Det var veldig godt å komme seg på trening med gjengen fra revmatikerforeningen. Jeg har ikke trent på flere uker på grunn av sykdom. Jeg tok det svært pent, og løp ikke. Men jeg gjennomførte hele treningen likevel så godt jeg bare kunne. Lungene mine vil ikke helt samarbeide, så jeg tok det rolig. Håper på bedring snart. Men jeg trenger å holde meg i fysisk aktivitet uansett fremover. Satser på litt justering av medisiner, så ordner det seg nok.
Det er en veldi kjekk gjeng å trene sammen med. Jeg stortrives med hele gjengen. Timen gikk veldig fort, og det var god stemning i gjengen. Jeg er svært glad for å få være en del av et sosialt miljø. Her er det mennesker i alle aldre, og med ulike utfordringer. Sammen blir vi litt sprekere hver gang. Vi motiverer hverandre, og smilet er på plass hos oss alle sammen. Å være utendørs, høre fuglekvitter er deilig. I dag fikk vi litt regn og litt sol. Vi takler all slags vær!
Det er viktig for meg å delta på slike treninger. Være sammen med andre, og være sosial. Det skal prioriteres fremover. Håper bare at helsen tillater meg å delta. Det kjennes uansett veldig godt å være litt i gang igjen etter sykdom. Litt er mye bedre enn ingenting.
Vi blogges!
De neste ukene kommer til å gå kjempefort for oss. Vi har planer nesten hver eneste helg fremover. Det blir en del turer til min hjemby. Vi skal besøke familien, og der skal være noen bursdagsfeiringer. Før vi får snudd oss så kommer pinsen. Det er kjekt å ha planer, men jeg blir jo også litt stresset. Så det gjelder å ta uke for uke, og komme oss velberget gjennom alt som skal skje. Det skal nok gå bra, men jeg kjenner at jeg må være disiplinert og holde full kontroll. Samtidig skal jeg jo passe på min egen helsesituasjon. Så det kan by på noen utfordringer underveis.
Blant annet så skal jeg feire min egen bursdag i Egersund i midten av mai sammen med min familie. Jeg fyller 40 år, og har valgt å holde familieselskap hos min bror. Vi skal ha en lørdagskveld med taco, og god stemning. Enkelt og greit. Jeg vil ikke ha så masse styr. Midt blant alle disse helgeturene kommer jo også 17.mai feiring her i Mandal. Tiden kommer til å fly av sted, det er helt sikkert. Plutselig fant vi jo ut at de neste fire ukene var allerede booket med planer. Jeg gleder meg til en rolig sommer på campingplassen.
Det er kjekt at vi har en del planer. Det gjelder bare å ikke stresse seg for masse opp. Der har jeg noe å jobbe med. Jeg blir veldig stresset fordi jeg stort sett må ordne all pakkingen til meg og barna alene. Det er nok til at jeg mister litt fatningen av og til. Men vi kommer oss jo alltid av sted. Jeg håper at vi får noen fine helger fremover som familie. Det skal bli godt å være sammen med familien min også. Vi får ta en dag om gangen, så går nok alt fint.
Vi blogges!
Det er en ting jeg virkelig har erfart det siste året. Kroppen min sier ifra når det ikke er slik det bør være. Når jeg har pushet meg for hardt, så slår kroppen knallhardt tilbake. Når jeg forsøker å overse kroppens signaler over tid, så smeller den skikkelig mot meg. Hvis jeg høytrykkspyler i to timer, så er mine hender ubrukelige resten av den dagen. Venstre hånden får slike skjelvetokter, og jeg klarer nesten ikke holde et glass engang. Hvis jeg trener for hardt, så blir jeg aldeles utmattet i flere dager. Jeg har blitt nødt til å lytte til kroppen min.
Noen ganger forstår jeg hva kroppen min trenger, og jeg tar hensyn. Noen ganger skjønner jeg det ikke før det er altfor sent. Noen ganger aner jeg fred og ingen fare, og så smeller den til. Det er vanskelig å bli godt nok kjent med kroppen min. Derfor blir det en del prøving og feiling hverdagen. Men jeg nekter å bare sitte stille, for det blir ingen friske av. Jeg forsøker å holde motet oppe, og skal til slutt finne ut hvor kroppens grenser er. Med tiden vil jeg nok lære såpass av mine feil. Da vil ting stabilisere seg enda mer.
