Nå er det endelig ski vm, og jeg elsker å heie på Norge! Det er veldig spennende å heie våre skihelter inn til medaljer og gode plasseringer. Jeg må bare erkjenne at jeg blir veldig ivrig, og heier voldsomt fra godstolen. Det er så spennende når de kniver om de gjeveste medaljene. Så da blir det faktisk noen timer foran tv skjermen mens vm pågår. Alle idrettsheltene gjør sitt aller beste, og de fortjener vår støtte. Jeg blir like imponert hver eneste gang. For tenke hvor mye jobb som legges ned i løpet av året. De er så utrolig flinke til å fokusere på målet. Det er noe som vi kan lære masse av.
Å jobbe hver eneste dag for å kunne gi sitt aller beste, er imponerende. Det er veldig kjekt å endelig kunne kose seg foran tv igjen. Det er noe som jeg har jobbet med, og som endelig fungerer bedre for meg nå. Jeg blir fryktelig engasjert, og kan fort stå og rope mens de konkurrerer. Det er flaut, men så engasjert blir jeg. Det er kjekt å se at de lykkes med sine mål, og så er det jo trist når det ikke går rette veie. Men sånn er jo idretten, og livet ellers. Vi kan ikke vinne alltid, selv om jeg gjerne skulle ønske det iblant. Jeg gråter når utøverne gråter. Man ser hvor mye det betyr for dem.
Jeg så masse sport på tv i hele oppveksten min. Jeg kunne se på idrett hele dagen dersom jeg fikk lov til det. Så det er en interesse som jeg alltid har hatt. Selv er jeg elendig i idrett, og kan ikke gå på ski i det hele tatt. Men jeg koser meg veldig når jeg ser på ulike idretter. Nå gleder jeg meg til å følge med resten av vm. Det kommer garantert til å bli noen timer i godstolen, men det unner jeg meg. Håper på fine opplevelser i dagene som kommer, og heier veldig på de norske utøverne!
Jeg trenger ikke å ha en sjef. For jeg er hard nok mot meg selv. Faktisk så er jeg til tider min egen slavedriver. Det er ikke få ganger jeg har vært altfor beinhard mot meg selv de siste årene. Jeg er ikke stolt over det. For det er ikke så veldig bra for meg. Greit nok at man skal pushe seg selv fremover i livet. Men jeg tar litt for mye på en gang. Det er liksom ikke godt nok. Flink pike er noe som henger på meg. Og jeg har selv satt det på meg. Oppveksten min med masse mobbing, har satt dype spor i meg selv. Og jeg ble veldig tidlig hard mot meg selv. For jeg måtte hele tiden bevise for meg selv at jeg var god nok.
Noen ganger går det altfor langt. Flere ganger i min karriere så har jeg kjørt på altfor hardt uten å få resultater. Det har bare gitt meg mer smerter både fysisk og psykisk. Jeg kjenner at det er et stort problem for meg. Og jeg har derfor tatt det med meg inn i terapitimene. For jeg forsøker å være mer raus mot meg selv. Det er ikke lett, og jeg setter skyhøye krav til meg selv. Jeg går her og er deprimert fordi jeg blir 100% uføre. Mens alle rundt meg har stor forståelse for beslutningen, og mener at det er helt riktig. Jeg vet også at det er rett. Men flink pike problematikken har fått noe å bryne seg på. Jeg føler på en måte at jeg svikter meg selv. For jeg vil ha karriere, og gode resultater.
Heldigvis så er jeg i stand til å kunne bidra via mine kanaler. Men jeg merker at dette gjør skikkelig vondt. Vonde følelser kommer frem, og jeg må gå noen nye runder. Bearbeide alt sammen på nytt enda en gang, og la meg selv få lov til å være meg selv. Det er lov å bli lei seg når livet ikke blir slik man håpet på. Men jeg kan ikke la tungsinnet få ha overtaket. Jeg er like verdifull uansett hva som skjer. Men det er viktig at jeg slutter å straffe meg selv. For det fortjener jeg ikke!
Nå kommer snart våren! Jeg gleder meg veldig , og er vel forsynt av vinter. Det har vært så deilig å gå turer den siste uken. Snøen er borte, og man kan kjenne at våren nærmer seg litt. Men så er der jo ganske kaldt enda, så det er en frisk opplevelse. Her om dagen så gikk jeg tur, og der var kun 2 grader. Jeg skal si deg at det var en særdeles kald tur for meg. Men jeg kom meg gjennom det, og jeg fikk god tid til å tenke. Jeg merker at naturen hjelper meg. Det er noe som skjer med meg når jeg går alene. Da kan jeg få tenke litt på de tingene som er utfordrende i livet mitt, og det som er godt i livet mitt. Det er som om hodet jobber i et eget modus når jeg går tur.
