Denne uken så har jeg presset kroppen min egentlig altfor hardt. Det er helt og holdent min egen feil ,og jeg tar ansvaret for det. Men jeg er fortsatt på beina, og skal gjennomføre siste økt i kveld. Jeg må likevel ta en vurdering, og finne noen grenser som fungerer for meg. Kroppen min har sagt klart i fra, og jeg er nødt til å få redusert de smertene som herjer med meg for øyeblikket. Det eneste som hjelper, er å ta det med ro. Spise riktig, og bevege seg i moderat tempo. Passe på at jeg ikke fryser noe sted, og bare være god mot meg selv i noen dager. Jeg vil jo gjøre det, men samtidig så trenger jeg disse oppturene som musikken gir meg. Jeg er så glad i det, og kan ikke stoppe med det som jeg elsker aller mest. Her må jeg tenke litt, og så må jeg foreta noen valg. Finne ut hva som er overkommelig for min helse, og hvordan jeg kan ta litt bedre vare på meg selv underveis. Det er så utrolig frustrerende å kjenne på, og det blir noen tårer av og til. Ikke at det hjelper så mye, men det blir bare for mye smerter og slitasje. Jeg tåler veldig mye, så det er nok noe av problemet her.
Jeg vet at dere kanskje mener jeg er litt dum som ikke lærer. Og ja, jeg burde sikkert ta det mer med ro. Skal forsøke å tillate meg det, men samtidig ønsker jeg å underholde. Denne uken har det blitt litt vel mye for kroppen min, så får jeg lære av det. Ta hensyn til at sånn er livet mitt, og jeg må legge inn masse tid til hvile og restitusjon. Mye mer enn det jeg har gjort til nå. Da skal det fungere bedre for meg. Men akkurat nå, så må betennelser dempes. Og jeg må la denne kroppen få fred. I morgen er det hviledag, og jeg skal legge en god plan for den kommende uken. Små steg videre, og noen ganger så går man på smeller. De lærer man av, og så går man videre! Ha en flott lørdag!
Nå begynner virkelig folk å glemme alt som heter corona. Der er turister overalt, og det er ikke mange som husker på å holde avstand lenger. Jeg er glad for at Mandal har mange turister, men samtidig så er det jo litt skummelt med tanke på smittefaren. For det er jo ikke over, selv om tallene ikke er så høye akkurat nå. Det er veldig fort gjort å glemme seg ut nå, og det merker jeg selv også. Men så må vi alle sammen ta ansvar selv, og fokusere på det vi kan gjøre selv. For min del, så betyr det fortsatt mange håndvask i løpet av dagen. Og jeg forsyner meg av antiback, der det er tilgjengelig. Godt å se at det stort sett er fremme overalt. Folk er virkelig i feriemodus, og det fører til store folkemengder. Når det blir for mye, så trekker jeg meg unna. Da må jeg bare komme meg hjem, og ikke presse meg til å være et sted hvor jeg føler på ubehag. Det har vært en spesiell vår for oss alle sammen, og jeg tror vi rett og slett bare glemmer det litt nå. Men vi må minne hverandre på reglene, og ta et felles ansvar fortsatt. Jeg har skrevet om det før, men det er fortsatt viktig.
Barna våre kommer til å huske denne perioden. Akkurat som den eldre generasjonen kan huske perioder med utfordrende levevilkår i sin tid. Vi kan lære så mye av det som har skjedd i verden, og hvordan et virus faktisk kan ramme hele verden på en gang. Jeg har til tider kjent på en frykt, men har hele tiden forsøkt å leve så normalt som mulig. For man kan ikke la frykten ta helt overhånd heller. Jeg er engstelig for egen helse, og for mine nærmeste. Men vi har heldigvis klart å holde oss friske. Det er ikke over, men vi har kanskje kommet oss velberget gjennom den første perioden med utbrudd. Hva som skjer fremover, er det jo ingen som vet helt sikkert. Men jeg tror vi kommer til å få lokale utbrudd flere steder i landet vårt. Med så mange mennesker overalt, så vil der garantert skje at noen blir smittet. Jeg skal ta mine forehåndsregler, og passe godt på meg og mine. Når jeg opptrer, så forsøker jeg å være så forsiktig som mulig med nærkontakt. Og mikrofonen sprites jevnlig, for sikkerhets skyld. Gode rutiner gjør meg trygg. Det er jo så kjekt å være sammen med folk, og faktisk underholde en stor gjeng.
Nå er jeg straks klar for en ny kveld med karaoke show på Tiedemands Cafe. Jeg starter kl 20.00, og holder på til kl 23.00!
