Dette har jeg gledet meg veldig til! I kveld skal jeg nemlig på julebord sammen med Mandal og omegn Revmatikerforening! Vi skal møtes på Kjøbmansgården her i Mandal, og vi skal kose oss med god julemat! Jeg gleder meg til å være sammen med gode venner, og ha en fin kveld sammen med dem. Det er viktig for meg å være sammen med andre som lever med lignende sykdommer som meg. For da kan man utveksle erfaringer som gjør at hverdagen kan føles lettere. Det har utviklet seg til sterke vennskap, og det kjennes veldig godt for meg. Det er så herlig å møte gode venninner, som man vet man kan prate med alt om! Da har man mulighet til å komme seg videre i livet.
Jeg skal virkelig kose meg i kveld! Jeg er klar for en hyggelig kveld, og satser på at maten smaker veldig godt! Julemat er som regel alltid veldig godt, og det ser ut til å bli en del av det de nærmeste ukene. Jeg skal reise av sted i morgen tidlig, så det kan ikke bli sånn altfor sent i seng. Men det skal jeg ikke tenke så mye på akkurat nå! Jeg er klar for å kose meg sammen med revmatikerne, og det pleier å være en veldig god stemning! Jeg håper at Dere også får en fin fredagskveld! Nyt den sammen med noen du er glad i. Ta godt vare på de gode øyeblikkene som kommer din vei!
Har du sko som lager lyd når du går? Eller kommer du deg nesten lydløst fremover, og kan skjule deg litt ? Jeg har noen støvletter som lager mye lyd når jeg kommer gående. Akkurat som de varsler at her kommer jeg! For noen år siden ville jeg aldri våget å bruke dem. Rett og slett fordi jeg ikke ville at noen skulle legge merke til meg overhodet. Jeg ville bare være usynlig, og var livredd for at folk ville se hvordan jeg hadde det inni meg. Det er rart hvordan man tenker når livet ikke er bra. Det var liksom ikke så greit at noen så meg. Men likevel protesterte jeg mot livet mitt med svart og rødt hår! Det hang liksom ikke sammen i det hele tatt. Det tøffe ytre, men den knuste innsiden som ingen så!
Det var vanskelig å snu dette! Men det har vært en gradvis prosess. Jeg har brukt veldig lang tid, og det er enda et stykke igjen. Men nå har jeg sko som lager lyd. Folk kan høre at jeg kommer gjennom senteret eller gaten. Det er mulig at lyden er sterkere inni mitt eget hode enn i virkeligheten. Men jeg lager lyd. Jeg gir beskjed om at jeg kommer! Det gjør liksom ikke noe om folk legger merke til meg. Det er blitt en tøffere Wenche som går ut i det offentlige rommet, og jeg elsker den forandringen! Jeg føler meg bedre og finere enn på veldig lenge! Det er deilig å pynte seg med klær, sminke og neglelakk! Og nå leppestiften kom på plass, så ble det skikkelig sving på sakene!
Men likevel bærer jeg på en sårbarhet. En selvtillit som svinger, og som gir meg stadige utfordringer. Et selvbilde som stadig vekk slår sprekker. For hjernen og kroppen min husker så altfor godt tidligere tider. Jeg kommer aldri til å bli helt kvitt den utfordringen! Men jeg skal jage den lenger vekk med sko som lager lyd!
Jeg har valgt å ha en offentlig stemme! Da må jeg våge å ta litt plass. Jeg har et stort ønske om å formidle tanker og erfaringer med alle Dere som leser min blogg, eller hører på mine foredrag. Da nytter det ikke å gjemme seg bort! Da må der tas bilder i fleng, og jeg kan ikke være sjenert. Men det er noen ganger mer utforende enn andre. Jeg vet at bilder av meg kommer opp på veldig mange søkeord på internett, og plutselig kom minstemann hjem og sa at de hadde funnet bilder av meg på internett mens de jobbet med en oppgave på skolen! Heldigvis syntes ikke gutten min at det var dumt, men det hadde blitt litt ståhei i klassen. Vi fikk snakket om det, og alt var ok for hans del. Men det viser jo at jeg finnes ute i det offentlige rommet, og at jeg tar plass!
