Gled Deg over de små tingene!

Foto av Camilla Adriaenssens

Hverdagen kan være hard for oss alle sammen. Det er fort gjort å bli sugd inn i det travle. Unger som skal kjøres hit og dit på ulike aktiviteter. Man skal mestre jobb og privatliv. Jeg merker at det kan bli ganske hektiske dager selv om jeg ikke er i vanlig jobb. Men jeg har lært meg en veldig viktig ting i løpet av livet. Jeg fo0rsøker å finne glede i de små tingene i hverdagen. Det har virkelig hjulpet meg til å beholde det positive i livet mitt. Jeg har nemlig veldig mange gode grunner til å grave meg ned. Men jeg har tatt et valg, og jeg vil leve et godt liv sammen med min familie. Da må jeg fokusere på alt som er fint og godt i livet mitt her og nå. Der finnes faktisk veldig mange gylne øyeblikk i hverdagen dersom man virkelig ser etter.

Jeg kan glede meg over solen som skinner inn vinduet. Det varmer hjertet mitt når ungene sier at de elsker meg. Jeg blir glad når jeg snakker med min kjære mann i telefonen en vanlig dag. Jeg blir glad når en venninne sender meg en hyggelig melding. Jeg kan smile når jeg legger merke til vårtegnene langs veien. Det er koselig under pleddet på gråværsdager. Det handler om å se det gode rundt deg. Ikke bare ha fokuset på alt som er vondt og vanskelig. Jeg kan slite noen dager med å holde dette fokuset. Men så er det så deilig når jeg klarer å komme tilbake til denne måten å se hverdagen på. Det betyr alt for meg. Jeg må jobbe hardt for å komme meg gjennom hverdagen med den bagasjen jeg faktisk har. Det er ikke enkelt. Men jeg bruker alle de små godene til å pushe meg videre.

Jeg er glad for at jeg klarer å se det. Det har virkelig gitt meg mange gode stunder. Jeg har fått kjenne på en glede over livet som jeg ikke trodde fantes. Jeg har fått kjenne på kjærlighet til livet. Jeg er så heldig som har fått en ny mulighet til å blomstre. Den skal jeg ta veldig godt vare på hver eneste dag. Jeg har en livsglede som kommer langt innenfra. Når man har levd et liv som har inneholdt masse vondt, så er gleden over det gode veldig stort! Det har gitt meg håp om en fin fremtid for meg og min familie. Vi skal ikke gå rundt med hengende hoder. Vi skal se opp og frem, og ta imot alt det gode som livet byr på! Det gjør meg sterk nok til å jage mine egne drømmer. 

Jeg håper at Du blir inspirert til å tenke mer positivt! Husk at hverdagen svinger for oss alle sammen. Der finnes ikke en mirakelkur. Men vi kan velge selv hvordan vi vil angripe dagen. Ta derfor veldig godt vare på de gode øyeblikkene som kommer din vei. Nyt dem med god samvittighet!

Vi blogges!

Jeg vil så gjerne ha litt fred…

Jeg lever med tankekjør. Noen dager er det mye verre enn andre dager. Jeg lengter veldig ofte etter fred og ro. Jeg kan ha det rolig rundt meg her hjemme, men likevel jobber hjernen hele tiden. Det kan man bli ganske lei av. Jeg er nemlig ikke så veldig glad i dette tankekjøret. Jeg har lært meg til noen teknikker som gjør at det minsker litt. Men det kommer stadig vekk tilbake igjen. Det er slik det er å være traumatisert. Faktisk så er det egentlig dette som er mitt største hinder for videre fremgang. For tankekjøret krever mye energi fra meg, og suger liksom kreftene ut av meg. Jeg håper at jeg kan mestre dette litt bedre i fremtiden. Jeg skal snakke mye med min terapeut om dette temaet. For jeg trenger noen gode råd.

