Det er endelig fredag, og helgen nærmer seg med stormskritt. Det er tid for familie kos, og skuldrene kan senkes ned etter en travel uke. Jeg gleder meg alltid til helgen her hjemme. Jeg får min kjære mann hjem fra jobb, og vi samles til kos og gode måltider sammen. Noen ganger får ungene kompiser på overnatting, og andre ganger er de borte på overnatting. Det er alltid litt som skal gjøres i hus og hjem Helgen går alltid så fryktelig fort. For meg er det koselig med tradisjoner. Vi starter nesten alltid helgen med fredagstaco. Alle i familien elsker taco, og det er koselig å samles rundt bordet fredag kveld. Hele familien samlet, og som regel god stemning.
Jeg trenger å ha mine kjære rundt meg for å ha en god helg. Samholdet i mellom ungene og oss er kjempeviktig. Vi er som regel hjemme på kveldene, og tar det rolig. God underholdning på TV er heller ikke så dumt. Jeg kan også senke skuldrene litt ekstra når vi er to voksne hjemme. Da får jeg ofte tid til å gå tur, eller lytte på musikk. Dert er deilig å kunne fordele ansvaret litt i helgene. Vi lager stort sett maten sammen. Det liker vi godt. Gode samtaler rundt matlagingen, og et lite nuss i ny og ne! Jeg lager middag alle andre dager, så det hender jeg blir oppvartet av min mann i løpet av helgen. Det setter jeg enormt pris på. Små gjerninger som gir så mye glede og takknemlighet i hjemmet.
Hva må til for at du får en god helg? Har du egne tradisjoner som du gjennomfører? Jeg håper at du uansett får en flott helg sammen med de som du er glad i. Vær rause med hverandre, og spre kjærlighet rundt deg! Da får du som oftest masse kjærlighet tilbake! God Helg!
Jeg har valgt å holde kommentarfeltet mitt stengt. Det kommer jeg til å fortsette med. Rett og slett fordi jeg faktisk blir redd for alle de nett trollene som finnes der ute. Og jeg orker ikke å få pes for alt mellom himmel og jord rett i fleisen på nettet. For selv om jeg forsøker å være tøff, så er jeg faktisk ikke sterk nok til å ta i mot alt som kommer. Jeg liker godt å få kommentarer på Facebook. Og der er det selvfølgelig lov å komme med kritiske kommentarer til meg. Det tåler jeg fint. For jeg kjenner mine venner på Facebook, og konstruktiv kritikk er kjempeviktig. Men dessverre så opplevde jeg umenneskelige kommentarer på min blogg som såret meg skikkelig. Da mister jeg gleden ved å skrive til Dere.
Noen vil kanskje kalle meg feig. Det får bare være. Jeg velger selv hva jeg vil utsettes for. Jeg klarer fint å forstå at ikke alle mennesker på denne jorden verken liker meg eller er enige med meg. Men når det blir umakelige personangrep fra mennesker som enten er anonyme, eller som ikke kjenner meg , da blir det for mye for meg. Det er trist at det skal være nødvendig å stenge et kommentarfelt. Det er trist at så mange mennesker der ute liker å hetse oss på internett. For det er en forferdelig stygg og feig ting å gjøre mot andre mennesker. Grensene for hva man tørr skrive på internett er så til de grader sprengt i fillebiter. Jeg er et godt voksent menneske. Men jeg tenker ofte på alle de unge bloggerne som virkelig får gjennomgå. Det bare må være vanskelig å leve med, sammen hvor tøffe de forsøker å fremstå. Jeg kjenner ikke et menneske som ikke ville bli berørt når man mottar slik hets.
Jeg skulle ønske at jeg var så tøff at jeg klarte å kjempe ,mot dem. Men det er ikke den kampen jeg skal bruke min energi på i det hele tatt fremover. Det blir helt feil fokus for min del. Jeg vil kunne skrive, og se på min blogg uten å være engstelig. Jeg vil ha gleden over å skrive til Dere! Den får ingen ta i fra meg! Vi blogges!
I går kveld var jeg ute på vift. Jeg deltok på Mandal Revmatikerforening sitt årsmøte. Her traff jeg mange koselige mennesker, som tok i mot meg med åpne armer. Jeg hadde på forhånd blitt spurt om å stille til valg til styret. Det var jeg villig til, men man vet jo aldri om man kommer inn. Men jeg ble valgt inn dom fast styremedlem i de neste to årene. Og jeg fikk oppgaven som sekretær. Jeg skal også være med på Fylkesårsmøte i slutten av mars. Jeg gleder meg veldig til å bli kjent med organisasjonen, og jobbe for revmatikere.