Det er mye som man må tenke over når man velger å gjøre seg selv synlig! Jeg har tenkt veldig grundig over hvilke konsekvenser det kan få, og vi har snakket sammen her hjemme om det. Jeg vet at det nok er litt småflaut iblant å ha en mamma som er slik som meg. Men jeg har likevel full støtte her hjemme, og jeg verner om barna så godt jeg bare kan. Men jeg jobber for en åpenhet som de har godt av å lære seg! For jeg mener at vi som er foreldre, har mange ting vi bør lære ungene våre. Åpenhet rundt psykisk helse er ikke et dumt tema å lære dem om! Tvert imot vil jeg si. For det kommer til å gjøre dem sterke i seg selv, og det er en viktig kunnskap å ta med seg ut i livet!
Jeg føler meg heldigvis fortsatt kun som Wenche! Jeg har beina plantet godt på jorden. Men jeg har jobbet meg gjennom mange ulike spørsmål i eget hode. For mine valg påvirker flere enn meg selv. Heldigvis har vi en sunn diskusjon rundt dette her hjemme! Og så lenge vi står sammen, så er jeg klar til å være synlig!
Da jeg kom ned til Mandal , så var jeg veldig usikker og utrygg i meg selv. Jeg var fortsatt veldig preget av de tøffe årene som hadde vært. Jeg var helt sikker på valget om å flytte hit ned. Men jeg var likevel veldig skjør og usikker på min egen plattform. For jeg kjente ikke meg selv. Jeg hadde blitt knust i tusen biter, og jeg var i ferd med å bygge meg selv opp igjen. Det er en prosess som tar veldig lang tid, og jeg hadde hatt for mange utfordringer i Egersund til å kunne klare det der. Men når jeg kom ned hit, så fikk jeg ro! Jeg fikk komme inn i et trygt og varmt hjem sammen med min kjære mann og barna. Etter hvert som tiden har gått, så har grunnmuren i meg selv blitt bygget sakte opp igjen.
Jeg merker selv at jeg er veldig forandret! Jeg har blitt tryggere på meg selv, og jeg kjenner meg selv veldig godt. Jeg vet hva som er mine styrker og svakheter. Jeg har erfart hvordan utfordringer i livet kan medføre store skader. Det gjør at jeg hadde behov for et veldig solid fundament å leve videre på. Vi har laget et slikt fundament sammen. Det var helt avgjørende for meg og min familie! Nå er grunnmuren på plass, og vi har startet på å bygge hverandre opp igjen! Her skal det bygges solid, slik at vi tåler en storm eller fem. Jeg vet nemlig at mine kamper ikke er over enda, og det vil ta veldig lang tid. Men jeg kjenner meg sterkere i meg selv! Og jeg får stadig tilbakemeldinger på at det er veldig synlig!
Jeg er blitt glad i livet mitt! Jeg kjenner at vår fremgang gir meg energi til å kjempe videre! For jeg vet at valget var riktig, og at det har vært helt avgjørende for vår fremtid. Jeg er så takknemlig for at min kjære mann kom inn i livene våre!
Jeg føler på en måte at livet akkurat har startet for min del. Rett og slett fordi jeg ikke klarte å være meg selv før jeg flyttet ned hit til Mandal i februar 2015. Da kunne jeg endelig begynne å bygge det fundamentet som jeg virkelig kan bygge videre på. Det er nå jeg har fått den roen og støtten som jeg behøvde for å komme meg videre i mine prosesser. Jeg var helt nødt til å få en avstand til alt som var vondt og vanskelig i Egersund. Altfor mange traumer og vonde minner hadde kontrollen over meg mens jeg bodde der. Jeg følte ikke at jeg kunne være meg selv fullt og helt. Det ble for vanskelig å kommunisere med dem som jeg trengte rundt meg. Familien forsøkte, og jeg er takknemlig for all hjelp som kom. Men jeg måtte likevel komme meg vekk derfra. Jeg måtte puste fritt.
