Når angsten kommer krypende….

Noen dager kommer angsten krypende frem fra sitt skjulested. Den åler seg frem som en stille slange, og fester plutselig grepet. Den strammer til, slik at du føler pusten forsvinner. Du blir lamslått, og klarer ingenting. En iskald følelse sprer seg i kroppen. Noe annet enn deg selv tar kontrollen ett øyeblikk.

Andre dager holder angsten seg langt borte. Du husker nesten ikke selv at den faktisk eksisterer! Du lever livet ditt helt normalt, og fikser livet akkurat som alle andre. Du jobber, er sosial, trener. Lever akkurat som alle andre. Ingen kan se på deg at du av og til får besøk av angsten. Du prater løst og ledig med mennesker, er smilende og glad.

Slik er det å leve med Post traumatisk stress. Slik er det å kjempe hver dag for å overvinne gamle traumer. Slik er det for meg. Jeg kan virke tøff og modig. Være utadvendt og blid! Men de dagene /øyeblikkene angsten kommer på besøk, da er det tøft.

Jeg er heldig. Jeg har aller flest gode dager! Jeg er i jobb, og mestrer det helt fint! Det blir færre og færre dager som er vanskelige. Men dere skal vite at mennesker som meg, de finnes overalt. Mennesker som hver dag må kjempe litt ekstra for å få lov til å ha ett godt liv! Derfor er jeg åpen om det. Jeg er et like godt menneske som alle andre, selv om jeg innrømmer at angsten kommer på besøk! Men det viktigste for meg er at angsten kommer bare på besøk, den får ikke lov å bo hos meg!

Så kom der en motbakke…

Så kom der en ordentlig motbakke i livet mitt igjen! En motbakke som kjennes bratt og ganske vanskelig å komme til toppen av! En motbakke som jeg ikke så skulle komme, men som plutselig kom rett i ansiktet mitt. Den er ikke lett å komme over.

Men jeg er i gang med forsere den. Jeg kommer til å klare det. Uansett hvor mange tårer som kreves, eller hvor mange søvnløse netter som kommer på grunn av den. Jeg skal komme over den, og jeg skal stå på toppen og se en flott utsikt! En fremtid som ingen kan ødelegge for meg!

Jeg kjenner på hele meg at det krever mye energi å klare denne hindringen som har dukket opp. Jeg kjenner at jeg sliter med masse følelser. Men det jeg kjenner aller mest, er en indre stahet som ingen kan ta ifra meg. Jeg fortjener mye bedre enn det som skjer i livet mitt akkurat nå. Jeg er sterk nok til å kjempe imot det. Selv om det krever hele meg fra innerst til ytterst!

Jeg har en familie som verner om meg og mine kjære. Jeg får støtte og omsorg fra familie og venner. Jeg er ikke blitt syk. Men det har dukket opp problemer som henger sammen med min fortid. Men det skal ikke få knekke meg!

Bryr du deg om hva andre tenker?

Mange ganger lurer jeg på hva andre måtte tenke om meg? Synes de jeg er helt på bærtur? Synes de jeg er dum? Mener de at jeg burde gjøre ting annerledes? Mener de at jeg kler meg feil? Mener de at jeg er for tykk?

Hodet mitt fylles lett opp av negative tanker om meg selv! Det er mye lettere å tro at mennesker snakker vondt om meg, enn at de skryter av meg! Jeg forventer sjelden å få ros! Jeg regner liksom med at folk har en annen oppfatning enn det de egentlig har! Jeg er liksom klar til å ta imot negative meninger!

Slik tenkte jeg også da jeg startet bloggen min! Jeg var helt sikker på at jeg kom til å få mye pes. Jeg var sikker på at nett trollene vil komme raskt og brutalt. Jeg vet de finnes der ute! Men det jeg ikke forventet har skjedd. Jeg har fått mye ros! Jeg har fått personlige meldinger fra flotte mennesker som takker for at jeg skriver!

Jeg har i mange år vært på scenen som solosanger! Jeg liker det kjempegodt! Det er en deilig følelse å stå på scenen, og formidle noe til publikum! Helt til applausen kommer. Da blir jeg helt satt ut, og vil aller helst synke ned i ett stort hull! Å ta imot applaus har alltid vært tøft for meg. Jeg er selvfølgelig evig takknemlig for applausen, men jeg blir så berørt at det stopper litt opp for meg! Det blir på en måte mer positivt enn jeg klarer å ta imot.

Jeg har måtte lære meg å si takk! Å klare å ta imot ros på en fin måte! Når mennesker gir meg ros for bloggen, øver jeg meg på å si takk. Jeg forsøker å ikke bli så flau, men rette meg opp i ryggen, og si TAKK!

