Denne dagen er litt rar. For jeg går med mange følelser i kroppen min. Inni hodet mitt svirrer det gode tanker og vonde tanker. For akkurat i dag er det 20 år siden jeg giftet meg for første gang. Et ekteskap som gav meg mine to prinser. De er det beste som har hendt meg noen gang. Men på samme tid så var denne dagen starten på noe som ikke skulle ende bra. Det gir meg mange tanker. Jeg kjenner på en sorg over mange år av livet som føles bortkastet. Men jeg titter på ungene mine, og så er det liksom verd det på en måte. For jeg ble mamma til akkurat disse to prinsene. Jeg har spenning i kroppen fordi jeg skal holde foredrag i Egersund. Det er litt kaos inni meg. Mange følelser som jobber for å få størst plass.
Men jeg forsøker å tenke mest mulig på det gode livet som jeg lever akkurat nå. Sammen med min kjære mann som jeg elsker, og prinsene våre. Det gir meg den tryggheten som jeg trenger. Det er likevel en del av hjernen og kroppen som kjemper om å få plass. Der er så mange traumer som gjerne vil ødelegge for min lykke. Jeg er helt sikker på at det kommer til å ta mange år før kroppen min faller til ro. Jeg kjenner meg selv, og min historie. Jeg sitter her med alle de såre minnene samtidig som jeg elsker det livet jeg nå lever. Det er vanskelig. Noen dager er virkelig tøffere enn dere aner.
Man tar valg gjennom livet. Noen valg angrer man kanskje på. Men man vet ikke hva som venter på oss rundt neste sving. Jeg kan ikke gjøre annet enn å glede meg over dagens situasjon. Til slutt vil de gamle minnene forsvinne lenger vekk. Jeg ser frem til den dagen kommer. for det er tungt å ha hodet sitt overfylt med så mange ulike følelser på en gang!
Vi blogges!
I kveld skal Mental Helse Mandal og Lindesnes ha Åpent Hus her hos meg i Gonnarsheia 2 kl 19! Alle medlemmer er hjertelig velkommen hit til meg til en uformell samling. Her skal vi snakke sammen om løst og fast mens vi koser oss med kaffe/te og frukt. Det skal bli spennende å se om noen vil komme hit til meg i kveld. Jeg er veldig klar for å få besøk, og gleder meg veldig til det! Det er så herlig å kunne snakke sammen med gode venner, og bare ha det koselig sammen. Jeg håper inderlig at det blir en lun og god stemning blant medlemmene. Målsettingen vår er at medlemmene skal få bli bedre kjent med hverandre i trygge omgivelser. Å komme hjem til en lun stue er som regel veldig hyggelig. Jeg håper at mitt hjem kan være en fin plass for dem å være sammen! Jeg har heldigvis god plass, så dette skal gå veldig fint!
Vi har også plass til mange nye medlemmer! Ta gjerne kontakt med meg dersom du ønsker å bli medlem hos oss. Eller så kan du fikse dette på mentalhelse.no! Jeg er veldig glad for det gode samholdet som vi har blant medlemmene, og vi tar godt imot nye medlemmer! Jeg er veldig glad i å møte nye mennesker, og det hjelper for meg å være sosial. Det er viktig å snakke sammen med andre mennesker, og utveksle tanker og erfaringer. Livet byr noen ganger på flere utfordringer enn det som vi egentlig liker. Hos oss kan man snakke åpent om det som man ønsker. Man forteller det som man selv ønsker, og trenger ikke å dele mer enn det som er naturlig for den enkelte. Men vi ønsker å tilby en plass for alle. Her kommer man som man er!
Jeg er veldig spent å denne kvelden, og håper at jeg ikke blir sittende alene! Dette blir spennende! Jeg gleder meg!
Vi blogges!
I morgen skal jeg holde foredrag/synge i Egersund. Nervene er kommet, og jeg kjenner det godt i hele kroppen min. Men nok en gang så kan jeg konstatere at jeg ikke gruer meg, men er veldig spent! Jeg er heldig som ikke gruer meg til slike opptredener- Jeg kjenner på kroppen min at dette kommer til å koste masse krefter. For nå skal jeg tilbake til der alt det vonde skjedde, og det husker kroppen min veldig godt. Men jeg gleder meg til å kunne fortelle mine tanker rundt psykisk helse til en flott gjeng på denne arenaen. Jeg er veldig heldig som har fått muligheten, og jeg er stolt av meg selv. Det er et viktig steg for meg. Og jeg skal klare meg godt gjennom dette også!
