Jeg utsetter vanskelige ting!

God kveld!

Jeg er lei av å utsette vanskelige ting. Det er noe som jeg må bli bedre på. Ta tak i de tingene som virkelig svir, og som jeg bare velger å utsette enda litt lenger. Det er så dumt, for da blir jo bare det vonde lenger , og får mer tid en det fortjener. Jeg skal fikse en hel del konkrete ting nå i januar. Det er på tide å kontakte de man trenger hjelp fra, og så må jeg bare få det gjort. Da vet jeg nemlig at høye skuldre kanskje kan senkes litt i etterkant. For meg så er det viktig å ta bort de tingene som distraherer meg i hverdagen, og som stjeler fokuset mitt. Der må jeg bare skjerpe meg, og faktisk komme i gang.

Noen ganger så blir jeg matt av meg selv. Men så vet jeg jo hvorfor ting tar så lang tid. Det handler om fortid, og jeg ønsker ikke å gå i detaljer. Men nå er tiden inne for å få ting på stell, og da må jeg bare komme meg gjennom det her og nå. Min kjære mann forsøker å pushe meg, og jeg har til tider blitt sint på ham. Men nå er det på tide å ta sats, og bare finne en løsning som er bra for oss alle sammen. Små ting kan blir veldig store i min verden. Det må jeg endre på, for jeg vil ikke at det skal ta så mye av mine tanker og tid. Jeg vet at det sikkert går bra, men det første steget må jeg ta nå.

De siste årene så har jeg klart det aller meste. Men noen ting har altså blitt liggende, og de skal bort nå. Da kommer jeg til å føle meg bedre, og vite at ting er på stell. For et styr det blir når man bare legger ting vekk, for å ta det siden. Det er aldri en smart strategi i mitt liv. Nei, jeg må heller fortsette med å være effektiv. Sånn som jeg kunne være i de tider hvor jeg jobbet som leder. Da kunne jeg gjøre så masse på en gang. Det er lenge siden nå, for å si det sånn. Og jeg vet at det ikke er så lett for meg lenger. Men jeg skal i hvert fall endelig komme skikkelig i gang.

Jeg tror der finnes flere som meg der ute. Som kan kjenne seg igjen i at noen blir liggende over alt for lang tid. Nå håper jeg å komme i mål ganske kjapt med mine ting. Så får jeg lære av denne erfaringen, og forsøke å unngå det i fremtiden!

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Klar, ferdig, GÅ!

Nå starter endelig hverdagen for alvor! I dag er det første skoledag etter ferien, og det var på tide. Jeg kjente på det i hele helgen. Det er så deilig å komme tilbake til hverdagen, og ha fullt fokus på de viktige oppgavene. For min egen del, så er jeg virkelig motivert og fokusert. Konkrete mål sitter fast i pannen, og jeg tenker mye på vår fremdrift her hjemme. Jeg har jo satt meg ganske høye mål, og ingenting kommer gratis. Det er bare å komme seg i gang med jobbingen, og være så strukturert som jeg klarer. Det er så viktig å få en godt start på 2020.

På kontorpulten min, så henger der skjemaer og tall. Svært synlig for meg, og det skal minne meg på de målene jeg faktisk har satt. Denne gangen så er jeg bedre forberedt, og står klar med en gang. Det er en herlig følelse. De nærmeste dagene skal jeg fokusere på å komme godt i gang, og finne ut hvor justeringer kanskje er aktuelt. For helsen min styrer jo en del av dette showet, på sin egen måte. Jeg har laget meg en oversikt over uken min, og har laget en tidsplan. Der finner man både jobb, video, trening, familie og hvile. Så jeg er klar for å gjøre så godt som jeg bare kan.

Den som vil lykkes, må være innstilt på harde tak. Jeg vet det, og er forberedt på å gå utenfor komfortsonen min. Det har ført meg dit jeg er i dag, og jeg er utrolig inspirert til å fortsette mitt løp. Deilig å kjenne at man er på riktig vei, og vite at man virkelig jobber mot konkrete mål. Det kan godt være at du synes jeg er smågal. Men det er helt ok. For vi er forskjellige, og takler livet på ulike måter. For meg så er det utrolig viktig å få ha en stemme ut i samfunnet. Og da kan man ikke gjemme seg vekk. Nei, man må våge å vise hvem man er. Og ikke minst hva man faktisk står for.