Siden jeg var ungdom har jeg vært med i masse styrer og råd. Formann i skolelaget, medlem av ungdomsråd i bispedømme og åtte år i menighetsråd. Kulturutvalg var jeg også med i. I jobb var jeg også med i to markedsråd. Men de siste årene har jeg ikke vært engasjert. Nå gleder jeg meh derfor veldig til å engasjere meg i saker som jeg virkelig brenner for. Jeg har også meldt meg inn i Mental Helse Mandal, og skal delta på deres årsmøte neste uke.
Jeg trenger å engasjere meg i annet enn kun hjemme. Så derfor er jeg spent på hvordan dette blir fremover. Jeg håper at mine egenskaper kan brukes fornuftig i dette arbeidet fremover.Hver fjerde nordmann sliter med en revmatisk lidelse. Det er mange unge og eldre mennesker som lever med kroniske smerter og utfordringer. Jeg er en av dem. Å treffe andre som er i samme situasjon, tror jeg vil være godt for meg. Å trene sammen med gjengen fra revmatikerforeningen er ukens høydepunkt for meg. Sammen hjelper vi hverandre videre, og motiverer hverandre til å klare litt mer. Jeg gleder meg til å starte i dette frivillige arbeidet! Det vil gjøre meg godt! Takk for tilliten!
Når jeg blogger, så velger jeg å ha en stemme ut i det offentlige rom. Det er både skummelt og spennende. Jeg må stå inne for det som jeg skriver, og jeg har et stort ansvar som blogger. Det er ikke sikkert at alle er enige i det jeg skriver, og jeg må tåle at det både snakkes om og kommenteres. Likevel velger jeg å blogge. For jeg synes det er viktig å kunne ytre sine meninger på en egen plattform. Jeg har egentlig alltid vært ganske engasjert som menneske. I mange år var jeg med i ulike råd og foreninger. Jeg har vært medlem av mange komiteer, og jeg har holdt mange innlegg muntlig. Jeg er ikke så redd for å ha en mening. Men fokuset mitt er annerledes nå enn da. Jeg fokuserer på de tingene som gir meg en mening, og som jeg kan utvikle meg videre i. Livet har valgt sin retning, og jeg velger å finne mine ytringsmuligheter der hvor jeg føler det er naturlig for meg akkurat nå.
Å lufte sine tanker offentlig kan være utfordrende. Men samtidig så gir det meg en unik mulighet. En mulighet til å bli kjent med nye mennesker. Jeg får oppleve at jeg utgjør en liten forskjell. Jeg kan motivere, eller jeg kan irritere. Jeg kan utfordre gamle tankemønstre. Jeg kan sette mine ord på de tingene som opptar meg akkurat der og da. Og jeg kan ta et standpunkt, og jeg kan vise dere hvorfor jeg har tatt det. Hva jeg står for, og hvordan jeg vil livet mitt skal være. Bloggen er min. Det er mitt sted hvor mine tanker blir skrevet og delt. Det føles godt. Det føles utfordrende og spennende. Derfor fortsetter jeg, og forsøker å få flere lesere.
Min stemme er ikke den viktigste stemmen i verden. Men den er her. Du kan velge å lese mine innlegg, eller ikke. Du kan like dem, eller du kan mislike dem. Det er helt opp til deg. Men jeg er her. Og jeg blir her. For jeg føler at min stemme også fortjener å bli hørt.
Jeg har slitt hele livet mitt for å føle meg fin. Jeg har alltid fått høre at jeg ikke er det. Og det har satt sine spor. Nå gidder jeg faktisk ikke å la det styre meg lenger! For jeg har ingenting å skamme meg over. Jeg har en kropp som alle andre. Den har sine arr etter snart 40 år på denne jorden. Jeg vil ikke lenger se på meg selv i speilet, og føle meg stygg. For jeg er like fin som absolutt alle andre. Jeg trenger ikke å snakke meg selv ned dag etter dag. Jeg trenger ikke å hate mitt utseende. Jeg trenger ikke å la min energi bli brukt til slike uvesentlige ting. For det er faktisk uvesentlig. Det viktigste er hvordan man er som menneske. Jeg vil mye heller bli likt for det mennesket jeg er. Det betyr mye for meg. At noen faktisk liker min personlighet og mine evner. Som ser mine talent, og som verdsetter meg for den personen jeg er i dag. Det er det som er viktig i det lange løp.
