Tenker vi over hva vi kaller hverandre på internett?

Det er utrolig skremmende å se alt det folk skriver i kommentarfelter på sosiale medier. Det er ikke bare kjente mennesker som får gjennomgå. Det kan skje med alle sammen. Jeg kan ikke fordra å lese slike vonde og frekke kommentarer. For meg så bryter det med alt som heter folkeskikk og god oppførsel. Jeg tenker selv at jeg må kunne stå inne for hvert eneste ord jeg skriver på sosiale medier eller bloggen min. Det er faktisk veldig viktig for meg personlig. Jeg vet at min blogg sikkert har provosert enkelte mennesker i blant. Det resulterte blant annet i at jeg måtte stenge kommentarfeltet på bloggen min ganske kjapt. Nett troll finnes, og kommer dessverre ikke til å forsvinne med det første. Det er tragisk å se denne utviklingen. Jeg blir svært trist når jeg ser hvordan man snakker til hverandre.

Når jeg vokste opp, så hadde vi strengt fokus på ordbruk og høflighet. Både hjemme og på skolen fikk vi klar beskjed dersom vi gikk over streken. Jeg er glad for at vi lærte oss vanlig høflighet og respekt for andre mennesker. Det er noe som vi må virkelig ta tak i nå. Jeg merker selv at det er ganske utfordrende som foreldre å henge med i denne utviklingen. Ord og uttrykk som vi ikke ante eksisterte når vi var barn, er i dag veldig vanlig for våre barn. Jeg har mange ganger vært fortvilet over språkbruk i samfunnet vårt. Det kan virke som at grensene viskes ut så lenge det blir slengt ut via internett. Da er det liksom ikke så veldig farlig å gjøre det. Man kan være tøff i trynet uten å egentlig være så veldig tøff.

Det har vært kaos i norsk politikk på grunn av ord og bildebruk på Facebook. Det har vært på alles lepper de siste ukene. Men det skal jeg ikke mene så mye om. Men det forteller i hvert fall at sosiale medier har stor makt, og er et ganske farlig virkemiddel å bruke i norsk politikk. Takk og lov for at jeg ikke har noe som helst ambisjoner om å bli politisk aktiv! Moralen er nok den at vi alle sammen må feie for hver vår dør, og gjøre det vi kan for å fronte høflighet og respekt i samfunnet vårt. Vi kan nemlig ikke forvente at ungdommen skal oppføre seg fint dersom vi som er voksne ikke klarer det selv!

Vi blogges!

Jeg må ligge i forkant!

Jeg er nødt til å kunne ligge litt i forkant med diverse ting i hverdagen. Det er kun da jeg klarer å fungere på den beste måten. Jeg trenger ro og ekstra forutsigbarhet. Det har blitt enda viktigere for meg de siste månedene. Jeg sliter med en helse som ikke helt følger med. Dersom jeg skal oppnå mine drømmer, så må jeg lage meg gode løsninger som faktisk fungerer i min hverdag. Jeg har ikke klart å ligge så langt foran skjemaet den siste tiden, og det stresser meg veldig. Jeg har derfor satt av noen dager til å komme meg på rett kjøl igjen. Det betyr blant annet å produserer innlegg til bloggen min. Jeg elsker når jeg har innlegg liggende klar langt frem i tid. Da slipper jeg å bekymre meg for hvilket innhold jeg skal poste i morgen eller om to dager. Det er bare slik jeg er skrudd sammen. Jeg må være en del steg foran.

For meg handler det om å redusere stressnivået i kroppen min. For stress er nemlig en trigger for min helsesituasjon. Det er veldig viktig for både psyken og fysikken min. Jeg kan ha stress i livet mitt, men jeg må utelukke en del stress. Jeg har derfor mine strategier som jeg bruker. Jeg planlegger nok mer enn mange andre. Men det fungerer best for meg å gjøre det slik. Når jeg har ting liggende klart, så unngår jeg at hjernen jobber mer enn nødvendig der og da. Jeg har lært meg selv å kjenne på den harde måten. Det har vært mange stunder som jeg ikke liker å tenke tilbake på. Men samtidig har det gitt meg erfaringer som har ført meg videre i livet. Det skal jeg være glad for i etterkant. Det livet jeg lever nå er så uendelig mye bedre enn tidligere. Det er faktisk en helt annen verden.

Så nå jobber jeg meg fremover igjen. Jeg forsøker å komme nok i forkant slik at skuldrene mine senker seg ned igjen. Da kan jeg fokusere på det som er aller viktigst akkurat nå. Nemlig familien min og konserten som kommer om noen uker. Jeg skal gjøre de riktige tingene fremover, og det er veldig viktig for meg å mestre en slik situasjon!

