Hvem som helst kan lage en blogg. Den plattformen kan brukes til hva som helst. Jeg blir mange ganger veldig skremt over det som jeg leser. Rett og slett fordi veldig unge mennesker mener mye og mangt om ting. Det glemmes veldig fort at man faktisk har et enormt stort ansvar som blogger. For men sender ut signaler til veldig mange mennesker på en gang. Jeg sender ut mine tanker og følelser 3 ganger per dag! Da må jeg virkelig tenke over om jeg kan stå inne for det som jeg har skrevet. For det leses av mennesker som vi ikke kjenner, og som vi berører. Da er det faktisk veldig viktig at vi tenker over det budskapet som vi sender ut i verden. Jeg forstår at unge mennesker kanskje ikke tenker like alvorlig over ting som vi eldre gjør. Men det er likevel fryktelig viktig å legge fokuset på de riktige tingene.
Der blogges veldig mye mote og skjønnhet. Om hvordan vi bør kle oss, og om drømmekroppen. Plastiske operasjoner, silikon både her og der. Jeg blir ganske matt iblant. For det blir veldig mye overfladisk snakk som jeg ikke orker å forholde meg til. Men jeg vet jo at ungdommer liker andre ting enn det jeg gjør. Jeg skulle likevel ønsket at bloggerne ble mer bevisste på hva de fokuserer på. For vi er med på å gi andre mennesker tanker i sine hoder. Vi påvirker dem mer enn vi aner. Det er faktisk litt skummelt å tenke over hvilken påvirkningskraft vi faktisk har. Jeg vet at mine innlegg iblant er sterke, og da kjenner jeg på et ansvar som blogger. Noen ganger sletter jeg innlegg fordi jeg skjønner at dette blir for heftig for andre å lese.
Enhver blogger får bestemme selv. Jeg har ikke råderett over andre. Men jeg minner likevel alle sammen på at vi har et felles ansvar. Hva vil vi at leserne våre skal tenke på etter at de har lest våre innlegg? Jeg forsøker å formidle mine tanker og erfaringer på best mulig måte. Noen vil mene at jeg lykkes, og andre vil mene at jeg ikke lykkes. Slik er livet. Men jeg forsøker i hvert fall å ta min del av ansvaret. Det bør alle bloggere gjøre uansett alder eller tema!
En av grunnene til at jeg liker å ha bloggen min, det er at den holder meg i aktivitet. Jeg må produsere en del innhold i løpet av uken, og da kan det ikke nytte å bare ligge på sofaen. Jeg blir nødt til å “jobbe” litt, og det er veldig positivt for meg personlig. Jeg trenger å ha aktiviteter som virkelig kan gi meg noen utfordringer, og som kan spre budskapet mitt! Bloggen har vært en del av livet mitt siden mars 2016. Det har gått veldig fort, og jeg føler meg sikker på at det var et riktig valg for meg. Jeg har skaffet meg en egen plattform, og kan spre mine tanker til alle som vil lese! Det er spennende, og noen ganger litt skummelt også. Jeg forsøker finne min vei videre i livet, og bloggen gir meg muligheter.
Det er en del arbeid med denne bloggen. Jeg har jo valgt å poste 3 innlegg hver eneste dag. Det krever en del tankevirksomhet, og forberedelser. Det kreves at jeg tar mange bilder, og at jeg finner relevante temaer til bloggen. Foreløpig så har det gått veldig bra. Jeg blir litt lei noen ganger, men stort sett så er det en kjekk ting å jobbe med. Jeg aner ikke om bloggen min noen gang blir stor, men jeg er glad for hver enkelt leser som jeg har nå. Det er ikke om og men å bli aller størst, men jeg legger ikke skjul på at jeg har ambisjoner. Bloggen er under konstant utvikling, og jeg forsøker å ha en fin struktur og jevn aktivitet. Det vil skape mer lesere etter hvert som jeg blir mer synlig.
