Jeg hadde aldri trodd at det var mulig. Men i løpet av en måned så har jeg gått fra 200 til utrolige 9500 kontakter på Linkedln! Og tallet øker hver eneste dag. Så et er garantert enda høyere når du leser dette innlegget. Jeg satte i gang en egenlaget kampanje med markedsføring og kontaktforespørsler. Det har fått helt utrolige resultater. Når jeg poster et innlegg på min profil, så blir det lest av 5000 i løpet av et døgn! Det er en unik måte å få markedsført WeLG Foredrag på, og det er gratis. Men jeg har lagt ned mange timer på denne kampanjen. Jeg har jobbet mens jeg har ligget på sofaen med ryggtrøbbel. Jeg har virkelig fått veldig mange fine kommentarer, og engasjementet er stort. Det lover godt for fremtiden.
Jeg skriver ikke dette for å skryte av meg selv. Men det må være lov å være både fornøyd og litt stolt over egen innsats. Det er så utrolig viktig for meg å kunne jobbe med min egen drøm. Det virker som jeg har knekket en liten kode på sosiale medier. Det gir meg mange muligheter, og det er en spennende tid for meg og firmaet mitt. Det er viktig for meg at dette går i riktig tempo. Jeg skal holde beina godt plantet på jorden underveis i denne prosessen. Jeg merker at det gjør meg glad å se slik respons i markedet. Jeg har noe viktig å komme med, og det ser virkelig ut til at mange mennesker finner det interessant. Jeg gleder meg veldig til å se hvordan dette utvikler seg. Potensialet er veldig stort!
Jeg har mine sykdommer og mine skader. Men jammen meg klarer jeg mye likevel. Det er godt å se at jeg kan skape resultater og engasjement. Jeg har min egen drøm. Kanskje kommer den til å bli til virkelighet. Jeg vet at det kommer til å kreve en del av meg fremover. Men det er så utrolig givende arbeid. Jeg får masse støtte av mennesker som jeg faktisk ikke kjenner. Det viser meg at min historie trigger andre mennesker. Det kan gi meg nye muligheter til å nå ut med mitt budskap! Jeg håper inderlig at dere unner meg dette!
Det hender at jeg blir helt satt ut. Jeg lå på sofaen her en dag. I koseklærne og uten sminke. En såkalt hviledag. Ingen avtaler som jeg skulle rekke. Bare være hjemme og dulle med småting. Jeg var sliten, men i godt humør. Som vanlig så var jeg innom på sosiale medier mens jeg lå på sofaen. Jeg valgte å skrive et innlegg på Linkedln. Jeg postet et bilde, og skrev om at vi bloggere også er mennesker som har følelser. Det handlet om nett troll, og hvorfor jeg velger å ha lukket kommentarfelt her på bloggen min. Jeg fikk mange visninger med en gang, og en hel gjeng gav meg flotte kommentarer. Jeg svarte alle sammen, og var veldig glad for tilbakemeldingene som jeg fikk. Så kom der plutselig en kommentar fra en person som jeg kjenner fra lang tid tilbake. Faktisk fra min aller første arbeidsplass. Jeg visste at vi hadde blitt kontakter på Linkedln, men forventet ikke å høre fra vedkommende. Så skrev han følgende melding under innlegget mitt:
“Når et lys tennes i et mørkt rom skjer det noe fantastisk. Du er et slikt lys, Wenche! Jeg heier på deg!”
Tårene mine bare kom. Jeg ble helt satt ut. Det var så ubeskrivelig fint å få den kommentaren akkurat der og da. Fra et menneske som jeg virkelig ikke forventet det fra. Alle kunne lese det, og jeg fikk sagt takk. Det er sjelden at ros kommer helt inn til meg. For jeg har liksom en gard oppe som beskytter meg til enhver tid. Men denne kommentaren gikk rett inn i hjertet mitt der og da. Jeg lot tårene få trille nedover kinnene mine. Ikke av tristhet. Men av takknemlighet. For jeg har opplevd så mye motgang i livet mitt. Da kan slike utsagn faktisk bety veldig mye i en hard hverdag. Det er mange ganger jeg lurer på om jeg kommer til å nå mine mål noen gang. Jeg glemmer faktisk det jeg har klart å oppnå allerede. For jeg vil så mye mer. Men der fikk jeg plutselig en bekreftelse på at jeg betyr noe for andre mennesker.