Vi blogges!

Hva skal jeg prioritere?

Jeg har valgt å holde på med formidling. Det innebærer for meg blogg, foredrag og musikk. Alle disse tre tingene er viktige for meg, og jeg ønsker å holde på med dette fremover. Men jeg merker også at kroppen min ikke orker like mye som det jeg skulle ønske. Det betyr at jeg må kutte litt ned på aktiviteten for å holde meg i god form. Hverdagen er jo den aller viktigste, og det skal fungere med familien. Jeg har redusert antall blogginnlegg, og det var veldig riktig av meg å gjøre det. For jeg kan kjenne at i noen perioder så sliter jeg med å skape fornuftig innhold til bloggen min. Det er i perioder litt mer strev enn jeg setter pris på. Men den er samtidig veldig viktig for min terapi. Den kommer derfor til å bestå slik som den er nå. Jeg er likevel i en prosess hvor jeg må se hva som er viktigst for meg å bruke tiden min på. Det er ikke så enkelt når helsen ikke vil det samme som meg.

Jeg gleder meg til å fokusere mer på musikk i tiden som kommer. Det er noe som jeg alltid har drømt om. Jeg er veldig spent på hvordan kroppen min reagerer på denne konserten som kommer nå i april. Det vil gi meg en pekepinn på fremtiden. Jeg må nemlig forsøke å finne ut hva jeg egentlig kan klare å oppnå slik som min helse er for tiden. Jeg planlegger flere konserter i løpet av året, og det vil skje etter hvert som jeg føler meg klar for det. Jeg håper på flere foredrag etter hvert som tiden går. Det er viktig for meg å kunne drive på med formidling i en eller annen form. Jeg lærer hele tiden noe nytt om meg selv. Det er viktig å lytte til egen kropp fremover. Jeg kan ikke presse meg så hardt som jeg har gjort tidligere. Da sier kroppen min i fra rett og slett. Heldigvis er jeg nå i god bedring, og ser lyst på fremtiden.

Jeg må altså prioritere hardt. Det kan ikke være for mange prosjekter på en gang. Det klarer jeg ikke lenger. Jeg føler meg allerede som en blekksprut. Jeg skal derfor gå gjennom de ulike tingene, og sortere de oppgavene som er viktigst for meg å få unnagjort. Så skal jeg legge inn mer energi på de prosjektene som betyr aller mest for meg!

Vi blogges!

Jeg forbereder meg mentalt!

Det er veldig viktig for meg å være mentalt forberedt. Jeg skal om få uker har konsert i Egersund Arena. Jeg og flygelet alene på scenen foran et stort publikum. Da er det veldig viktig å være forberedt. Ikke bare på det musikalske, men like mye på det mentale plan. Jeg er nemlig veldig dårlig på å håndtere applaus! Det er noe som skjer inni kroppen min når jeg får applaus. Underveis i en opptreden så klarer jeg å koble ut applausen mellom sangene. Rett og slett fordi jeg bruker de sekundene til å forberede meg mentalt og praktisk på neste sang. Men når konserten er over, så kommer følelsene mine ut av kontroll når applausen kommer. Det er noe jeg forsøker å jobbe med. Jeg er jo veldig glad for at publikum gir meg en slik annerkjennelse. Det er bare det at det blir lit for mye av det gode på en gang. Så jeg må trene meg på dette. Jeg skal lære meg å nyte det litt mer. 

Det ligger mye mental forberedelse bak en opptreden for min del! Jeg jobber veldig mye i hodet mitt på forhånd. Jeg tenker på hva jeg skal si mellom de ulike sangene. Jeg ser for meg fremførelsen inni meg. Jeg forsøker å plassere følelsene på riktig sted. Det høres sikkert veldig rart ut for dere, men det er veldig viktig for meg. Slik er det alltid når jeg opptrer med formidling. Jeg tenker veldig mye på forhånd. Jeg bruker veldig sjelden mye manus, men alt ligger lagret inni hodet og hjertet. Jeg må ha noter på en slik konsert, da jeg ikke makter å huske både tekst og akkorder på samme tid. Det får bare være slik. Jeg skal uansett øve så mye på forhånd at det egentlig sitter i fingrene allerede. Jeg gleder meg som et lite barn, men det er skummelt på samme tid. Det verste for meg vil være dersom det ikke kommer nok folk. Så jeg håper inderlig at Dere stiller på konserten!

