Jammen skal man få seg noen overraskelser i hverdagen! Jeg hadde frisørtime i dag, og skulle bare stusse håret noen millimeter. Jeg gjør det for å forsikre meg om at håret er friskt og sterkt mens det vokser ut til å bli enda lenger. Jeg ønsker meg nemlig å ha et flott hår. Jeg har merket at jeg har naturlig fall i håret mitt. Men i dag fikk jeg for alvor se at jeg har naturlige krøller! Det var veldig rart å få midtskill og masse krøller. Jeg pleier alltid føne håret mitt, så jeg er ikke vant med å ha krøller. Men i dag droppet vi føneren, og vipps så kom der frem en del krøller. Jeg måtte se meg noen ganger i speilet før jeg landet ned på at dette kan bli veldig bra. Men jeg kan fortsatt variere på frisyren, og fikse det slik som jeg pleier å gjøre. Forandring fryder, men noen ganger trenger jeg litt tid til å venne meg til tanken.
Jeg har hatt veldig kort hår i over 15 år. Så det er unektelig enda litt rart å ha såpass langt hår nå. Men jeg liker det veldig godt, og gleder meg skikkelig til å se hvordan det blir når jeg har fått enda lenger hår. Jeg er veldig klar for å pynte meg fremover. Det gjør godt å pynte seg litt, selv om jeg ofte koser meg i koseplagg. Vi må alle sammen finne det som passer hver enkelt. Det som er ok for meg, trenger ikke være noe for deg. Jeg er i ferd med å finne mine egne veier på alt dette. Det er spennende og skummelt på samme tid. For jeg bruker mye mer tid på dette nå enn tidligere. Jeg passer bedre på meg selv. Det er noe som gjør meg godt, og som smitter over på andre ting. Jeg blir mer selvsikker. Det jobbes intenst på innsiden og utsiden. Nå finner jeg glede i mange nye ting. Jeg tenker mer på farger og stil. Jeg vil bare føle meg fin.
Denne bloggen er ikke en skjønnhetsblogg på noe som helst vis. Men den gjenspeiler meg og mitt liv. Nå er jeg i en prosess som medfører endringer. Det er mange brikker som skal på plass. Og jeg har funnet en måte å gjøre det på som fungerer fint for meg. Så får heller morgenstellet ta litt lenger tid. Jeg håper at dette blir bra fremover. Jeg gleder meg i hvert fall til å følge utviklingen selv!
Det er rart å se på bildene fra det siste året. Jeg har forandret meg utrolig mye. Jeg har blitt mer opptatt av hvordan jeg ser ut. Jeg sparer til langt hår. Jeg bruker sminke nesten hver dag. Jeg bruker mer tid på å velge antrekk. Jeg følger med på moter og trender. Jeg har store øredobber og hatt. Jeg merker at jeg har endret meg. Men heldigvis så liker jeg det. Jeg trives med å ha det slik. Det er kjekt å utforske det litt, og forsøke nye stiler. Det handler om trygghet i meg selv. Jeg føler meg mye mer feminin, og på plass i egen kropp.
Jeg har levd med sjikane. Grove ord om min kropp og utseende. Det har ødelagt veldig mye inni meg. Men jeg er endelig i ferd med å innse at der er en vakker kvinne i speilet. Selv om der er noen kilo for mye her og der. Og dobbelthaka forsvinner absolutt aldri. Jeg føler endelig at jeg tillater meg selv å føle meg fin. Jeg våger mer enn før. Jeg kan tenke på hvilket antrekk jeg skal bruke i flere dager . Og noen ganger må jeg manne meg skikkelig opp for å våge å være meg selv. Men forskjellen nå er at jeg trosser de vonde tankene. Jeg våger.
Det føles deilig. Jeg trives bedre med meg selv. Og jeg utstråler en indre trygghet som ikke fantes før. Nå vil jeg ha noen gode år. Jeg har lyst til å oppleve nye ting. Det er ikke snakk om å slutte å håpe. Så lenge jeg våger , så vil ting skje. Da skal jeg føle meg trygg både på innsiden og utsiden!