Jeg kan ta til tårene i blant når jeg lar vonde kommentarer om eget utseende komme inn til hjertet mitt. Jeg har bestemt meg for å lukke det ute så godt som overhodet mulig. Jeg er ingen fotomodell, og det lever jeg kjempegodt med. For jeg kan smile og le, være trygg på meg selv uten å nøle! Jeg er her, og jeg har gode dager. Jeg har en ektemann som elsker meg akkurat slik som jeg er. Det betyr så mye mer enn alle andres meninger på denne jord. Å være elsket akkurat slik som man er, burde være en menneskerett. Kroppen min må jeg lære å elske. Det har vært veldig vanskelig, men nå vil jeg bare ta godt vare på meg selv. Verne om den, og behandle den godt. Holde meg aktiv slik at revmatismen ikke vinner over min hverdag. La hver dag fylles med innhold som er bra både for kroppen min og sjelen min. Da blir vi glad i oss selv. Da kan vi hjelpe andre rundt oss, og vise at vi er alle sammen gode nok, og flotte mennesker!
Jeg håper at jeg kanskje kan være et slags forbilde for andre som har slitt med samme problematikk. For jeg er ikke den eneste i verden som har følt meg stygg. Altfor mange mennesker går rundt med lav eller ingen selvtillit. Det er en skam at samfunnet gjør slikt med oss. Verden rundt oss er så til de grader materialistisk og full av press. Det er derfor vår oppgave å hjelpe hverandre. Gi av oss selv slik at vi sprer budskapet om egen verdi! Er du med på den dugnaden?
Noen dager bare må jeg sette meg ned ved datamaskinen min for å skrive. Jeg kjenner bare inni meg at der er ting som jeg trenger å få kommunisert ut til Dere! Jeg har mange tanker inni hodet mitt, og det er en glede å kunne dele det med Dere! Jeg er så glad for at jeg valgte å starte opp bloggen min igjen etter en fortjent pause. Jeg er i full gang med nye tanker og ideer, men passer på at det er etter mitt eget tempo. Jeg er glad for hver eneste som leser mine innlegg, og jeg vil svært gjerne at bloggen min skal få flere lesere. Så jeg tenker at langsiktig og tålmodig skriving vil føre bloggen min lenger etter hvert. Slik sier i hvert fall ekspertene at det vil fungere.
Å blogge er kanskje en ting som mange mener ikke er så smart. Men i 2017 er sosiale medier og blogger veldig utbredt som kommunikasjonsform. Og vi som blogger velger selv hvilket innhold vi vil ha på vår egen blogg. Jeg har ikke kastet meg på bølgene som går. Jeg er verken rosablogger, treningsblogg eller mammablogg. Men jeg er en ærlig blogg, og min målgruppe av lesere er nok voksne mennesker. For voksne leser nemlig også blogger. Det er ikke bare sminke og interiør som fenger. Men jeg har tro på at mine ærlige betraktninger om eget liv kan gi noe til andre. Dere får være med på både oppturer og nedturer. Noen ganger skriver jeg med et stort smil rundt munnen, og dagen er god. Andre dager gråter jeg litt mens jeg skriver. For jeg skildrer deler av livet mitt, og det består ikke bare av glansdager.
bloggen er min ventil. Her kan jeg få ut mine tanker og følelser. De delene av livet jeg vil ha for meg selv, de deles ikke her. Noen ganger leser dere mellom linjene. Det er jeg klar over. Men jeg forsøker å holde bloggen til kun meg, og ikke involvere så mange andre. Livene våre går kjapt unna. Hverdagen er hektisk, og mange inntrykk skal bearbeides for små og store. Da synes jeg det er viktig å få ut tanker og følelser underveis. Her kommer bloggen inn for min del. Jeg har lyst til å dele. Jeg har lyst til å kommunisere med Dere! Så tusen hjertelig takk til alle Dere som deler mine innlegg på Facebook, som liker mine innlegg og som kommenterer på Facebook. Jeg håper at vi kan ha en spennende reise sammen! Vi blogges!