Hvis du tenker slik som jeg ofte gjør, så har vi en jobb å gjøre! Vi må slutte å tenke så negativt om oss selv! Vekk med janteloven! Husk at det du tror de mener, slettes ikke trenger å være realiteten! Gi deg selv en sjanse! Ha troen på deg selv!

Trening gir livet energi!

Takk og lov for at jeg har oppdaget trening! Jeg er så takknemlig for at jeg ha klart å komme over den store terskelen, og tørr å trene sammen med andre! Jeg blir så mye lettere i kropp og sjel når jeg får trent! Jeg blir i bedre humør! Kroppen får mer energi! Vanskelige tanker holdes borte en stund! Det er så deilig med ett friminutt vekke fra vonde minner og tanker!

Jeg klarer endelig å jogge! Det er så stort for meg! Jeg føler meg så mye lettere i kroppen! Om jeg løper på stranden, eller på stiene i Furulunden, så nyter jeg det! Det er selvfølgelig tungt, men jeg er så glad for at jeg endelig klarer det! Tenk at jeg klarer å løpe! Det gjør meg stolt! Jeg har hatt en enorm fremgang det siste året!

Jeg skjemmes ikke over å innrømme at jeg har mentale utfordringer. Jeg er stolt over at jeg fungerer veldig bra i hverdagen tross en vond fortid. Jeg er stolt over at jeg istedenfor medisiner, klarer meg fint med trening! Når jeg trener, rensker jeg hodet! Jeg gir kroppen positive impulser! Jeg bruker krefter, og blir sliten på en god måte! Det gir meg troen på en god fremtid med god helse!

Jeg er sterk. Sterk i kroppen. Styrkeøvelser gjør jeg veldig bra! Men jeg har blitt sterkere i hodet også! Jeg står enda stødigere når privatlivets stormer herjer! Jeg har fått en rakere holdning, og ser ikke ned i bakken lengre! Jeg er mye mer sikker på meg selv! Det er deilig å endelig tørre å tenke godt om seg selv!

Husk på at du trenger ikke bli en atlet for å lykkes med trening! Finn dine mål, og jobb utfra hva du ønsker å oppnå! Vi trenger fysisk aktivitet, det er viktig for vår fysiske og psykiske helse! Ta deg en luftetur! 30 minutter holder! Kan jeg, så kan du!!

Min dag i dag!

Så er bursdagen min her. Jeg er blitt 39 år gammel. Det er blitt 39 år med mange oppturer og nedturer. Jeg er på beina, og i gang med dagen. I går var jeg nede for telling, men det tillater jeg meg ikke i dag!

Jeg er klar i treningstøyet, og skal starte dagen min på Meir trening i Furulunden om kort tid. Det skal gjøre godt å få ut litt stim av denne kroppen her. Onsdager betyr tøffe avtaler for meg, og det gjelder også i dag. Jeg manner meg opp, og forsøker å ha en positiv innstilling.

Takk for alle gode ord etter innlegget mitt i går kveld. Det varmer meg i hjertet! Takk for støtte og omsorg! Det hjelper meg i gjennom veldig tunge dager for tiden. Ha en fin dag, så prates vi!

Hvordan skal jeg klare det?

Jeg skulle ønske at fortiden ikke gjorde så innmari vondt. Jeg skulle ønske at jeg kunne trykke på en delete knapp, og så var traumene mine borte. Jeg skulle så inderlig ønske at alle flashbackene kunne slutte å komme. Jeg vil ha fred. Jeg vil slutte å bli minnet på alt det vonde. Jeg vil at hjernen min skal gi fred. Jeg vil ikke at alt det vonde skal ta så mye plass i livet mitt.

Noen dager slår fortidens vonde minner meg så hardt i magen at jeg føler pusten forsvinner. Jeg kan synke sammen, og gråte i timevis. Jeg kan være ute av drift. Jeg føler på en stor sorg og smerte over alt det vonde jeg har opplevd. Særlig alt det vonde i voksen alder. Angsten kommer sterk og vond. Noen dager er den overveldende. Noen dager føles det bare helt tomt.

Jeg har vært åpen om dette til omgivelsene i mange år allerede. Det har vært et viktig steg for å komme ut av alt det vonde, og for å fungere godt i hverdagen! Heldigvis er ikke alle dagene like vonde. Jeg får god støtte og hjelp fra familie, og fra det offentlige. Jeg har erfart at åpenhet åpner dører. Åpenhet gir støtte. Åpenhet gir hjelp.

Men åpenhet skremmer også mange. Mange har forsvunnet i løpet av årene. Det er vondt når man åpner seg opp, og menneskene ikke tror på det du forteller. Jeg er glad for at familien min støtter meg. Jeg har en kjæreste som er helt fantastisk. Jeg har to nydelige barn, som trenger en sterk mamma.