Disse ordene skal jeg ta med meg videre! Sammen med alle de andre flotte kommentarene som dere skriver til meg. Dere skal vite at det betyr faktisk veldig mye for meg. Det motiverer meg veldig til å fortsette å jage drømmen min. Det er godt å kjenne at man betyr noe. Det føles enda mer riktig å jobbe videre med mine drømmer! Tusen takk!
Jeg forteller ikke dere alt. Verken her på bloggen eller i foredrag. Jeg verner om det som jeg ønsker å ha privat. Jeg sier noe, men så “pakker” jeg det samtidig litt inn. For meg så er det viktig å ha en egen arena som er privat. Hvor jeg kan snakke om de opplevelsene jeg har hatt uten at det spres overalt. Det er kun for å beskytte meg selv og mine aller nærmeste. Det handler ikke om å verne andre personer. Jeg ønsker å ha noe for meg selv. Det er ikke alt som trenger å fortelles i detalj. Man kan forstå alvoret i en situasjon uten ha alt midt i ansiktet. For meg er det riktig å gjøre det slik. For i min historie finnes der andre mennesker som jeg elsker over alt på denne jord. De fortjener at vi snakker om ting hjemme, og ikke på internett. Men åpenhet er likevel veldig viktig. For mitt liv er forandret. Jeg må hver eneste dag leve med ettervirkninger etter min fortid. Det skinner igjennom at livet har vært vanskelig.
Åpenhet kan brukes i porsjoner. Man kan dele det som man føler er viktig og riktig. Men likevel sette tydelige grenser. Jeg har vært veldig bevisst på akkurat det. Jeg ønsker ikke at mine aller nærmeste skal lide på grunn av min åpenhet. Men vi snakker sammen, og alle her hjemme vet hva jeg snakker om. Jeg mener at det er viktig å snakke sammen om åpenhet. Hvor skal grensene gå? Hva er riktig å ha for seg selv? Er det ok å dele visse ting, eller skal man la det bli privat? Mine grenser for åpenhet er nok annerledes enn mange andres. Men vi vokser oss sterkere for hver dag som går. Vi har utviklet oss i riktig retning samtidig som jeg har vært åpen. Vi har ikke tatt skade av det. Vi har faktisk heller fjernet noen murer som ville vært vanskelige for oss å møte. Jeg respekterer at ikke alle deler det samme synet som meg. Det er helt ok. Men jeg forventer respekt tilbake også. For jeg ønsker kun det beste for meg og min familie.
Livet har inneholdt mange episoder som vi vil ha for oss selv. Men vi deler villig av glede og håp! Jeg er i en posisjon nå til å nå ut til veldig mange mennesker med mine tanker og erfaringer. Jeg kan spre håp til andre mennesker som sliter slik som meg. Da føler jeg at åpenheten min har vært viktig og riktig. Jeg verner om mine nærmeste. Det er ikke noe som betyr mer i hele verden. Men jeg skal samtidig være et forbilde. Vise at man kan reise seg igjen, og faktisk kjempe seg videre i livet!
