I dag må jeg skrive ett innlegg som jeg aldri hadde trodd skulle komme. Endelig skulle jeg, min kjære og mine barn , vår familie, få feire vår kjærlighet! Bryllupsdatoen vår, 4.juni 2016, ble satt for lenge siden. Barna har vært så glade, vi har vært så glade, og hele familien vår har støttet oss. Vi skulle få legge alt det vonde bak oss, og kun feire vår kjærlighet!
Alt er planlagt. Kirke er bestilt, lokaler leid, ringer inngravert, kjole og klær er klar, alle gjestene kunne komme til denne datoen! Alt var i skjønneste orden. Helt frem til mandag denne uken. Da fikk jeg vite fra skatteetaten at siden det var mindre enn 2 år siden jeg ble offisielt skilt, så måtte min xmann signere ett dokument for at jeg skulle få lov til å gifte meg. Etter 17.juni 2016 kam han ikke stoppe oss. Jeg fikk en vond magefølelse med en gang.
Både familiemedlemmer og venner av meg har forsøkt å få ham til å signere. Vårt brudd var sårt, smertefullt og konfliktfylt. Min xmann er dessverre så full av bitterhet og hat, at han har valgt å ikke signere papiret. Dermed får ikke vi gjennomføre bryllupet vårt som planlagt! Jeg har blitt ydmyket og trakassert hele mitt voksne liv av denne mannen. Han benyttet sin siste mulighet til å bruke makt over meg.
Det er ikke naturlig for meg å henge ut andre mennesker. Men nå er min grense nådd! Jeg lar meg ikke bli behandlet på denne måten! Dette sårer ikke bare meg! Det sårer og smerter min kjæreste, som har valgt å leve livet sitt sammen med meg! Som elsker meg så høyt at han tåler å stå i stormen med meg! Det sårer barna mine! Det sårer våre familier! Mine foreldre støtter meg fullt og helt i avgjørelsen om å skrive dette her!
Når ett bryllup plutselig blir utsatt, begynner folk å prate! Denne gangen kan de i hvert fall prate om sannheten! Jeg og min kjære elsker hverandre! Vi kommer til å finne en ny dato så raskt som mulig! Vårt forhold er ikke i fare! Sammen skal vi ta vare på barna. Vi skal komme oss gjennom denne stormen også! Sammen med familiene våre, kommer vi til å snu hver stein for å løse dette på best mulig måte!
Jeg ber om forståelse for at vi har vanskelige dager akkurat nå. Jeg har nå kjempet siden høsten 2012 med å komme videre i livet! Min xmann fortjener ikke spalteplass på min blogg, så der vil ikke bli flere innlegg angående ham. Jeg ber også om at eventuelle negative reaksjoner blir rettet til meg, og ikke min familie som bor i samme by som min xmann. Upassende kommentarer på bloggen vil bli slettet.
Hvor går egentlig grensene for voksne mennesker? Når går det for langt? Når er det på tide å legge fortiden bak seg, og ikke la bitterhet og hat få vinne over sunn fornuft? Når er det nok? Når skal man få lov til å gå videre i livet?
Jeg fatter ikke hvordan enkelte mennesker kan bli så utrolig fulle av hat og bitterhet, at de gjør alt de kan for å få hevn. Selv om det til syvende og sist går aller mest utover dem selv! Det er faktisk skadelig for den som sitter og skaper kvalm. Ikke bare for den som blir utsatt for det.
Det gjør meg bare ufattelig trist. Det er tragisk at det kan ende slik. At man ikke unner andre å komme videre i livene sine. At man graver seg ned i gammel dritt, og ikke slipper taket i det gamle. Det er en menneskerett å få leve videre! Det er lov å starte på ett nytt liv! De menneskene man forlater på sin vei, har ikke lov til å holde deg igjen!
Jeg er blant dem som har måttet kjempe hardt for å komme løs fra fortiden. En fortid som har vært nådeløs og smertefull. Jeg kjemper den dag i dag! Jeg kommer aldri til å gi meg! Jeg har fått en ny mulighet, og den har jeg tenkt å benytte meg av! Ingen fra fortiden skal noen gang få klare å stoppe meg fra å leve livet mitt! Ett liv jeg selv styrer! Ett liv fylt med kjærlighet og respekt! Et liv fylt med mennesker som gir meg kjærlighet og varme! Som elsker meg akkurat slik jeg er!