Mentale forberedelser er veldig viktig. Faktisk så ligger veldig mye av grunnlaget mitt akkurat i det mentale. Jeg har lært meg til ulike teknikker for å kunne mestre vanskelige situasjoner. Jeg har ulike pusteøvelser som roer meg ned. Det er et godt triks dersom pulsen øker, og man blir for nervøs. Jeg kjenner på en stor glede inni meg. Det er virkelig stas å ha kommet så langt i livet at man våger slike ting som denne konserten.

Vi blogges!

Vi må ikke presse oss selv for hardt!

Det er et stressende samfunn vi lever i. Det er veldig mange ting som vi skal mestre i vår hverdag. Vi skal balansere jobb og privatliv. Man skal være en aktiv familie, og bidra til at ungene holder seg i fysisk aktivitet. Der er en uendelig liste med krav eller forventninger til hvordan livet vårt skal være. Jeg har hoppet litt av den karusellen der. Jeg har ikke hatt en sjanse til å klare at sammen de siste årene. Vi har senket ned noen av kravene våre, og fokusert på det som har vært aller viktigst. Vi måtte lage en trygg og stabil plattform. Et hjem som inneholdt kjærlighet, trygghet og respekt. Vi har brukt veldig mye tid på det de siste årene, og det har gitt resultater som vi er godt fornøyde med. Jeg orker ikke å pushe meg på samme måte som jeg gjorde før. Det er fortsatt mange ting jeg ønsker å oppnå. Men veien dit skal være annerledes enn tidligere.

Jeg kjenner at det gjør meg veldig godt. Jeg har mer kontakt med hele meg underveis. Det er ikke bare et skall. Jeg er et helere menneske. Det har tatt veldig lang tid, men jeg kjenner at det nærmer seg noe som er veldig bra. Det er så raskt gjort å havne inn i den evige karusellen. Me alt som livet innebærer på godt og vondt. Jeg orker ikke et slikt hardkjør. Jeg har måtte sette grenser, og min kjære mann har hjulpet meg. Det er ikke så veldig kjekt å innse at man ikke strekker til. Men det handler aller mest om å finne de tingene som man virkelig kan mestre, og gjøre de så godt man bare kan. Jeg har nok vært veldig ambisiøs på egne vegne. Men jeg mener at det er riktig å ha noe å strekke seg etter. Det er verd å jobbe seg gjennom noe, så lenge man når et mål til slutt!

Jeg håper inderlig at vi kan bli enda flinkere på å ta vare på oss selv! Det er ikke bra for oss å stadig kjempe for å oppnå hele verden. Det gjelder å finne sin egen balanse i livet. Der kan ikke noen andre velge for deg. Jeg har stått i mange vanskelige valg gjennom livet. Men de siste årene har jeg valgt veldig riktig. Det føles veldig godt. Jeg skulle veldig gjerne hatt større økonomisk frihet, men man kan ikke få alt til enhver tid. Det vil bli stadig bedre etter hvert som årene går. 

Vi blogges!

Det går bedre nå!

Det er godt å kjenne at kroppen sakte men sikkert er i bedring. Jeg er fortsatt preget av forkjølelse , men merker bedring hver dag. Jeg har endel utfordringer med hoste og pust. Men jeg har rolige dager foran meg nå. Jeg skal ikke pushe meg selv mer enn det som er nødvendig fremover. Jeg sliter også med matlyst. Det smaker lite , og jeg drikker litt lite. Men jeg er streng med meg selv, og får i meg næring. Det ble en hard tørn denne gangen. Men jeg er trygg på at det blir bra om noen dager!

Familien passer godt på meg. Jeg er svært heldig som har så god ektemann som ordner opp. Jeg har kunnet slappe av. Det har vært deilig å kjenne på. Vi tok oss en kjøretur på søndag for å lufte meg litt. En hel uke på sofaen er kjedelige greier. Da var det godt å se noe annet. Det er ikke så mye som skal til. Vi fikk pratet litt, og jeg fikk bli litt mer kjent i Mandal. Vi voksne liker slike kjøreturer. 

Nå skal jeg ta en dag om gangen. Det er viktig for meg å bli frisk. Jeg forsøker å ikke stresse. Jeg er utålmodig av natur. Men det vil bli bra etterhvert. Tusen takk til alle dere som kommenterer på Facebook. Jeg blir så takknemlig og glad av å lese det. Jeg er heldig som har en så fin heiagjeng ! Dere er en viktig støtte for meg ! 

Jeg ønsker Dere alle sammen en fin uke! Nyt de gode øyeblikkene som livet gir !

Vi blogges!

Den indre smerten er aller verst!

