I dagens samfunn kan det være vanskelig å akseptere sin egen kropp. For vi blir eksponert for det “perfekte” hele tiden. Det er overalt. Jeg kjenner på det jeg også. Hvordan skal jeg klare å akseptere kroppen min? For jeg vet veldig godt at jeg er større enn jeg burde være. Det er ikke vanskelig for meg å finne negative ting om kroppen min. For jeg har hørt det fra andre i hele skoletiden og i store deler av voksenlivet. Det har satt veldig dype spor, og har faktisk ført til at jeg nå har fått diagnosen spiseforstyrrelse. Det handler ikke om anorexi eller bulimi. Men det handler om den tredje varianten som handler om trøstespising/regulering av følelser ved hjelp av mat. Det handler også om det å hoppe over måltider.
Dette er vanskelig for meg å dele. Men jeg vet at det er på tide. For jeg ønsker å være ærlig med mine lesere. Da jeg fikk diagnosen for noen uker siden, så ble det mange tårer. For jeg fikk endelig en forklaring på hva som egentlig har skjedd med meg og mitt forhold til mat. Jeg har hatt det helt siden skolestart. Det er vondt å tenke på, og det setter i gang følelser inni meg. Det som er aller vanskeligst for meg, det er at jeg kjenner på skam. Faktisk på veldig mye skam. Og jeg føler at jeg burde ha bedre kontroll på mine egne følelser. Samtidig så er jeg fullstendig klar over årsaken til diagnosen. For når man mister selvtillit, selvfølelse og selvbildet sitt som liten jente, så leter man etter noe å trøste seg med.
De siste årene har jeg hatt det under ganske god kontroll. Jeg har en ok vekt i forhold til det som var tilfelle tidligere. Men jeg har hatt noen tilbakefall også. Og jeg begynte selv å se et mønster. Så jeg visste det egentlig før terapeuten sa i fra om diagnosen. Dermed kan jeg faktisk klare å ha det under ganske god kontroll. Jeg kommer til å få oppfølging i tiden som kommer, og jeg vet at det kan bli tilbakefall. Men jeg forsøker å ikke klandre meg selv altfor mye. Det er ikke foreldrene mine sin feil heller. Man kan gjerne være etterpåklok. Men jeg har vokst opp i kjærlighet. Omgivelsene har derimot ikke vært snille mot meg. Og jeg har selv funnet ut at maten kunne stagge følelsene mine.
Jeg håper at min åpenhet kan være til hjelp for både meg selv og andre. For dette er en diagnose som jeg ikke skal skjemmes over. Ved å fortelle om dette så ufarliggjør jeg det. Jeg vil fortsette å være åpen, og jeg skal ikke være redd for å møte noen der ute. Jeg er meg, og jeg er så mye mer enn en diagnose. Så er det sånn at slike prosesser tar tid, og jeg må lære meg å leve med det. Jeg kommer alltid til å ha utfordringer på dette området. Men jeg håper at ved erkjenne det, så kan jeg klare å ta mer kontroll over det. Så vil jeg sammen med terapeuten finne gode løsninger som passer for meg og mitt liv. Jeg velger å fortelle det til dere som leser, og jeg håper at det blir behandlet med respekt. For dette er sårt og vanskelig for meg. Men jeg må lære meg selv at jeg fortsatt er Wenche.
Vi blogges!
Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!
Jeg har den siste tiden fått litt mer avklaring på hva som skal skje i årene som kommer. Særlig med tanke på det som handler om jobb. Jeg kommer til å bli 100% uføre i løpet av året. Men nå er jo heldigvis reglene slik at man kan tjene litt utenom allerede nå. Dermed kan jeg fortsette med mine konserter og musikkplaner, Youtube og blogg. Det har tatt meg litt tid å akseptere uførheten, men jeg er faktisk ganske lettet. For det er en stor belastning å komme seg gjennom slike prosesser. Jeg ser virkelig frem til at ting roer seg ned. Da kan jeg fokusere på det som gjør meg godt. Og jeg kan endelig ha fokuset mitt på musikken. Det er noe som jeg har lengtet etter siden barndommen. For jeg visste veldig tidlig at jeg ville stå på en scene.
Det høres kanskje litt rart ut. Men jeg er glad for at avklaringen kommer på plass nå. Da kan jeg endelig bruke tid på å komme meg skikkelig på beina igjen. Når man hele tiden stresser med alt som har med lønn og inntekt, så er det godt å vite at man kan få en trygd hver måned. Og heldigvis er alle instanser enige i dette. Jeg merker at det gjør meg roligere, og jeg slapper mer av. Det er viktig for helsen min. Musikken skal hjelpe meg videre i det tempoet som passer meg. Jeg har noen planer i nær fremtid, og så skal jeg jobbe langsiktig. Med tiden så håper jeg at mange av dere vil kunne lytte til min musikk. Jeg skal gjøre de tingene som gjør meg godt. Nå er det veldig kjekt å jobbe med Youtube, blogg og musikk. Så det er det som får aller mest oppmerksomhet fra min side nå.