Noen uker kommer til å bli svært gode. Men så vil der også komme uker hvor man ikke føler at det går fremover i det hele tatt. Jeg har lært masse allerede av mine oppturer og nedturer. Så jeg føler meg klar til å være enda mer på hugget i dette året. La oss derfor heie hverandre frem, og glemme janteloven. Det er viktig at vi bygger hverandre opp, og faktisk unner hverandre å lykkes med egne prosjekter!

Jeg heier på dere!

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Sophie Elise forsvinner ikke!

På fredag så postet Sophie Elise sitt siste blogginnlegg. Hun har sagt at nå er det over, og at 9 år som blogger definitivt er nok for hennes del. Det har vært sagt ganske lenge fra hennes side at hun skulle slutte med bloggen, så det kom ikke så overraskende på meg. Uansett hva man måtte mene om Sophie Elise, så har hun definitivt klart å skape sitt eget brand på mange områder. Og jeg tror at hun kommer til å klare seg meget godt uten selve bloggen. For det er ikke småtterier det hun klarer å få til. Jeg er imponert over hvordan hun har klart seg, og det mener jeg hun skal ha kred for. Så får vi mene hva vi vil om hennes avgjørelser på en del områder. Hun har faktisk klart å bygge seg opp her i Norge, og det er det ikke så mange som klarer å få til.

Jeg leste innlegget hennes, og blir ganske lei meg når jeg ser hvordan hun har gruet seg til å logge på sin egen blogg. Fordi hun blir kritisert av mange mennesker, nesten uansett hvordan hun gjør ting. Og ja, det kan ikke være så lett å stå i store stormer i så mange år. Så kan man si at noe er selvpåført. Ok. ja jeg er ikke enig i alt som hun har foretatt seg i sitt unge liv. Men skal vi da altså ha vår fulle rett til å drive med massivt netthat? I min bok, så er ikke det riktig. Og jeg kjenner at det knytter seg i magen min. For jeg har kun fått noen små runder med stygge kommentarer. Og jeg vet hvordan det fikk meg til å føle meg. Det er ikke lett å stå i. Men man er ansvarlig for egne handlinger, og må dessverre regne med hets.

Det kan være et strategisk bra trekk å slutte med bloggen. For hun har et sterkt brand, og kommer definitivt til å være kjent i mange år fremover. For den jenta er skarpere enn mange tror. Jeg er litt spent på å se hva som skjer fremover. Det kan godt være at der ligger en godt planlagt strategi bak alt dette nå. Hun er aktuell med egne produkter, og eget tv program. Utrolig hva denne jenta har klart å få til. Så jeg tror vi bare har sett starten på hennes karriere. Og jeg gleder meg til å se hva som skjer.

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Talen vi aldri glemmer!

God kveld!

Fredag ettermiddag hadde jeg satt av tid til å se på bisettelsen av Ari Behn. Jeg regnet med at det kunne bli litt rørende, og sa heldigvis i fra til min kjære mann at jeg skulle se på dette. Jeg la meg på sofaen, og tok på meg hodetelefoner. Det er nemlig helt vanlig for oss at jeg ser på nett tv på mobilen min. Det gikk ikke lang tid, før jeg kjente at dette trigget frem følelser i meg. Men jeg ante ikke hva som ventet meg. For da Maud talte til sin far, så knakk jeg fullstendig sammen. Jeg strigråt, og måtte faktisk ta en pause etter den talen. Det var umulig for meg å se videre der og da. Min kjære ble satt ut av å se meg så knekt. Det ble bare så utrolig sterkt formidlet av denne flotte jenta.

Ordene kom fra hjertet, og de gikk rett inn i hjertet mitt. Så sårt, så ekte og så utrolig viktig. Tenk å skulle være 16 år, og holde en avskjedstale ved sin pappas kiste. Foran en fullstappet kirke, og overført på tv. Der stod hun og skalv, men klarte likevel å virkelig formidle det hun hadde på hjertet. Og så sterkt å se hennes mamma, som stod støttende ved sin datters side. Det ble for sterkt for min del. Det tok lang tid før jeg kunne se videre. Flere pauser måtte tas, og jeg måtte la dette synke inn. For de ordene redder garantert liv. De ordene betyr så mye mer en det politikere kan klare å formidle. Rett fra en sørgende datters hjerte, og ut til alle oss som sliter. Jeg kjenner at det er sterkt enda for min del.