Jeg har vært sammen med venninner i formiddag. Flere timer med koselig prat, og deilig kake. Jeg ble sittende med en varm og god følelse i kroppen min. Å være inkludert blant flere gjør så godt. Å senke ned skuldrene, og bare prate om skjemt og alvor. Være trygg på de som er rundt meg. Ikke bekymre seg for noe underveis. Bare nyte det faktum at man sitter der omringer av nære venner. Og jeg har flere venner som ikke var tilstede i dag. Jeg er så utrolig heldig. Jeg setter så stor pris på det. For jeg vet at det ikke er en selvfølge
Å kunne prate om alt er viktig. Når man opplever at vennskap utvikler seg mer og mer positivt , så blir jeg utrolig glad. Ting faller mer og mer på plass i livet mitt. Jeg har engasjert meg, og det har gitt meg så mye. Jeg tenker at de vennskap som bygges opp med nærhet og åpenhet, har store muligheter til å bli sterke og varige. Vi er voksne mennesker som har erfaringer på godt og vondt. Og vi våger å dele med de som står oss nær . Jeg kjente i dag at kroppen slappet helt av. Det føltes godt å endelig kunne nyte et slikt treff uten nerver eller angst.
Jeg skal prioritere vennene mine! De gir meg påfyll av positiv energi. Vi kan både le og gråte. Jeg har startet opp på nytt. Tre år i Mandal har gått fort. Bå nyter jeg det mer og mer!
Det er OL i disse dager. Og vi nordmenn er kjepphøye, og veldig glade for medaljeoversikten. For vi har tatt veldig mange medaljer, og er med rette stolte over våre idrettsutøvere. Men jeg har lagt merke til en ting, og det provoserer meg ganske kraftig. For dersom våre kjære idrettshelter får sølv eller bronse, så har de liksom feilet! Det skal ikke være lekende lett å ta et OL gull. Over hele verden drømmer idrettsutøvere om den gjeveste medaljen. Vi har ikke noe mer rett på den enn andre land. Det handler om at den som virkelig har dagen, tar den gjeveste medaljen hjem til seg. Vi skal være veldig stolte over alle medaljene som kommer til Norge. Det er tross alt snakk om OL sølv eller bronse! Jeg jubler selvsagt dersom vi vinner gull. Men jeg applauderer også når vi blir andre eller tredje.
Tenk på det forventningspresset som våre idrettshelter lever med hver eneste dag. Hele Norge forventer at de skal levere sitt aller beste akkurat der og da. Jeg er så imponert over den innsatsen som de faktisk legger ned hver eneste dag. De trener noe helt utrolig, og setter alt annet til side. Det er mange ting som må legges vekk for på kunne satse for fullt. De trenger ros og oppmuntring. Når det står i avisene at de mislykkes fordi det ble sølv og ikke gull, ja da har vi faktisk blitt for kravstore. Det er ikke bare Norge som avler flotte idrettshelter. Noen ganger er faktisk andre bedre enn oss, og da skal det applauderes for dem. Vi skal ikke forvente at vi kan leke oss til gullet! Jeg blir faktisk veldig rørt når jeg ser ekte idrettsglede, og unner andre også å oppleve det å vinne!
Jeg heier på Norge, og er glad i idrett. Det er mange som jeg ønsker skal vinne for oss. Men jeg tenker at de gjør sitt aller beste der og da. De kan ikke gjøre mer, og vi kan ikke forvente noe mer. De gangene det holder helt inn, ja da er det magisk! Men vi skal huske på at de fortjener hyllest uansett. De vier flere år av livet sitt for å representere for Norge. Det fortjener stor respekt og annerkjennelse. De har gitt meg mange gleder foran tv skjermen i løpet av livet mitt! Tusen takk!
Denne vinteren har virkelig tæret på meg både fysisk og psykisk. Jeg kan ikke lyve. Kroppen min føles veldig sliten for tiden. Det er ikke det beste utgangspunktet før alt sammen setter i gang utover våren. Jeg forsøker derfor å gjøre de riktige tingene for helsen min. Jeg kan ikke jage vekk verken revmatiske sykdommer, ei heller mine mentale utfordringer. Det handler aller mest om å finne en balanse som er mulig å leve med. Jeg kjenner at kroppen min trenger masse hvile for øyeblikket, og det lar jeg den få. Jeg presser meg ikke mer enn det som er nødvendig, og innvilger meg litt mer hvile enn tidligere. Men jeg må likevel holde meg i nok aktivitet slik at kroppen min ikke stivner til igjen. Det er en litt vanskelig vei å gå, men jeg kommer meg gjennom det. Men der er mange ting som spiller inn på formen min for tiden.