Jeg skulle så gjerne kunne tatt all smerte bort. Fått visket vekk alle de vonde tankene og følelsene som du bærer på. Fjernet alt det som tynger deg, og som gir deg denne indre uroen. Jeg vil at du skal slippe. Jeg vil ikke at du skal ha det slik. Det er ikke slik det skal være. Jeg vil at du skal slippe. La heller meg få bære dine vonde følelser. Jeg skal holde hånden din gjennom det. Jeg skal alltid være her for deg. Jeg skal aldri svikte deg. Jeg elsker deg altfor mye til det. Du er i hjertet mitt. Der skal du alltid være, og jeg skal gå gjennom ild for deg. Det fortjener du. For du fortjener ikke å ha det så vanskelig. Et menneske på din alder skal ikke måtte slite med slike utfordringer i hverdagen sin. Men jeg kan ikke viske det bort. Jeg kan ikke trylle det vekk.
Men jeg kan stå i det sammen med deg. Jeg kan være den sterke når du trenger meg aller mest. Jeg kan kjempe kampene for deg. Jeg kan holde deg trygg. Jeg kan ivareta dine behov. Jeg kan holde deg i mine armer, og gi deg varme. For jeg elsker deg så inderlig høyt. Det er det jeg kan, og vil gjøre. Jeg vil gå gjennom livet sammen med deg. Vise deg veien fremover. Gi deg det du trenger for å bli roligere. Gi deg den omsorgen og varmen som heler hjertet og sjelen din. Sammen skal vi ha det godt. Sammen skal vi komme oss gjennom alt som vi møter underveis. Sammen med alle som vi er så glad i , og som er glad i oss.
Det er den veien vi må gå. Det er det som tilslutt vil gjøre dagen lysere. Jeg skal gå sammen med deg hvert eneste skritt.
Det var ikke slik jeg så for meg at det ville være. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle sitte her i dag. Snart er jeg i 40 årene. Gift for andre gang. Med revmatiske lidelser og psykisk diagnose. Og utredning viser at jeg blir uføre. I tillegg til at mine to barn trenger ekstra mye hjelp og omsorg. Jeg visste heldigvis ikke hva livet ville inneholde. For jeg så for meg helt andre ting. Jeg skulle være yrkesaktiv og fremadstormende. Ha en karriere som jeg kunne være ekstra stolt over. Slå i bordet med gode resultater. Gi jernet slik at alle skulle se hva jeg kunne oppnå. Og ingen av oss skulle slite mentalt. Det var ikke en tanke som slo meg i det hele tatt.
Men livet ble sannelig annerledes enn jeg hadde trodd. Men det som er så uendelig godt, det er at etter vonde år kommer det gode år. Og jeg er i ferd med å innse hvordan livet mitt må være, og hva som egentlig betyr noe. Jeg setter gladelig bort karrieren min, så lenge det går bra med meg og mine kjære. Helsen min er det aller viktigste nå. Jeg må være i så god form som mulig for å styre denne skuten i riktig retning sammen med min kjære ektemann. Så da må jeg bare innse at jeg blir værende hjemme. Og jeg må fylle dagene mine med ting som er bra for meg å holde på med. Trening, skriving, sosiale treff og en god husmor. Det skal jeg få til. For jeg kan komme sterkere tilbake på jobbfronten senere. Det viktigste nå er å bli bedre både mentalt og fysisk.
Men jeg skal være ærlig. Jeg kjenner på en tristhet likevel. for det er ikke lett å innse dette egentlig. Og jeg tror det er bare bra at jeg sliter litt med å godta situasjonen. For det viser at jeg har pågangsmot nok til å komme tilbake sterkere på et senere tidspunkt i livet. Bloggen kommer jeg til å holde aktiv, og muligens utvikle til en bedre og større blogg. Foredrag kommer jeg også til å holde underveis. Men hovedfokuset blir å la kropp og sjel heles. Senke skuldrene, og være tilstede. De tingene jeg kan holde på med her hjemme, blir prioritert. Jeg skal holde dette hjemmet trygt og rolig. Stabilitet og forutsigbarhet er nøkkelord som er kjempeviktige for vår del. Jammen har jeg fått noen års erfaring med dette. Det er en viktig ressurs som jeg kan dele med meg underveis.
Nå tar jeg en dag om gangen. Fokuserer på å gjøre den så bra som mulig for oss alle sammen. Håper alle sammen får en fin ettermiddag og kveld! Vi blogges!
Solen skinner, og det er et deilig vær! Det frister meg veldig å gå en lang tur. Håper jeg får kommet meg ut i dag. Treningstøyet er i hvert fall tatt på, så noe fysisk aktivitet skal jeg gjennom i formiddag. Men får se om det blir her hjemme eller i Furulunden. Vinterferien er i full gang, og det merkes her hjemme. Litt annerledes struktur på dagene er til tider utfordrende for både små og store. Men de nyter å ha ferie. Jeg satser på at dette blir en fin dag. Vi får gjøre koselige ting sammen, og oppmuntre hverandre. Det er viktig å være tilstede for barna denne uken. Mange kompiser er på ferie, så det er litt utfordrende å få aktivisert mine håpefulle.
