Noen ganger så føler jeg at jeg lever med følelsene utenpå kroppen min. For jeg reagerer veldig sterkt, og klarer ikke lenger å skjule det sånn som jeg gjorde før. Ikke at det er så veldig lurt å leve en maske . Men noen ganger så skulle jeg ønske at jeg kunne hatt bedre kontroll på egne reaksjoner. For jeg vet jo at mine følelser er sterke på godt og vondt. Det har man ikke alltid så lyst til å vise hele verden.
Det kan ikke nytte å forsøke å endre meg selv så mye. For jeg er et følelsesmenneske. Og det er jo lov å være seg selv. Men noen ganger blir jeg skremt over egne reaksjoner. Jeg har alltid hatt kort lunte, men jeg merker at nå sier jeg klart i fra veldig fort. Og jeg er ganske så bestemt når det først smeller. Men takk og lov for at jeg ikke er langsint. Det hadde vært vanskelig for meg å takle.
Stress fører til følelsesmessige reaksjoner som jeg ikke alltid klarer å styre. Det går aldri over grensen, men jeg føler meg helt tom etterpå. Det er som om jeg bare sprekker kjempefort. For meg så handler det om mange ting på en gang. For skadene gjør at denne kroppen alltid er i alarmberedskap, og det suger ut energien min. Da blir jeg lettere sint, trist og gråter fort.
Men så blir jeg også ekstremt glad! Og det er jo en hyggelig følelse. Jeg blir jo veldig full av adrenalin, og jeg kan feire den minste ting. Da koser jeg meg, selv om det faktisk er litt slitsomt i lengden det også. For jeg blir nesten litt vel glad. Og da merker jeg at kroppen min reagerer. Å kjenne på glede der skikkelig digg, og jeg er faktisk god til å nyte den følelsen nå.
Sånn er altså jeg. Et menneske som lever med følelsene på utsiden. Kanskje det ikke er så dumt likevel. For det gjør jo at dere får bli ekstra godt kjent med meg. Det er fint for meg å kunne være meg selv uten filter. For da vet jeg at det er ekte. Og jeg vil ikke spre usannheter på mine kanaler. Denne dama vil vise sin ekte side internett, og jeg håper at dere liker meg!
Vi blogges!
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
I går dro jeg og min kjære på en liten dagstur. Han skulle i et møte på Byglandsfjord i forbindelse med hans jobb, og jeg trengte å komme meg bort litt. Jeg har jobbet veldig masse de siste ukene, og vi var derfor enige om at jeg skulle slappe litt av på denne turen. Det klarte jeg faktisk å gjennomføre ganske bra. Noen ganger ser nemlig mi kjære at jeg trenger å hvile, før jeg selv erkjenner det. Og da sier han ifra. Det setter jeg stor pris på.
Jeg merker at jobbingen setter spor i kroppen min. Det er utrolig spennende, og jeg elsker jobben min. Men noen ganger glemmer jeg at kreftene mine ikke strekker helt til. Da er det viktig å ta en skikkelig pause. Jeg hadde det veldig koselig på tur, og mens min kjære var i møte så var jeg sammen med min storesøster. Vi hadde ikke sett hverandre på 4 måneder. Det var koselig å prate med familie, og få litt tid til å bare være meg som privatperson.
I løpet av dagen filmet jeg noen klipp, og du finner videoen her. Men jeg fokuserte aller mest på å ha fri. Når man er så innstilt på å gjøre jobben sin bra, så merker man at kropp og sjel har det travelt hele tiden. Så jeg er veldig takknemlig for at jeg har min kjære som stopper meg før det går for langt. Og jeg har lært meg til å lytte til hans råd. For de er som regel helt riktige. Nå har jeg hatt en fin helg, og kreftene mine er på plass igjen. det betyr at en nok en spennende uke starter i morgen tidlig, og jeg er klar!
Solen skinner og sommeren flyr av sted. Og jeg har jobbet hver eneste dag. Hvorfor orker jeg det? Hvorfor drar jeg ikke av sted på ferie? Tar jeg aldri fri? Sannheten er jo den at jeg bygger meg selv opp som influencer. Da er det veldig viktig at jeg er tilstede på sosiale medier, og at jeg oppdaterer bloggen min på de tidspunktene som følgerene mine forventer. Og jeg gjør det med stor entusiasme og glede!