Det har tatt tid å senke skuldrene ned. Det har vært en del ting som har stresset meg. Men jeg har sakte men sikkert funnet trygghet og tilhørighet her. Det er deilig å kjenne på, og det føles som hjemme. Jeg har et hjem og en familie som jeg alltid vil hjem til. Det er veldig godt å endelig kunne glede seg over det å komme hjem til de man er glad i. Jeg elsker barna mine og mannen min. Det er det viktigste i hele verden! Jeg har funnet et fotfeste som står stødig, og jeg vet at dersom jeg faller så får jeg hjelp til å reise meg igjen. Det er utrolig hvordan livet kan forandres når man får leve i et godt samliv hvor kjærlighet og respekt råder. Det har gitt meg en ny mulighet til å leve et godt liv!
Nå føler jeg meg trygg nok til å følge egne drømmer! Det er deilig å kjenne på. Litt trist at helsen min ikke tillater alt jeg skulle ønske. Men jeg jobber meg fremover i mitt eget tempo! Frivillig arbeid har blitt veldig meningsfylt for min del. Når man ikke kan klare vanlig jobbing, så gjelder det å finne de mulighetene som man kan ha. Jeg har valgt å være engasjert, og det hjelper meg videre! Gjennom blogg og foredrag skal jeg holde meg aktiv fremover. Det er umulig å vite hvordan dette kommer til å gå, men jeg er optimist og velger å våge!
I dag har jeg helt fri! jeg har faktisk ingen andre planer enn å gjøre litt småting her hjemme, og kjøre ungene til sine aktiviteter. For i dag var det helt nødvendig å senke skuldrene nå. Jeg vet nemlig at det er viktig å la kroppen få en skikkelig pause i blant. Jeg er veldig sliten etter de siste ukenes travle program, så i dag er det utrolig deilig å kjenne på følelsen av frihet. Jeg lot meg selv få sove litt mer etter at ungene hadde dratt på skolen, og jeg sovnet som en stein! Men det var det som var nødvendig for å begynne å lade batteriene på nytt igjen! Nå føler jeg meg allerede mye bedre, og denne dagen skal jeg kose meg her hjemme. Det er uansett veldig surt og kaldt utenfor.
Jeg ble intervjuet og fotografert i går, og det kostet mange krefter! Men jeg føler at det gikk veldig fint, og at jeg ble tatt på alvor. Jeg ble pushet ut av komfortsonen når jeg skulle fotograferes, men det gikk veldig fint. De var veldig flinke og profesjonelle i sitt arbeid, så jeg ble godt ivaretatt. Nå er det bare å vente til over nyttår før det publiseres! Jeg gleder meg til å fortelle mer om dette senere! Jeg føler meg trygg på at åpenhet må til for å kunne spre kunnskap om psykisk helse! Jeg er veldig stolt over at jeg våger å gjøre dette. Heldigvis så får jeg lese gjennom, og gi min godkjenning på det som skal stå i magasinet. At lille meg skal være med på noe slikt, er helt utrolig for min del.
Det kommer til å gå bra med meg. Men jeg må ta meg litt inn igjen i dag og i morgen. Jeg har innvilget meg fri slik at jeg kan ta telling med god samvittighet. Det er viktig for meg å kunne være en god mamma, og nå kjente jeg på at kreftene ikke helt var tilstede. Da er det deilig å ta en hel fridag, og bare lade batteriene helt fullt!
Noen ganger kribler det mer i magen min enn vanlig. For når jeg skal gjennomføre oppgaver som er helt nye for meg, så kommer der sommerfugler som flyr vilt inni magen min. Det er helt ok, og jeg tenker det er helt vanlig. Men noen ganger kommer angsten i magen. Når jeg er urolig fordi det jeg skal gjøre trigger frem gamle minner. Det kan noen ganger være veldig krevende, og slett ikke enkelt å håndtere. Men jeg er blitt ganske vant til det nå. Der skjer veldig mye for tiden, og jeg må mange ganger sortere ut hvilken av magefølelsene jeg egentlig har. Er det gode nerver, eller er det vanskelige nerver? Bør jeg fortsette, eller skal jeg stoppe opp litt? Det er viktig å sortere i eget hode, og lære seg hva som er bra og hva som vil ødelegge min fremdrift.