Jeg kan ha smerter i kroppen. Det er slitsomt og ubehagelig, men det går likevel stort sett greit. Jeg har lært meg til å leve med kroniske sykdommer. Men den indre smerten er den aller verste. Den som til stadighet blir trigget frem. Den som gjør meg så inderlig sårbar og liten. Som velter bort all min trygghet i meg selv. Jeg kan ikke fordra den. Det er ikke noe som ødelegger mer en den. Men jeg kan ikke bruke energi på å hate. Det fører ikke noe godt med seg i det hele tatt. Jeg mener likevel det er lov å si at man misliker det. For når angsten herjer med meg, så vil jeg aller helst bare slippe unna. Det er en smerte som nesten ikke kan beskrives med ord. Jeg mister kontrollen over kroppen min, og det er i seg selv veldig skummelt for min del. Jeg har nemlig blitt en kontrollfrik som virkelig sliter dersom jeg mister fotfestet.

Jeg reiser meg kjapt når jeg faller. Det varer ikke så veldig lenge. Men det er ikke dermed sagt at det gjør mindre vondt. Jeg har bare lært meg til at det er slik livet mitt er i perioder. Jeg elsker de gode dagene. Og jeg sliter når de vonde dagene kommer min vei. Det er en berg og dalbane som jeg ikke liker så veldig godt. Jeg gleder meg til å bli enda mer stabil med tiden. Det er heldigvis god fremgang hos meg, så jeg føler meg trygg på at livet skal bli enda bedre med tiden. Det som er dumt, er at jeg må gjennom mange vonde episoder før jeg kommer dit. Jeg må nemlig lære denne kroppen at det ikke er noe som er farlig eller feil lenger. Jeg har det trygt og godt sammen med min familie. Livet er i ferd med å komme i balanse.

Å leve med psykiske utfordringer er ikke lett! Det ville vært løgn å si noen annet om den saken. Men jeg har valgt å leve. Jeg vil ha et godt liv fremover. Da må jeg fokusere på det som er godt i livet mitt. Jeg må komme meg gjennom terapi og traumer. Jeg vil ha en vanlig hverdag. Jeg kan takle stive ledd og vonde muskler. Men det er verre når hjertet mitt brister. Jeg har vært gjennom mange harde kamper opp gjennom disse årene. Men jeg føler at jeg på mange måter har kommet ganske bra ut av det. Det finnes nemlig ingen vinnere. Men vi har kommet oss videre på vår måte.

Vi blogges!

Jeg er stolt!

Små steg fører også fremover. Noen ganger har jeg følt at livet står på stedet hvil. At vi ikke har kommet oss videre. Men når jeg ser meg rundt, så innser jeg raskt at livet er blitt veldig annerledes og bedre. Vi har alle sammen kommet veldig langt. Det er så mange ting som er enklere nå. Det gjør meg faktisk veldig stolt! Jeg har verdens beste sønner, og en fantastisk ektemann. Vi er et veldig godt team. Sammen har vi blitt sterkere og sterkere etter hvert som tiden har gått. Vi har som alle andre mennesker utfordringer i hverdagen vår. Men det går mye bedre nå. Da er det faktisk lov til å være litt stolt over seg selv og de som man er ekstra glad i. For vi vet hva som kreves av oss i hverdagen. Det er ikke alltid like enkelt å være meg. Heldigvis har vi aldri mistet håpet om en god fremtid. 

Jeg gleder meg veldig til å se hvordan fremtiden vil bli. Jeg er en veldig stolt mamma, og det er mange ganger jeg blir veldig rørt. Når jeg ser hvordan mestring har ført oss fremover, og jeg kan se gleden i ansiktet til mine kjære. Jeg kan la tårene trille av glede fordi man ser så mye fremgang. Det har kostet oss veldig mye å starte helt på nytt. Men det var det eneste riktige for oss. Vi har skaffet oss et nytt fundament i livet. Hjemmet vårt her i Mandal er gull verd. Det har blitt en solid base som hjelper oss gjennom hverdagen. Jeg vet at det er en stor omveltning å flytte midt i barndommen. Men jeg vet at det har gitt oss en fremtid som er lys. Det er veldig godt å tenke på. Det gir meg ro og overskudd.

Livet har gitt oss en del smeller. Der vil fortsatt komme utfordringer vår vei. Men vi står stødig sammen som en familie. Det er noe jeg setter enormt stor pris på. Jeg kjenner på både glede og stolthet. Det er ikke alle som liker mine valg. Det kan jeg leve greit med. For jeg ser utviklingen på nært hold. Jeg kjenner på kroppen min hvordan livet har endret seg til det bedre. Vi er så utrolig heldige. Kjærligheten førte oss til et nytt liv. Takk og pris at jeg valgte å satse på et liv sammen med min kjære.