Det er mange som ikke helt skjønner hvordan det er å være traumatisert. Det skjønner jeg godt. For det er jo ikke noe som vi lærer om. Men det som skjer er at hjernen har tatt skade av traumatiske opplevelser i livet. Det betyr at hjernen setter seg selv i en alarmberedskap. Hjernen analyserer alt som skjer, og har en veldig høy grad av fare. Det betyr at jeg hele tiden egentlig er i beredskap. Det er ikke rart at jeg blir ekstra sliten. For jeg forsøker å leve så normalt liv som overhodet mulig. Jeg vil ikke at dette skal ødelegge min livskvalitet. Jeg snakker åpent om det fordi veldig mange mennesker lever med dette i sin hverdag, men våger ikke snakke høyt om det. 

Jeg vil at mine venninner skal forstå hvorfor jeg blir så sliten. Det er viktig for meg at Dere skjønner hvorfor jeg faktisk ikke er i en vanlig jobb. Jeg vil ikke bli sett på som en “naver”. Jeg har en rekke kroniske sykdommer som også gjør meg mer sliten en vanlig. Det til sammen er ganske utfordrende. Men jeg har valgt å forsøke meg på mine egne mål. Jeg vil jobbe med formidling, og jeg skal gjøre det på min egen måte. Det er deilig å ha noe konstruktivt å jobbe med. Men jeg må fordele kreftene mine bedre i fremtiden. Det er en ting som jeg virkelig ikke er flink nok til enda.

Jeg vil så inderlig gjerne klare like mye som alle andre på min alder. Jeg vil være i jobb, og samtidig være en aktiv mamma og ektefelle. Men kroppen min henger ikke helt med på det. Jeg får ta en ting om gangen. Jobbe meg videre, og få flere verktøy som kan lindre tankekjøret mitt. Jeg gleder meg til å komme videre i livet. Det går kanskje litt saktere enn jeg setter pris på, men det går fremover!

Vi blogges!

Mestring gjør meg glad!

Foto av Camilla Adriaenssen

Det er deilig å kjenne på mestring! Det bygger meg opp, og jeg føler meg bedre. Det er en følelse som jeg ønsker at alle sammen skal få kjenne på. Jeg har brukt det som et viktig verktøy de siste årene. Jeg måtte bygge meg selv opp igjen etter en livskrise. Da var det viktig å finne positive verktøy. Gjøre noe som jeg faktisk fikk til, og som jeg kunne glede meg over i hverdagen min. Det hørtes veldig rart ut i starten. Men det hadde en veldig fin effekt på meg. Jeg har noen talent som kan hjelpe meg videre. Det er jeg utrolig takknemlig for. Gjennom musikk og formidling kan jeg oppleve mestring. Jeg føler at jeg betyr noe for andre mennesker. Når jeg kan hjelpe andre, så blir jeg sterkere selv også. Jeg kan ikke få sagt det sterkt nok. Mestring har på mange måter reddet meg.

Det har vært veldig mange vonde stunder. Det kan jeg ikke legge skjul på. Jeg har virkelig vært gjennom en vanskelig tid med store sår. Det er ikke noe jeg kan rømme fra. Jeg er nødt til å håndtere det etter beste evne. Nå er jeg i en trygg og god atmosfære som heler meg. Jeg blir bedre for hver dag. Men jeg må være aktiv, og jobbe meg videre. Det er ikke noe som kommer av seg selv. Jeg er nødt til å prøve og feile selv. Det har til tider vært veldig vanskelig. Når jeg da opplever å mestre en slik situasjon, så blir gleden desto større for meg personlig. Det gjør at sårene mine kan gro. Jeg står stødigere i meg selv på godt og vondt. Det kan være vanskelig å skjønne omfanget av det. Men jeg kan ikke dele alt med dere her på bloggen min. Jeg må få ha noe privat for meg selv også.

Jeg pusher meg selv videre! Jeg har store ambisjoner, og vil ikke bli stagget tilbake. Jeg har levd altfor lenge med et negativt syn på meg selv. Jeg vil komme meg fremover, og det kommer til å ta tid. Men det får være ok så lenge jeg klarer å bevege meg fremover. Det er det som er det viktigste for meg nå. Jeg skal mestre hverdagen min!

Vi blogges!

Noen ganger skremmer samfunnet meg….

