De aller viktigste oppgavene jeg har lyst å jobbe med i fremtiden handler om psykisk helse! Manglende kunnskap og gamle fordommer gjør at vi som lever med psykiske diagnoser ofte møter mer motgang enn det som er riktig. Veldig mange mennesker har ikke den kunnskapen som behøves for å kunne forstå hva en psykisk diagnose innebærer, eller hvordan diagnosen eventuelt påvirker vår hverdag! For det er veldig individuelt fra person til person. Noen har kanskje en diagnose som i seg selv er alvorlig, men er allikevel ikke så sterkt preget av sykdommen som mange tror. Og det er lett for å bli slik at man tar for mange under samme kam, og tenker det sammen om alle. For meg er det viktig å poengtere at man er ikke bare en pasient. Man er et menneske. Et menneske med masse ressurser, hver på sin måte. Vi har alle sammen noe å bidra med, stort eller lite!
Vi har kommet langt i forhold til fordommer. Heldigvis så er ikke psykiske diagnoser så stigmatiserende som tidligere. Det er godt å tenke på. Men vi har likevel en lang vei å gå. Men jeg er sikker på at dersom man kommer frem med mer kunnskap, så vil samfunnet rundt oss akseptere oss mer som en ressurs. Det er ikke slik at jeg blir kjempepopulær fordi jeg skriver åpent om min psykiske helse. Mange vil helst ikke at jeg skal snakke høyt om det. De vil at jeg skal holde det for meg selv. Men jeg vil ikke godta at det skal stenges så mange dører for meg fordi livet har gitt meg en bagasje som har medført Post Traumatisk Stress Lidelse.
Jeg har valgt å blogge, og jeg har valgt å holde foredrag. Jeg vil bruke min stemme i det offentlige rom til å gi mer kunnskap ut til samfunnet. Jeg vil vise at der finnes masse ressurser i mennesker som har en utfordring i livet! Det koster å gjøre det, og jeg har sommerfugler i magen innimellom. I neste uke kommer der et ut en ny utgave av Løvetannavisen. Jeg har fått æren av å skrive et leserinnlegg der. Jeg står frem med navn og bilde, og skriver om min hverdag med en psykisk lidelse. Avisen blir spredd til 68 000 husstander, og selvfølgelig også her på internett. Det er spennende, og jeg kjenner det i magen. Men jeg er villig til å vise dere at jeg finnes her, og at jeg er i full stand til å leve et godt liv, og være i jobb. Jeg vet det vil komme reaksjoner, både positive og negative! Men jeg står stødig, og er klar for å ta det som måtte komme! Jeg har jobbet hardt med innlegget, og gått noen runder med meg selv. Det blir spennende å se hva som skjer etter at det kommer ut i neste uke! Jeg har bestemt meg for å satse. Jeg tar fart, og gjør mitt ytterste for å nå frem med mitt budskap. Jeg er glad for hver gode kommentar jeg får, og all støtte varmer mitt hjerte. Nå starter kanskje en reise i livet mitt for alvor. Jeg er klar for å se hva som skjer videre!
Det var nesten ubegripelig å lese nyheten om at en liten gutt hadde blitt avkledd og hengt opp ned mens han var på skolens område. Det gjør vondt innerst i sjelen å lese om slike hendelser. Noen ganger lurer jeg virkelig på hvordan verden vår har blitt. Barn som lynsjer små barn. Hva er det som gjør at barna gjør slikt mot et annet barn. Hva er det som gjør at barn må oppleve slike hendelser. Mobbing er et stort problem, og det må jobbes beinhardt med fremover. Jeg føler med dem alle sammen. Dette må være aldeles grusomt å oppleve for de involverte. Jeg håper virkelig at får all den hjelpen de trenger fremover.
Men det gjelder ikke bare offeret og hans familie. Jeg tenker like mye på den gjengen som har utført denne ugjerningen. Det er viktig at de også blir sett, og får den nødvendige hjelpen til å komme på rett spor i livet. Og jeg vil tro at foreldrene deres heller ikke har det så greit med denne saken hengt ut overalt. Jeg ble sterkt mobbet selv i mange år. Og jeg kan med hånden på hjertet si i dag at jeg er ikke bitter på de barna som mobbet meg gjennom hele grunnskolen. Men jeg er mer bitter på de voksne som ikke grep inn, og ordnet opp mellom oss. Å komme til kjernen av problemene i Alta blir utrolig viktig, og at alle involverte får den hjelpen og oppfølgningen som behøves. For dette må tas med roten. Dette har gått så altfor langt. Det må stoppes umiddelbart!