Jeg regner derfor med at jeg kommer til å være ganske så rastløs i dag. For når spenning tar tak i kroppen min, så blir jeg veldig urolig. Jeg skal ta godt vare på meg selv. Jeg skal forsøke å komme gjennom denne dagen på best mulig måte. Det er veldig viktig for meg at jeg mestrer denne situasjonen. Jeg skal derfor gi meg selv en veldig god dag, og forsøke å ruste denne kroppen til innsats i morgen! Nå har jeg vært gjennom noen foredrag, og jeg vet hva som behøves av meg. Det er godt å skaffe seg erfaringer på godt og vondt! Det er ingenting som kommer av seg selv, og man må jobbe seg gjennom det som er vanskelig. Men jeg vet med meg selv at dette er riktig for meg å gjøre!
Jeg er spent på morgendagen! Det blir nok lite søvn i natt. Jeg skal av sted veldig tidlig i morgen, så det blir en lang dag! Men jeg drar rett hjem igjen etterpå. Jeg er glad for at så mange mennesker heier på meg, og det hjelper meg gjennom slike nerver som jeg har nå!
Vi blogges!
For noen dager siden ble det altfor mye for meg. Jeg havnet i en samtale/diskusjon, og følelsene overmannet meg. Jeg brøt sammen. Jeg hulkegråt i nesten en time. Der kom så utrolig mange minner frem som var altfor sterke. Plutselig så var alt så fryktelig vanskelig og veldig vondt. Jeg fikk kjenne på den maktesløsheten som jeg har kjempet mot i flere år. Jeg ble minnet på de såreste øyeblikkene i livet mitt, og da kom flodbølgen av tårer vilt og uhemmet. Jeg ble sittende, og jeg bare gråt og gråt. Det var umulig å stoppe. Det ble for mye å svelge ned. Noen ganger klarer jeg rett og slett ikke å svelge unna. De vonde minnene blir dradd frem i dagslyset, og jeg er nødt til å håndtere dette. Men denne gangen ble det for mye.
Er det feil å gråte? Nei, det er ikke det. Men jeg sliter med å la det få komme ut. Jeg kjemper for å holde kontrollen på følelser, og så blir triggerne så store at det renner over. Det er ikke bare jeg som sliter med vonde minner her hjemme, Og jeg må lytte. Jeg må ta i mot det som kommer. Jeg forsøker å være sterk, og ta det på en rolig måte. Men denne gangen ble det bare altfor smertefullt å håndtere. Det var noen heftige minutter med masse tårer som måtte komme ut. Men etterpå så kjente jeg at det var godt å få grått skikkelig. Få tømt den posen liksom. Det nytter ikke å alltid stappe det ned i posen igjen. Jeg må la sorgen få lov til å komme frem iblant.
Neste gang du kjenner på at gråten vil komme, så forsøk å slippe det ut! For det er terapi i hver tåre som får renne ned ditt kinn. Jeg følte meg sliten og utladet, men likevel gikk det fint med meg etterpå. ‘Det var godt å få åpnet opp den krana!
Vi blogges!
Jeg er en blogger. Jeg er en av dem som driver med dette opplegget. Jeg legger ut om livet mitt, og beskriver det meste for dere. Jeg serverer Dere mitt liv på et sølvfat. Hvorfor gjør jeg det? Vil jeg virkelig være en blogger? Jeg har stilt meg selv dette spørsmålet ganske mange ganger denne uken Det er ikke fordi jeg er lei eller sliten av å blogge. Nei, det handler om helt andre ting. For jeg har igjen fått se litt av hva bloggverdenen inneholder. Og det er en del ting som jeg reagerer ganske kraftig på. For jeg skjemmes over å bli kalt en blogger iblant. Rett og slett fordi jeg da havner i en kategori som jeg ikke ønsker å være i. Jeg har fulgt med på en serie som heter Bloggerne. Og jeg har sett de forrige sesongene tidligere. Det blir bare verre og verre.