Noen dager er jeg uovervinnelig! Da er alt på riktig plass i livet mitt, og jeg føler meg stinn av pågangsmot og energi. Det er deilige dager som jeg virkelig unner alle å ha. De dagene hvor selvtilliten er på plass, og jeg er ikke redd for noe som helst. Jeg kan pøse på med det jeg ønsker å drive med, og jeg er ikke redd for hva som blir sagt bak min rygg. De dagene er gode. Men livet består ikke av bare slike dager. Faktisk så er det ikke så mange av de dagene. For min selvtillit kommer og går. Den er ikke så stabil som den burde være. Jeg kan føle meg veldig fin og flott det ene øyeblikket, for så å gremmes over meg selv i det neste. Det handler om hvordan vonde setninger og traumer fortsatt jobber inni hodet mitt. Når de negative opplevelsene i livet mitt minner meg på at jeg ikke er verd noen verdens ting. Da renner alt liksom ut i sanden. Og jeg føler meg plutselig veldig liten og maktesløs.
Så jager jeg vekk de vonde tankene. Fokuserer på de verktøyene som gir meg mestring og fremgang. Så jobber jeg meg oppover igjen atter en gang. Det er en evig kamp som ikke tar slutt. Men det er en vesentlig forskjell nå. Jeg kommer meg raskere tilbake i god form igjen. For jeg vet veldig godt hva som kommer til å hjelpe meg. Så lenge jeg bruker mine verktøy, så vil jeg bli i bedre form relativt raskt. Men jeg kan ikke stoppe opp. I det øyeblikket hjernen min tror at jeg er frisk, så er det ekstra viktig å fortsette med verktøyene. Så slipper man å falle sammen som et korthus rundt neste sving. Jeg kan virke veldig sterk og modig. Men det er ikke alltid slik på innsiden. Jeg jobber beinhardt med meg selv. Det kommer ikke lett. Men det er lettere enn før, og det er jeg veldig glad for! Det er nemlig det som gjør det mulig for meg å fortsette med formidling.
Jeg føler meg sterk når jeg holder foredrag. Det gir meg en god følelse i kroppen min. det er krevende, men det gir meg enormt mye. Jeg er veldig takknemlig for at det er mulig å gjennomføre. Det er drømmen min. Jeg vet ikke hvordan dette kommer til å ende. Men jeg vet at det er det som jeg vil drive meg i livet mitt. Selv om det koster meg både krefter, tårer og nattesøvn i perioder. Når jeg står der foran publikum, så er jeg ikke et offer lenger! Det er viktig for meg.
Det er ikke så veldig enkelt å være en såkalt flink pike i dagens samfunn. Jeg er veldig ivrig og til tider ganske impulsiv. Det medfører en del ekstra belastninger som jeg egentlig ikke trenger. Men jeg vil så inderlig gjerne få til ting. Jeg har nesten alltid for store ambisjoner. Noen ganger blir jeg faktisk ganske matt av meg selv. For det henger jo ikke alltid sammen på den måten som jeg skulle ønske. Jeg sliter med helsen min. Men jeg nekter å gi opp. Det er til og med vanskelig for meg å ha en hel hviledag. Det er akkurat som om det ikke er lov for meg å gjøre det. Men kroppen min trenger de pausene som den kan få. Jeg er jo ikke i vanlig jobb på grunn av min helsetilstand. Så da bør jeg jo egentlig ikke legge et slikt press på meg selv lenger.
Men jeg klarer ikke å stoppe hodet mitt. Det jobber konstant med nye ideer og tanker. Det er ikke noe som dere andre kan gjøre noe med. Ansvaret for det ligger hos meg selv. Men jeg hadde ikke vært så oppegående som mennesker dersom jeg kun hadde lagt meg ned. Disse tankene og ideene er med på å holde meg aktiv i hverdagen min. Selv om jeg ikke kan være tilstede på en vanlig jobb, så forsøker jeg å være så aktiv som mulig på egenhånd. Men noen ganger går det litt vel langt, og jeg kjenner ikke helt mine egne grenser. Jeg holder på å lære meg dem. For jeg ønsker ikke å gå på så mange smeller verken fysisk eller psykisk fremover i livet. Da må jeg kjenne meg selv godt nok til å ta de pausene som behøves.