Jeg gleder meg til å se hva som kommer i fremtiden for meg og min blogg! Det er lov å være optimist på egne vegne! Jeg har min egen drøm, og den skal ingen få ta fra meg. Det er viktig for meg, og jeg setter meg egne delmål underveis! Jeg ser virkelig frem til å ha bloggen med meg gjennom årene som kommer. Det er viktig for meg å ha en stemme ut i det offentlige rommet. Jeg tror det er en plass til meg der.
Gjennom livet har jeg veldig mange ganger fått stygge ord og kommentarer slengt i ansiktet mitt. Helt fra barndommen har jeg jevnt og trutt blitt utsatt for mobbing og sjikanerende utsagn. Det setter veldig dype spor, og de forsvinner ikke. Jeg kan enda huske noen setninger helt ordrett. Jeg tror ikke vi mennesker forstår omfanget av ord. Jeg kan enda kjenne på følelsene som kom etter ulike utsagn. Man skulle ikke tro at en kommentar i 4.klasse skulle bety noe for en dame på 40 år. Men slik er det faktisk, og det gjør veldig vondt. Noen ganger setter det meg faktisk helt ut. Når de vonde ordene kommer som tromme slag i hodet mitt, og river ned all selvtillit på et blunk. Det er ufattelig vanskelig å leve med slike senskader etter sjikanering. For det lager så uendelig dype sår i sjelen. Jeg er heldigvis ikke bitter på de barna som mobbet meg den gang. Jeg legger ikke min energi i det lenger.
Men det er så uendelig mye verre å komme seg gjennom alt som har skjedd som voksen. For det “bekreftet” på en måte at jeg ikke fortjente noe annet. Det ble så utrolig skadelig for sjel og sinn. Jeg vet at det heldigvis er over nå, og jeg har kommet meg videre i livet. Men det skjer veldig ofte at de ordene kommer tilbake. De setningene som river ned all selvrespekt. Som kaster all selvfølelse og selvrespekt over bord. Da blir man sårbar atter en gang. Jeg må leve med de skadene som er inni meg. Jeg har fått hjelp til å bearbeide alt sammen, men jeg må jobbe med dette hele livet. For jeg glemmer ikke de stygge ordene! De sitter som spikret inn i ryggmargen min.
Jeg forsøker å holde meg på rett spor hver eneste dag! Jeg har kommet veldig langt, og jeg ser hva som er mine utfordringer. Men jeg blir trist når jeg til stadighet sliter med disse ordene. Det er noen år siden det stod på som verst. Jeg har det veldig godt nå. Så jeg vil så inderlig gjerne glemme alt sammen. Men slik er vi ikke skrudd sammen. Jeg må jobbe meg gjennom alle traumene, og fremgangen vil komme etter hvert. Det er en veldig lang prosess som jeg gjennomfører samtidig som at livet har gått videre. Det er utfordrende, men jeg ser en positiv utvikling i livet mitt. Det vil ta lang tid, men jeg skal få minnene til å blekne enda mer. Det er målet mitt. De vonde ordene skal ikke få skade meg mer!
Jeg har hatt ett dypdykk i egne følelser og tanker de siste årene. Jeg har jobbet meg gjennom veldig mange utfordringer, og blitt godt kjent med meg selv. Det har vært lærerikt, overaskende og til tider skremmende! Men jeg har blitt klokere, og jeg forstår meg selv på en helt annen måte enn før. Det gjør meg i stand til å komme meg videre i livet. Hvert steg er en milepæl for meg personlig. Der kommer stadig nye utfordringer, og da er det godt å ha blitt ferdige med noen allerede. Jeg har merket meg en spesiell ting. Jeg presser meg selv til det ytterste hele tiden. Jeg gjør alltid en ekstra innsats for å forsikre meg om at jeg blir likt og godtatt! Det handler om at når man mangler selvtillit, selvrespekt og selvfølelse, så tror man at man må bevise for hele verden at man er god nok!