Jeg vet at produsentene klipper og limer for å lage mest mulig drama. Men mye av klippene er klipp som bloggerne selv har filmet. Og jeg må si at det er skremmende å høre uttalelsene som kommer fra særlig de yngste bloggerne. Jeg forstår at når man er en ung blogger så er det lett å havne inn i en spiral hvor antall klikk og lett tjente penger betyr aller mest. Det er veldig trist å se at man pusher grensene altfor langt fordi det vil skape mest mulig klikk, og dermed kommer pengene og annonsørene løpende. Penger har mye makt, slik er det i samfunnet vårt. Men jeg synes det er veldig skremmende at man mister så til de grader dømmekraft og hemninger fordi man ønsker å være øverst på topplisten eller på inntektstoppen!
Der kommer stadig nye stjerneskudd på blogghimmelen. Og jeg ble rett og slett trist da jeg hørte de forskjellige uttalelsene som toppbloggerne hadde om hverandre. Stygge ord og beskrivelser bak ryggen på folk har jeg absolutt ikke sansen for. Og det gjør meg egentlig bare trist. For man skal tenke at det kan være godt med noen nye bloggere blant toppene. Det er som regel viktig og bra med et friskt pust. Jeg skulle ønske at man kunne unne hverandre mer godt, og ikke oppføre seg som dårlige tapere når bloggpriser gis til andre enn seg selv! Jeg vet at jeg kan få sterke reaksjoner på dette innlegget mitt. Men det er helt ok at noen har andre meninger enn meg.
Jeg har ikke en stor blogg. Jeg er ikke i nærheten av blogglistene. Det hender jeg er blant de 100 beste, men jeg aner ikke sist gang det skjedde. Rett og slett fordi det er ikke min motivasjon i det hele tatt. Jeg skriver en blogg fordi jeg ønsker å bruke min mulighet til å ha en offentlig stemme som bare er min. Jeg skriver fordi jeg trenger det som en viktig del av min terapi. Og jeg skjønner veldig godt at en dame på 40 år som til stadighet skriver om angst, depresjoner og egne drømmer ikke akkurat fenger en stor målgruppe. Men vet dere noe? Det gir jeg faktisk blaffen i! For jeg ønsker å skrive en blogg med mer innhold enn kun reklame og naken hud!
Jeg vil være en blogger. Men jeg vil være det på min egen måte. Man vet ingenting om fremtiden. Hvem vet, kanskje blir bloggen min kjent en gang. Men da skal jeg fortsette på min egen måte! Og jeg vil godta at andre bloggere er bedre enn meg til å vinne publikums gunst! Jeg er ikke ute etter glitter og glamour. Jeg vil bare skrive en blogg. Jeg vil være meg. Så jeg liker ikke når jeg havner i en kategori hvor jeg ikke føler meg hjemme!
Jeg har i løpet av de siste årene vært innom mange instanser for å få hjelp. Det har vært nyttig, og jeg har fått god hjelp til mange utfordringer. Men jeg må stadig vekk minne alle etatene på en ting. Man trenger ikke involvere ungene i alt man gjør. Det er kanskje en setning som provoserer noen av dere. Men jeg vil gjerne forklare litt hva jeg mener med det. For jeg snakker med barna mine om veldig mange ting. Vi løser veldig mange utfordringer sammen, og de blir hørt. Men noen ganger setter jeg en strek, og sier ifra om at resten av diskusjonen skal vi voksne ta oss av. For jeg mener at små barn ikke trenger å få alle detaljene og argumentene hele tiden. Da blir det masse diskusjoner om ting som barn ikke burde tenke på.
Jeg blir veldig frustrert av og til. For noen ganger gis der beskjeder til minstemann uten at jeg er involvert. Og en gutt på 10 år skal ikke måtte ta stilling til en del av disse tingene i det hele tatt. Men det hender at voksne glemmer seg ut, og gir ut litt informasjon som barnet ikke trenger å høre. Jeg har mange ganger tatt dette opp, og jeg må i gang igjen. For nok en gang skaper det diskusjon her hjemme. Jeg skulle ønske at man ikke involverte barna så mye. Rett og slett fordi deres hoder blir fylt opp med all for mye informasjon som en barnehjerne ikke klarer å ta stilling til. Jeg vil så gjerne være en god forelder, og verne barna mine for en del av alt som skjer i våre liv.