Jeg har heldigvis aldri hatt selvmordstanker selv. Men vet hvordan det er når psykiske diagnoser påvirker hverdagen. Og gjennom mitt frivillige arbeid i Mental Helse, så har jeg truffet mange mennesker som virkelig sliter i livene sine. De trenger disse ordene. For dem så betyr det kanskje liv, istedenfor død. Å leve en hverdag med psykiske utfordringer, sliter både på enkeltmennesket og de pårørende. Jeg tror at vi alle sammen har hatt nytte av åpenheten som her har blitt vist. Det er en gave til oss alle, og en påminnelse om at vi ikke må miste flere. Jeg måtte la dette komme litt på avstand, før jeg kunne skrive dette innlegget. Det måtte modnes litt i meg. Men jeg kommer aldri til å glemme de ordene, og den ekte smerten som vi fikk ta del i. Jeg håper så inderlig at mange fikk dette med seg.

Nå kommer hverdagen tilbake, og vi må for all del ikke glemme. Dette må fortsatt være fremme i offentligheten, og vi må våge å snakke med hverandre om vanskelige temaer. Dele det som vi sliter med, og be om hjelp. Ta de første stegene bort fra det store mørket. Der kan vi alle strekke ut en hånd. Se den som du er glad i , og våg å spørre om det som er tungt. Det er den eneste måten vi kan redde hverandre. Vi må dele. Jeg er takknemlig for å ha sett Maud sin tale på fredag. Selv om det knakk meg, så var det godt,

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Vektnedgang gjør meg redd!

God morgen!

Som dere nok vet, så er jeg fokusert på å trene jevnlig i 2020. Mest fordi jeg trenger den drahjelpen som treningen gir til min mentale helse. Men jeg må jo si at der er godt å kjenne at kroppen min blir lettere. Ja, jeg har mistet noen kg. Det er selvsagt herlig å kjenne på. Men så er jeg redd for å dele for mye om det. For jeg ønsker å spre et sunt og godt kroppsfokus, og det er så fort gjort å trå helt feil på det området. Men jeg må samtidig være ærlig. For ja, jeg ønsker å bli lettere. Det er tungt å være overvektig, og nå er jeg på en fin og rolig måte på vei nedover. Det er ikke så lett å vite hva , og hvor mye man skal dele om dette emnet. Men ærlighet er viktig, så jeg velger å dele litt. Det er jo sånn at jeg snakker åpent om min spiseforstyrrelse. Så da bør jeg jo våge å dele dette også.

Jeg har ikke som mål å bli en liten snelle. Nei, det har jeg ikke tenkt på en gang. Nå ønsker jeg å styrke kroppen min, og komme i bedre fysisk form. Da blir man også sterkere i hodet, og det trenger jeg jo. Så jeg tar en vektreduksjon som en god bonus på dette prosjektet. Jeg blir glad over at kroppen min endrer seg, og det skjer i et rolig tempo. Det er ikke snakk om en spesifikk diett, eller slankekur. Så det er ikke noe stress for meg. Det handler kun om å spise nok måltider, og trene ofte og moderat. Det har gitt kroppen min en fin start på 2020, og jeg gleder meg til fortsettelsen. Det er egentlig litt trist at jeg er redd for å skrive om en vektreduksjon. Det er tross alt ikke snakk om noen operasjoner eller slike ting.

Det er en spennende epoke jeg er inni, og det håper jeg at dere ønsker å være med på. Jeg håper også at dere forstår mine tanker om dette temaet, og skjønner at jeg ønsker å være forsiktig. Vi skal nemlig være glade i den kroppen som vi faktisk har, og det gjelder uansett hvilken fasong eller størrelse den er i. Det er noe som vi alle sammen må jobbe med, og så får fokuset være å skape en bedre helse totalt sett! Jeg elsker trening, og det er en stor milepæl for meg. Så da lar jeg tiden jobbe med meg, og forsøker å elske kroppen min uansett!

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Klarer du å kaste masken?

Kan noen fortelle meg hvorfor vi nesten aldri ser hverandre uten maske? Hvorfor føler man at det er viktig å late som om at alt er så innmari vellykket og bra? Er det egentlig greit å si det akkurat som det er her og nå? Har vi rom til andres problemer i eget liv, eller er det så vidt vi selv holder hodet over vannet? Hvorfor kan vi ikke bare si det sånn som det faktisk er? For meg så er det blitt ganske så umulig å leve med masken på. Selv om jeg i noen settinger føler at jeg må det. For der er ikke alltid rom for mine ekte følelser der og da. Det må jeg akseptere, for der skal være plass til mange flere enn kun meg. Men det kan være at akkurat jeg trengte å bli sett den dagen vi møttes i forbifarten. Eller så kan det være at du egentlig hadde det helt dritt, men likevel valgte å si at alt var fint da jeg spurte deg.