Vanligvis poster bloggere 1-2 innlegg hver dag eller annenhver dag. Jeg poster 3 innlegg hver eneste dag hele året. Jeg kjører på, og føler liksom at det må til for å ha en god nok blogg. Det er jo ikke slik det egentlig er. Men jeg har liksom lagt listen min veldig høyt fordi jeg tror det er nødvendig. Jeg må liksom være ekstra flink hele tiden. Jeg er synlig overalt på sosiale medier, og jeg poster videoer. Det er liksom ikke måte på hvordan jeg jobber for å oppnå det som jeg ønsker meg. Det koster faktisk masse krefter. Det kommer ikke av seg selv. Å skrive blogg er heldigvis fortsatt veldig kjekt og god terapi for meg. Men jeg må likevel tenke meg nøye om. For jeg har en tendens til å kjøre på med alt jeg har. For jeg tror at det forventes. Men sannheten er at det er kun jeg som forventer det. Ingen andre gjør det. Bare jeg.
Det ligger i meg. Jeg pusher meg selv veldig hardt. For jeg skal liksom bevise for hele verden at jeg er noe. At jeg kan noe. At jeg er en ressurs. Det er både godt og vondt. For jeg bør jo være trygg nok i meg selv til å justere ned trykket. Men det skjer jo ikke. Jeg kjører liksom på hele tiden. Jeg blir sliten, og tar en liten pust i bakken. Men så er jeg tilbake igjen veldig raskt. Det er ikke alltid like enkelt å være meg. Det er en evig kamp mot traumer, en hyperaktiv sjel og en skranten kropp. Men med et veldig godt humør, og en utrolig stahet. Det er en rar kombinasjon, men jeg trives jo godt i meg selv tross alt!
Jeg kommer nok aldri til å bli kvitt dette presset fullt og helt. Men jeg jobber med meg selv på dette området. For jeg skal være god nok i meg selv. Akkurat slik som jeg er. Det er en veldig lang reise dit, men jeg skal ta små steg i riktig retning. Det kommer til å ta lang tid. Jeg vet ikke når jeg finner nøkkelen til denne utfordringen. Tiden vil vise.
Noen dager kjenner jeg at sjalusien blusser opp inni meg. Det hender at det stikker inni meg når jeg ser bilder fra andres jobber og virksomheter. Jeg skulle så gjerne vært frisk slik at jeg også kunne vært yrkesaktiv! Det gjør fortsatt veldig vondt å måtte innse at helsen min ikke strekker til. For jeg har så mange drømmer, og ønsker om fremtiden min. Jeg kommer til å jobbe for å oppnå dem, og har på ingen måte gitt helt opp. Men jeg kommer ikke i vanlig jobb slik som helsen er nåværende tidspunkt. Det er realistisk å kunne bidra litt for samfunnet på min egen måte. Så må jeg bare se hva helsen kommer til å la meg få gjøre. Men jeg kjenner at jeg bærer på en sorg i forhold til det å ikke kunne jobbe som vanlig.
Jeg vil veldig gjerne at mine venner skal lykkes med sine prosjekter, og jeg heier ivrig! Så jeg blir litt skuffet over min egen sjalusi. Men jeg tror det er helt naturlig at jeg kjenner det. For jeg vil jo så veldig gjerne få bidra selv også. Jeg forsøker å se på mine muligheter istedenfor hindringer. Men noen dager er det ganske vanskelig å ta innover seg hvordan min helsesituasjon egentlig har blitt. Det er vanskelig å roe seg nok ned. For inni meg jobber en motor som aldri slutter. Som pusher og maser meg videre. Det er både godt og vanskelig på samme tid. Jeg trenger denne motoren for å komme meg gjennom hverdagen min. Men jeg blir også sliten av det indre maset om å prestere hele tiden.
Jeg føler meg noen ganger mislykket. Rett og slett fordi jeg ikke klarer ting lenger, og det gjør inderlig vondt inni meg. Men så må jeg snu på tingene, og se på det som jeg faktisk klarer i dag. Jeg har bloggen min, og jeg holder foredrag. Jeg er synlig, og jeg hjelper mange mennesker. Det kan ikke måles i penger eller status. Jeg får lov til å gjøre en forskjell. Men jeg innrømmer likevel at jeg drømmer om å få jobbe med dette. Jeg vil så inderlig gjerne skape min egen arbeidsplass!