Jeg har et stort behov for å kunne prestere. Jeg må liksom kunne være noe jeg også. Jeg vil ikke tenke på meg selv som kun en pasient. For der bor mer i meg enn kun det. Jeg har en kropp som bærer preg av min fortid. Belastningene har satt seg i kroppen min. Det er ikke så lett å komme seg unna det. Men jeg kan fortsatt snakke og skrive. Jeg kan være tilstede i blant, og formidle mine tanker og erfaringer. Jeg bruker de kanalene som jeg kan. Det er mange ting som kan fikses hjemmefra. Noen ganger også fra sofaen. Det handler om en indre motivasjon som ingen kan ta i fra meg! Den driver meg videre selv på de dagene hvor kroppen streiker. Når jeg må være hjemme, og egentlig bare hvile.
Da kan jeg likevel bidra i samfunnet via internett. Jeg trenger ikke alltid å være på farten. Jeg kan gjøre mye av jobben hjemmefra i fremtiden. Det er det som er min beste løsning fremover. Jeg kan dra ut på oppdrag, men basen må være her hjemme. Der hvor jeg er trygg. Da kommer kreativiteten skikkelig frem, ordene finner veien til tastaturet. Det er en god løsning, men det kan være vanskelig å koble helt av. Det må jeg jobbe videre med. Vet ikke om jeg noen gang blir flink nok til akkurat det. Men det er i mine tanker sammen med alt det andre!
Jeg har alltid slitt med overvekt. Jeg har tidligere vært veldig stor. På et tidspunkt var det farlig for min helse. Jeg har gradvis kommet meg ned i en ganske normal vekt. Men jeg er fortsatt litt for tung i forhold til visse standarder. Men jeg tenker ikke så veldig mye på vekten lenger. Jeg kommer inn i vanlige størrelser, og gleder meg stort over det. Jeg kan delta på fysiske aktiviteter selv om kroppen verker med revmatiske smerter. Det hadde jeg ikke klart dersom overvekten hadde fortsatt. Men det som jeg merker aller mest, det skjer på innsiden. For jeg har merket meg at en lettere kropp har gitt meg et lettere sinn! Jeg makter å komme meg fremover. Jeg våger så mye mer! Jeg er ikke så misfornøyd med mitt eget speilbilde lenger. Det handler ikke om antall kilo. Det handler om å elske seg selv akkurat slik som man er.
Jeg blir aldri en liten snelle. Jeg har en kraftig kroppsbygning, og det må jeg bare godta. Men jeg lever sunnere enn før, og passer litt mer på å spise riktig. Det er ikke en sunnhetsfrik som skriver denne bloggen. Jeg koser meg sikkert altfor mye med både feil mat og godteri. Men jeg har likevel kommet meg i en kropp som kan fungere. Det er det som er viktig for meg. Jeg vil være en så aktiv mamma og ektefelle som mulig! Jeg vil være med å bidra hjemme både ute og inne. Det er ikke noe kjekt å kun være den som ligger på sofaen. Når kroppen iblant slår seg vrang, så lengter jeg med en gang til å kunne være aktiv igjen. Det gir meg pågangsmot til å trene atter en gang. Jeg nekter at kroppen skal forfalle, og jobbe mot meg.
Jeg prater veldig lite om min vektreduksjon. Jeg er stolt over at jeg har klart å få det til helt på egen hånd uten operasjon. Men jeg velger å snakke om trøstespising. Jeg vet nemlig at det er roten til mye overvekt. Det er derfor et viktig tema for både voksne og barn. Jeg brukte mat som trøst i hele min oppvekst, og deler av voksenlivet. Det har jeg slitt med i mange år etterpå. Men det var først når jeg ble klar over sammenhengene, at jeg virkelig klarte å jobbe meg gjennom dette på en god måte. For det handlet ikke om å holde seg til strenge dietter for min del. Det handlet om å forstå hvordan jeg har brukt mat for å regulere tanker og følelser. Det har jeg virkelig jobbet hardt for å komme ut av.