Det er skremmende at vi vet så lite om hverandre. For vi snakker sjelden om det som er virkelig vanskelig. Man kan ha alt av gods og gull, men likevel ikke se en eneste glede i livet sitt. Det kan være så mørkt. Og vi ber ikke noen om å trykke på lysbryteren. For vi ønsker ikke å belaste andre med vårt eget mørke. Tragisk, men sant for veldig mange. For min del, så velger jeg å snakke. Masken er av så ofte som mulig. Og jeg har kommet meg ut av det mørkeste for flere år siden. Så jeg forsøker å hjelpe dere der ute, som enda ikke ser det livet som er her. For meg så er livet verd å leve, og jeg takker hver dag for at jeg ba om hjelp. For det var ikke noen rundt meg som visste hvor mørkt det var. Ikke kjæresten min eller foreldrene mine engang. Det var kun jeg som visste det.

Jeg vet at de så jeg var trist, og at livet var svært hardt. Men jeg måtte selv innse at innleggelse var nødvendig. Det var jeg som ringte fastlegen, og bad om å få bli hasteinnlagt i 2014. Fastlegen min ble svært overrasket han også. For jeg hadde spilt et skuespill for alt og alle. Vært den smilende dama som jobbe i butikken. Som snakket med alle kundene, og smilte hele dagen. Mens jeg gradvis ble tømt for livsglede. Jeg føler det i dag som om hver arbeidsdag var et teaterstykke. Hvor sceneteppet gikk opp i det øyeblikket som jeg dro hjemmefra om morgenen. Så gjaldt det å holde masken til man kom seg hjem igjen. Sånn gikk årene. Det måtte jo gå galt til slutt. Og det skjedde fordi jeg ikke våget å fortelle sannheten til noen. Dette er noe som jeg nå kan skrive om , og likevel ha det bra her og nå. For jeg er trygg nå.

Til deg der ute som spiller et skuespill, vil jeg bare si deg en ting. Du må på en eller annen måte ta av deg masken. Snakke med noen som du stoler på. Som du vet kan ta det på alvor. Våg å vise de følelsene som du bærer på inni deg. Der finnes hjelp der ute, og livet kan bli så mye bedre. Men du må våge å si ifra. Kanskje flere ganger, før de virkelig forstår. Men ikke hold alt sammen inni deg. Det spiser deg bare opp, og det er ikke sånn livet skal være. Ring gjerne 116 123, og snakk med noen anonymt. Alt hjelper, og det er så viktig å ta de første skrittene mot et bedre liv.

Jeg har vært der, så jeg vet hvordan det kan føles. Men nå er livet mitt helt annerledes. Det går nemlig an å reise seg igjen. Men man må kaste den harde masken, og løfte på lokket. Slippe ut det som tynger deg, og som holder deg nede. Det er ditt liv, og du fortjener en ny start!

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Marerittene tar meg!

God kveld!

Neste gang jeg skal til min fastlege, så skal jeg ta opp et viktig tema med henne. Det handler om nattesøvn, og mine forferdelige mareritt. Dette er noe som jeg sliter med, og som i stor grad påvirker min hverdag. Særlig de fæle marerittene som til stadighet kommer tilbake. Det har vært så fælt noen ganger, at jeg ikke ønsker å sovne igjen etter å ha bråvåknet. For jeg er så redd for at de vonde drømmene skal fortsette inni hodet mitt. De er så ekte, og jeg kan kjenne på følelsene i hele kroppen min. Det medfører også at jeg anspenner kroppen mens jeg sover, og det liker ikke min revmatiske kropp. Dette er ikke så lett, og jeg vet helt ærlig ikke hvordan det skal ta slutt. Jeg må i hvert fall ta det opp, og se om det kan være en bivirkning av noen medisiner som forårsaker dette.

Jeg har hatt mange traumer i livet mitt, og de kommer tilbake om natten. Det handler om episoder, eller hendelser som flettes inn i en annen setting. Noen ganger en blanding med kjent og ukjente mennesker. Det er en salig blanding, og jeg kan våkne av type kvalme eller hyperventilering. Det kan ikke fortsette sånn, så jeg håper å få litt hjelp til akkurat dette. Søvn er jo veldig viktig, og i perioder så ønsker jeg ikke å legge meg om kveldene. Særlig når min kjære mann ikke er hjemme. Hvis han er her, så pleier jeg å krype inntil ham. Da merker han det, og holder meg fast. Men når jeg er alene i den store sengen, så er det faktisk ganske skummelt å bråvåkne sånn. Jeg vet at traumene mine ikke forsvinner, så dette er noe jeg kanskje må leve med. Det skremmer meg litt.