Jeg må prioritere gåturer fremover. Det trenger både hodet og resten av kroppen. Jeg gjør det jeg kan for å ikke bli for deprimert. Heldigvis kjenner jeg meg selv veldig godt. Så jeg ser faresignalene tidligere nå enn før. Nok en gang har jeg møtt på vanskelige utfordringer. Da må jeg komme meg ut, og la kroppen få nok bevegelse. Fysisk aktivitet stimulerer hjernen til å tenke annerledes. Når jeg må ta valg, så trenger jeg en kropp som fungerer. Det kan komme tider hvor jeg virkelig må være sterk. Det forbereder jeg meg på nå. Det gjelder å komme inn i en god rutine, og gjennomføre det som jeg har planlagt.
Nå trenger 3-4 gåturer i løpet av uken. Det er ikke så vanskelig å få til dersom man tenker riktig. Men jeg må jobbe med å holde motivasjonen oppe. Jeg føler at det hjelper meg. Da er det viktig å gjennomføre det. Så får jeg heller droppe andre ting akkurat nå. Energien kommer tilbake etter hvert. Da blir jeg sterkere, og kan være klar til å ta de kampene som kommer min vei!
Nå er det viktig for meg å ta et steg om gangen. For jeg kan ikke løpe fra det som er vanskelig i livet mitt. De tingene som trigger mest følelser ,må bearbeides på en riktig måte. Jeg er veldig trygg på at det skal bli bedre. Men jeg merker at det er tungt å hele tiden kjempe seg fremover i livet. Og da regner jeg jo med at de gode periodene vil vare lenger etter hvert som tiden går. Små steg er jo som vanlig det riktige, og jeg er villig til å bruke litt tid på dette. Noen ganger må man rett og slett være ganske tålmodig. Det er ikke min sterkeste side. Men det er ikke noe annet som hjelper. Akkurat nå så pågår der prosesser som er veldig avgjørende for min fremtid. Det setter meg litt ut i perioder, og jeg merker at det er tungt.
Alle sammen opplever utfordringer i livet, og jeg er ikke et unntak. Men jeg kjenner at det er nok nå. Jeg vil veldig gjerne ha noen fredelige år snart. Kanskje kommer livet til å roe seg ned etter hvert som ting kommer på plass. Det er det jeg håper på, og som jeg jobber mot. Jeg har levert inn masse skjemaer i forbindelse med uføre søknaden min. Det har gjort at følelsene mine blir trigget på nytt, og så kommer følelsene frem igjen. De må så bearbeides enda en gang, før man kan komme seg videre. Jeg er lei, og det er ikke noe rart. For det har skjedd så mye i mitt liv. Men jeg er så glad for at min trygge base her i Mandal gjør meg tøffere!
De små stegene vil føre meg gjennom livet. Jeg kommer til å få flere smeller. Men jeg lærer noe hver eneste gang. Det er ikke alltid kjekt, men jeg kommer meg gjennom det. Sånn sett er jeg skrudd godt sammen. Jeg tåler en hel del trøkker. Men samtidig må jeg få si at jeg ønsker meg ro sammen med mine kjære. Jeg satser på at ting roer seg ned etter hvert!
Vi blogges!
Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!
Denne uken har virkelig vært vanskelig for meg personlig. Der skjer en del ting i livet mitt som jeg ikke skriver om her. Og det blir noen ganger veldig mye på en gang. Den siste tiden har det vært veldig mye som jeg har måttet bearbeide og tenke på. Det er vanskelige ting som har med min fremtid å gjøre. Heldigvis har jeg min kjære mann som støtter meg, og vi hjelper hverandre i hverdagen. Jeg har kjent at det har bygget seg opp et press og en uro de siste ukene. Det resulterte i et panikkangstanfall søndag kveld her hjemme. Triggeren denne gangen varte kun i noen sekunder. Men angstanfallet var et faktum. Det kom fordi jeg har vært presset ganske lenge, og har forsøkt å skyve vekk det vonde. Men på søndag klarte ikke kroppen min å takle mer. En liten ting vippet hele meg av pinnen.
