Ok, jeg vet at Dere kanskje reagerer på overskriften min i dag. Men det var faktisk meningen! For jeg er så lei av å føle meg som en dritt når jeg egentlig faktisk kan være feminin og selvsikker. Jeg tok dette bildet hjemme på terrassen vår, og jeg koste meg faktisk med å ta bilder. Jeg følte meg skikkelig fri og fin! Hvorfor skal jeg ikke få lov til å slippe fri kvinneligheten min litt? Det er sommer, og tid for bare skuldre og sommerkjoler. Og jeg har tenkt å føle meg fri til å gå med hevet hode, og slippe meg mer løs!
Det var kjekt å merke at jeg klarte å slappe av foran kamera. Og jeg er stolt av meg selv. Som Dere vet så skifter formen en del, og jeg nyter derfor de dagene hvor selvtilliten er skikkelig på plass. Jeg har ikke lyst til å trykke meg selv ned hele livet. Så da klinker jeg til med rød kjole og viser litt hud. Det er min tur til å stråle litt, og jeg skal ta godt vare på meg selv. Når jeg vil pynte meg litt ekstra, så skal jeg gjøre det. Selv om det skjer å en vanlig mandag formiddag. Jeg er en voksen dame, og jeg skal bestemme selv , uten å være redd for hva andre sier eller mener!
Jeg håper Dere ser i øynene mine at dette var en god dag! Og jeg skal forsøke å huske den gode følelsen når dagene surner til igjen. Akkurat der og da så var jeg nemlig fornøyd med meg selv , og det ville jeg dele med alle Dere. Så får Dere heller tåle ett freidig blikk, og nakne skuldre! Selv om jeg bærer på noen kilo for mye, så skal jeg våge å kle meg feminint og sommerlig!
Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det. For jeg vil ikke være uhøflig eller frekk. Men jeg føler at det er på tide å snakke litt mer personlig her på bloggen. Ta vekk noen filter, og la Dere få lov til å se innsiden av meg. Det høres både rart og skummelt ut. For jeg har delt masse i mange år allerede. Men jeg ønsker at Du skal forstå meg bedre , og skjønne hvorfor jeg fortsatt sliter i min hverdag. Det hadde vært lettere hvis Du kunne sett det på meg. Men jeg skjuler det ganske godt. Og jeg føler meg annerledes, les mer her.
Så da må jeg våge å dele. Min hverdag er bedre nå. Men jeg sliter masse med meg selv. For jeg er min aller verste kritiker. Samme hvor mye jeg gjør, så føler jeg ikke at det er godt nok. Tvilen om egne ferdigheter holder mål, forsvinner visst aldri . Ros når ikke helt inn. For det er akkurat som om jeg ikke tror på det. Det kan liksom ikke være meg som gjør det bra. For jeg er jo ikke perfekt, bare les her. Når jeg får gode tilbakemeldinger, så oppleves det ofte veldig vanskelig. For jeg har vent meg til et liv med motstand.
Det hadde vært kjekt å sagt noe annet enn dette. Men det er sannheten, og den svir skikkelig. Jeg takker for ros, men så møter ordene veggen inni meg. En vegg som har kommet fordi jeg har vært utsatt for sterke traumer i barndom og voksenlivet. Som har vært det trygge. Det vonde har blitt en vane for meg. Det er ingenting som skremmer meg mer enn en suksess. For jeg vet ikke hvordan jeg takler medgang. De siste månedene har inneholdt mange forskjellige følelser, og jeg får så fine tilbakemeldinger. Jeg må lære meg å stole på livet her og nå. Det er skikkelig skummelt , men helt nødvendig .
Inni meg foregår der en konflikt. For den vennlige delen av meg blir stoppet av den vonde delen. Hver eneste morgen så krangler de. Skal jeg få en god dag, eller skal det vonde ta over makten i et ubevoktet øyeblikk. Kommer jeg til å kunne gjennomføre planen min, eller skal angsten ta kvelertak på meg atter en gang. Jeg vet aldri hvordan dagen min blir. For en lukt, en følelse, et ord eller stemning kan gi den vonde delen et overtak . Du kan lese om min hverdag med PTSD her.