Jeg blir mer og mer synlig. Det er gjennomtenkt, og det skaper litt uro i magen min. Men det er ikke vonde tanker som kommer. For jeg ønsker virkelig å nå ut med mitt budskap til veldig mange mennesker. Men det gjør meg også litt nervøs i perioder. Det er utfordrende å stille opp til intervju og fotografering. Det er merkelig å være den som ukjente mennesker har et slags forhold til. Det er en ting som jeg må takle gradvis. Jeg er på ingen måte en offentlig kjent person, men jeg merker allerede at fremmende mennesker kjenner meg igjen, og tar kontakt med meg. Da må jeg være meg selv, og ta imot dem på en hyggelig måte. Når man har ulike roller, så kommer der ting i kjølvannet som man må håndtere.
Jeg kommer til å møte mange mennesker, og jeg må gi av meg selv. Men desto viktigere blir det å ta vare på meg selv underveis i prosessene. For jeg vil ikke miste meg selv. Jeg ønsker å være mamma, ektefelle og meg selv. Familien kommer aller først, og så tar jeg resten som det kommer. Jeg vet at når jeg kommer frem i offentlighet, så kommer der noen nye episoder. Det skal bli spennende å se hva som kommer i fremtiden av oppgaver og utfordringer. Jeg er optimist, og jeg er glad for de mulighetene som dukker opp på min vei!
Den siste tiden har jeg vært litt i kontakt med kjente fjes. Jeg har tatt kontakt med dem for å forsøke å tips og råd til blogg og foredragsvirksomhet. Jeg er ikke så veldig redd for å ta kontakt med andre mennesker som har mer innsikt enn meg på ting. De er vanlige mennesker som deg og meg, og mange ganger får man faktisk hyggelige tilbakemeldinger og svar. Jeg tenker ofte at det er viktig innhente kunnskap, og har jeg valgt å gå rett til de kildene som jeg tror er viktige for min egen del. Jeg har selvfølgelig opplevd at man ikke får noe svar, men det er bare slik det er. Det er desto mer hyggelig når man faktisk kommer i en god dialog, og man ser veien videre! Jeg er glad for at jeg faktisk våger å ta kontakt. For jeg har ikke opplevd noe negativt enda på grunn av mine henvendelser.
Jeg er en kvinne som våger! Men det er likevel veldig godt å ha mennesker rundt seg som backer og heier. Nå har jeg opprettet litt kontakter, og jeg vet at der er mye nyttig informasjon å lære, Jeg vurderer å ta noen kurs via nettet for å heve mitt kunnskapsnivå i forbindelse med blogg og foredrag. Jeg er absolutt lærevillig, og gleder meg til å få ny kunnskap etter hvert som tingene faller på plass. Men alt til sin tid, og jeg er i hvert fall i gang med planlegging av diverse ting. Det er veldig kjekt å komme i gang med egne prosjekter her hjemme, og likevel føle at man tilhører et slags nettverk. Jeg digger å ha kontakt med flere som jobber med lignende ting som meg selv. Da kan jeg lære mye av andre, og være en del av noe større og sterkere!
Jeg har vært i kontakt med Trine Grung. Hun har vært en aktiv blogger i veldig mange år, og er ekspert på sosiale medier. Jeg har også kommet meg med i hennes Facebook side som heter Kvinner som våger! Jeg gleder meg til å kunne hente inspirasjon og kunnskap sammen med andre kvinner som våger! Jeg tenker at vi trenger et slikt sted hvor kvinner pusher og støtter hverandre fremover. Det kan til tider være tøft å våge! Desto viktigere er det da å ha mennesker som hjelper til med heiarop, kunnskap og erfaringer. Jeg vet at der kan komme mange ting i kjølvannet av et slikt nettverk, og jeg vil altså være med helt fra starten. Jeg gleder meg til å se hva Trine Grung finner på, og jeg er kjempefornøyd med den entusiasmen og støtten hun viser meg og andre kvinner som våger!