Dagen skal ellers fylles med huslige gjøremål her hjemme. Alltid noe å henge fingrene i. Litt klesvask må til, og så får vi se hva jeg finner på. Hekling må jeg jeg også prioritere. Kjekt å lage brikker til andre. Så da gjenstår det bare for meg å ønske dere alle sammen en flott dag! Nyt den så godt du bare kan!
Det har vært veldig greit å begynne å blogge igjen. Men jeg må helt ærlig si at jeg stadig kjemper litt imot den prestasjonsproblematikken som jeg har kjent på tidligere. Men nå er jeg streng med meg selv, og jeg skriver kun når jeg har lyst til å skrive. Bloggen min kommer til å fortsette som før. Jeg kommer til å være ærlig og oppriktig. Jeg liker ikke så godt overfladiske blogger, og føler at jeg da havner i en litt annen sjanger. Men jeg har som målgruppe å nå ut til mennesker på min egen alder. Som kanskje kjenner seg litt igjen i mine tanker og frustrasjoner, oppturer og nedturer. Selv om jeg ikke blir noen profesjonell blogger, så er jeg likevel interessert i å gjøre bloggen min bedre og mer attraktiv å lese. Derfor gleder jeg meg til å delta på et webinar på søndag kveld. Da skal jeg lytte til en profesjonell aktør som har drevet med blogg og bloggere i mange år. Gleder meg til å få skikkelig gode tips til veien min videre.
Men jeg vil likevel svært gjerne ha tips fra dere. Gå gjerne inn på Facebook, og kommenter hva dere ønsker jeg skal skrive om, eller hvordan dere ønsker bloggen min kunne vært. Ingenting er perfekt her i verden, så alt kan forbedres. Men jeg kan ikke love å etterkomme alle ønsker som kommer. Jeg har egne standpunkt som jeg ikke rokker på. Men kjør på med ideer og tanker om innlegg! Kommentarfeltet forblir stengt. Jeg er for sensitiv og sårbar til å ha det åpent. Det er rett og slett slik jeg er. Bloggen min skal bygge meg opp, og ta meg fremover. Det er et godt virkemiddel for mine tanker. Så det gjør meg stort sett bare godt å skrive.
Min blogg gjenspeiler min hverdag. En hverdag på godt og vondt. Men selv om jeg er mamma, så vil ikke mine barn bli vist frem her på bloggen min. Det valget tok jeg før jeg startet opp bloggen min, og vil ikke sanke lesere på grunn av mine barn. Jeg er generelt svært skeptisk til å gjøre barn om til en lesermagnet. Så bilder og navn blir ikke brukt her. Så derfor kommer ikke denne bloggen til å bli en typisk mammablogg. Jeg vet at mange savner flere bilder på bloggen min. Jeg skal forsøke å bli bedre på akkurat dette området. Jeg liker ikke så godt bilder av meg selv, men jeg må trene meg opp på det. For jeg har ingenting å skjemmes over. Så jeg håper på litt mer bilder i innleggene fremover.
Jeg blir veldig glad dersom dere deler mine innlegg. Tips svært gjerne vennene deres om min blogg. Det er veldig gøy når mange leser innleggene mine, og jeg er glad for hver enkelt leser. Jeg deler mye personlig på bloggen, og det gjør godt med når hyggelige og støttende kommentarer kommer på Facebook. Sist gang jeg var i Egersund ble jeg overrumplet da en person plutselig gav meg en skikkelig bamseklem, og takket meg for min blogg. Da ble jeg både rørt og kjempeglad. Jeg satte veldig stor pris på den tilbakemeldingen, og klemmen varmet godt for min del. Jeg håper og tror at min ærlighet berører mennesker. Livet består ikke bare av glansdager, så det er ikke vits i å late som at alt bare er perfekt.
Jeg gleder meg til å fortsette med bloggen min. Det er utrolig kjekt for tiden. Og jeg skal være tålmodig med meg selv. For dette skal være positivt for meg. Hva som skjer i fremtiden vet ingen. Men jeg håper at bloggen min vokser fremover, og at mange flere lesere blir interessert i å følge den. Ha en flott dag!