Jeg skal kose meg med å lage ulike videoer til kanalen min. Det er noe som jeg liker veldig godt, og som jeg lærer masse av. Det er kreativt arbeid som holder meg i aktivitet. Så tar jeg fri i helgene med god samvittighet. Det passer ikke for meg å kun sitte stille her hjemme. Jeg må holde meg i aktivitet, og gjøre kjekke ting. Da opplever jeg mestring, og jeg kan kose meg samtidig. Nå har jeg i hvert fall en god følelse inni meg, og jeg gleder meg til årene som kommer nå!
Vi blogges!
Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!
Jeg kan merke at jeg har endret meg på en del områder den siste tiden. Det handler en del om hva som jeg egentlig trenger for å føle meg trygg. For jeg vil så gjerne være tryggere i meg selv. Så jeg forsøker hele tiden å ta valg som gjør meg godt på lang sikt. Det er viktig at jeg kan finne en trygghet inni meg selv. Og at den faktisk kan holde meg rolig. Jeg har nemlig en tendens til å bli veldig urolig når jeg er reise. Det fikk jeg erfare nok en gang. Kroppen reagerer veldig sterkt på endringer, og jeg fikk kjenne på masse smerter og utmattelse. Det var nesten litt skremmende å kjenne hvordan energien bare forsvant.
Når jeg er i andre settinger enn det som er vanlig, så går kroppen min i alarmmodus veldig kjapt. Det er noe som jeg må øve meg på. For jeg vil veldig gjerne kunne delta på ulike ting i fremtiden. Men jeg må finne ut hva som skjer med meg. For det er ikke kjekt å bli så dårlig når man egentlig skal kose seg. Jeg føler likevel at det er en utvikling på gang. For jeg legger merke til hva som trigger meg. Det kan være småting som velter et stort lass. Sånn er det bare. Min kropp er ikke frisk, og jeg trenger stor grad av forutsigbarhet i livet mitt. Å eksponere meg selv vil på sikt gjøre meg sterkere. Det er noe som jeg har fundert litt på. Men jeg vil videre, og tar de små stegene som jeg klarer.
På noen områder er jeg tryggere enn før. Det handler om at man opplever mestring, og selvtilliten på det området øker. Men jeg skulle jo ønske at det kunne bli bedre i løpet av kort tid. Det tror jeg ikke lenger. For jeg kjenner meg selv, og vet at nå er det små steg som gjelder. Jeg klarer ikke å ta for mange prosesser på en gang, og må velge ut mine kamper. Jeg tar en dag om gangen, og gjør mitt aller beste for å lage fine dager. Når man lever med psykiske diagnoser, så er det viktig å være tålmodig. Diagnosene er ikke det som skal definere meg som person. Men jeg må ta dem med i hele bildet. For de er en del av meg om jeg liker det eller ikke. Livet har gitt meg smeller som har satt dype spor. Men jeg gir ikke opp!
Det var ubeskrivelig deilig å komme hjem til eget hus etter noen tøffe dager i Oslo. Som dere vet, så har jeg deltatt på mitt siste Ledermøte som fylkesleder. Det var litt vemodig å takke for seg, men jeg kjenner at det er helt riktig avgjørelse. Jeg har rett og slett ikke helse til å drive med så mye frivillig arbeid. Nå venter noen travle uker ute Mars, og så er det en roligere tilværelse som venter på meg. Det ser jeg frem til, og jeg har kjekke planer som jeg gleder meg til å gjennomføre. Jeg fikk mange gode klemmer fra kollegaer i dag, og det varmet hjertet mitt. Jeg er ganske sikker på at Mental Helse kommer til å ha en stor plass i livet mitt. Men akkurat nå så holder det å delta på lokalplanet.
Vi fikk dra hjem i et nydelig vær, og flyturen gikk veldig fint. Jeg sovnet faktisk litt, og det var godt med en liten hvil. Det var en fin kjøretur hjem, og utrolig deilig å møte ungene mine igjen. Kofferten er allerede pakket ut, og satt bort. Det er så deilig å komme hjem. Det ble rett i pysjamasbuksen og koseklær. Jeg skal ta livet helt med ro nå i kveld, og ikke stresse med noen verdens ting. Det blir kjekt å komme i gang med en ny uke. Jeg har noen planer, men det er ikke en veldig stressende uke. Det vet jeg nemlig at jeg ikke makter uken etter en slik påkjenning som dette har vært. Jeg gleder meg allerede til musikkterapien i uken som kommer. Den trenger jeg nå. Jeg har fått nyttige tips når det kommer til å oppnå drømmen om egen plate.
Jeg er takknemlig for alt som jeg har opplevd de siste dagene. Takk til alle som var tilstede, og som viste omsorg til meg. Min kropp har streiket så kraftig at jeg måtte ta hvilepauser i dag også. Men jeg satser på at det roer seg ned nå som jeg har kommet meg hjem igjen. Ha en fin søndagskveld, og nyt de gode øyeblikkene i livet!