Jeg ser veldig lite på nyheter. Jeg har ikke sett en hel nyhetssending siden jeg brøt ut av mitt første ekteskap i 2012. Det har jeg mine private grunner til. Men jeg holder meg oppdatert via internett. Det er dessverre slik at samfunnet mange ganger egentlig skremmer meg veldig. Vi leser nesten hver dag om mennesker som er blitt drept. Der skjer ulykker hele tiden, og mange ganger kommer terroren altfor nært. Jeg orker rett og slett ikke å sette meg mye inn i alt det som skjer. Jeg kjenner at jeg blir både engstelig og trist av det. Det er så mye tragisk som skjer rundt oss hver eneste dag. 

Jeg mener ikke at vi skal lukke øynene, og ikke se realiteten. Men jeg føler at det kan bli for mye iblant. Vi får så uendelig mange detaljer rett i fanget. I løpet av  en nyhetssending på radioen kan du høre masse som du egentlig ikke trenger å vite om. De refererer til rettsaker, og deler brutale detaljer med hele verden. Jeg blir ganske matt. Jeg trenger ikke det i livet mitt hver eneste dag. Så jeg velger å skjerme meg litt fra alt som skjer. Jeg ser det, men trenger ikke sette meg inn i alle detaljene som skrives. Det er mitt valg. Men jeg vil fylle livet mitt med mer positivt innhold. Jeg klarer ikke det negative fokuset hele tiden. Jeg har mine erfaringer fra fortiden som preger meg på dette punktet. Jeg klarer ikke ha det i min hverdag nå.

Når jeg var liten, så var det et fryktelig sjokk hvis der skjedde et drap. Nå er det faktisk hverdagskost. Det er en utvikling som jeg ikke liker. Det er skremmende takter, og det kommer nok ikke til å snu. Der er så altfor mye som er vanskelig i verden. Jeg trenger å ha litt avstand kjenner jeg. Det er mitt valg, og det står jeg inne for. Man kan bry seg om samfunnet uten å måtte få med seg alle detaljer til enhver tid! Det er i hvert fall slikt jeg vil leve mitt liv fremover!

Vi blogges!

Hverdagen er egentlig best!

Da var påsken over for denne gangen, og ungene er tilbake på skolen igjen. Det gir meg tid for meg selv, og det er ganske deilig. Det er lov å si det høyt. Jeg liker veldig godt å ha noen timer alene i hverdagen. Da kan jeg jobbe med mine ting. Jeg kan få unnagjort en del oppgaver, og jeg lan legge inn tid til å være sosial. Det er viktig for meg å ha en fin balanse i hverdagen. Jeg trenger jo en del hvile, og da må jeg planlegge dagene mine på en god måte. Jeg liker aller best å kunne stelle meg i fred og ro etter at ungene har dratt på skolen. Da kan jeg kose meg, og bruke lang tid med dusj og sminke. Jeg har blitt flinkere til å gi meg selv tid til egenpleie i hverdagen. Hvis jeg klarer det fremover, så blir jeg veldig glad. For det hjelper på min mentale helse, og jeg blir mer fornøyd med meg selv.

Det er de små tingene i hverdagen som betyr aller mest for meg. Det er godt å kjenne på glede over selv de små ting. Jeg trenger ikke så veldig mye. Men det er viktig for meg å ha det bra. Jeg passer godt på ungene våre i hverdagen. Det er min jobb, og det er det aller viktigste i livet mitt. Men ungene trenger en glad mamma. Så det er derfor veldig viktig at jeg også passer på meg selv på en god måte. Jeg har funnet min måte å løse det på¨. Det fungerer veldig fint for meg, og jeg har funnet en større ro i livet nå. Jeg liker hverdagene våre veldig godt. Vi har laget oss en plan, og den følger vi hver dag. Vi har selvfølgelig rom for impulsivitet, men det er de vante tingene som fungerer aller best for oss alle sammen. Vi trenger en stor grad av forutsigbarhet i hverdagen. 

Nå skal vi komme oss fint gjennom denne uken. Det er godt å komme i gang med alle de vante aktivitetene. Uken blir jo litt spesiell siden vi skal til Egersund om få dager. Det nærmer seg konserten min med stormskritt! Jeg er veldig spent, og gleder meg veldig mye. Dette kommer til å bli en stor opplevelse for meg personlig. Nå krysser vi fingrene for at mange mennesker kommer på konserten min! 