Jeg tror jeg kommer til å nå dette målet en eller annen gang i fremtiden! For når jeg har bestemt meg, så jobber jeg langsiktig og målrettet i mitt tempo!
Jeg har jobbet meg fremover i livet. Men hver gang sannheten om vår fortid kommer nærme, så blir jeg rystet. Når jeg blir nødt til å lese dokumenter som forteller meg sannheten rett i ansiktet, ja da faller jeg litt sammen. For da kommer alt det forferdelige og smertefulle rett i fleisen på meg igjen, og det ripper opp i alle sår. Da kommer reaksjonene på nytt igjen, og sinnet kommer frem igjen. Jeg blir rasende, trist og lei meg atter en gang. Det slår ikke feil. Gang på gang så kommer reaksjonene, og jeg har ikke mulighet til å kontrollere det. Jeg føler at jeg mister pusten, og at føttene vakler. Jeg må ta sats, og komme meg gjennom dokumentene. Det er beinhardt, men det er nødvendig. Jeg vet at jeg kommer meg gjennom det. Men det gjør så utrolig vondt når alle detaljene kommer mot meg igjen. Jeg blir nesten målløs, og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å trekke pusten.
Til daglig så holder jeg liksom det vonde litt vekke fra meg. Det er helt nødvendig for å kunne klare en hverdag. Men noen ganger må jeg ta tak i ting, og jeg må få orden på det som jeg kan gjøre. Da må jeg også regne med å bli konfrontert med det som er aller mest sårt og vanskelig. Jeg vet at jeg kommer meg videre, men jeg er likevel bare et menneske. Det har blitt en del tårer de siste dagene. Aller mest når jeg er for meg selv. For det er en sorg. Det er et svik. Det er så ufattelig vondt å håndtere. Jeg vet ikke alltid hvordan jeg skal finne ny styrke og ro. Men det kommer. Jeg er heldigvis sterk.
Jeg har ikke falt helt sammen denne gangen. Jeg er i full gang med min hverdag, og jeg holder hjulene i gang. Med litt ekstra trening, og fokus på å pleie meg selv, så har jeg klart å være på beina. Men tårene mine kommer fort når jeg er aleine. For de må ut, det er en del av prosessen. Det gjør meg ikke svak, men det gjør meg sterk på lang sikt!
Jeg er mamma, men har aldri vært gravid. Begge barna mine er adoptert. Jeg har alltid hatt en veldig naturlig og avbalansert forhold til akkurat det. For mine barn er mine barn uansett. Min rolle som mamma defineres ikke fra om jeg har båret dem i magen eller ikke. Da jeg fikk vite at akkurat den lille gutten var min sønn, så var det mitt barn som jeg elsket over alt på denne jord. Det har aldri vært tvil i mitt hjerte på den morskjærligheten som kom med en gang. Jeg er uendelig glad og stolt over ungene mine. Å få lov til å være Mamma er det som er aller viktigst i livet mitt! Der finnes ingenting i hele verden som kan overstige den gleden og kjærligheten. Mine barn, og min ektemann er det som gjør livet fullkomment. Sammen er vi blitt en familie som fungerer veldig bra, og som føles helt naturlig for store og små.
Jeg visste veldig tidlig at adopsjon var det alternativet som var aktuelt. Det var selvfølgelig en prosess, men jeg ble veldig kjapt klar å skaffe en familie på denne måten. Jeg kan enda huske alle de ulike milepælene som vi kom til gjennom adopsjonsprosessene. Viktige øyeblikk som jeg aldri glemmer. Når man fikk den endelige godkjenningen, og man visste at man skulle få bli foreldre. Når telefonene kom med beskjed om guttene. Når man så bilde av vår sønn for aller første gang. Det første møtet. Alt var som en deilig drøm. Jeg fikk bli mamma til to vidunderlige gutter, og de er verdens beste sønner.