Det er slitsomt. For det suger energi fra meg hver eneste dag. Og i noen tilfeller kommer det vonde om natten. Smyger seg inn, gjør drømmene om til mareritt. Jeg kan bråvåkne kvalm og svett. Ha angst som ikke slipper taket. Da kan jeg bare glemme å sove godt den natten. Faktisk så hender det ganske ofte at jeg føler meg enda mer sliten når jeg våkner. Og da begynner denne diskusjonen inni meg på nytt.
Jeg ønsker å være sjef over egen kropp både fysisk og psykisk. Men der har jeg fortsatt en jobb som må gjøres. Der finnes ikke en klar vinner. For jeg må lære meg til å håndtere det bedre. Noen dager er jeg selvsikker, og den gode siden holder stand. De dagene elsker jeg. Neste dag kan jeg føle meg svært liten og uten verdi. Jeg må leve med disse skadene. Du kan lese mer om mine diagnoser her! Det er jeg som må vinne den indre konflikten hver eneste dag! Jeg verken kan eller vil la det vonde få vinne.
Så lenge jeg kan huske, så har jeg følt meg stygg . Det er den brutale sannheten. For jeg har alltid følt meg annerledes og stor. Bare les her.Det handlet om å stoppe følelsene med mat. Forsøkt å fortrenge de vanskeligste tankene om meg selv. Finne strategier som kunne skjule hvordan jeg egentlig hadde det inni meg. Smile til alle voksne som kom på besøk , og være snill og grei. Det gikk ikke alltid så greit. For jeg bar på et sterkt sinne inni meg. Selv om mine foreldre gav meg masse kjærlighet og omsorg.
Jeg legger ikke noe i mellom. For livet var veldig vanskelig for meg da jeg gikk på skolen . Det skulle ikke ha skjedd , og mobbingen burde vært stanset. Å ha en kropp som jeg følte var den styggeste på jord, sitter enda i meg. Helt siden jeg var omtrent fem år gammel, så har jeg regulert meg selv med mat. Det resulterte i overvekt i alle år. Og jeg visste at det ikke var normalt for et barn å være så tung. Hvert forsøk på lek og fysisk aktivitet var så tungt og vanskelig. Det begynte så altfor tidlig. Den dag i dag så sliter jeg.
Det et ikke mulig å endre på fortiden. Det var disse kortene jeg fikk utdelt. Mangel på kommunikasjon ble vanlig. Jeg sluttet å fortelle noe hjemme, Som voksen vet jeg at det var helt feil. Og jeg må forholde meg til de varige skadene. Det er ikke alltid like lett. Og jeg tar til tårene fortsatt når jeg kjemper mot de vonde minnene . Sånn er det. Brutalt og ærlig,
Klarer Du å si takk dersom noen gir Deg et kompliment? Eller sier Du egentlig alt annet fordi Du ikke takler å ta imot ros? Dette er noe jeg har måtte lære meg selv. For jeg tok aldri imot ros tidligere. Dersom noen sa noe positivt, så klarte jeg ikke å se dem i øyene eller si takk. Jeg forsøkte alltid å tulle det vekk, eller gå rett over på et annet tema. Jeg taklet rett og slett ikke gode tilbakemeldinger.
Jeg vet årsaken til denne uvanen. For jeg vet hvordan jeg skal takle vonde ord og setninger. Jeg har laget meg noen rutiner på det. For jeg har hele barndommen og store deler av voksenlivet mottatt dritt og trakassering. Det som er skjer da, er jo at kroppen lager seg løsninger slik at man ikke går i kjelleren hver gang man får dritt. Å takle ros blir dermed veldig vanskelig. For man er ikke vant med det, og har ikke laget seg et reaksjonsmønster.
Da min terapeut oppdaget dette etter kort tid i terapi, så fikk jeg klar beskjed om å øve inn en fin reaksjon på ros. Jeg skulle se vedkommende i øynene , og si takk klart og tydelig. Og etter hvert ville jeg kunne tro på det også. Jeg kan bare si med en gang at dette har vært vanskeligere enn man skulle tro. Nå sier jeg takk, og det føles godt inni meg. Men noen dager klarer jeg ikke å tro på det.
Jeg har merket meg dette i det siste. For jeg får masse ros av følgere, mentor og kollegaer. Det er faktisk sånn at jeg noen ganger må lese meldingene flere ganger. Og jeg suger til meg de positive ordene som kommer til meg. Det er noe som jeg må fortsette å jobbe med. For jeg må våge å tro. Jeg må rett og slett øve meg på å si takk, og forstå at det faktisk er sant.
