Jeg elsker de gangene hvor jeg klarer å være glad i kroppen min. De dagene hvor jeg føler meg fin, og er komfortabel med meg selv. Det skjer ikke så ofte, men jeg blir så glad når det endelig skjer. Alle trenger å føle seg bra, og ha en ro inni seg. Den lengter jeg etter ganske ofte. Men så kommer de minuttene, hvor jeg bare lever uten bekymring. Og hvor kroppen min føles som en helt naturlig ting. Med mine utfordringer, så er dette noe som jeg virkelig jobber for å oppnå.
I går kveld følte jeg meg så fin. I ny lyseblå sommerkjole, hårbøyle i håret og bling i ørene. Lett sminket, og alt føltes bra. Jeg fikk så mye ros, og det var en så herlig kveld. Dette er øyeblikk som jeg skal ta vare på. For det er mulig for meg å like meg selv. Det vil hjelpe meg gjennom mine personlige prosesser. Å kle seg opp, er faktisk viktig for min selvfølelse. Gi meg selv lov til å være feminin, og godta kroppen min. Det var så kjekt å kunne slappe av, og bare ha det bra.
Jeg gleder meg til å opptre på nytt i kveld. Så da skal jeg pynte meg opp i en annen kjole, og føle meg fin. Men aller først skal jeg nyte dagen sammen med mine kjære. Ønsker deg en super lørdag!
Det er mange ting som jeg ønsker å få til i de nærmeste månedene. Men alt tar sin tid, og krever min tålmodighet. Noe som jeg jo allerede sliter med. Ting skulle vært gjort i går, så jeg må skjerpe meg skikkelig. Det er viktig å ikke stresse for mye, men heller bruke den tiden som trengs. Og når jeg er rolig, så blir ting bedre gjennomført. Mange ganger så mestrer jeg det fortere også. Jeg er ikke så dum som jeg tror. Det har den siste uken gitt meg mange bevis på.
Å knekke mye koder, er jo veldig kjekt. Og nå har jeg fått blod på tann. Har pågangsmot på plass, og vil bare bruke min nye kunnskap hele tiden. Så godt å få påfyll av positiv energi. Jeg har blitt så glad for de fremskrittene som er tatt. Og jeg har fått fornyet troen på min egen utvikling. Jeg skal nemlig ikke bli sittende fast i gammel dritt, men heller satse mer på fremtidens muligheter. Det er mange ting som fortsatt er utfordrende. Men jeg nyter hver minste ting som går bra.
Jeg har på mange måter hatt en uke med både oppturer og nedturer. Og jeg er klar for en helg med både jobb og fritid. Når jeg har tunge stunder, så minner jeg meg selv på alt som er bra her og nå. Da kommer smilet tilbake, og jeg kan se fremover. Nå satser jeg på at helgen blir kjempefin, og at den fylles opp av positive oppl
I dag kjenner jeg på en rar spenning i kroppen min. For jeg har den siste tiden kjent på en uro når det kommer til smitte, og jammen må vi regne med innstramminger nå. Erna gav beskjed om at innstramminger kommer på en pressekonferanse i ettermiddag. Og jeg må være ærlig, og si at det gjør meg litt nervøs. Forsøker å ikke bli så redd, men likevel så kommer frykten litt snikende på meg. Jeg er jo i risikogruppen, og må være litt forsiktig. Riktignok blir jeg ikke berørt av de innstrammingene som handler om utlandet, da jeg ikke på noen måter har tenkt meg på ferie med det aller første. Så da må vi heller bli enda bedre på avstand, færre klemmer og muligens vurdere munnbind på offentlige steder.
Vi får ta det litt som det kommer, men jeg er forberedt på å gjøre endringer. Vi har blitt for slappe, og det ser vi konsekvensene av nå. Jeg håper bare at ungene kan få vanlig skole i høst, sånn at det ikke blir for mye styr. Det tror jeg nok går greit, for samfunnet har lært en del av den runden vi hadde i vår. Du mener kanskje at jeg overreagerer litt. Men faktisk så er det ikke tull at smitten øker. Det blir spennende å se hvilke grep som blir gjort i denne omgang, og jeg håper at det vil ha positiv effekt på lang sikt. Blir viktig å ha god avstand til publikum på show, og være flink til å bruke håndsprit underveis. Så lenge man unngår nærkontakt, så burde det gå fint.
Det er ikke ofte jeg sitter og ser på nyheter. Men vurderer å følge med i ettermiddag. Så skal jeg puste med magen, og forholde meg til det som er reglene. Ikke bli for redd, men heller bare være litt mer forsiktig den nærmeste tiden. Hvis alle sammen gjør sitt, så klarer vi å få kontrollen tilbake. Jeg gleder meg sånn til dette en eller annen gang er over. Aner ikke når, eller hvordan. Men har lyst på en hverdag, hvor vi kan omgås sånn som før. Tålmodighet er nok et viktig element på denne reisen også, så jeg tar en dag om gangen.