Det er viktig å lære seg sine egne grenser. Jeg vil leve et aktivt liv samtidig som jeg er syk. Det er veldig viktig for meg. Jeg trenger fysisk aktivitet for mine mentale og fysiske helse. Så da må man forsøke å finne de beste løsningene som fungerer for meg. Jeg tror også det er viktig å stimulerer hjernen ved å være sosialt aktiv og engasjert. For jeg trenger å møte mennesker som jeg er glad i. Det gir meg enormt mye å ha gode venner rundt meg. Summen av dette blir et veldig bra liv til tross for sykdom. Vi blogges!
Etter hvert som jeg har funnet mer og mer roen i meg selv, så kommer også lysten til å engasjere seg. Jeg merker at jeg stadig oftere ønsker å delta på ting. Det frister meg mer og mer å være sosialt aktiv. Det er et veldig godt tegn. Det viser at jeg er i ferd med å bli friskere, og har mer overskudd. Men det er da jeg må være forsiktig, og sette på bremsene litt. For jeg har en tendens til å bli veldig overivrig. Og da smeller kroppen min fort tilbake til start. Så nå må jeg forsøke å prioritere riktig. Det skal være riktig for meg, og riktig for min familie. Barna mine kommer aller først. Og jeg elsker min kjære mann, og vil ha nok tid sammen med ham når han er hjemme.
Jeg har engasjert meg i to organisasjoner. Da kommer det stadig kurs, og spennende utfordringer. Det gleder jeg meg til å være med på videre. Jeg har derfor ikke tid og energi til å delta i noe kor enda. Jeg kan ikke være ute så mye på kveldstid i ukene. Foreløpig er jeg heller ikke i noe “dameforening”. Men jeg satser på en del besøk fra venninner fremover. Jeg er så takknemlig for alle de jeg har blitt kjent med den siste tiden! Nå begynner jeg virkelig å falle til ro her i Mandal. Det er så utrolig deilig!
Etter hvert som jeg blir friskere, kommer også trening inn som en viktig aktivitet. Det prioriterer jeg høyt fordi min egen helse behøver det. Men jeg må likevel være klar over at jeg ikke må overdrive det. Da liker ikke kroppen min det. Så alt med måtehold. Det blir en fin blanding. Jeg er så glad for at jeg merker egen fremgang. Det har jeg lengtet etter. Føle meg som en vanlig dame. Ikke bare som en sliten pasient. Et kafebesøk med gode venninner er et høydepunkt som jeg kan leve lenge på! Jeg setter enormt stor pris på det! Takk til alle mine gode venninner!
Vi blogges!
Jeg har i de siste årene fått en del hjelp av offentlige instanser. Rett og slett fordi det har vært nødvendig. Jeg er ikke redd for å be om hjelp. For jeg er villig til å snu hver eneste stein for å gjøre livet såp godt som mulig for meg om min familie. Det ser jeg ikke på som et nederlag. Noen ganger er livet slik at man trenger faglig hjelp. Det har jeg fått, og det er jeg takknemlig for. Det har hjulpet oss videre i livet, og det gir meg et godt håp for fremtiden. Selv om vi har tøffa dager, så har vi jo kommet veldig langt alle sammen. Hver dag fører oss videre i livet, og vi gir hverandre den støtten og omsorgen som behøves.
Men selv om jeg er mamma, så vet jeg ikke alt. Det har vært godt å ha noen å spørre om råd. Det har vært viktig å få de rette tingene på plass. Da må man tørre å be om hjelp. Da må man våge å være sårbar. Det har ikke alltid vært like lett, men det har tross alt gått ganske så bra. Selv om veien går til mens vi går, så må man legge noen føringer. Det er viktig med langsiktig planlegging, og en forutsigbar hverdag. Det har vi nå fått en god ordning på, og det er virkelig bedring i sikte. Men hadde ikke vi stått på, så hadde det ikke blitt slik. Det gjelder å kjempe for sin sak, og være trygg i seg selv.