Vi blogges!

Skrivelysten er tilbake igjen!

Noen ganger er det et slit å ha en blogg. Det hender nemlig at jeg ikke har særlig lyst til å skrive så veldig mye på bloggen min. Der kommer liksom ikke noe fornuftig ut av meg. Det har vært slik nå mens jeg har vært syk. Det har liksom ikke vært verken kjekt eller enkelt å skrive noe som helst. Faktisk så ble jeg ganske bekymret en stund. Jeg vurderte faktisk å stanse bloggen en stund. Men så tenkte jeg at det ville nok komme bedre dager etter hvert som jeg ble friskere igjen. Og jammen fikk jeg nok en gang rett. Skrivelysten er tilbake igjen, og det føles veldig deilig! Det er så mye enklere når ordene liksom bare kommer fra hodet og hjertet av seg selv. Da er det en gave å ha en blogg som bare er min.

Bloggen er viktig for meg. Den er liksom blitt en viktig del av meg som person. Jeg trenger den egentlig like mye nå som før. Men det handler litt om tid og energibruk. Jeg har vært veldig sliten og syk den siste tiden, og da er det vanskelig å holde koken overalt. Men så kommer heldigvis de gode dagene hvor jeg fungerer så mye bedre. Det er så deilig å kjenne på. Jeg liker ikke at livet mitt svinger såpass mye som det faktisk gjør. Men jeg har en helse som ikke vil det samme som meg. Det er derfor veldig vanskelig for meg å finne denne balansen som jeg leter etter. Nok en gang har jeg nok vært for heftig mot meg selv, og det resulterte i noen heftige uker med sykdom. Takk og lov at det er over nå!

Jeg har mange prosjekter som jeg jobber med. Og jeg innrømmer glatt at det kan bli litt vel mye for meg iblant. Det kommer til å bli enda mer viktig for meg å prioritere riktig i tiden som kommer. Jeg har en veldig viktig jobb med meg selv der. Det handler ikke om lyst. Men heller om helsemessige begrensninger. Jeg kan ikke bare kjøre på selv om jeg ønsker det. Det går ikke så enkelt for meg. Jeg må være mye mer forsiktig med min egen helse. Det er ikke noe å tulle med dette her. Jeg har såpass mange diagnoser. Det er ikke rart at det blir noen heftige runder iblant. Men bloggen kan jeg jobbe med hjemme. Det er det som er så deilig. Jeg kan skrive når jeg føler for det. Og jeg kan planlegge langt frem dersom jeg er flink. Det er da jeg liker meg selv aller best. Det er alltid deilig når man kjenner at man er i forkant!

Bloggen skal prioriteres fremover. Jeg skal også få mer fokus på bilder. Jeg gleder meg til våren kommer, og jeg kan ta mer bilder utendørs. Jeg har klart å legge bort den verste sjenansen når det kommer til bilder. Det er noe som er helt nødvendig for bloggen min. Jeg skal ha meg noen runder med egen fotograf etter hvert som våren kommer. Jeg har allerede plukket ut noen plasser som jeg ønsker å ta bilder. Det er spennende å holde på med, og jeg håper at det kan  løfte lesertallene litt etter hvert som tiden jobber med meg! Jeg håper at Dere kan tipse vennene deres om min blogg! Det hadde vært veldig kjekt å nå ut til enda flere mennesker!

Vi blogges!

Jeg vil bare være meg selv!

Foto av Camilla Adriaenssen

Der er altfor mange krav i vårt samfunn. Vi skal forholde oss til veldig mye i vår hverdag. Jeg blir noen ganger veldig matt og trist. For det ender så ofte med at jeg sitter med en vond følelse inni meg. Det er så mange ganger jeg har tenkt at jeg ikke passer inn. Eller at jeg burde vært skrudd sammen annerledes enn det som er tilfellet. Jeg vet at jeg ikke kan være noe annet en den jeg er. Men det er mange ganger jeg har følt at det ikke er bra nok i det hele tatt. Det er en utvikling som jeg ikke liker i det hele tatt. Der er enorme krav i dagens samfunn. Man skal liksom ha full kontroll på alle områder. Man skal se veldig bra ut, og samtidig ha full kontroll på hus og hjem. Man skal aller helst ha økonomi til å kunne dra utenlands et par ganger i året, og vise ungene verden. 