Jeg kan enda gå på en liten smell. Men da merker jeg det veldig raskt, og kommer meg fort ut igjen. Jeg vil ikke tilbake til det livet igjen. Jeg har så mange andre ting som jeg vil oppleve! Jeg vil ta vare på kroppen min, og være tilstede i livet her og nå¨. Jeg vil jobbe meg gjennom følelser uten å ty til den “enkle” trøsten! Jeg skal ikke stå på en pidestall. Det er veldig individuelt når det kommer til vektreduksjon. Men jeg er glad for at jeg tok tak i problemet. Det var sammensatt. Det handlet ikke bare om maten. Det handlet like mye om følelser. Om å kontrollere hverdagen.
Jeg har alltid vært et menneske som har gitt mye av meg selv til andre. Til og med når livet mitt var på det aller verste, så gav jeg av meg selv til andre. Jeg stod på helt til kroppen sa stopp. Jeg har vært helt nede for telling. Men jeg har likevel valgt å være raus. For raushet varmer. Det sprer glede og kjærlighet. Jeg vil veldig gjerne være en varm og inkluderende person. Jeg ønsker å være et medmenneske som virkelig bryr seg om andre. Det er derfor veldig viktig for meg å kunne bidra for andre mennesker. Jeg kunne valgt å kun fokusere på meg selv og mine nærmeste. Men jeg har valgt å tenke litt annerledes på det. For jeg merker at det gir meg så mye. Jeg blir et bedre menneske når jeg vier kjærlighet og omsorg til andre mennesker. Og jeg velger å vise mine barn at selv de vondeste ting kan snus til noe konstruktivt.
Jeg deler mye av meg selv. Men jeg verner likevel om en del ting. Jeg forteller ikke alle detaljer verken i blogg eller foredrag. For jeg ønsker å ha noe helt privat. Men jeg deler raust av mine tanker og erfaringer. Jeg vet at veldig mange mennesker der ute sliter på samme måte som meg. Jeg kjenner i hjertet mitt at jeg kan bidra. Da ville det være helt feil å stenge ned disse tankene inni meg selv. Når jeg deler av mine erfaringer, så vokser jeg selv. Jeg løfter meg selv opp fra grumset. Det er en tung prosess som tar lang tid. Men jeg er i gang, og jeg reiser meg igjen når jeg faller sammen. Noen dager tar jeg en pause. Jeg verner kun om det nærmeste. Andre dager er jeg sterk nok til å kunne bidra offentlig. Det gir livet en dypere mening. Jeg lar ikke det vonde få ha overtaket på meg. Jeg tar styringen selv, og formidler det som jeg selv ønsker.
Raushet er så utrolig viktig i 2018! Jeg vil jobbe videre på min egen måte. Jeg er ikke nok ikke så kynisk som andre grundere kanskje er iblant. Jeg vil så inderlig gjerne se tilbake på en reise som har vær raus og varm. Jeg ønsker å hjelpe andre som sliter. Vise at der finnes håp. Det er det som er viktigst for meg.
Jeg har tatt det rolig en stund. Jeg måtte ha en liten pause, og virkelig ta fatt i kropp og helse. Det skal jeg fortsette med fremover. Men jeg har likevel vært aktiv på sosiale medier som vanlig. Jeg har brukt masse tid på å jobbe med profilen min på Linkedln. Det har gitt resultater, og jeg har fått veldig mange følgere der. Det er et viktig sted å være i forhold til WeLG Foredrag. Jeg har delt en del innlegg og markedsført firmaet mitt mens jeg har vært på sofaen her hjemme. Noen vil si at det ikke er så lurt, men jeg sliter jo veldig med å skru av alt. Jeg har et hode som alltid jobber med ulike ting. Sånn er jeg bare skrudd sammen. Men jeg har tatt det med ro, og det har vært godt.