Mange mennesker tørr ikke be om hjelp. Fordommer gjør mennesker ofte redde og usikre. Det kan jeg godt forstå. Jeg har kjempet mine kamper, og jeg har noen ganger vært hjelpeløs. Men jeg har aldri gitt opp! Og det kommer jeg aldri til å gjøre! Min familie fortjener det aller beste, og det skal jeg kjempe for så lenge jeg lever. Heldigvis har jeg nå et godt håp for fremtiden! Jeg vet at det vil komme mange flere utfordringer, men jeg vet også at vi klarer det! For vi er sterke, og vi har mange som hjelper og støtter oss!
Vi blogges!
Som alle andre her i verden har jeg temperament. Jeg kan til tider bli veldig sint og frustrert. Da sier jeg i fra. Jeg kan være blid og glad i lange perioder, men det kan også smelle skikkelig. Blir jeg skikkelig sint, ja da smeller det! Heldigvis er jeg ikke langsint. Det går fort over igjen. Men det er viktig å få ut meningen min. Men det som provoserer meg aller mest, det er når jeg opplever sjikane eller mangel på respekt. De to tingene klarer jeg bare ikke å godta. Da smeller det! Da kommer de svarte øynene mine frem, og jeg blir veldig klar i min tale. Helt frem til tårene overtar. Det er det største problemet jeg har i forhold til følelser. Tårene tar overhånd.
Det som er deilig, det er at jeg blir sjeldnere sint nå enn før. Rett og slett fordi jeg har det så bra privat. Jeg er i trygge og gode omgivelser. Jeg får masse kjærlighet og respekt. Men jeg er blitt mer klar over hva jeg tillater, og ha ikke kan godta. Så derfor tar jeg til motmæle når jeg opplever vonde ting. Jeg godtar ikke mer sjikanering i mitt liv! Jeg godtar at mange er uenige med meg. Men i det øyeblikket diskusjonen går over til sårende og respektløse kommentarer, da er det nok for meg!
Jeg har diskutert dette med min terapeut. For jeg må jo tåle kritikk. Konstruktiv kritikk har jeg lært meg til å forstå. Jeg skjønner jo at ikke alle sammen er like enige i det jeg mener eller skriver. Men jeg har opplevd så masse i livet mitt som har vært negativt. Jeg har opplevd så enormt mye sjikanerende situasjoner og språk. Det har satt dype spor. Derfor nekter kroppen min å tillate det lenger! Derfor blir jeg rasende. Og det er faktisk positivt. For det viser at jeg har tatt et valg. Jeg godtar ikke å ha det slik som fortiden min var. Jeg har tatt avstand fra det, og min kropp godtar ikke å oppleve det igjen!
Så jeg er faktisk stolt over at jeg reagerer! Jeg er stolt over at jeg passer på meg selv, og mine omgivelser. For jeg tar grep, og sørger for å ha det bra rundt oss. En hverdag hvor kjærlighet og omsorg er viktigst. Et ekteskap hvor respekt, kjærlighet og omsorg er bærebjelkene. Det er jeg stolt over å ha fått til sammen med min kjære! Følelsene mine er med på å gjøre meg friskere for hver dag som går! Kroppen lærer at her er det trygt og godt å være!
Vi blogges!
Det er noe som plager meg ganske mye i hverdagen min. Jeg vil så gjerne ha energi og overskudd til å være med på masse rart. Jeg har lyst til å jobbe, eller være aktiv. Jeg har lyst til å trene masse, eller gå lange turer i naturen. Men for øyeblikket er jeg nødt til å ta livet med ro, og ikke pushe for hardt. Det er en veldig stor tålmodighetstest for meg. Jeg blir skikkelig urolig inni meg. Jeg har så mange ønsker som jeg ikke kan få oppfylt. Kroppen min er fortsatt ikke i så god form, og jeg må ta hensyn til kroppen min. Jeg kan ikke bare drite i det, og la det stå til. Det vil fungere svært dårlig.