Jeg har ikke mulighet til å henge med på alt dette. Jeg vil være meg selv, og gjøre ting på min egen måte sammen med mannen min. Vi har heldigvis ikke så høye krav til livet. Det er ikke det materialistiske som betyr mest i livene våre. Vi kan glede oss over andre ting som er mye viktigere. Jeg ønsker å lære ungene våre at det ikke er makt og status som betyr noe. Vi må være trygge nok i oss selv. Finne vår måte å løse hverdagen på. Det er viktig for meg å ha fokus på det som kan fungere aller best for vår familie. Jeg gidder ikke å løpe etter hordene. Jeg føler meg trygg på at vi har et bra fokus i livet. Jeg kan kose meg med shopping og overfladiske ting iblant. Men det aller viktigste for meg er at familien har det bra. 

Jeg trenger ikke reise på ferie til fjerne himmelstrøk for å være lykkelig. Jeg koser meg hjemme eller i campingvogna. Det trenger ikke være luksusmat på min tallerken. Jeg koser meg veldig med helt vanlig mat. Men det er opp til hver enkelt. Jeg lar andre få gjøre ting på sin egen måte. Jeg  at det er lurt å senke kravene litt. Minne oss selv på hva som egentlig betyr noe. For man blir så altfor lett fanget inn i en livstil som ikke er særlig sunn for oss! Jeg minner meg selv på hvordan jeg ønsker å leve livet mitt. Det er viktig å tenke over slike ting, og faktisk prate med de som er deg nærmest. For vi må gå i samme retning. Jeg føler meg veldig heldig som har en ektemann som tenker likt som meg. Da går vi en fin fremtid i møte sammen som familie.

Vi blogges!

Angsten er den usynlige fienden!

Foto av Camilla Adriaenssens.

Jeg lever med angst i min hverdag. Det kan du ikke se på meg om du møter meg i butikken. Faktisk så kan jeg se svært oppegående ut. Jeg kan være fint kledd, og sminket. Jeg kan være blid og utadvendt. Jeg kan være pratsom, og se ut som at jeg har full kontroll på livet mitt. Men så er innsiden min fanget av angsten. Den vonde smerten som spiser meg opp fra innsiden. Som gjør at jeg får hjertebank, og veldig høy puls. Jeg kan være veldig kvalm, men likevel sitte å spise sammen med deg. For jeg gjør alt jeg bare kan for å beholde kontrollen. Jeg vil ikke miste masken min. Jeg nekter å la angsten ta kontrollen over hele livet mitt. Derfor er jeg ute selv om jeg føler meg syk. 

Jeg kan bruke enormt mye krefter når du ikke merker det. For det er viktig for meg å kunne være sosial sammen med dere. Jeg vil være som alle andre. Jeg har lyst å være sammen med venninner. Jeg vil være engasjert. Men det koster meg mye mer enn du tror. Etter en liten bytur kan jeg bli værende på sofaen resten av  dagen. Helt utslitt, selv om jeg har smilt og kost meg sammen med deg. Angsten ligger nemlig alltid på lur. Jeg vet ikke alltid når den velger å dukke opp i livet mitt. Dermed er jeg alltid ekstra på vakt. For det kan være at jeg må håndtere et panikkangstanfall akkurat her og nå. Det vil jeg ikke at du skal merke så veldig mye til. 

Selv om du er min venn, så velger jeg å ikke si noe. Jeg kjemper ofte min egen kamp i det stille. For det er vanskelig å forklare for deg. Jeg vet at du vil forstå, men jeg lar deg ikke alltid få ta del i det der og da. Jeg kan heller fortelle deg det etterpå. Det handler ikke om deg, men om meg. Det handler om min trang til å ha kontroll over egne følelser. Jeg vil ikke være svak. For det er det angsten gjør med meg. Jeg føler at den suger all kontroll ut av meg der og da. Det er vanskelig å dele med andre akkurat når det skjer. Så jeg kjemper som en løve. Men kun på innsiden dersom jeg er i det offentlige rommet. Jeg forsøker alltid å ha masken på.