Jeg er en åpen person, og jeg tar mange samtaler med mine barn. Vår fortid gjør at det er nødvendig. Men jeg skal nok en gang stramme opp de som involverer mine barn for mye. For jeg er faktisk mamma, og jeg skal ta meg av en del avgjørelser uten barnas innblanding.
Vi blogges!
Alle mennesker er i utvikling. Det er som regel ett eller annet område som man ønsker å forandre på. Kanskje planlegger du å bli mer fysisk aktiv? Eller er du kanskje på leting etter en ny og spennende jobb? Livet forandrer seg , og nye behov og ønsker oppstår under veis. Jeg merker at jeg er i stor endring, Livet mitt har endret seg veldig mye, og jeg må tenke annerledes om mange ting. Men det betyr ikke at jeg må gå rundt her uten mål og mening. Jeg har derfor jobbet med å sette meg noen nye mål. Utfordringer som jeg ønsker å gjennomføre, eller ting som jeg ønsker å oppnå. For vi trenger alle å ha noe å se frem mot. Jeg kan ikke være i vanlig jobb, men jeg kan sette meg mål som kan hjelpe meg fremover på lang sikt. For jeg har tro på bedre dager lenger fremme. Det kan komme en dag hvor jeg kan klare en del mer enn det som er tilfelle akkurat nå.
Jeg har noen store mål. Men da er det viktig å sette opp noen delmål underveis. Det er ikke alle planene som blir skrevet detaljert om her på bloggen min. Men det kommer nok ikke som noen overraskelse at jeg ønsker å jobbe med formidling i fremtiden. Derfor jobber jeg aktivt med å knytte et viktig nettverk. Jeg må jobbe meg fremover sakte. Jeg ønsker å bli kjent med mange mennesker, og få masse kunnskap med meg underveis. Det er derfor svært bra for meg å være engasjert i ulike organisasjoner. På den måten kommer jeg i kontakt med mennesker, og jeg får lov til å tilegne meg viktig kunnskap underveis. Det er litt vanskelig å måtte ha så langsiktige mål, men jeg jobber så aktivt som jeg har mulighet til.
Små mål som man klarer å oppnå gir energi til å jobbe videre mot hovedmålet! Steg for steg fremover gir resultater på lang sikt! Det er jeg helt sikker på!
Vi blogges!
Jeg er veldig heldig som har egen kontorpult i gangen. Der har min kjære mann laget hjemmekontor til meg slik at jeg har en egen plass til å blogge, og jobbe med mine oppgaver innenfor organisasjonsarbeid. Jeg hadde lenge en veldig gammel kontorstol, og den fungerte ikke så veldig bra for min kropp. Så dermed måtte jeg låne eldstemann sin kontorstol når den var ledig. Men nå fikk jeg ny kontorstol av min kjære! Det er jeg så takknemlig og glad for! Den passer perfekt til min kropp, og jeg slipper vond rygg. Jeg har ikke bursdag en gang, så dette kom bare helt plutselig at han ville gi meg ny stol! Jeg er kjempegodt fornøyd, og sitter veldig godt på mitt “kontor”!
Slike gaver er veldig fine å få. Når man minst aner det, og man ikke regner med det. Så uventet selv om vi hadde pratet litt om dette tidligere. Men jeg fikk velge ut stolen selv, og er veldig godt fornøyd med den. Det er viktig å sitte godt når man skal jobbe med pc. Det blir veldig fort vondt i kroppen dersom man ikke sitter riktig. Men min revmatiske kropp, så er det veldig viktig å passe på slike ting. Det sparer meg for unødvendige smerter og ubehag. Jeg har nå ingen problemer med å sitte i denne stolen over lengre tid. Det lover godt! Jeg skal ta godt vare på den!