I kveld skal jeg være med på FFO sitt årlige julemøte her i Mandal! Det blir en koselig stund med god mat, loddsalg, utnevning av komiteer og jeg skal synge litt adventsanger. Jeg håper på en fin stund sammen med en god gjeng! Det er mange slike julemøter fremover. Det er jo mange ulike julebord, og jeg kommer til å få min dose med julemat. Det er noe eget med slike juleavslutninger. Men jeg føler det er litt tidlig enda, og er ikke kommet riktig i julestemning enda. Men det kommer snikende etter hvert som julesangene blir spilt. Jeg er jo i gang med litt øving siden det blir noen få opptredener frem mot jul. Det er alltid koselig å synge julesanger, og det har sin egen stemning for min egen del!
Jeg gleder meg til å spise god julemat, og det er deilig å få det servert ute! Da slipper man alt stresset her hjemme. Jeg satser på at det smaker like godt som før, og jeg skal nyte middagen. Jeg liker slike juletreff. Det skaper en sosial stemning og bedre samhold for medlemmene. Det er viktig å satse på sosiale møteplasser. Et sted hvor man kan prate sammen, og ha det trivelig. Jeg er blitt veldig glad i slike sammenkomster, og tenker at det er en nyttig arena for å bli bedre kjent med medlemmene. Jeg gleder meg også veldig til å ha julebord sammen med Revmatikerforeningen på fredag kveld. Det er alltid god stemning, og jeg har mange venner der!
Mental Helse Vest Agder skal ha sitt julebord i Farsund 16.-17. desember, og Mental Helse Mandal og Lindesnes skal ha sitt julebord 6.desember. I tillegg skal jeg delta på Mental Helse Aust Agder sitt seminar og julebord nå på lørdag. Det blir veldig mange treff, men jeg gleder meg likevel!
Jeg skal intervjues i dag. Jeg skal fortelle min historie på nytt. Jeg skal fotograferes. Mest sannsynlig kommer dette i et magasin etter nyttår. Jeg kommer tilbake med videre informasjon. Dette er skummelt, og spennende på samme tid! Jeg både gleder og gruer meg. Jeg kjenner det i magen min, og jeg vet at det kommer til å bli krevende. Men jeg har bestemt meg, og jeg skal gjennomføre dette nå. Det er viktig med åpenhet rundt psykisk helse, og jeg velger å stå frem i offentligheten med min historie. Jeg kommer til å verne om det som er aller mest privat, men jeg skal likevel være åpen og ærlig. Det er en skikkelig utfordring som venter på meg i dag! Jeg vet at det blir litt nerver, og jeg kommer til å være veldig spent når jeg skal lese gjennom reportasjen før trykking. Jeg føler meg ganske modig som våger dette! Men jeg er en kvinne som VÅGER!
Jeg har tenkt meg nøye om. Vil jeg virkelig stå frem i et stort magasin med navn og bilde? Takler jeg at så mange mennesker får møte meg og min historie? Vi har snakket om dette her hjemme, og jeg har full støtte her hjemme. Det hadde ikke vært aktuelt dersom mann og barn var uenige med meg. Men jeg føler meg som en talsperson for mange mennesker der ute. Jeg vil gjerne at flere skal få informasjon om hvordan livet kan bli påvirket av mobbing i barndommen! Jeg vil at Dere skal få høre min historie slik at kunnskapen rundt psykisk helse øker! Jeg har kommet frem til at dette er min hjertesak, og da er jeg villig til å prate om dette i offentligheten! Jeg vet at slike reportasjer kan være viktige for veldig mange mennesker, og da er det min tur til å gjøre dette nå! Jeg tror at det kanskje blir litt ståhei etterpå, men det skal jeg takle.
Det er helt utrolig at det skjer slike ting i livet mitt nå! Jeg føler at min stemme blir tatt på alvor, og jeg får lov til å spre mitt budskap til mange flere mennesker i landet vårt! Jeg satser på at dette blir bra, og at jeg takler det på en god måte. Men jeg vet at det kommer til å trigge mine følelser og tanker! Håper at Dere heier på meg!