Jeg hater angst når det kommer sånn som dette. Det setter meg ut av spill ,og tårene kommer kjapt. Men jeg fikk trøst og masse støtte fra min kjære der og da. Heldigvis var han hjemme. Men det er ikke lett for ham tårefull er ikke enkelt for noen. Men vi hjelper hverandre. Dessverre satte angsten seg fast i meg denne gangen. Det har resultert i en vanskelig uke med masse uro inni meg. Skjelvinger på hender, og kort lunte. På musikkterapien ble jeg faktisk sint. Og da jeg skulle spise lunsj sammen med resten av gjengen, så begynte hendene mine å skjelve. Sånne dager liker jeg ikke i det hele tatt. Det gjør meg så frustrert, og jeg føler meg så svak. Men jeg vet jo at jeg egentlig er veldig sterk. Der og da sliter jeg med å tenke riktig om meg selv.
Det er ikke sånn jeg ønsker å ha det i min hverdag. Så jeg har tatt i bruk de verktøyene som har hjulpet meg gjennom kneiker før. Fysisk aktivitet er et av de viktigste verktøyene som jeg har i livet mitt. Og jeg har endelig klart å komme meg ut på gåturer igjen. Første dagen sammen med en venninne. Og så har jeg gått tur tre ganger denne uken. Det gjør meg godt, og jeg er stolt over egen innsats. For det er ikke lett å komme seg gjennom disse periodene. Men jeg vet at gåturer hjelper meg veldig. Så da skal jeg prioritere det høyt i tiden som kommer. For jeg kjenner at det virkelig hjelper meg videre. Tankene får jobbe på en annen måte når man er ute i frisk luft. Målet mitt er at jeg også skal ha meg en tur i helgen også. Det skal jeg klare.
Det er ikke så enkelt å leve med angst. Men jeg vet at angsten kommer og går. Akkurat nå skjer der så mye i livet mitt, og jeg trenger tid til å lande. Det kommer til å ta litt tid. For jeg går gjennom mange prosesser på en gang. Jeg takker alle Dere som sender meg gode ønsker, og som heier meg frem. Tusen takk!
Vi blogges!
Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!
Jeg trenger å få si det jeg tenker eller mener. For meg så føles det naturlig og befriende å få lov å snakke åpent. Men jeg vet også at visse deler av livet mitt skal skjermes. Når jeg skriver mine innlegg til denne bloggen, så gjør det meg godt. Jeg lar ordene få komme ut av kropp og hode. Jeg klarer ikke å bære alt sammen inni meg hele tiden. Da blir jeg en trykk koker som eksploderer ganske kjapt. Når jeg snakker høyt om ting, så er det ikke lenger så skummelt eller vanskelig. For da slipper jeg det løs, og det ligger ikke som en propp inni meg. Noen ganger må jeg holde munn, og det er helt ok. Men jeg trenger å dele mer av livet mitt enn det mange andre gjør.
Vi er forskjellige mennesker. Noen liker åpenhet, andre vil ha ting for seg selv. Jeg respekterer begge deler. Og forventer at andre respekterer meg også. Men jeg merker jo at mine innlegg noen ganger trigger andre. Og det er som regel på en god måte. Jeg liker å engasjere mennesker, og snakke åpent om livet. Sånn er jeg skrudd sammen. Bloggen har blitt mitt sted til å sortere en del følelser og tanker sammen med Dere. Mens jeg viser helt andre sider av meg selv på Youtube. Jeg består av mange ting. Så det er kjekt for meg å kunne drive på med slike kanaler. Jeg kommer til å fortsette med det så lenge det ikke skader meg eller familien min.
Det føles riktig for meg å være åpen. Men husk at jeg deler ikke alt i livet mitt. Der skjer masse som jeg ikke deler på internett. Livet inneholder gode og vonde stunder. Mitt liv er ikke perfekt. Jeg jobber så godt som jeg kan med mitt liv og mine erfaringer. En dag om gangen er nok for meg. Jeg håper inderlig at Dere vil følge meg videre!
Jeg har vurdert frem og tilbake hvordan jeg skal skrive dette innlegget her. For det handler om et emne som er sårt og vanskelig for meg personlig. Det har seg sånn at jeg i de siste månedene har hatt en rekke møter med en gruppe som hjelper meg litt med veivalg. I denne gruppen har NAV, fastlege, terapeut og min tillitsperson vært med meg. Det har vært godt å ha en slik gruppe rundt seg. Men samtidig så føler man seg ganske så avkledd når man må snakke om sitt eget privatliv. Jeg er takknemlig for at de ønsker å hjelpe meg. Men jeg har felt mange tårer underveis. For det er ikke så enkelt når man skal legge planer for fremtiden.