For meg så er dette vanskelig å godta. Jeg vet at jeg må innse mine begrensninger. Og jeg vet at jeg har mange muligheter til å få gjort ting senere. Men jeg sliter med denne uroen inni meg. Den slipper ikke taket på meg. Det er noe jeg virkelig trenger å jobbe masse med fremover. Jeg er nødt til å komme til en enighet med kroppen min. For akkurat nå er vi liksom ikke helt på samme ferd. Det er lurt å få litt kontroll på akkurat de tingene. Det er helt sikkert. Jeg er nødt til å få hjelp. For der er noe som ikke stemmer.
Heldigvis er jeg ikke redd for å be om den hjelpen som jeg trenger. Jeg er mer redd for hva som kommer frem når man begynner å løse opp i dette. Men det burde nok vært gjennomført for lenge siden. Jeg manner meg opp, og forsøker å være positiv til alt som måtte komme min vei fremover. Det er viktig å være tro mot seg selv, og være voksen nok til å ta imot den hjelpen som man faktisk behøver for å komme videre i livet.
Vi blogges!
Jeg var på kurs på lørdag. Der fikk vi blant annet besøk av en filosof som pratet om enkle gleder. Jeg er ikke så flink til å følge med når filosofer prater. Rett og slett fordi det blir for lite konkret, og for mye filosofi. Men jeg tenkte på dette etterpå. På min egen måte. For jeg er helt enig i at der finnes enkle gleder. Små gleder som virkelig kan bety masse for den enkelte. De små ting kan gjøre en stor og vesentlig forskjell i den enkeltes liv. Jeg liker små gleder, og jeg har blitt mye mer oppmerksom på dem etter som tiden har gått. For når livet har vært så smertefullt, så setter man ekstra pris på de gode øyeblikkene, og de små gleder.
Det kan jo diskuteres hva som egentlig er små gleder. Det er opp til hver enkelt å definere, og der finnes ingen fasit. Jeg kan ikke bestemme hva du mener er en liten glede. Vi oppfatter ting ulikt, og har ulike erfaringer som preger oss. Vår personlige oppfattelse må få lov til å styre våre tanker rundt dette. Men jeg liker små gleder. Jeg blir glad når barna mine har en god morgen. Jeg blir glad når solen skinner, og jeg hører fuglene i Furulunden. Et måltid sammen med barna kan gi meg mange gleder. Jeg blir glad når min kjære plutselig kan møte meg noen minutter langs veien når han er på jobb.
Mange av mine gleder kommer sammen med mine nære relasjoner. Med mennesker som jeg er veldig glad i. Det betyr så masse for meg at de har det bra. Det gir meg så mye glede. Jeg nyter å se på tenåringen som smiler og ler. Jeg blir glad når minstemann kommer smilende hjem etter å ha lekt med kompiser. En god klem varmer hjertet mitt. Jeg trenger ikke mange materielle goder. Det viktigste for meg er at vi har det bra sammen.
Vi blogges!
Jeg pratet med et menneske som virkelig klarte å provosere meg kraftig. Vi pratet om mobbing, og hva det kunne gjøre med et menneske. Jeg var åpen om at jeg var et mobbeoffer i oppveksten. Da vedkommende så på meg, og forkynte at de som ble mobbet stort sett hadde skyld i det selv. Hvis man gikk med et rødt skjerf, så bad man selv om å bli mobbet. Hvis man valgte å oppføre seg eller kle seg litt annerledes, så ba man om å bli mobbet. Jeg kjente at raseriet virkelig kokte i meg. Men jeg var i en setting hvor jeg ikke kunne eksplodere. Men jeg hadde fryktelig lyst til å skjelle vedkommende loddrett ut. For hva i huleste tenkte han på.
Jeg godtar ikke at det var min skyld at jeg ble mobbet! Jeg godtar ikke at min klesstil eller mine foreldres valg av trosretning skal gi andre mennesker rett til å mobbe og trakassere meg! Vedkommende hadde selv blitt mobbet, men mente altså at siden han var annerledes, så måtte han bare godta at de hadde behandlet ham slik. Jeg kjente at jeg ble både sint og frustrert. For jeg mener man kan ikke tillate slikt. Alle mennesker er unike på hver sin måte. Hvert menneske skal behandles med respekt og verdighet av sine medmennesker. Det er ikke tillat å mobbe andre mennesker!