Da er vi kommet til søndag, og det er klart for de siste timene her i Oslo. Jeg har fått hvilt godt på rommet både i går på kvelden og i natt . Jeg kjenner at det skal bli veldig godt å komme hjem igjen i ettermiddag. Det er heldigvis ikke så veldig lang reisetid. Vi avslutter her med lunsj kl 12, og jeg drar med fly kl 15.00! Jeg gruer meg litt til å ta farvel med denne flotte gjengen. Men alt til din tid. Det skal bli godt å slippe ansvaret når mars overstått.
Det har vært lærerikt, og det har vært slitsomt denne gangen. Kroppen min streiker, så det er på tide med hjemreise nå. Jeg savner ungene mine, og gleder meg til å se dem senere i dag. Uheldigvis så er min kjære mann allerede dratt på jobb når jeg kommer hjem. Så han ser jeg nok ikke før neste helg. Jeg ser frem til det, og så skal jeg komne meg fint gjennom uken. Det er herlig å vite at jeg har kjekke avtaler planlagt allerede. Ha en fin søndag!
Nå er dagen snart over, og det er jeg glad for. Det har vært en lang og intens arbeidsdag her på Gardermoen. Vi begynte med frokost kl 8, og møtet varte fra 9-17.30. Jeg forsøkte å gjøre mitt aller beste. Men jeg måtte i løpet av ettermiddagen ta 20 minutters pause. Jeg valgte å ta smertestillende, og ligge litt på senga. Hele kroppen streiket, og jeg følte meg veldig sliten. Nå har jeg heldigvis fått hvilt litt før middagen. Men kroppen min er ikke særlig fornøyd. Så etter middag blir det rett i seng.
Å leve med kroniske smerter er ikke kjekt. Jeg har en sterk vilje, så jeg får til mye. Men i dag ble jeg rådet til å legge meg litt. De rundt meg ble bekymret for helsen min. Jeg skal derfor ta en tidlig kveld! Det er godt å kjenne at vennene i Mental Helse bryr seg om meg. Jeg kommer til å savne dem
Når man skal klare å holde ut en hel helg på møter, så må jeg passe på meg selv. Og denne gangen kan jeg faktisk si at jeg klarer å ta hensyn til egen helse. Når middagen er over, så har jeg tatt kvelden. Jeg trenger masse hvile. Men jeg klarer å fungere ganske godt. Jeg merker at det er krevende å holde formen oppe både fysisk og mentalt. Men så er stemningen god, og jeg har gode venner her. Vi har kost oss med god mat, og hyggelig prat. Vi har faktisk vært flinke til å ta pauser i dag. Det passer meg bra!
Jeg skal jobbe aktivt disse dagene , og gjøre mitt aller beste. Jeg håper at kroppen min faktisk holder. Revmatismen er fremme og hilser på. Det er ganske mye smerter, men jeg klarer å holde det i sjakk. Mentalt så handler det aller mest om at jeg blir sliten av å fokusere. Jeg tar en dag om gangen. Siste gang jeg er her som fylkesleder.
En travel fredag går mot slutten. Det har vært en fin dag med mange inntrykk. Vi har gjennomført første dag av årets første Ledermøte i Mental Helse her på Gardermoen. Det er alltid veldig koselig å møte igjen venner. Og vi har spennende saker på programmet. Viktige diskusjoner om sentrale saker har vært lærerikt for min del. Jeg føler meg jo fortsatt litt ny selv om min periode som fylkesleder snart er over for meg. Jeg kommer nok til å savne alle de nye vennene mine. Men vi kommer nok til å møtes igjen en vakker dag.
Nå er vi samlet her på Gardermoen helt frem til søndag. Det er krevende dager, og jeg holder meg i aktivitet. Når man er med på slike samlinger, så er det viktig å ta godt vare på seg selv. Det handler for min del om å spise og drikke godt. Jeg må passe på at energien ikke tar slutt før det er kveld. Men jeg kommer til å trekke meg tilbake etter middagen. For jeg orker ikke å være oppe til langt på natt lenger. Noen ganger må man rett og slett bare innse at kroppen trenger mer hvile. Det er alltid deilig å legge seg etter slike dager som dette.
Jeg ser frem til å lære masse nå i helgen. Det er alltid noe som man ikke visste, eller som man ikke hadde tenkt på. Jeg skal i hvert fall gjøre så godt som jeg bare kan. Ta en dag om gangen, og holde humøret oppe. Så regner jeg med at der blir latter og moro også underveis. Jeg mener at det er viktig å beholde det gode humøret når man er mange. Det smitter nemlig, og kan skape en god stemning og atmosfære. Jeg er takknemlig for at jeg får være med her, og gjøre en innsats for Mental Helse Vest Agder!