Jeg ble veldig glad da jeg fikk lov av NAV å satse på WeLG Foredrag. Men samtidig så satte der i gang prosesser inni meg som er vanskelige. For da kjente jeg plutselig på et press og en forventning fra andre enn meg selv. Jeg har fått 12 måneder på meg, og det føles faktisk litt kvelende på meg for øyeblikket. Nå må jeg jobbe meg gjennom det, og forsøke å legge en plan som ikke tar knekken på meg. Jeg merket nemlig at det ble litt vanskelig å være meg plutselig. Det føles liksom som en eksamen som varer altfor lenge. Men jeg skal heller glede meg over muligheten, og så får jeg jobbe videre i det tempoet som føles riktig for meg. Det er jo ikke meningen at jeg skal bli sykere fordi jeg har fått denne muligheten. Men jeg legger automatisk press på meg selv. Det må jeg jobbe med altså, for jeg makter ikke å ha et så stort press på meg selv.
Her gjelder det å ta en dag om gangen. Jobbe med de prosjektene som allerede er i gang. Gjøre meg sterkere før en veldig travel høst kommer mot meg. Det handler om å planlegge godt. Det er ekstra viktig å at jeg passer på meg selv i tiden som kommer. For jeg kjenner at jeg er skjørere enn jeg setter pris på. Der kommer mange utfordringer fremover, og jeg ønsker så inderlig å gjøre mitt aller beste. Men da må hodet og kroppen fungere best mulig. Jeg forsøker å ufarliggjøre det hele for meg selv. Det handler ikke om å bli best i hele verden. Men heller om å skape et grunnlag som jeg kan bygge videre på i årene som kommer. Det er spennende, men samtidig veldig skummelt. Jeg kjenner på en rar følelse som ikke helt vil slippe taket. Jeg må rett og slett komme i gang på min egen måte, og fortsette slik jeg har gjort allerede.
Noen ganger er muligheter skummelt. Jeg kjenner skikkelig på det denne gangen. For jeg vil ikke skuffe meg selv, eller de som har troen på meg. Men jeg kan ikke trylle. Jeg må ta steg for steg. Jeg er bare et menneske. Det er naturlig å kjenne på litt redsel iblant. Det gjør meg sterkere på sikt!
Veldig mange mennesker lever med en psykisk diagnose. Det er egentlig sjelden at man hører noe om det, eller at noen forteller om det. For veldig mange mennesker lever med sin diagnose i skjul. Selvfølgelig er det mange som ikke ønsker å dele sin private sykdom, og det respekterer jeg. Men jeg vet at mange tier stille fordi de er redd for andres reaksjon. Hvordan vil de reagere på jobben min? Hva kommer familien min til å si? Kommer de til å skjemmes over meg? Mister jeg vennene mine? Blir jeg bedt på den neste festen? Er jeg fortsatt med i gjengen?
Jeg har tenkt på alle disse tingene selv. Jeg har vært både engstelig og redd. For det er ikke så enkelt å snakke om psykisk helse. Det er forbundet med så mange fordommer og negative tanker. Man hører liksom kun om de skrekk eksemplene som virkelig sliter veldig. Jeg blir så lei meg når jeg tenker på det. For veldig mange av oss er ikke verken farlige, eller til problem for noen. Men vi lever med en ryggsekk som vi ikke kan løpe fra. Livet har gitt oss litt juling. Mange ganger er det faktisk ikke vår egen feil en gang. Men vi må tåle støyten for det som andre har påført oss. Da blir det veldig sårt når man mister alt på grunn av sin psykiske helse. Jeg har selv mistet mange i løpet av min prosess.
Jeg forsøker å minske frykten og usikkerheten ved å spre kunnskap. For jeg mener oppriktig at vi mennesker trenger mer åpenhet og kunnskap om psykisk helse. Vi vet altfor lite om hvordan vi skal oppføre oss rundt mennesker som har en psykisk diagnose. Jeg har selv slitt med det å stole på nye vennskap. Men heldigvis har min åpenhet gjort det slik av mine nye venner forstår. De har gitt meg tid. Det har vært veldig viktig for meg. Men nå vet jeg at de vennskapene jeg har, ja de er ekte. Det er en stor glede i livet mitt. Og det er faktisk med på å gjøre meg sterkere og friskere! Tenk så flott av vennskap er helende. Jeg kommer til å fortsette med min åpenhet. Det er nemlig min hjertesak!