Nå er tiden kommet for å ta noen valg. For jeg må velge veien videre. Min helsesituasjon ser ikke ut til å bli vesentlig bedre de nærmeste årene. Vi har diskutert oss gjennom ulike løsninger. Men det viktigste er at jeg får en hverdag som inneholder minst mulig stress og økonomisk press. Vi har kommet frem til at jeg må søke om 100% uføretrygd. Det er noe som jeg har vanskelig for å godta. For det føles på mange måter som et stort nederlag. Jeg skal fortsatt ha WeLG Foredrag. Men jeg har innsett at det vil ta veldig lang tid før det blir noe som jeg kan leve av økonomisk. Mine sykdommer blir verre dersom jeg har for mye stress og press. Da er det ikke lurt å ta en gradert uføretrygd. Heldigvis kan jeg endre det om noen år dersom livet endrer seg.
Jeg kjenner at det er ganske vanskelig å takle det. For jeg har ikke sett det for meg. Men livet har gitt meg så mange smeller. Kroppen min trenger ro. Hodet trenger en pause fra alt som er vanskelig. Jeg føler kanskje at alle andre er mer forberedt på denne løsningen en det jeg er selv. For jeg har alltid sett for meg en aktiv yrkeskarriere. Her sitter jeg som 41 åring, og har sendt inn uføretrygd søknaden. Alle fagfolkene er enstemmige om at dette må bli løsningen for meg. Men jeg vet at det kommer til å ta tid før alt er ok. Jeg føler at vi har hatt en grundig prosess rundt dette, og at vi er enige om avgjørelsen. Så får jeg jobbe meg gjennom mine egne følelser underveis. Det er viktig for meg å kunne fortsette med mine kanaler og musikken. Det har jeg lov til ,så da kommer det til å bli greit likevel.
De som kjenner meg, vet at helsen min ikke er bra. Men jeg har en sterk vilje. Det handler om å kunne være en ressurs for samfunnet selv om jeg blir uføretrygdet. Det kan godt hende at jeg får andre muligheter når årene har gått. Man vet ikke hva som venter rundt neste sving. Jeg skal forsøke å gjøre mitt aller beste uansett. Så får kroppen min avgjøre hva som kan gjøres. Det er viktig for meg å være ærlig med Dere om dette. Jeg håper at Dere skjønner mine følelser rundt dette. Jeg fortsetter som før når det kommer til blogg og Youtube. Musikken skal få mer plass i livet mitt. Så får foredrag og nettkurs komme etter hvert som helsen og økonomien bedrer seg!
Vi blogges!
Følg gjerne WELG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!
Det hender at jeg føler på mange ting på en gang. Da kan det være vanskelig å bevare humøret. Men jeg vet hva jeg trenger nå. Det handler om å komme seg opp av stolen, og ut i Furulunden atter en gang. Det fungerer like bra hver eneste gang. Når man kommer seg ut i frisk luft, så skjer det noe med kroppen og hodet. Det er veldig kjekt dersom man går sammen med venner. For da kan man prate med noen, og så glemmer man at man faktisk trener litt. Jeg må venne meg til at gåturer skal være en fast oppgave for meg flere ganger i uken. Jeg må være ganske streng med meg selv, for jeg trenger mer trening. Medisinbruk gjør noe med vekten, og det liker jeg ikke. Så jeg er kommet i gang, og det føles veldig godt.
Jeg gikk tur sammen med en venninne forrige søndag. Vi var ute sammen i en og en halv time. Det gikk så fint, og jeg koste meg ute. Det ble 4,2 km. Vi snakket om løst og fast underveis. Det føltes så deilig etterpå! Så nå har jeg fått sett det atter en gang. Å komme seg ut hjelper på humøret! Man trenger ikke alltid å gå så veldig langt, eller fort. Men man får bevegelse, og frisk luft klarner hodet. Jeg elsker egentlig å gå tur, men er ikke så flink når der er snø og glatt. Jeg er derfor veldig lykkelig for at våren nærmer seg. Jeg har nå satt av tid i kalenderen, og planlagt mine turer. Da legger jeg litt press på meg selv, og skal faktisk gjennomføre det. Noen ganger må man ta seg skikkelig sammen. Jeg tror det kommer til å gjøre meg bedre på mange vis.
Nå handler det om å komme skikkelig i gang, og lage seg gode rutiner. Her må trening få en viktig plass. For jeg trenger å føle meg bedre i kroppen min. Jeg vil ikke opp i vekt, så da må denne kroppen bevege seg mer. Å gå noen kilometer et par ganger hver uke er overkommelig for meg. Det burde kunne gå veldig fint. Jeg gleder meg til å holde dere oppdaterte på mitt prosjekt denne våren. For jeg må ta enda bedre vare på kroppen min, og har vært altfor dårlig med treningen gjennom vinteren. Våren og sommeren venter på oss, og jeg skal gjøre mitt beste for å komme i bedre form. Jeg vil jo være i ok form sammen med familien min i sommer!
