og man kan booke seg plass via arrangement som er opprettet på Facebook. Man betaler kontant når man kommer dit, eller bruker Vipps. Jeg håper at dette kan bli en fin stund med litt musikkterapi i praksis! Jeg er veldig klar for å kunne formidle både toner og tekst til Dere denne kvelden. Det er også meningen at konserten skal sendes live på Facebook denne kvelden. Dermed kan alle som vil ta del i det hjemme.
Nå er jeg veldig spent på om dette faller i smak! Jeg håper virkelig at noen har lyst til å tilbringe kvelden sammen med meg. Jeg skal forsøke å lage en koselig og lun stemning. Jeg gleder meg til å sette meg ved pianoet, og la stemmen min fylle rommet! Jeg er veldig glad for at jeg våger å sette i gang med dette prosjektet helt på egenhånd. Det er mitt eget initiativ, og jeg satser på at der vil komme noen å høre på meg. Jeg er i full gang med forberedelsene, og skal velge ut et knippe av mine favoritter. Jeg koser meg med disse forberedelsene. Det er liksom noe eget når man vet at man skal opptre om ikke så veldig lenge. Jeg er sikker på at det kan bli en fin kveld, og jeg ser virkelig frem til denne kvelden!
Musikk er et viktig element i min terapi. Jeg gleder meg til å bruke det enda mer fremover. Nå er jeg virkelig i ferd med å finne mange nye veier i livet. Jeg er stolt over min egen fremgang, og jeg fryder meg over livet for øyeblikket. Det er deilig å kjenne at livet smiler litt iblant. Jeg har en lang vei foran meg. Men jeg går med lettere skritt. Det er godt å kjenne at ryggsekken ,ikke er så fryktelig tung akkurat nå!