Nå blir jeg kontaktet av spennende mennesker som ønsker å bli bedre kjent med meg og firmaet mitt! Det er også slik at noen er svært interessert i å samarbeide med meg. Jeg hadde aldri innbilt meg at mitt lille firma skulle bli aktuelt utenfor landets grenser. Men nå er det altså slik at jeg har blitt kontaktet av svensker og dansker. Jeg vet ikke hva som vil komme ut av dette sånn helt konkret. Men det er spennende samtaler, og vi har felles interesser. Jeg er faktisk ganske satt ut. Det skjer jo litt sånn plutselig. Men psykisk helse er ikke noe som kun er aktuelt i vårt lille land. Det er noe som tydeligvis engasjerer mange mennesker. Jeg hadde ikke tenkt skikkelig over hvilke muligheter som faktisk finnes for mitt firma. Nå må jeg bruke god tid på å legge en god plan for fremtiden.
Akkurat nå er helsen min aller viktigst! Jeg skal trene meg i bedre form igjen, og jeg skal ikke stoppe igjen. Så er det viktig for meg at familien min har det bra. Så får vi se hva som skjer med lille meg. Jeg vet ikke. Det er spennende og skummelt på samme tid. Kanskje på tide å skaffe seg et pass i det minste…..
Nå i kveld skal jeg være med på Knokkelpils sammen med Mandal og omegn Revmatikerforening! Vi samles på Smoi, og koser oss med mat og drikke etter eget ønske. Det handler om å være sosial. Møte andre mennesker som lever med revmatiske sykdommer. Knytte nye kontakter og vennskap. Det har vært veldig kjekt de forrige gangene, så jeg gleder meg veldig til å være med. Det er en herlig gjeng som møtes. Vi har masse latter og humor. Jeg koser meg skikkelig, og har fått noen nye og gode venner her. Det er deilig å kjenne på! Når man velger å være med i ulike foreninger så møter man mennesker. Det er godt å kunne prate med noen som virkelig kjenner seg igjen i din egen helsesituasjon. Men vi snakker ikke mye sykdom. Det er heller masse humor som råder ved bordet!
Så nå er har jeg kledd meg for en jentekveld, og gleder meg over å være sammen med denne fine gjengen! Jeg føler meg veldig avslappet når jeg er sammen med denne gjengen her. Det er viktig for meg å kunne senke ned skuldrene iblant. Bare være meg selv, og kose meg sammen med venner. Jeg har knyttet nye vennskap de siste årene, og det er så utrolig viktig for meg. Jeg kan ikke få sagt det ofte nok. Å vite at man har venner som oppriktig bryr seg, er gull verd. Jeg er heldig som har fått en ny mulighet her i Mandal. Og det viser også at dersom man gir av seg selv, så får man mye tilbake igjen! Jeg er en glad dame som skal ut i kveld. Jeg gleder meg til det.
Jeg håper at Du også får en fin fredag! Jeg unner alle en fin helg, og håper at alle har det fint. Skap gode øyeblikk, og vær raus med dine medmennesker. Da kan man få unike vennskap som betyr alt!
I dag skal jeg skrive et innlegg som jeg ikke hadde trodd ville skje. Men jeg føler for å skrive litt om Sophie Elise. Bloggeren som man enten elsker eller hater. Som får pes for sitt fokus på utseende og plastiske operasjoner samtidig som hun er en viktig stemme på andre områder. Jeg skal ærlig innrømme at jeg også i perioder blir rimelig matt på alle de lettkledde bildene, og hvordan denne jenta fremstiller seg selv. Men så må vi aldri glemme at denne jenta er et menneske akkurat slik som deg og meg. Som har sin egen historie, og sin egen ryggsekk å bære. Når jeg blir usikker på et kjent menneske, så velger jeg ofte å lese litt mer om vedkommende. Gå litt mer inn i dybden. For det bor så mye i mennesker som vi ikke alltid ser i media. Jeg ble nysgjerrig. Så jeg la meg på sofaen, og så på Sophie Elises verden på tv2 sumo. Og jeg tenkte at jeg skulle legge til side alle fordommer og ulikheter mellom oss.