Hver eneste morgen, så blir jeg møtt en min firbeinte venn. Basse, som er vår nydelige katt. Alltid på jakt etter kos, og som i perioder er min skygge. Jeg ligger sjelden på sofaen alene, for da kommer Basse. Finner seg til rette, og ligger tett inntil kroppen min. Strekker seg ut, og plasserer gjerne den ene poten på mitt bein. Akkurat som at han vil holde rundt foten min.
Jeg ante ikke hvor glad man kan bli i et kjæledyr. Nå er Basse et fullverdig familie medlem her i huset. Eller som barna sier, mamma har fått en ny baby! Ja, jeg er blitt den tussete dama som virkelig elsker katten sin. Herlighet så mye selskap jeg har i ham. Når han møter meg i trappen, så blir jeg glad. Og jeg skal passe godt på ham. Er glad for at han er innekatt, og at han trives i luftegården sin på terrassen.
Hvis Basse hadde vært ute på tokt, så hadde jeg blitt så nervøs. Så vi passer godt på alle dører, sånn at han ikke forsvinner ut. Jeg er glad for at vi fikk adoptere Basse. Han passer inn her, og har et lynne som er perfekt. Ungene koser også mye med Basse nå, og han er virkelig familiens kjæledegge!
Jeg er i ferd med å knekke nye koder, og virkelig komme meg litt mer inn i ulike ting nå. Det er så kjekt å kunne kjenne på mestring, og se at der skjer en endring i positiv retning. Det er jo ekstremt viktig for meg, å kunne se en utvikling som jeg liker. Ja, jeg driver meg selv hardt. Det er bare sånn jeg er skrudd sammen. Og jeg vet at det til tider gir ris til egen bak. Men så er gleden over fremgang, så uendelig god og stor. Når jeg klarer nye ting, så blir jeg oppriktig glad i hjertet mitt. Og noen ganger så blir jeg ganske overrasket over det som skjer.
Når man endelig er trygg nok til å teste ting,så går det jo overraskende greit med ganske mye. Føler at jeg bare denne uken her, virkelig har lært meg så mye mer som jeg kan bruke i min hverdag. Og da kommer smilet mitt frem, og jeg blir glad til tross for alt annet som er vanskelig her og nå. Mestring er den aller beste medisinen mot tungsinn, og den løfter meg opp når jeg er nede for telling. Når jeg ser på hva som er mulig å få til, så blir jeg optimistisk for fremtiden. Det handler egentlig bare om at jeg må få vekk de negative sperrene som holder meg tilbake.
Inni hodet mitt sitter det. Der er der fortsatt gamle ord og setninger, som skader meg. Finnes dessverre ikke en knapp som kan slette alt, så jeg må jobbe aktivt for å overvinne dem selv. De gangene hvor jeg overvinner frykten, så tar jeg et nytt steg. Uansett om jeg lykkes eller ikke med den spesifikke oppgaven. Viktigste er at jeg faktisk gjør et forsøk, og at jeg godtar et nederlag hvis det kommer. Dette gjelder på ganske mange ting i livet, og jeg er ikke den eneste som sliter med slike utfordringer. Vi er mange som holder oss selv tilbake. Og gammel dritt får til tider ha overtaket på oss.
Det er noe som jeg virkelig ønsker å fjerne i mitt liv. For jeg vet at der finnes så mye som er ugjort. Og jeg ønsker å oppleve nye ting. Da må jeg våge å gjøre noe med det helt selv. Gode mennesker rundt meg kan heie meg frem. Men selve jobben må jeg jo gjøre på egenhånd. Jeg er så glad for at kreativiteten dytter meg fremover, og at jeg dermed ønsker å lære nye ting. Heldigvis så fikser jeg det bedre enn forventet, så det er jo en fin bonus i seg selv!
Hvis du virkelig ønsker å lære mer, så hopp i det! Ikke mist motet, men ta et steg om gangen. Der vil garantert finnes ting som du kan mestre, og som kan gi deg verdifull vekst. Vi må rett og slett ikke være så redde for å mislykkes. Men heller ta sats, og virkelig gå for det som vi ønsker oss!
Noen ganger så må jeg innse at ting ikke helt går sånn som jeg skulle ønske. Og noen ganger kommer der smeller, som jeg aller helst skulle ha unngått. Men så er livet sånn som det er, og jeg må akseptere at hverdagen min er utfordrende. Jeg har hatt et stort fokus på å komme i bedre form, og ha et sunt spisemønster . Det gikk bra i mange måneder, med gode resultater. Men i sommer kom smellen, og den er mer omfattende enn jeg har fortalt om tidligere. For en ting er at jeg har slitt med smerter, og ikke fått trent så mye som jeg burde. Men jeg har i tillegg mistet kontrollen over spisemønsteret, og spiseforstyrrelsen min har blusset opp igjen.
Det betyr at jeg over lang tid, ikke har klart å spise riktig, eller spise nok måltider til dagen. Og kroppen min skriker etter næring, og mer energi. Det er ikke kjekt å skrive om dette her på bloggen, men jeg velger å være ærlig med dere. Kroppen min er i skikkelig ubalanse, og jeg må gjøre endringer raskt.