Vi er mange som opplever å ha mareritt en gang i blant. Men det er ikke så kjekt når det kommer natt etter natt. Da blir det slitsomt, og noe som virkelig er ubehagelig. Men jeg forsøker etter beste evne å takle dette også. Selv om det medfører en del slitasje på meg. Jeg kan ikke la dette vinne over meg, og skal derfor be om ekstra hjelp til å løse dette nå. Vi får se hva fastlegen tenker om saken, og bare ta det etter det. Jeg er litt bekymret, men velger å ikke la det styre meg i hverdagen. Her må man jo komme seg fremover, og ikke la gammel dritt få overtaket. Nå skal jeg ta en natt om gangen, og forsøke å slappe av. Lettere sagt enn gjort, men det er bare sånn det må være. Mest sannsynlig så slipper jeg ned garden når jeg sover, og da får det vonde lov å ta plassen i hodet mitt.

Del gjerne noen tips med meg dersom dere har erfaring med dette. Jeg ønsker som sagt å få bukt med dette, og er åpen for mange løsninger.

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg

Jeg er så urolig!

God morgen!

Den siste tiden å jeg virkelig kjent på en sterk rastløshet. Det kan til tider være ganske irriterende. Men akkurat nå så velger jeg å se positivt på det. For jeg har lært meg å kanalisere denne rastløsheten, og faktisk få gjort en del ting her hjemme. Når man kjenner på en fysisk uro, så hjelper det aller best med fysisk aktivitet. Men når det kommer til den psykiske rastløsheten, så kan det være vanskeligere å finne riktig løsning. For min del. så ble det rydding og organisering denne gangen. Få bedre oversikt på en del områder. Det hjalp veldig , og nå er jeg bare så glad for alt som er blitt gjort i denne ferien. Da føler jeg at vi virkelig har ekstra bra fokus når hverdagen snart kommer for alvor.

Men jeg er fortsatt ganske så rastløs, og higer etter å komme skikkelig i gang med 2020. Det er deilig å være ivrig, men litt slitsomt når tålmodigheten svikter meg litt. Jeg vil så gjerne vite hvordan dette året ender. Men det nytter ikke å stresse. Her må jeg ta en dag om gangen, samme hvor kjedelig det høres ut. Alt kommer til sin tid, og jeg vet det jo veldig godt. For min del så handler det om så mange ting på en gang. Og jeg vet med sikkerhet at tøffe dager kommer min vei. Jeg forsøker derfor å forberede meg, både fysisk og psykisk. Det er viktig for meg å være i så god form som mulig, og hodet må være riktig skrudd på. Det er i hvert fall en veldig motivert utgave av meg selv som sitter her.

Fokuset mitt blir så utrolig viktig de neste månedene. Være mentalt forberedt, og vise min styrke. Passe på at jeg finner nok tid til å hvile kropp og hode. Gi meg selv tid til å bare være meg, helt privat. Ikke dele absolutt alt som skjer, men vise nok til å at dere skjønner hvordan min hverdag er. Det er en balansegang, og her må jeg holde tungen beint i munnen i tiden fremover. Det er mange år siden jeg har kjent på så sterke følelser i forbindelse med et nytt år. Og det forteller meg at jeg er i ferd med å gå videre i livet. Det er endelig rom for nye utfordringer. Jeg har kjempet hardt for å komme så langt som vi har. Både som familie, og for meg personlig. Så jeg er glad nå.

Det er ikke alltid så negativt å være rastløs. Faktisk så kan det hjelpe en person gjennom mange prøvelser. Det er jeg et levende bevis på! Når man ser hvordan mange mennesker dessverre gir opp underveis, så er jeg stolt over å fortsatt være her. Heldigvis så har jeg alltid vært en person som kjemper. Det er så viktig, og har vært min redning. Stahet kan nemlig brukes til masse bra også!

Jeg håper at dere alle sammen får en kjempefin lørdag, og kos dere i helgen! For mange så er begynner hverdagen igjen på mandag, så nyt den siste tiden med ferie. Og husk også at det er på tide å planlegge neste uke, Tro meg, det vil du ikke angre på!

Klem fra Wenche

Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!

Snapchat: wencheblogg