Det har skjedd en ganske radikal endring i samfunnet når det kommer til åpenhet rundt psykisk helse. Og man hører til stadighet om kjendiser som forteller om sine egne utfordringer innenfor sin psykiske helse. Men så er spørsmålet om dette virkelig egentlig hjelper mannen i gata så utrolig mye. For er virkelig psykisk helse blitt mindre tabubelagt? Jeg vil faktisk svare både ja og nei på dette spørsmålet. For jeg ser begge deler i min hverdag. Jeg er svært glad for at der prates mye mer om psykisk helse i samfunnet vårt. Det er absolutt en veldig fin ting. Men noen ganger føler jeg at man glemmer litt hvordan hverdagen egentlig er for de aller fleste. De som sitter hjemme fordi de ikke våger å gå ut alene. Alle de menneskene som sliter med ensomhet fordi de fortsatt ikke våger å erkjenne overfor andre at man sliter med psykiske utfordringer. Eller hva med de som møter veggen, og som faktisk sliter i mange år for å komme seg opp igjen på beina. Jeg tror ikke at de blir møtt med den åpenheten og rausheten som man ønsker. Jeg prater med mange mennesker om psykisk helse. Og jeg vet at veldig mange enda føler at de ikke kan snakke høyt om at de sliter. For de orker ikke stigmatisering.
Tror vi at vi har kommet lenger enn det som egentlig er tilfelle? Ja jeg tror kanskje vi har lett for å klappe oss selv på skulderen, og tenke at nå er vi jammen blitt flinke til å snakke om psykisk helse overalt. Det er fint at kjendiser står frem, og viser at de har en vanlig psyke og at de møter på ,motstand. Men jeg tror ikke at det gjør det enklere for en vanlig person. For det enkle mennesket mangler ofte et nettverk eller jobb. Man er kanskje uten familie, eller så har man mistet kontakten med de som engang stod en nær. De får ikke tusenvis av støttemeldinger og heia rop dersom de viser sårbarhet. De står alene med alle de vonde tankene og følelsene. Jeg mener at vi må innse at vi har en stor jobb som gjenstår. Åpenhet i sosiale media og på tv er viktig. Men vi må ned på landjorda, og ta oss av naboen eller venninna vår som faktisk sliter med å hente inn posten i hverdagen eller å gå på butikken. Hele Norge kan prate varmt om psykisk helse. Men vi føler oss fortsatt alene når vi står i psykiske utfordringer.
Det kan være at jeg provoserer noen med dette innlegget. Men jeg mener det er viktig å snakke høyt om dette. Jeg lever selv med Post Traumatisk Stress lidelse. Nå har jeg skrevet åpent om dette på bloggen min i flere år. Men jeg får enda inn kommentarer om at jeg virkelig er modig som gjør dette. Folk mener at jeg er så tøff som faktisk våger å erkjenne det på internett. Og jeg er en vanlig dame som slettes ikke er kjendis. Men jeg velger å være åpen fordi jeg ønsker å ufarliggjøre psykiske lidelser i samfunnet vårt. Det koster meg litt å være åpen. Men det er noe av det mest riktige jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg tenker nemlig at vi alle sammen kan bidra på vår egen måte for å fjerne stigmatiseringen og tabuet!
Vi blogges!
Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!
Jeg føler meg veldig takknemlig. Det er så mange ting som skjer, og jeg har gode følelser i kroppen min. Nå har jeg kommet meg videre i ulike prosesser, og jeg føler på meg at det blir spennende fremover. Noen ganger kan man liksom kjenne på kroppen at ting vil skje. Og jeg håper inderlig at min positive utvikling fortsetter fremover. Jeg skal gjøre mitt aller beste for at det skjer. Man kan nemlig gjøre en del ting selv også. Jeg har lært meg en del lekser i løpet av livet, og jeg ønsker ikke å gjøre de samme feilene flere ganger. Man må gjerne gå på noen smeller, men jeg forsøker å unngå de samme. Det er en god egenskap. Men som alltid finnes der jo unntak.