Aller først så handlet det om å erkjenne det selv. Faktisk innse situasjonen, og ikke ignorere alle faresignalene som kroppen har gitt meg den siste tiden. Så var det å snakke om det med min mann, og med en nær venninne. For jeg vet at åpenheten hjelper meg gjennom denne perioden også. Jeg har brukt noen dager på å tenke ut veien videre, og jeg har bestemt meg for å ta tilbake de gode rutinene som jeg hadde tidligere.
I dag har jeg handlet inn de matvarene som jeg trenger, og som jeg klarer å spise regelmessig. Så blir det fokus på å få nok måltider i løpet av dagen. Føles på mange måter som at jeg rykker tilbake til start. Men jeg har tatt tak, og er i gang med å jobbe meg på plass igjen mentalt og fysisk. Det kommer til å ta tid, og jeg må ha støtte fra mine nærmeste. Denne våren og sommeren har virkelig vært knall hard. Og jeg føler meg rimelig mørbanket, både innvendig og utvendig.
Jeg har hatt en sommer med mange fine utfordringer også, og jeg angrer ikke på at jeg våget å ta dem. Men summen av alle belastningene, er blitt for stor for meg. Og noen personlige prosesser , har kostet meg mye mer enn jeg helt har forstått selv. Folk har sett det på meg utenfra, men jeg har forsøkt å være ekstra sterk og tøff.
Noen ganger så ender det med at det mest elementære glipper. For meg så er det mat og spisemønster. Og der har jeg kommet ut av den gode rytmen som jeg hadde. Heldigvis føler jeg meg klar for å starte på nytt, og jeg forsøker nok en gang å akseptere meg selv. Min bulimi diagnose forsvinner ikke, og jeg må leve med den. Da kan slike ting som dette skje, og jeg må ta noen steg bakover. Begynne på nytt, og ha på alarmen slik at jeg husker å spise. Jeg kunne valgt å bare la dette gå i det stille, og ikke si noe til dere. Men sånn er ikke jeg. Det håper jeg at dere forstår.
Heldigvis har jeg unngått å kaste opp mat, og jeg kjenner igjen mitt eget reaksjonsmønster. Nå må jeg derfor passe på at jeg faktisk spiser, og hva jeg putter i munnen min. Så nå er der friske bær og yougert i kjøleskapet til mellom måltid. Og jeg har både sunt pålegg, og grønnsaker hjemme. Jeg må bare begynne et sted, og så bygge meg sterkere dag for dag. Et måltid om gangen, og en utfordring som jeg skal klare å mestre.
Når jeg får en ny mulighet i livet, så har jeg blitt mye flinkere til å si ja. Tenker gjennom det, og tar ofte en positiv avgjørelse. Det kan jeg gjøre nå, fordi jeg har en større trygghet inni meg. Og jeg har heldigvis et bedre syn på meg selv nå. Store deler av livet, så har jeg tenkt svært negativt om meg selv. På alle mulige måter. For jeg har vært omringet av negativitet, og det har skadet meg. Da jeg valgte å gjøre en meget stor endring i livet mitt, så ante jeg ikke konsekvensene som ventet meg. Og jeg ante ikke selv hvor ille det egentlig stod til med min psykiske helse. Der har jeg virkelig fått mange vonde aha opplevelser, og har jobbet knallhardt med å akseptere livet mitt. Selv om til tider har sett mørkt ut, så har jeg alltid sett etter lyset i tunnelen. Langt der framme, våget jeg å tro på bedre tider. Jeg er ikke fri for tungsinn i dag, men jeg har kommet meg gjennom den verste biten av tunnelen. Så deilig å få litt lys inn i hverdagen, og faktisk se et veiskille bak seg. Nå er jeg på god vei mot en fin fremtid, og skal jobbe meg gjennom de ulike utfordringene underveis.
Det som for få år siden var helt utenkelig, er nå en mulighet for meg. På mange områder, så kan jeg oppnå mine drømmer. For jeg har ikke gitt opp, og jeg har kjempet meg videre. Det ønsker jeg at du også skal få oppleve. For vi møter jo alle sammen på hindringer i veien noen ganger, og det kan være vanskelig å komme seg videre. Behold håpet i alt du gjør, og vit at der finnes bedre tider lenger fremme. Man må aldri miste det håpet inni seg. Jeg vet hvor tungt det kan være, og jeg har hatt mine smeller. Der er ikke en lettvint løsning på livet. Men det er mye mestring i å ta en dag om gangen. Komme seg gjennom det som står på her og nå. Så vil der starte en ny dag i morgen, og den kan bli bedre enn dagen i dag. Vi er ikke uten følelser, så der vil garantert være oppturer og nedturer uansett. Men så er jo det selve livet da. En reise som vi ikke helt vet hvor ender. Spennende relasjoner, og nye opplevelser venter på oss. Skal vi ikke møte dem med et positivt sinn? Det tror jeg jammen at jeg vil gjøre. For det har allerede ført meg dit jeg er nå, og det er en helt ny hverdag for meg.
Skal du våge å ta sjanser? Kaster du deg ut av komfort sonen noen ganger? Jeg håper at du velger å si mer ja enn nei. For der er garantert nye erfaringer der ute, og de skal du ta med deg i din hverdag. Jeg heier på deg!