For vi er ekstremt forskjellige. Jeg kjenner henne ikke i det hele tatt. Men vi har likevel to ting til felles. Vi har begge en blogg, og vi vet begge hva depresjon egentlig er. Når jeg ser at et annet menneske offentlig snakker om sin psykiske helse, så merker jeg at det berører meg. Det koster nemlig mye å snakke offentlig om sin egen psykiske helse. Hun er i starten på sitt liv som voksen. Jeg har noen flere år på baken. Hun er ung, nett og har stort fokus på kropp og utseende. Jeg går her med min kropp, og ønsker ikke å vise den frem til noen. Men jeg vet at når man velger å være åpen, så vil det sette sitt preg på deg som person. Jeg ville derfor se mer, og kanskje forstå henne bedre ved å se på hennes verden.
Jeg ble berørt. For i denne serien fikk jeg se en annen jente. En jente som forsøker å finne sin egen vei gjennom livet. Som er livredd for å skuffe noen med sine tanker og meninger. Som knekker sammen foran kameraet når sjikanen kommer rett i ansiktet på henne. Hun forteller om mobbing i flere år, og hvordan det gjør henne svært usikker på hennes kropp og utseende. Det gjør inntrykk når hennes alle beste venner våger å ta diskusjonen med henne, og fortelle hva de tenker og bekymrer seg over. Men det er da hun lar oss få se den ekte jenta bak all kirurgi og Botox. Den jenta som er sårbar og preget av det som har skjedd tidligere i livet. Slike ting gjør inntrykk på meg som person og medmenneske. For jeg ønsker ikke å dømme andre mennesker. Men så er det akkurat det jeg har gjort når det kommer til toppbloggeren Sophie Elise. Og det er jeg ikke noe stolt over å måtte erkjenne.
Hun vet at hun har et stort ansvar. Tid tider så spiser det henne opp innvendig. Når hun må ha 100 likes på et bilde på Instagram i løpet av et minutt for å være fornøyd. Da ser man hvor mye presset er på henne. Og hun legger ikke skylden på noen andre enn seg selv. For hun har valgt denne veien selv. Men jeg føler at vi dømmer henne altfor hardt mange ganger. Jenta er i starten av tyveårene. Jeg skulle inderlig ønske at hun var så sterk inni seg selv at hun ikke behøvde Botox og plastiske operasjoner for å føle seg god eller fin nok. Men den jobben må hun gjøre selv på innsiden. Og til syvende og sist er det hennes eget valg. Det er hennes kropp. Men jo mer vi kritiserer og dømmer, jo mer blir trangen for å bli enda bedre eller mer perfekt. Samfunnet er med på å gjøre presset enda større. Vi må ikke glemme at der ligger alltid en historie bak. Hendelser og episoder som former livene våre. Sophie Elise har helt klart sin ryggsekk som hun tar med seg i hverdagen. Vi trenger ikke å legge flere mursteiner i hennes sekk!
Så vil der helt klart komme blogginnlegg og lettkledde bilder som jeg ikke liker. Men det er ikke noe vits i å mislike et menneske for det. Jeg vil heller gi henne raushet og kjærlighet. For jeg har lyst å verdsette det mennesket som hun faktisk er. Hun har gode venner, og en familie som alltid er der. Jeg fikk et annet inntrykk av rosabloggeren. Jeg så en jente som har bein i nesen, som forsøker å finne sin vei i livet. Men som også sliter med sine personlige ting. Som har en selvtillit som svinger mer enn vi aner. Jeg har tenkt å ønske henne alt godt. Selv om noen sikkert mener det er tullete av meg. Jeg liker mennesker. Jeg ville se mennesket bak rosabloggeren. Jeg fant et menneske som jeg faktisk likte.