I løpet av de siste årene har jeg gått gjennom en ganske stor endring. Det kan man se på bildene, og jeg merker en stor progresjon inni meg. I begynnelsen var det faktisk ganske så skummelt å bli kjent med seg selv på nytt. For mange sperrer har blitt revet ned, og jeg har latt skjulte sider komme frem i lyset. Men nå er jeg bare så glad for at livet kommer seg fremover!
Jeg kjenner på en ny trygghet, og den gjør meg enda sterkere! Der er ikke så mange ting som stopper meg lenger. Dårlige dager kommer inni mellom, men det er jo sånn for oss alle. Det som er ekstra deilig for meg, er at jeg ikke lenger ønsker å holde meg selv tilbake. Jeg har jaget vekk en del spøkelser og vonde tanker. I stedet så forsøker jeg å navigere riktig blant alle de nye mulighetene som venter på meg!
Årene går, og jeg er blitt 42 år gammel. En voksen kvine som endelig våger å være seg selv! Det var sannelig på tide. Men man kan ikke bare pushe seg fremover i en farlig fart. Så jeg har forsøkt å ta små steg om gangen. Det har vist seg å fungere best for meg. For det tok litt tid å få innsiden og utsiden synkronisert. Endringer er spennende og bra. Men det har vært veldig viktig for meg å bevare roen. Jeg føler at nå er det bra!
Jeg er blant dem som aldri har vært gravid. Heldigvis fikk jeg oppleve å bli mamma likevel. For jeg er mamma til to herlige gutter som nå er 15 og 12. Adopsjonene er det viktigste jeg har gjort i hele mitt liv. For jeg hadde et meget sterkt ønske om å få bli mamma. I perioder har jeg savnet muligheten til å bli gravid. Men så ser jeg på guttene mine, og elsker at jeg fikk bli mamma til akkurat dem.
Det er befriende å kunne snakke om dette. For i de årene hvor jeg forsøkte å bli mamma, så var det utrolig tungt. Men jeg tror at det var en mening med det. For det føles helt riktig med guttene. For kjærlighet kommer ikke bare på grunn av biologiske grunner. Jeg elsket guttene i det øyeblikket jeg fikk se bildene av dem. Og jeg tok dem rett inn i hjertet mitt. Der kommer de alltid til å være!
Åpenhet rundt dette temaet er heldigvis ganske vanlig nå. Og jeg vet at der kommer til å være mange kvinner som opplever det samme som meg. Det er en egen sorg som man må gjennom. Men der finnes så gode løsninger for oss som ikke kan bli gravide. Min sorg kan fortsatt stikke i meg. Men jeg er takknemlig for hver stund jeg får sammen med guttene våre.
Selv om det er sommerferie for mange, så jobber jeg intenst med mine kanaler. For jeg får så masse ny kunnskap som jeg gjerne vil bruke med en gang! Det er skikkelig fint å få så mange tips fra mentorer og deltagere i Anne Brith Influencer Program. Jeg tar i mot alle tips med takk, og så bruker jeg dem så godt som jeg bare kan på mine kanaler. Det er så gøy å utvikle seg på så mange felt hele tiden. Selvsagt krever det en del innsats, men det er bare gøy!
Jeg visste at der var mange ting som jeg ikke kunne. Og jeg føler meg veldig trygg på at mange brikker vil være på plass når året er omme. Jeg har satt meg høye mål, og jeg skal gjøre mitt ytterste for å nå dem. Det er ikke så lett for andre å skjønne hvor mange detaljer som må på plass for å kunne lykkes som Influencer. Men nå er det så godt å ha en mentor som jeg kan kontakte dersom jeg står fast. Heldigvis så er jeg ikke så redd for å spørre.
Nå håper jeg bare at Dere liker kanalene mine, og at Dere får motivasjon og inspirasjon av mitt innhold. Jeg skal gjøre alt jeg kan for at det blir skikkelig bra. Men jeg kan nok ikke blidgjøre alle uansett. Så jeg fortsetter med det innholdet som jeg kan stå inne for, og jeg tar gjerne i mot ønsker om ulike tema! Send meg en melding, så kan det være at neste innlegg handler om akkurat det Du ønsket! Jeg vil veldig gjerne ha et nært forhold til Dere!