Slike saker gjør sterkt inntrykk hos oss. For de er så til de grader uholdbare å godta. Men hver eneste dag, på hver eneste skole, opplever barn å bli mobbet fysisk eller psykisk . Noen av dem blir aldri sett. Noen av dem bærer det for seg selv i mange år. Det setter dype spor. Og det er umenneskelig. Vi kan ikke lukke øynene for denne virkeligheten. Store ressurser må settes inn i skolen, og der skal være en nulltoleranse som faktisk blir overholdt i praksis’, og ikke bare på papiret! Akkurat nå er alle berørte over denne sterke saken, men den må ikke bli glemt! Vi må ikke legge det i en skuff, og bare gå videre. Vi må jobbe beinhardt i alle ledd for å få bukt med mobbingen.
Et lite barn er blitt avkledd. Hengt opp ned til lynsjing. Det er så fryktelig. Jeg kjenner jeg blir både trist og sint. Og når foreldrene sier at de fikk en liten SMS med beskjed, så blir jeg ganske oppgitt. For jeg tror nok det hadde vært mye lurere å ta seg tid til en liten telefonsamtale. Jeg håper at dette blir en solid vekker. Vi må ikke tro at skolegården er mobbefri. For det er den ikke. Vi må jobbe i hvert enkelt hjem for å gi våre barn de holdningene som behøves for å behandle andre mennesker med respekt!
Høsten er for meg en deilig tid. Frem med varme klær, og lune skjerf. Koselige kvelder under pleddet med fyr i ovnen og lun stemning. Utenfor er det flotte høstfarger, og naturen kan være både rå og fin samtidig. Kald vind som river i huset, og som kan gå gjennom marg og bein. Da er det ekstra godt å være inne. Jeg liker ikke å fryse, så det blir lag på lag med klær og varme skjerf hele dagen. Behagelige strikke gensere eller lange cardigans er favorittene mine. Ullsokker på beina er blitt et must for meg. Strikketøyet er kommet frem, og det blir mange kvelder med hobbyer. Jeg elsker høsten mer og mer.
Å gå en skikkelig treningstur når høstvinden kommer mot deg, er så deilig! Man får liksom naturen rett i ansiktet, og kjenner at man lever ordentlig. Ta litt muskler i bruk for å holde balansen når man står mot vinden. Da forsvinner mange vonde tanker. Da fyker de avgårde langt bort fra mitt sinn. Før var jeg livredd for å være ute i dårlig vær. Nå klarer jeg det helt fint. Gode klær, og en varm dusj når man kommer hjem. Da er det ikke så viktig hvordan været egentlig er rundt oss.
Jeg har blitt så utrolig glad i Furulunden. Jeg finner en så deilig ro der nede. Jeg kan trene hardt sammen med andre, eller jeg kan ta meg en treningstur helt alene. Kombinasjonen av stier, skog og sjø er helt magisk. Å vandre litt på en sandstrand helt alene en tidlig morgen er gull verd. Da snakker man om å starte dagen på verdens mest nydelige sted. Frisk luft gir balanse i livet.
Mange ganger har jeg møtt mennesker som tar masse plass. De snakker gjerne svært høyt, gestikulerer masse med hender mens de prater. De ser ut som at de eier hele verden, og at de er verdens tøffeste! De takler jobb og karriere. Det er ofte fin fasade med flotte hus og dyre biler. Ingenting er et problem. Alt kan løses, og de virker som å ha absolutt alt sammen på stell. Men det er ikke nødvendigvis slik som det ser ut som i sosiale medier. Selv den aller tøffeste har sin sårbare side! Det som er inni oss samsvarer ikke alltid med det som vi ser utad. I mange tilfeller har jeg erfart at de som virkelig tar masse plass, de lager det bilden for å kamuflere på sår på innsiden. For å dekke over en skjørhet som de ikke ønsker å vise offentlig. Det er selvfølgelig helt lovlig å velge sin egen strategi på livet sitt. Men for meg er det blitt viktig å være ekte. Å vise den ordentlige Wenche. Ikke pynte på for å skjule hvem jeg egentlig er. For jeg er god nok i massevis slik som jeg er. Og det er vi alle sammen på hver vår unike måte.