Vi har visst ganske lenge at det ikke ble noe ferietur i år. Og da var det enklere å bestemme seg for å satse skikkelig i hele sommer for min del. For jeg er hjemme uansett, og er tilstede for ungene våre. Men jeg er så heldig å ha en jobb som jeg kan ta med meg alle steder hvor der finnes greit internett. Og jeg er så heldig som kan ta pauser akkurat når jeg ønsker det. Akkurat det elsker jeg.
Barna våre har vært litt på ferie, og det unner jeg dem virkelig. Men eldstemann har også hatt sommerjobb i noen uker. Da er det enklest å være her hjemme. Men vi har ikke gitt opp håpet helt om å få til noen dager på campingen i løpet av august. Noen ganger så må man ta valg, og ikke gjøre akkurat det som “alle andre gjør”. Det er ikke så lett iblant. Men denne sommeren har det fungert veldig greit.
Dersom man virkelig brenner for noe, så kan man prioritere det høyt. Og her i huset ble det sånn dette året. Så håper vi at der kan komme en utenlandsferie i løpet av få år. Jeg har fått stor uttelling for jobbingen min denne sommeren, og det skal gi meg en skikkelig fin start på høsten!
Å få lov til å være mamma, er det aller største og viktigste i livet mitt. Men jammen meg er det utfordrende. Særlig i den alderen som de er i nå, 12 og 15 år. De er herlige gutter som jeg elsker over alt annet. Men det er ikke den enkleste oppgaven å oppdra barn. Faktisk så synes jeg denne alderen er ganske vanskelig. For akkurat hvor skal man sette grensene? Og kan man alltid ha de samme reglene for begge barna?
Jeg river meg i håret noen ganger. For jeg er ikke en perfekt forelder. Men vi gjør så godt som vi kan, og gutten er herlige. Jeg må bare erkjenne at denne perioden kommer til å være ganske utfordrende for en mamma som er kontrollfrik. De må få lov til å utvikle seg, men samtidig så må man være tilstede og sette riktige grenser. Noen ganger må man bare prøve og feile litt.
For der finnes ikke en fasit. Og vi må ta en dag om gangen. Det kommer garantert til å bli episoder hvor jeg vil føle meg som en dårlig mamma. Men jeg vet også veldig godt at jeg ikke er den eneste. Å ha barn i denne alderen er nemlig utfordrende for alle foreldre. Jeg er heldig som jobber hjemme, og som kan være tilgjengelig for ungene. Det er riktig for både meg og guttene våre.
Jeg kan ikke gjøre annet en å vise dem hvordan livet er, og hva som forventes av dem. De skal få tid og rom til å finne seg selv. Men jeg kommer til å være delaktig sammen med min kjære mann. For vi elsker ungene, og vi er foreldre med glede til akkurat disse to.
Jeg er blitt veldig opptatt av tall og statistikker. Sånn er det når man virkelig prøver å bli en av de største influencerne her i Norge. For ja, det er faktisk det jeg ønsker. Og det er viktig for meg å følge med på hvordan tallene utvikler seg fra dag til dag. Etter midnatt hver kveld, så kan jeg sjekke hvordan det har gått på min Instagram konto. Det er jo spennende å se om det går fremover slik jeg vil. For den jobben jeg legger ned , krever en del innsats.
Da jeg startet på kurset til Anne Brith, så hadde jeg ikke så store tall. Og jeg visste at det kom til å være krevende å få den økningen som jeg ønsket meg. Men her om kvelden sjekket jeg tallene rett før leggetid. Og da kunne jeg se at i løpet av de seks siste dagene, så hadde innleggene mine blitt sett over 65 000 ganger! Jeg trodde nesten ikke det jeg så. Og jeg kjente det i magen med en gang. For jeg synes det er masse, selv om det nok kommer til å stige enda mer. Bare les her!
Det var nesten umulig å få sove etterpå. Og jeg kjente at jeg faktisk ble redd. Noen ganger så er det nesten skummelt å tenke på. Men samtidig så er jeg så glad, og det er dette jeg vil. Jeg er en jordnær dame, og jeg er ikke vant med å takle medgang. Høres kanskje rart ut, men jeg takler egentlig motgang bedre enn medgang. For jeg har ikke så masse erfaring på at det går bra. Og jeg ble liggende å tenke masse den kvelden. Ja, jeg ble redd. Men aller mest stolt.