I dag er det faktisk akkurat 3 år siden jeg og ungene flyttet hit til Mandal! Det er en av de aller viktigste avgjørelsene jeg har tatt i livet mitt. Det er godt på kunne si at det var en riktig avgjørelse. Ungene trives godt, og har mange venner her. Jeg stortrives, og opplever fremgang og nye vennskap. Det er virkelig godt på bo her. Jeg har virkelig klart å finne et hjem som jeg trives i. Sammen med min kjære ektemann så jobber vi oss fremover. Det har vært en prosess, og vi har jammen meg hatt stor fremgang. Det er viktig å glede seg over de gode tingene i livet. Jeg har ikke angret en eneste gang på avgjørelsen om å flytte hit. Jeg kjente med en gang at det ville være den riktige løsningen for oss.
Disse årene har virkelig gått fort! Det har skjedd så mye, og vi har opplevd oppturer og nedturer sammen. Men i dag vet jeg at vi er på riktig vei. Jeg har jobbet veldig mye med meg selv i disse årene. Det har vært veldig mange ting som måtte forandres på. Jeg har også jobbet med å ta i mot kjærlighet og trygghet. For her kan jeg være sikker på at alt er rolig og trygt. Det betyr veldig mye for meg og mine barn. Jeg har også fått en partner som jeg kan kommunisere med om absolutt alt. Det er deilig å kunne snakke sammen om alt som både gleder og tynger. Livet inneholder en del utfordringer, og det er utrolig deilig å være to om det. Vi jobber veldig godt sammen. Det er så utrolig herlig å kjenne på den kjærligheten som han gir meg i hverdagen.
Jeg er optimist med tanke på fremtiden! Jeg gleder meg til dagene som kommer. Vi skal jobbe oss gjennom alt det som skjer. Jeg vet at det vil være dager som er vanskeligere enn andre. Men jeg er rolig og trygg på at det skal bli bra. Vi har begynt på et liv her i Mandal som skal vare evig. Jeg er sikker på at det var riktig. Jeg er så takknemlig for at kjærligheten brakte meg hit!
Det er ikke alltid like enkelt å være rolig og tålmodig. La tiden jobbe med meg. Se resultatene etter hvert som tiden går. Jeg vil aller helst ha resultater der og da. Jeg er ekstremt utålmodig. Den motoren som går og går inni meg er ekstremt vanskelig å håndtere i perioder. Jeg sliter med å se de gode resultatene som faktisk allerede er kommet på plass til WeLG Foredrag og meg selv. Jeg vil alltid videre fremover. Nesten uansett hvordan formen min egentlig er. Jeg sliter fælt med å holde tempoet nede på et forsvarlig nivå. Det er nesten umulig å skru helt av. Det er noe som jeg virkelig må jobbe med fremover. For dette kommer til å bli veldig bra til slutt. Da nytter det ikke å være sliten før man har begynt på jobben. Jeg skulle iblant virkelig ønsket at jeg var mer tålmodig av meg.
Det er ikke mulig for meg å slutte å tenke. Jeg jobber inni hodet mitt samme hva jeg gjør. Jeg klarer å minske det litt når jeg trener eller er kreativ. Men ellers så jobber hodet mitt veldig mye. Det krever energi, og jeg blir jo sliten. Men sånn er det å leve med en traumatisert hjerne. I tillegg til en haug med ADHD symptomer, så blir det en fin blanding. Jeg skal ikke klage for mye, for den energien har holdt meg på beina i lange tider. Men jeg blir noen ganger litt lei av alle de tankene og ideene som alltid svirrer i hodet mitt. Jeg vil alltid jobbe meg fremover, og finne nye løsninger slik at WeLG Foredrag blir populært. Sånn er det ¨å ha et brennende ønske om å gjøre en forskjell for andre mennesker.
Jeg må lære meg å nyte det som jeg allerede har oppnådd. Men jeg merker at det er vanskelig å tenke slik. For i mitt hode skal jeg alltid videre. Jeg lurer på om det noen gang blir annerledes inni hodet mitt? Skal jeg alltid leve med denne motoren inni meg? Kommer jeg til å takle det i det lange løp, eller blir jeg veldig lei? Tiden vil vise. Men jeg er glad for at min energi holder meg i gang. Jeg skal nemlig få lov til å oppleve mye på grunn av denne tilstanden jeg lever i! Det gjelder å snu det til noe positivt. Jeg har i hvert fall pågangsmot nok!
