Jeg er åpen om at jeg var frivillig innlagt ved Dalane DPS sin sengepost i ni uker i 2014. For meg så er det helt naturlig å kunne si det høyt, og ikke skjemmes over det. Men da det stod på, så var det et gedigent nederlag for meg personlig. Å måtte innse at jeg ikke mestret livet, var så umenneskelig vondt og vanskelig. Men nå er det 6 år siden, og jeg ser hvor langt jeg er kommet siden den gang. Da vet jeg med meg selv, at det var riktig. Det endret livet mitt, og den livskrisen måtte jeg bare gjennom. I ettertid så ser jeg mange ting som jeg gjerne skulle ha endret. Men nå bruker jeg ikke energien min på det lenger.
Det er en del av historien min, men jeg er et annerledes menneske i dag. Jeg har kommet meg gjennom mange terapigrupper, og egen terapi. Noen ganger så har jeg følt at tiden stod stille. Men jeg er så glad for at den virkelig er i ferd med å endre seg nå. Det er så mange ting som faller på riktig plass, og jeg er svært glad. Men så hender det at jeg blir ganske redd. Det kommer noen glimt av usikkerhet iblant, og de jobber jeg med å få bort. For i dag er jeg en sterk kvinne, og jeg vet akkurat hva jeg vil videre i livet. Jeg har tatt drastiske valg underveis, men det har ført meg hit jeg er i dag. Det gjør meg stolt, og jeg kan kjenne det er på tide å ta eierskap i egen fremtid. Jeg har ansvaret selv, og det føles veldig godt.
Når jeg møter mennesker som virkelig sliter, så forsøker jeg å spre et håp. Fortelle dem at der finnes lys i tunnelen. Men jeg sier også at de må gå stegene selv. Men vi kan gå sammen på store deler av reisen. For ved å vise hverandre omsorg og kjærlighet, så kan vi flytte fjell. Det handler om å være en god venn, ektefelle eller familie. Faktisk våge å hjelpe den som ligger nede akkurat nå. Det kan nemlig skje for alle , også deg. Livet kan endre seg brått og brutalt. Men vi må våge å gå sammen i stormen. Være der når de sliter som verst. Vise at vi bryr oss om dem. Se de som virkelig ikke ser håpet selv. Men da må vi legge stoltheten vår til side, og faktisk være et medmenneske som bryr seg. Det tror jeg kan redde liv.
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
Podcast: Min psyke hverdag!