Jeg håper jeg ikke skremmer dere når jeg deler dette. Detaljene om mine traumer fra voksen alder, velger jeg å holde for meg selv. Men dere skal vite at bak min “tøffe” fasade, er der en sjel med store sår. Sår som har tynne skorper. Sår som ikke er helt leget. Men de gror! De gror innenfra og ut! Det vil til slutt gjøre meg hel igjen!

Sliten…

Visse dager er jeg så innmari sliten. Jeg våkner liksom aldri til live! Kroppen stritter imot, og vil bare ha hvile! Sofaen skriker etter meg! Jeg har bare lyst til å legge meg ned, lukke øynene og sveve inn i drømmeland! Det kjennes ut som hver muskel i kroppen ikke vil lystre! Batteriet er bare plutselig nesten tomt! 

Jeg tror ikke jeg er den eneste i verden som har slike dager! Og heldigvis fungerer jeg godt i hverdagen! Jeg er i jobb og fysisk aktivitet! Men noen dager sier likevel kroppen ifra! Da er det faktisk ganske viktig å lytte til hva kroppen sier! Det betyr ikke at jeg kaster inn håndkleet, og blir værende på sofaen resten av dagen! Men det betyr at jeg må ta litt mer hensyn til kroppen i en periode! Gi kropp og sjel tid til å ta seg litt inn igjen!

Veldig mange av oss sliter med kroniske sykdommer som gir oss plager ingen andre ser! Vi må kanskje holde ett litt roligere tempo enn andre i hverdagen! Men vi fungerer fint allikevel! Jeg er heldig som klarer fint å jobbe, og være aktiv! Det er ikke sånn for alle. Jeg håper at vi har plass i samfunnet til alle sammen! At vi er rause mot hverandre, og lar folk få ta ting i sitt tempo. Det skal ikke være tabu å innrømme at man må ta det litt roligere enn man egentlig ønsker!

Forsøk å ha i minne at de som ikke klarer å jobbe, mest sannsynlig har en årsak til det. Ikke gå ut ifra at de er late. Noen få personer er direkte unnasluntrere, men mesteparten har en årsak som de ikke kan styre over. Jeg kjenner mange unge mennesker som av helsemessige årsaker går hjemme. De ønsker det ikke, men helsen holder ikke! De opplever ofte å bli uglesett, eller baksnakket! Selv om de ikke har synlige symptomer, så har de  faktisk mye smerter i hverdagen! Ikke døm dem! Vær heller en god venn, og vis dem omtanke!

En evig kamp!

Ganske ofte føles livet mitt som en evig kamp. Jeg er veldig ofte nødt til å ta viktige kamper for at livet skal fungere! Kamper som er lange, smertefulle og som ikke vil ta slutt! Det hender jeg blir ganske motløs, og tom for krefter! Jeg får ofte høre at jeg er tøff. Modig og tøff.

Jeg kjemper for det jeg tror på. Jeg kjemper for de viktigste i livet mitt. Jeg kjemper for at alle rundt meg og meg selv skal ha ett godt liv! Jeg er ikke redd for å kjempe, når det er så viktige årsaker til det. Da gir jeg meg aldri! Jeg kan i perioder bli veldig tappet og sliten, men jeg gir aldri opp! Livet er altfor viktig for meg! Og jeg vet at jeg klarer å få det til!

Det er viktig å kjempe for det du tror på! Man skal kjempe for ett godt liv! Man skal ikke være redd for å si hva man mener! Jeg går igjennom ild for den nærmeste familien min! Jeg bretter opp ermene, og er beredt til å jobbe hardt! For målet er det viktigste! En trygg og god fremtid for meg og mine nærmeste!

Plutselig traff jeg!

I løpet av det siste døgnet har over 3000 mennesker vært innom blogginnlegget mitt angående Jan Thomas og kroppsfokuset. Og det leses stadig av nye mennesker! Jeg visste at når jeg trykket på publiser knappen så var det muligheter for litt respons! Men det ble mye mer enn forventet på veldig kort tid! Det kiler litt i magen, for jeg synes det er veldig mange mennesker!

Fokus på kropp kontra indre selvtillit berører tydeligvis folket! Jeg satte ett skråblikk på det inntrykket jeg fikk av hans tv opptreden. Tydeligvis har mange samme oppfatning som meg! Jeg har fått kommentarer, mest positive og noen få negative! Takker for begge deler!

Jeg er opptatt av at selvtillit skal komme innenfra! Uansett kropp og utseende skal man være trygg på seg selv og sin identitet! Trening er absolutt ett pluss, men ikke basere hele livet på hvordan kroppen ser ut! Jeg er ydmyk over reaksjonen og mottakelsen! Det er stas å føle at man treffer iblant, det skal jeg innrømme! Takk for alle som støtter opp om bloggen min, og deler mine innlegg!