Det er vondt å få angstanfall. Det er faktisk det aller verste jeg vet for tiden. For det setter meg ut av spill, og jeg mister kontrollen over mitt eget følelsesliv. Det har medført at jeg mange ganger unngår ting som muligens kan trigge meg. Det kan være helt vanlige situasjoner som andre ikke tenker over. Jeg har mine minner, og det kan sette meg ut av spill. Jeg har for eksempel sett veldig lite på OL denne gangen. Jeg vil ikke gå i detaljer, men det å se sport på tv minner meg veldig mye om situasjoner i fortiden min. Dermed lot jeg redselen for å få angstanfall overvinne gleden over å se på ekte idrettsglede. Men jeg fant ut at dette kan ikke fortsette slik. Så i helgen tok jeg meg sammen, og så på OL her hjemme. Faktisk så stod jeg opp kl 07.00 for å se stafetten på søndag. Det gikk veldig fint.
Det handler om redsel for å miste kontrollen. Jeg er kontrollfrik på veldig mange ting. Det gjelder nok aller mest på meg selv. Jeg vil så inderlig gjerne slippe de utbruddene som er så inderlig vonde. Men når jeg verner meg selv fra dem, så blir kroppen min aldri overbevist om at dette er trygt. Jeg må derfor stadig vekk utsette meg selv for disse triggerne, og overbevise kropp og sjel om at det er gode tider nå. Det høres sikkert veldig rart ut. Men det er slik det er å leve med traumer. Man går hele tiden litt på tå hev, og er engstelig for å miste kontrollen. Man vil jo ikke vise alle sammen at angsten tar overhånd. Det føles som et nederlag. Jeg snakker åpent om det, men ønsker jo ikke at andre skal se meg når det herjer som aller verst.
Jeg ønsker å bli så frisk som mulig! Da må jeg jobbe meg gjennom alle de triggerne som finnes der ute. Det kan ikke nytte å gjemme seg vekk for alltid. Noen ganger må jeg skjerme meg selv. For jeg vil jo fungere som mamma og ektefelle. Dessuten kan man ikke overvinne alt på en gang. Det kommer til å ta lang tid. Men jobben må gjøres litt og litt hver dag. Jeg skal ikke gjemme meg vekk. Jeg skal jobbe meg gjennom det som er vanskelig. Det fortjener både jeg og mim familie. Altfor mange år av livet mitt har vært vonde og vanskelige. Nå er det på tide å snu den trenden for godt!
Det hender iblant at jeg holder meg selv tilbake. Jeg våger liksom ikke å gjøre det som jeg selv ønsker. Jeg tar kanskje heller en annen løsning som ikke er fullt så god. Hvorfor gjør jeg det? Svaret er nokså enkelt. Jeg er som alle andre litt redd for hva andre tenker om meg og mitt. Det høres kanskje rart ut siden jeg har både blogg og firma. Men det er faktisk slik at jeg noen ganger velger bort ting fordi jeg er engstelig for andres reaksjoner. Jeg tenker liksom at nå blir det for mye synlighet på meg og mitt. Men så må jeg altså lære meg å slutte med det. For jeg må våge dersom jeg skal oppnå de resultatene som jeg ønsker meg. Da må jeg holde meg synlig hele tiden, og velge det som er riktig for firmaet og meg selv.
Jeg liker å holde livesendinger på Facebook. Men de siste ukene har jeg ikke hatt det. Jeg har rett og slett kviet meg for å gjøre det. For jeg fikk noen tanker om at det ville bli for mye. Men det handler egentlig aller mest om min egen usikkerhet som noen ganger lager krøll i systemet. Jeg har tenkt en del på det de siste dagene. Jeg skal verne om meg selv de dagene jeg trenger det. Men jeg skal ikke droppe livesendinger kun fordi mine negative tanker sier det. Det handler igjen om usikkerhet og varierende selvtillit hos meg. Dersom jeg har lyst, så skal jeg gjøre det. For Dere velger jo helt selv om dere vil se det eller ikke. Det er jeg selv som bestemmer om det skal gjennomføres eller ikke.
Jeg har bestemt meg for at WeLG Foredrag skal frem i lyset! Da kan jeg ikke holde meg selv tilbake på grunn av manglende selvtillit. Så lenge helsen er ok, så kan jeg jobbe med WeLG Foredrag. Så tar jeg det med ro de dagene hvor helsen tilsier det. Jeg kjenner meg selv veldig mye bedre nå. Det er ikke alltid jeg klarer å holde selvtilliten på plass. Men jeg jobber konkret med det for tiden. For jeg har fått en unik sjanse, og den skal ikke ødelegges av gammelt grums!