Det er surrealistisk å se alt som skjer nå. Men jeg merker at det trigger meg på en positiv måte. Og jeg tror bare det er sunt å bli litt redd iblant. For da skjønner man at begge beina må holdes godt plantet på jorda!
Jeg klarer ikke helt å skjønne alt som skjer. For hvem er jeg egentlig blitt? Hvor forsvant den gamle Wenche, og savner jeg henne? Klarer jeg å finne meg selv i denne nye drakten? Det er så utrolig rart å kikke på bilder. For jeg kjenner meg nesten ikke igjen selv engang. For der er så mye som er annerledes på utsiden. Men jeg har også forandret meg på innsiden. Men ikke alltid i samme tempo, og det kjenner jeg litt på iblant. Jeg liker det jeg ser nå, ikke misforstå meg. Men det tar tid for meg å bli skikkelig kjent med denne dama.
For jeg var ikke særlig opptatt av lange negler, eller langt hår. Det enkle var det beste for meg på den tiden. Kort hår, og så lite feminin som mulig. Noen korte perioder hvor jeg brukte litt sminke og pene klær i jobbsammenheng. Men på fritiden min så orket jeg ikke å prøve engang. Nå er jeg så glad i både sminke, mote , negler, vesker ,sko og hår. Og jeg koser meg med å ta bilder av meg selv! Det er så merkelig hvordan livet kan snu. Og jeg undres hvor alt dette har ligget begravd inni meg i alle år. Det gjør meg både trist og stolt på samme tid. Trist fordi jeg ikke har kunnet være meg selv før nå. Men utrolig stolt over den endringen jeg går gjennom nå.
Det handler om å la ting gå, og åpne opp stengte rom. Lukke de dørene til rom som inneholder vonde og destruktive ting. Og heller åpne opp de rommene som inneholder varme, glede, kjærlighet og selvtillit. For en prosess dette er for meg! Der vil alltid være kritikere som ikke synes noe om meg og mitt. Men det gidder jeg ikke å ta på alvor engang. For jeg føler meg tryggere, og jeg føler meg vel. Faktisk så klarer jeg endelig å føle meg skikkelig fin. I hvert fall en gang i blant. Alt er trening på hvordan livet skal få lov til å være. En dag om gangen er nok. Og jeg lever den fullt ut.
Tror du at suksess kommer lett? At det bare er så enkelt å nå toppen? Tror du at der finnes en slags heis, som bare frakter deg til himmels? Sorry, men da må du snart få en bøtte med kaldt vann over hodet ditt. For sånn er ikke livet! Man må faktisk gå alle trappetrinnene før man kommer opp til toppen. Jeg vet det, for jeg er faktisk i gang med å gå trappene i mitt eget liv. Og jeg kan si deg at det er fort gjort å misse et trinn. Da faller du ned litt, og det kan ofte svi ganske mye.
Men de som virkelig ønsker å nå toppen, de reiser seg og tar nye steg. Jeg tror ikke at der finnes en enkel snarvei som vil lønne seg i lengden. Og jeg bygger nå et fundament som skal vare resten av mitt liv. Da må det være skikkelig bygget, og det skal tåle mange stormer. For av erfaring, så vet jeg at det garantert kommer til å blåse en del på toppene. Så hvorfor gidder jeg å jobbe så hardt? Jo. for jeg vet inni meg at der er en plass for meg i samfunnet. Og den har jeg tenkt å bruke.
En dag kommer jeg opp til det nivået som er godt nok. Men jeg kommer nok alltid til å sette meg nye mål. For det trigger meg å nå de målene jeg setter i eget liv. Veien har vært skikkelig bratt og kronglete underveis. Men nå er jeg kommet i riktig trapp, men mangler noen etasjer før jeg når dit jeg vil. Heldigvis tar jeg meg tid til å ta et steg om gangen nå. For jeg er klok av skade. Det hjelper ikke å jukse seg oppover. For når du da faller, så ramler du så altfor langt ned igjen. Jeg gleder meg over alle milepælene som jeg allerede har oppnådd. Og en dag kommer jeg høyt nok.