Jeg er så utrolig glad for alt det gode min kjære gjør for meg! Det er veldig deilig å ha en slik ektefelle. Jeg er heldig som fikk oppleve dette i livet mitt. Det er de små tingene i hverdagen som setter dypest spor! Han viser nok en gang omtanke og kjærlighet, og gir meg mulighet for å sitte godt i en flott kontorstol! Tusen takk!
Vi blogges!
Når jeg går her hjemme alene, så havner jeg i koseklærne mine. Og jeg har virkelig vært nødt til å jobbe med meg selv de siste ukene. Jeg har mange fine klær liggende i garderoben min, og det er viktig at de brukes. Jeg har derfor regelrett tvunget meg selv til å kle meg opp litt før jeg drar ut på avtaler eller ærender. Jeg blir i mye bedre humør etter at jeg har pyntet meg litt, så det er bare tull å dra på shopping i joggebukse og fleec genser. Jeg pakker inn kroppen min i slike klær hver eneste gang jeg møter på vanskelige perioder. Da glemmer jeg ut at jeg bør pynte meg litt i hverdagen. Så jeg har tatt meg selv i nakken. Jeg skal se bra ut. Ikke for å være så veldig mote bevisst. Men fordi det faktisk er en ting som hjelper på min selvtillit og selvfølelse! Det er veldig frustrerende å hele tiden falle tilbake i gammelt spor,
Jeg er heldig som har såpass mange fine plagg i mitt skap. Jeg kan virkelig ikke klage på noen ting. Det er mer en nok muligheter til å kunne kle seg litt finere i hverdagen. Men av en eller annen grunn så kobler hjernen min dette ut når angsten og tungsinnet kommer på besøk. Det skal jeg jobbe i mot! for jeg trenger denne gode følelsen i kropp og sinn. Jeg har bruk for denne lille pynten for å kjenne meg litt finere og klar for å møte verden! Men det er veldig vanskelig. Jeg er likevel sikker på at jeg skal overvinne dette. For når jeg bestemmer meg, så er det ikke aktuelt å gi seg! Jeg skal straks ut på ærender, og har fått byttet på meg litt finere tøy! Da kom der plutselig bedre tanker inni hodet mitt, og jeg gruer meg ikke for å gå ut døren i dag!
Det er ikke meningen å være så veldig materialistisk på bloggen min. Men jeg er opptatt av denne utfordringen i mitt privatliv. Jeg må fortsette med å jobbe meg sterkere mentalt. Jobben er slett ikke ferdig! Men jeg kjemper meg videre! Og nå føler jeg meg faktisk ganske fin!
Vi blogges!
Som mamma blir jeg veldig stolt når prinsene mine opplever mestring og fremgang. Når man jobber og jobber for å kunne mestre en situasjon , og plutselig så serman at de virkelig mestrer situasjonen! Det gjør meg veldig stolt og glad! Jeg er helt sikker en hønemor, og jeg vet at jeg passer ekstra godt på. Men gleden er så uendelig stor når livet går riktig vei! Jeg er verdens stolteste mamma , og jeg er ikke redd for å si det.
Å oppdra sine barn er en utfordring for alle foreldre. Men vi har en fortid som har satt dype spor i oss alle sammen. Så gleden over å lykkes med ting er veldig stor og sterk. Vi jobber sammen hver eneste dag. Hver dag kommer vi oss nærmere målet. Jeg har mange ganger følt meg tom for krefter, men jammen meg har vi endel lager med nødvendige krefter liggende klar. Jeg får en god følelse i mammahjertet når ungene lykkes og gjør fremgang. Men sannelig smerter det de dagene hvor alt er mørkt.
Jeg har et stort ansvar sammen med min kjære mann . Det er verdens viktigste jobb vi gjør som foreldre. Men vi jobber godt sammen, og har dannet en fin familie. Vi fire hører sammen. Vi trenger hverandre, og vi har det veldig gøy. Noen ganget butter livet litt imot. Men vi er på riktig vei alle sammen ! Små steg tas hver eneste dag. Noen ganger snubler vi litt. Men da hjelper vi hverandre videre i hverdagen !
Jeg elsker min lille familie. Det er det viktigste jeg har. Jeg gleder meg til å oppleve livet! Det kommer til å bli en spennende reise ! Kjekt hvis DU følger oss her på bloggen!
Vi blogges!