Det er ikke alle som liker at man velger å være åpen om de vanskelige tingene i livet. Noen synes det er idiotisk av meg å skrive om eget liv og egne erfaringer. Greit det, så ikke gidd å les bloggen min da! Det er faktisk helt frivillig! Ingen tvinger deg. Jeg har mitt liv og mine erfaringer. Det har gjort meg til den personen jeg er i dag. Både på godt og vondt. Noen liker meg. Noen liker meg ikke. Det er helt greit, for jeg liker heller ikke alle som jeg møter eller leser om. Men ingenting skal hindre meg i å være meg selv fullt ut. Jeg velger å fortelle dere litt om hva som skjer i livet. Men det er bare en brøkdel dere får vite. Jeg holder mange tanker og opplevelser helt for meg selv. For jeg vil verne om mitt. Ha mitt eget lille univers. Så kan jeg selv plukke ut hva jeg vil dele med dere! Å skrive nært og ekte er viktig for meg. Mye viktigere enn antall sidevisninger og likes. For enten liker du meg, eller så gjør du det ikke. Sånn er livet.
Jeg er heldig som er så trygg på meg selv. Glad for at jeg har tatt imot den hjelpen som var og er nødvendig for min utvikling. For livet er i stadig utvikling, og jeg oppdager nye muligheter hver dag! Jeg gleder meg til å oppleve dagene som kommer, og se hva som vil skje meg fremover. Og min sårbarhet og ekthet skal være med meg hver eneste steg på veien. For jeg er meg.
I dag er jeg ikke særlig lysten på trening, men står likevel klar i treningstøy! Det nytter ikke å skulke unna selv om det frister! Motivasjonen er ikke alltid på topp her i gården, og det er mørkt og kaldt ute! Men det nytter ikke! Treneren min venter på meg i Furulunden, så det er bare å komme seg ut! Jeg angrer aldri etterpå! Håper dere alle sammen får en flott onsdag!
Da jeg kom hit til Mandal kjente jeg endelig på en deilig frihetsfølelse! Jeg gruet meg ikke til å gå på butikken! Jeg gruet meg ikke til å gå på amfiet. Jeg kunne vandre rundt, smile og hilse på folk uten å kjenne på angsten som kom krypende. Og jeg kjenner på den friheten mer og mer! Friheten til å være meg selv akkurat slik som jeg faktisk er. Bare være meg selv uten masken på! Det er så deilig å kjenne på! Jeg nyter å bo her på Sørlandet uannsett årstid. Jeg takler snø og kulde om vinteren, og nydelig sol og varme om sommeren. Jeg nyter naturen, og er mer utendørs en noe gang! Det er så godt å få nye impulser.
Å starte på nytt er en viktig mulighet som jeg er glad for at jeg benyttet meg av. Å finne seg selv er en flott opplevelse! Å bli kjent med nye sider av seg selv, og faktisk våge å slippe dem til. Jeg gleder meg veldig til å fortsette livet mitt her i Mandal!
Jeg er sannelig glad for at jeg er voksen. Jeg er glad for at jeg har ballast til å tåle all den dritten som blir sendt til meg daglig. Det er ufattelig hvordan nett troll sitter bak sin skjerm, og slenger med leppa. Mener mye om meg som de umulig har kjennskap til. Og det som er mest idiotisk av alt, det er at de gidder å fortsette å lese min blogg selv om de synes den er så hinsides dårlig. Jeg kan ikke bli trist over det en gang. For det blir for dumt. Jeg gidder ikke å la det henge seg fast ved meg. For det blir så til de grader idiotisk. Men det jeg tenker på er hvordan det er for unge gutter og jenter som blogger. Unge mennesker som kan bli ødelagt av å få slike kommentarer hver eneste dag.
Vi som blogger velger selv å gjøre det. Og ja, vi har valgt å ha en stemme utad. Men det betyr ikke at andre mennesker har lov til å sjikanere oss. Tydeligvis tror endel mennesker at det er helt ok å spre dritt om andre. Det er det ikke. Det er feigt og respektløst. Jeg tenker at dere som sitter der ute, og kaster dere over tastaturet for å sende dritt til meg, dere må ha for lite å gjøre i eget liv. For dere bør snart innse at jeg publiserer ikke slike innlegg på min blogg. Og jeg tar egne valg i livet uten å ta hensyn til hva dere nett troll burde mene!