Jeg sørget aldri over å ikke få egne barn på den tiden. Men da kreftdiagnosen kom i 2010, og jeg gikk gjennom en stor operasjon, da kom sorgen. For da kunne jeg ikke noen gang få egne barn, og jeg var kun 33 år gammel. Men siden jeg allerede hadde to flotte gutter, så var der ikke noen som skjønte min sorg. Jeg ble nødt til å holde den for meg selv. Men det var vanskelig å akseptere at nå var det helt umulig å få til. Jeg visste nemlig allerede da at mitt første ekteskap ville ta slutt. Jeg holdt følelsene inni meg selv, og det var veldig vanskelig for meg. Jeg følte ikke at noen ville forstå meg hvis jeg snakket om det. for jeg var jo allerede mamma, og da trengte jeg jo ikke flere. Det var liksom ikke noe å tenke på. Til og med sykepleierne på Haukeland slengte det ut i en sporadisk setning.
Men jeg ble heldigvis kreftfri, og har gledet meg over de skjønne barna som jeg har! Det er ikke noe savn lenger nå. Det har jeg forsont meg med, og det kjennes helt ok. Jeg er veldig glad for at vår familie er slik som den er. Vi har det bra, og jeg savner ikke flere små. Det var slik det skulle bli. Det var meningen at det skulle ende slik for meg og mine. Vi har fått hverandre, og det er det viktigste. Jeg er verdens stolteste Mamma!
Det er utrolig hyggelig å lese alle de fine kommentarene som jeg får daglig fra Dere! Det gjør meg utrolig rørt, og veldig takknemlig. Når jeg jeg i tillegg får flotte anmeldelser på WeLG Foredrag sin Facebook side, ja da er det vanskelig å holde tårene tilbake. For det betyr så uendelig mye for meg personlig. Når jeg jobber med bloggen min , og med mine foredrag, så gir jeg veldig mye av meg selv. Da er det veldig godt å lese fine ord og uttalelser om min opptreden. Det gir meg veldig mye energi, og selvtilliten vokser litt der og da. Det er veldig fint å kunne lese slike ting når dagene er vonde og tunge. Da bli man minnet om at mennesker setter pris på den jobben som jeg faktisk gjør hver eneste dag.
Når jeg sitter her hjemme, og jobber med bloggen min, så glemmer jeg noen ganger at det faktisk betyr masse for andre mennesker. Jeg trenger jo bloggen selv for egen terapi. Men det er helt tydelig at andre mennesker kjenner seg igjen i det som jeg skriver. Det er utrolig hyggelig når Dere tar dere tid til å skrive noen ord til meg i hverdagen. Jeg er helt sikker på at det vil hjelpe meg til å motivasjonen oppe. Jeg skal forsøke å ta imot alle de gode ordene, og la dem få synke litt inn. Jeg bruker også tilbakemeldingene som utgangspunkt når jeg skal forberede meg til en opptreden. Jeg ser at jeg har støtte fra veldig mange mennesker, og da gjør det meg tryggere på egen innsats og evne.
Jeg er glad for at jeg kjenner på stolthet iblant. At jeg blir glad for de gode ordene som kommer min vei. Det er viktig å mestre det også. Jeg kommer til å jobbe aktivt fremover, og da er det viktig å ha ale Dere i ryggen! Tusen takk for all den støtte og omsorg som Dere gir meg! Det er godt å kunne se at mange mennesker bryr seg om meg, og min formidling!
Det hender at jeg må slette innlegg som jeg har skrevet til denne bloggen. Rett og slett fordi det blir for sterkt for meg å dele innholdet med hele verden. Jeg kan ikke skrive om alle detaljene her på bloggen. Det blir for nært, personlig og sterkt. Jeg må beskytte meg selv og min familie. Men noen ganger må jeg skrive et innlegg for å kunne beskrive mine tanker og følelser angående de verste traumene og opplevelsene mine. Men jeg ender opp med å slette dem istedenfor å publisere dem. Og noen ganger skulle jeg ønske at jeg kunne dele mer med dere. Men jeg har et ansvar som mamma og ektefelle. Det kommer foran alt annet. Derfor skjermer jeg det verste, og holder det for meg selv.