Men dersom det skjer her hjemme, så er det ikke noe maske på. Da kommer hikstegråten og den vonde kvalmen frem i synet. Da kan jeg riste i hele kroppen, og virkelig slippe ut tårene. For noen ganger så må jeg slippe taket. Jeg kan ikke holde alt inni meg. Men aller helst må jeg da være alene hjemme, eller sammen med mannen min. For han forstår, og han holder meg fast. Å leve med angst er ingen dans på roser. Det er til tider et stort mareritt. Men jeg har merket meg en forskjell de siste årene.  Og derfor klarer jeg å skrive om dette her på bloggen til dere.

Jeg har ikke så mange panikkangstanfall lenger. Det blir lenger mellom hver periode som er dårlig. Men jeg er fortsatt veldig sårbar og skjør. Det skal ikke mye til av gamle triggere før jeg sliter. Men jeg er blitt sterkere inni meg. Jeg vet at det er trygge tider nå. Der skjer ikke noe mer vondt med oss lenger. Vi har det bra, og alt det som var  vondt er over for lenge siden. Det er derfor jeg klarer å være optimist. Jeg vet at med tiden så vil angsten bli mindre og mindre. Jeg vil få mer og mer kontroll over egne følelser og tanker. For jeg velger å jobbe meg gjennom det gang på gang. 

Jeg velger å dele dette med dere. For jeg vil at dere skal vite. Jeg ønsker at dere skal forstå oss som lever med angst. Da må noen våge å dele av egne erfaringer. Jeg skjuler det kanskje der og da. Men jeg velger likevel å dele det på min måte, og i mine porsjoner. Da føles det trygt å dele. Det er liksom en prosess dette her for meg. Det er viktig for meg at Dere vet, men samtidig så ønsker jeg å ha ting litt for meg selv der og da. Jeg håper at dere forstår meg på dette. Jeg kunne valgt å kun beholde masken på. Men jeg lar den falle. Jeg lever med angst, og kan ikke rømme fra det. Og jeg vil hjelpe andre mennesker som sliter med det samme. Dere er ikke alene!

Vi blogges!

I dag må Du passe deg!!

Dette er dagen hvor man må være skeptisk til det aller meste. Det er den store narredagen. Jeg klarer nesten aldri å unngå å bli lurt. Mine barn er noen mestere på å sette meg ut. Selv om jeg egentlig vet at det ikke er trygt å høre på dem akkurat i dag. Jeg har blitt lurt veldig mange ganger. Det er heldigvis ikke noe alvorlig, men det er likevel litt irriterende å gå fem på. Jeg har lært meg til å knekke aprilsnarrene på internett ganske kjapt. Det er liksom ikke så veldig vanskelig. Men det er altså verre med det som foregår her i heimen. For det er ikke noe som ungene mine liker mer, enn å klare å lure mamma skikkelig.

Jeg har sluttet å lure folk. Så der kommer ikke noe lureri her på bloggen min i dag. Det får andre holde på med. Jeg er nok mer traust enn de fleste på det punktet. Jeg liker nemlig ikke å bli lurt. Da føler jeg meg så dum. Men så kan man ikke gjøre annet en å le litt av det. Det er jo som regel harmløs moro. Jeg skal klare å stå i det denne gangen også. Men det er utrolig hvordan denne tradisjonen egentlig klarer å holde seg år etter år. Den går liksom ikke av mote. Det er alltid noe som blir forsøkt på hvert eneste år. Men det er kanskje litt godt at man ikke kun tenker på alvor hele tiden. 

Så i dag må man ta alt med en stor klype salt! Men ellers får vi ta det med et smil dersom vi blir lurt trill rundt. Jeg skal ikke være så veldig streng. Det er jo litt moro også. Men jammen kommer jeg til å være på vakt i hele dag. Det er bare sånn jeg er skrudd sammen. Jeg vil jo ikke være den som går fem på! 

Vi blogges!