Jeg ble veldig urolig av hans tankegang. For hvorfor skal vi tillate at andre sjikanerer oss? Hvorfor skal ytre faktorer gi andre en tillatelse til å ødelegge et liv? Vedkommende mente at alle som ble mobbet, hadde mye skyld i det selv. For dersom man var annerledes, så burde man forvente å bli plaget. Å møte en slik holdning fra et voksent menneske i 2017 opprørte meg skikkelig. Jeg valgte å trekke meg bort fra vedkommende. Jeg orket rett og slett ikke å høre på hans holdninger til seg selv og andre. For meg ble det nokså raskt klart at vedkommende nok sliter med mange ulike ting.
Jeg sa klart i fra til ham at jeg godtok ikke slike holdninger. For mitt liv og mitt utseende skal respekteres uansett om noen mener jeg er annerledes enn det som er vanlig. Det handler om enkeltmenneskets rett på respekt. Uansett hvordan man kler seg, eller hvilke måter man lever livet sitt på. Vi skal respekteres for den vi er, og sjikanering og mobbing er ikke akseptabelt. Jeg merket at vedkommende ble spak da jeg tok frem min skarpe og bestemte tone da jeg sa min mening. Deretter valgte jeg å holde avstand.
Det finnes ikke et eneste menneske i denne verden som skal få lov til å sjikanere meg lenger! Jeg er ikke redd for å si ifra! Men jeg valgte å holde meg selv tilbake. Si det på en enkel, men bestemt måte. For jeg blir såret av slike holdninger. For selv om det er veldig mange år siden jeg var et mobbeoffer, så har jeg fortsatt sår. Og jeg godtar ikke at vi som er blitt mobbet før, og de som blir mobbet i dag, blir møtt med slike holdninger! Jeg er kvass når det trengs! For mitt liv er like mye verd som alle andres! Noen ganger må jeg si fra! Noen ganger går jeg i kamp for det jeg brenner for. Det skjedde denne gangen. Jeg kjemper nemlig ikke bare for min egen del. Jeg kjemper for alle der ute som kjenner på kroppen hvor smertefullt og ødeleggende det er å bli sjikanert og mobbet! Jeg håper at Dere også kjemper sammen med meg! For mitt møte med vedkommende gav meg en tankevekker! Vi har fortsatt en lang vei å gå. Ansvaret må plasseres der det hører hjemme! Vi blogges!
Våren er her, og da kommer det en del oppgaver som må gjennomføres når man har hus og hage. Min oppgave er å høytrykks spyle alle terrasser og uteområder som behøver vaskes. Det ble min oppgave etter at jeg flyttet ned hit for to år siden. Jeg hadde da aldri vært med på det før, men vi fant fort ut at det var en oppgave som jeg mestret fint. Og jeg blir så fryktelig nøye! Jeg blir nesten manisk opptatt av å få det helt rent overalt. Så jeg er nå klar for en ny runde med arbeid utendørs. Målet for uken er å få gjennomført alle uteområdene som skal vaskes. Deretter skal jeg vaske terrasser. I tillegg skal vi også vaske hele huset utvendig før sommeren, men det skal mannen min også være med på. Jeg tørr nemlig ikke å stå i stige, så han må være med litt å hjelpe.
Det blir jo nok å gjøre fremover. Men jeg styrer tempoet helt selv, og det får ta den tiden det tar. Jeg skal ikke slite meg fullstendig ut på disse oppgavene. Men det må gjøres, og da vil jeg aller helst bare komme i gang fortest mulig. Så det blir frem med arbeidstøyet, og bare til å komme seg ut! Jeg har bare godt av å være masse ute i frisk luft. Faktisk så liker jeg ganske godt denne oppgaven. Det er kjekt å kunne delta i arbeidet med tomten og huset vårt. Det betyr masse for oss å jobbe sammen for å holde ting i orden. Jeg vet også at jeg blir veldig stolt når jeg endelig er ferdig med mine oppgaver. Mestring på slike oppgaver er gull verd for meg. Jeg har aldri vært noe med på hagearbeid før, så jeg lærer stadig nye ting. Jeg er ikke så redd for å forsøke. Jeg håper alle sammen får en fin dag! Vi blogges!