Vi blogges!

Sykdommen har tappet meg for krefter!

Den siste uken har vært heftig for min del. Jeg har som dere vet vært syk hele uken. Det har tappet meg for masse krefter. Det er derfor veldig viktig for meg å kunne konsentrere meg fullt og helt om å bli frisk igjen. Jeg må skynde meg langsomt, og virkelig ta hensyn til kroppen min de neste ukene frem mot konserten min. Jeg har derfor redusert arbeidsmengden min fremover, og skal bruke tiden veldig godt. Jeg skal pleie denne kroppen her, og finne kreftene mine igjen. Det er rart hvordan man kan føle seg så overkjørt av en kraftig forkjølelse. Men jeg var nok sliten i fra før, og da er kroppen dessverre mer mottagelig for sykdom. Nå kommer det noen rolige uker hvor fokuset blir egen helse og musikk.

Jeg har en god plan for konserten, og jeg stresser ikke. Det er viktig å beholde roen. Jeg har øvd en del på piano mens jeg var syk. Stemmen har jeg ikke forsøkt å bruke enda. Men jeg føler meg sikker på at dette skal gå veldig fint. Jeg har god tid. Jeg kan jo sangene fra før, så det aller viktigste for meg å faktisk å føle meg trygg på spillingen. Det er jo kun meg selv som er på scenen denne gangen her. Jeg vet at det vil kreve topp konsentrasjon fra min side. Jeg er veldig klar for denne utfordringen. Jeg har kontrollen selv, og det passer meg veldig fint. Nå trenger jeg ro og hvile. Jeg skal komme meg ut på noen lufteturer etter hvert, og bevege kroppen min mer. Det er en viktig bit i det å bygge seg opp igjen etter sykdom.

Akkurat nå mens jeg skriver dette, så er jeg sliten og fortsatt syk. Men jeg satser på at det snart er bedre dager for min del. Jeg vet med sikkerhet at de neste ukene blir viktige for meg. Jeg puster godt med magen, og er klar for min største utfordring på scenen til nå. Jeg skal være i god form, og føle meg aldeles nydelig når jeg går ut på scenen!

Vi blogges!

Føler Du deg liten og svak?

Det hender rett som det er at jeg føler meg veldig liten. Uten makt eller myndighet. Null sjanse til å få til noe som helst. Jeg mister mine positive evner, og havner inn en et negativt tankemønster. Det gagner absolutt ingen, og i hvert fall ikke meg selv. Det kan virke rart at jeg skriver dette. For ja, jeg vet at jeg får til ganske mye. Men livet er ikke så enkelt. Det er faktisk ganske komplisert til tider. For en del av meg er stor og sterk. En annen del er liten og svak. Til sammen så blir det hele meg. Jeg har mange ganger stunder hvor jeg tenker at alt er bare forgjeves. Jeg har mange ganger vanskelig for å se min egen fremdrift. Det er jeg ikke alene om. Vi mennesker er nemlig skrudd sammen på en helt spesiell måte. Vi er ikke bare en ting. Vi består av så enormt mange følelser. Det handler om at vi må tillate oss selv å skinne mer enn det vi gjør nå.

Jeg har blitt holdt nede i altfor mange år. Levd med negativitet og ydmykelser. Det har skapt sår i min sjel, og det har revet ned mitt selvbilde. et er en veldig hard jobb å lappe det sammen igjen. Jeg kan jobbe veldig målrettet og bra, men likevel holder jeg meg selv tilbake fordi det er noe inni meg som streiker. Jeg må leve med at negative tanker og ord er spikret fast i min hjerne. Men nå er det en vesentlig forskjell i mitt liv. Jeg lever i positivitet og kjærlighet. Jeg blir løftet oppover istedenfor å bli tråkket på. Jeg får ros når jeg oppnår noe bra. Jeg får konstruktiv kritikk dersom det er nødvendig. Men jeg takler det stadig bedre. Livet har blitt veldig mye bedre. Det hadde vært kjekt å kunne si at det bare går bra. Men det er ikke sannheten. Jeg sliter enda med at selvbildet mitt rakner litt. Det er ikke enkelt å være meg.

Vi har lov til å føle oss små iblant. Deet kan faktisk være sunt. Men vi skal ikke være så redde for å ta litt mer plass i samfunnet. For der er en egen plass til oss alle sammen. Våg å reise deg, og bli litt stor. Sånn akkurat passe stor. Da blir livet bra.

Vi blogges!