Men noen ganger får jeg lyst til å skrike det ut! Bare si alt akkurat slik som det var. For jeg blir så uendelig trist og sinna. Det har ødelagt så uendelig mye, og jeg er drittlei av å alltid være så veldig diskre. Men så kommer de dagene hvor jeg klarer å tenke klart. Hvor jeg vet at det er best å ikke blottlegge hele sjelen for alle sammen. Jeg tror at jeg noen ganger vil si alt fordi jeg så inderlig trenger at folk virkelig forstår hvorfor ting er så utrolig vanskelig. Jeg har liksom et behov for å motta forståelse. Men jeg vet også at mine nærmeste ikke har det samme ønsket som meg, og jeg respekterer det. Det er bare så utrolig vanskelig å være diplomatisk når de verste traumene herjer.
Jeg forsøker å bruke energien min på riktig måte. Jeg engasjerer meg, og jeg skriver. Jeg mottar hjelp, og jeg forsøker å komme meg videre i livet. Det er på riktig vei, men iblant stormer det veldig innvendig. Det gjør vondt når alle detaljer kommer frem i lyset, og man ikke kan gjøre noe annet enn å komme seg videre så godt man bare kan. Når man må la ord få synke inn, og sannheten svir noe helt umenneskelig. Da er det vanskelig å ikke si det man egentlig vil si. Men jeg må la sinnet mitt komme ut gjennom fysisk aktivitet. Ikke gjennom ord.
Noen ganger er livet vanskeligere enn jeg setter pris på! Sannheten er viktig, men jammen er den fryktelig vond å ta innover seg noen ganger. Jeg skal bearbeide de siste dagene med noen treningsøkter og svette. Det kommer til å hjelpe!
Jeg var av sted på et hyggelig og lærerikt ledermøte hos FFO i Kristiansand forrige lørdag. Jeg dro hjemmefra kl 9, og kom hjem kl 16. Det gikk veldig fint, og jeg hadde en veldig fin dag. Men når jeg kom inn døren hjemme, så merket jeg med en gang at kroppen min regelrett falt sammen! Jeg ble skikkelig sliten, og følte meg ikke bra i det hele tatt. Kroppen min verket, og jeg følte meg helt utslitt. Det kom veldig raskt og brutalt. Jeg kom meg ut av penklærne, og rett på sofaen under teppet. Der sovnet jeg skikkelig, og snorket visst ganske heftig i stuen! Jeg sov faktisk i 1,5 time. Det er ganske skremmende når kroppen min kollapser slik. For det føltes ikke som en vanlig slitasje, men en skikkelig utladning.
Heldigvis hadde jeg ingen flere planer denne dagen, så jeg kunne tilbringe resten av kvelden på sofaen. Jeg ble oppvartet av min kjære ektemann. Han laget god middag til oss, og passet på at alt var på stell med ungene. Jeg kunne rett og slett kose meg under teppet i fred og ro. Jeg blir litt skremt av kroppens reaksjon. Noen ganger kommer utmattelsen veldig brått på meg, og jeg må virkelig ta en pust i bakken. Jeg må derfor være veldig bevisst på hvordan jeg legger opp min hverdag, og hvor mye program jeg faktisk kan klare å gjennomføre. Det var tydelig at kroppen min fikk litt nok denne gangen, og at det var viktig med en rolig helg. Jeg passet på å slappe godt av sammen med familien resten av helgen!
Hodet mitt vil nok mer enn det kroppen tåler iblant! Det er en vanskelig balansegang, og jeg feiler støtt og stadig. Men jeg lærer også. Jeg legger inn mer tid til hvile etter slike oppgaver. Det blir ekstra viktig fremover. Men jammen meg er det veldig kjekt og lærerikt å være engasjert i frivillig arbeid! Jeg må bare passe på kroppen min også!