Noen prosesser i livet tar veldig lang tid. Andre derimot tar vesentlig kortere tid. Slik er det bare. Jeg er i gang med flere prosesser på en gang. Noen prosesser er veldig kjekke og spennende. Men andre er derimot tøffe og smertefulle. Men så lenge jeg tar et steg om gangen så klarer jeg meg fint gjennom både det gode og det vonde. Alt sammen fører meg videre inn i et godt liv. Og jeg er sikker på at jeg vil føle meg bra når alt dette er over. Det er godt å kjenne seg sterk nok til å gjennomføre det som behøves. Ta et møte om gangen, gjennomføre det bra, og bearbeide det på en god måte etterpå. Da kommer man et steg videre i alle prosesser. Det kan faktisk være en fordel at noen prosesser tar litt lang tid. For man skal evaluere og bearbeide mange inntrykk underveis. Og så kommer man så mye sterkere ut i etterkant.
Jeg kom over en stor og privat milepæl i formiddag. Det vil ta lang tid før den prosessen er over, men det gjør ingenting. For jeg er endelig kommet i gang. Nå tar jeg steg for steg videre. Og selv om jeg kjenner det godt i magen, så er jeg sterk. Det går fint med meg. Jeg har også hatt noen koselig timer med sosial prat i dag, og det var veldig koselig. Treffe andre voksne mennesker, prate og spise lunsj sammen. Det er en deilig tirsdag i min verden. Jeg er glad for nye bekjentskaper. Glad for å få nye impulser, og de hjelper meg til å skape et nytt nettverk rundt meg. Kjekt å ha nye ansikter som man kan hilse på i butikken, og slå av en liten prat med! Nå satser jeg på en rolig ettermiddag her hjemme. Skal bli godt å lande litt i godstolen!
Da er tirsdagen godt i gang her i huset! Ungene er avgårde på skolen, og jeg er klar for en kjapp tur til Kristiansand for å signere noen skjema! Så bærer det rett hjem til Mandal igjen for å være på Stedet Aktuvitetssenter fra kl 11-13.30! Sosial samling for alle som vil! Så det er tett tidsskjema på første del av dagen for meg i dag! Så nå håper jeg at trafikken går greit slik at jeg har tiden på min side!
Håper dere alle sammen har en fin tirsdag! Skap gode minner hvor enn dere er i verden! Ta godt vare på deg selv og de rundt deg!
I helgen skulle en politiker prøve seg som stand up komiker. Det er det for så vidt ingenting galt i. Politikere snakker jo svada rett som det er. Og ingen kan nekte en mann eller dame å forsøke seg på en ny ting. Det krever guts å stille seg på en scene, og skal være morsom. Det kan fort gå litt galt. Og jammen gjorde det akkurat det. For det gikk over grensen til slutt. I hvert fall for veldig mange av oss. For man spøker ikke om voldtekter. Verken av menn eller kvinner. For der finnes ikke noe morsomt i et slikt overgrep overhodet. Og det krever en enorm styrke og mot å faktisk fortelle om slike opplevelser. Det er skikkelig trist at dette skjedde. Og på videoen er det fryktelig mange som ler godt og hjertelig av vitsen. De mennene som har opplevd dette, de ler ikke. Det kan jeg garantere. For det er å harselere med folks såreste opplevelser.
Heldigvis ante politikeren fort at han hadde gjort noe dumt. Han ringte sjefen sin og beklaget. Han la seg flat i mediene, og rir dermed av stormen for egen del. Men for den som har opplevd et slikt overgrep, gjør det fortsatt vondt. Og jeg blir både skremt og sint når det hevdes at dette er helt ok å tulle med. Det er slettes ikke greit. Man kan ha svart humor om mye her i verden, men der finnes grenser. Der burde i hvert fall vært en grense. For min del havner humoren på et forferdelig lavmål når man bruker overgrep som vits. Og det sårer faktisk mennesker. Mennesker som har opplevd en helt grusom overtredelse av intime grenser.
Humor er ikke det sammen nå som før. Det har jeg forstått for lenge siden, og er kanskje litt for glad i slik det var før. Den uskyldige humoren. Grensene er blitt pushet gradvis i årenes løp. Men denne gangen gikk det over grensen. Jeg håper ikke dette blir den nye farsotten innenfor norsk humor. Det er ikke jeg klar for i hvert fall! Og jeg tror ikke jeg er den eneste som ønsker en mer uskyldig humor!