Jeg skal jobbe med meg selv på mange plan. En ting er at jeg må jobbe videre i terapien med mine traumer og følelser. Men jeg skal også videreutvikle WeLG Foredrag. Det er spennende måneder som kommer nå, og jeg skal ta en del valg. Jeg håper inderlig at det blir en fin fremgang i arbeidet, og at planen som er lagt faktisk fungerer for meg og min familie. Jeg vil veldig mye, men jeg vil aller mest verne om mine nærmeste og min egen helse. Jeg vil nemlig være en aktiv mamma, og da må jeg legge inn masse tid til hvile og familietid. Vi har kommet oss gjennom mange stormer, og jeg vil være en trygg havn for mine kjære sammen med min ektemann.
Kroppen min må tas hensyn til. Og jeg er svært heldig som nå endelig kan se en fremtid med eget firma som inntektsgrunnlag i tillegg til NAV. For jeg må samarbeide med dem. Jeg klarer ikke å jobbe full stilling uansett. Det er helsen som bestemmer det. Men jeg skal jammen meg kose meg i de prosentene jeg klarer å jobbe. Det er en seier for meg å kunne drifte sitt eget firma, og slipper å forholde meg til en annen arbeidsgiver i hverdagen. Jeg jobber i kulissene med å videreføre planen. Alt kommer på plass etter hvert som tiden skrider frem. Jeg føler meg veldig trygg på at fremtiden skal bli god!
Min kropp har alltid vært en utfordring for meg. Jeg utviklet veldig tidlig trøstespising i barndommen min, og vekten har alltid vært høyere enn det som er bra. Nå har jeg det ganske bra etter en stor prosess med vekttap og endring i livssituasjon. Men jeg kommer nok aldri til å bli helt fornøyd med min egen kropp. For jeg sliter med eget selvbilde etter mange år med mobbing, ydmykelser og trakassering. Det er noe son setter veldig dype spor i et menneske, og det kan være vanskelig å leve med i hverdagen. Jeg har kommet veldig langt i mine prosesser. Men jeg har en del utfordringer når det kommer til egen kropp. Det er vanskelig å skrive eller snakke om. For jeg føler kanskje ikke at folk egentlig klarer å forstå meg. Jeg har en kropp som er skadet etter alle disse årene. Revmatiske plager har satt seg fast, og kroniske smerter er en stor del av hverdagen min.
Jeg er fortsatt overvektig. Men ikke i så stor grad at det er livshemmende. Nå kan jeg være i aktivitet, og jeg finner klær som passer min kropp. Men sårene på innsiden har ikke grodd skikkelig. Jeg kan enda kjenne på de vonde setningene som har blitt gjentatt så altfor mange ganger. Både i oppveksten, men også som voksen. Det er krevende for meg å finne en balanse i livet som passer akkurat meg. For jeg vil føle meg vel, og tenke gode tanker om meg selv og mitt eget utseende. Men så kommer de vonde ordene sigende frem inni hodet mitt. Ord som ikke noen burde fått høre noen gang. De sylskarpe ordene som skapte dype sår i sjelen min. Man kommer ikke gjennom det uten å få dype arr. Jeg må leve med det hver eneste dag. Heldigvis så har jeg gode mennesker rundt meg som støtter og oppmuntrer meg. Men jeg må ta kampen selv.
Psykisk vold er farlig og skadelig. Det er noe som man ikke blir kvitt så lett. Fysiske sår kan gro, og man har ikke lenger den samme smerten. Men det psykiske forsvinner ikke så fort. Jeg vet at mine skader er så omfattende at jeg aldri blir helt frisk. Det er en sorg som jeg bærer inni meg. Det føles veldig sårt og urettferdig. Vi har ikke anelse om hvor mange mennesker som egentlig lever i et skjult helvete på grunn av psykisk vold. Det kan være naboen din, eller venninnen din. Jeg velger åpenhet fordi jeg ønsker å vise andre at de ikke er alene. Vi er så uendelig mange som har lignende opplevelser med oss i ryggsekken vår. Jeg kan ikke gå bakover i tid for å endre min historie. Men jeg kan hjelpe meg selv fremover ved å skape trygge rammer rundt meg og mine nærmeste. Være sammen med mennesker som behandler meg med respekt og kjærlighet. Holde avstand til det som skadet meg. Da klarer jeg å leve et godt liv. Det kommer ikke av seg selv. Jeg må velge det. Og jeg må stå i kampen for å ha en god fremtid!
Vi blogges!
Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!