Det gikk ikke helt sånn som jeg hadde planlagt i dag. Faktisk så ble det en ganske så fæl dag, men masse smerter og ubehag. Men det skal jeg ikke fokusere på mer nå. Da jeg skulle fikse neglene mine i ettermiddag hos negldesigneren, så ble et litt nedslående nyheter for min del. Jeg elsker å ha lange, røde negler. Men i dag ble de tatt vekk, og jeg må ha full fokus på å redde neglene mine. De er dessverre svært skadet, og utrolig tynne. Det har vært smertefullt å fikse neglene, og det skal man jo ikke slite så mye med hver eneste gang. Mine negler ble ødelagt på det første stedet jeg begynte hos, og nå må jeg ta affære på alvor. Negloljer skal brukes morgen og kveld i minst 6 måneder, og jeg kan ha på litt neglelakk om 1-2 måneder. Men da må jeg passe på at der er nok luft rundt neglbåndene. Det vil si i praksis, at jeg er uten fargede negler på ubestemt tid. Det er ikke så veldig alvorlig for dere, men jeg kommer til å savne dem. Det var en del av min personlighet og stil. Sånn er det bare. Men jeg kan ikke ha det sånn som dette lenger, og skjønner at det er på tide å la dem få god pleie og ekstra omsorg.
Jeg er frustrert og irritert på vedkommende som ødela neglene mine. Men jeg kan ikke gjøre noe med det nå. På toppen av alt, så skal min flinke negldesigner slutte. Så da har jeg ikke noen som jeg stoler på lenger. Mine negler må bare bli bra igjen, så får jeg forsøke å pynte meg på andre måter. Rart hvordan man kan bli opphengt i en viss stil, og la det få bli en del av sin egen personlighet. Vel, jeg har latt fornuften seire, og sitter her med korte og blanke negler. Som er ganske så flisete, og lite attraktive. Det er små ting i det store bildet, men faktisk så er det mer irriterende enn jeg så for meg. For jeg har blitt en dame som elsker å pynte seg. Sånn har det faktisk blitt, og jeg skal nok fortsette i samme stilen fremover. Det får bli røde lepper i stedenfor!
I går stod jeg på scenen, og hadde full kontroll på både stemme og kropp. I dag derimot, har mine kroniske sykdommer overtaket på denne damen. Sånn er det for meg, og jeg har brukt lang tid på å akseptere det. For i går kunne ikke noen se at jeg faktisk er syk. Når jeg opptrer, så gjemmes det bort. Jeg glemmer smertene for en stund, og bare nyter øyeblikkene der og da. Men jeg vet hva som kommer, og det er ikke alltid like enkelt å forberede seg på det. I dag våknet jeg med hovne ankler, knær og albuer. Smerter med en gang jeg forsøkte å bevege meg i sengen. Det tok sin tid å komme seg på beina, og en lang dusj var svært påkrevd. Varmt vann hjelper på hovne og vonde ledd. Jeg vet hva som trengs, og har laget meg en rekonvalesensrutine. Her er smertefulle dager med i planleggingen, selv om det kanskje høres merkelig ut. Revmatiske sykdommer er lunefulle, og man lærer etter hvert hva som trigger smertene.
Så hvorfor utsetter jeg meg selv for slike smertefulle dager? Jo, fordi jeg ønsker å kjenne at jeg lever et vanlig liv. Et liv hvor jeg kan gjøre det som jeg elsker aller mest i hele verden. Få lov til å stå på scenen, og underholde et publikum. Synge av full hals, og bare gi seg en til musikkens kraft. Da lever jeg aller best, og de øyeblikkene skal ikke noen få ta fra meg. Sykdommene mine kommer alltid til å være der, men de skal ikke få lov til å styre mitt liv altfor mye. Så da planlegger jeg heller så godt som jeg kan, og forsøker å ha en balansert hverdag. Som inneholder både utfordringer og opptredener, men i tillegg tid til å ligge på sofaen eller gå en rolig tur. Kroppen min skal jeg ta godt vare på, så jeg har lært meg til å ikke sluntre unna hviledager med masse restitusjon. Dette er baksiden av medaljen. Men jeg elsker å spre glede med musikken min, og jeg har funnet en rytme som jeg tåler å stå i.
Fibromyalgi, urinsyregikt og slitasjegikt er ikke småtterier. Men samtidig så kan jeg leve en god hverdag likevel. Det handler om hvordan man angriper situasjonen. Det har tatt tid å komme til der jeg er i dag, og noen dager smeller det fortsatt litt vel hardt. Men jeg føler at det går bedre, og at jeg har større kontroll nå. Jeg gleder meg veldig over de gode dagene, og så tenker jeg mestringsfølelsen når jeg ligger rett ut dagen etter.
For en vanvittig dag jeg hadde i går! Helt utrolig at jeg kom meg gjennom det, og faktisk er i stand til å stå opp i dag. Jeg var nemlig totalt ødelagt da jeg endelig kom meg hjem etter karaokeshow i går kveld. Da hadde jeg jo allerede vært med på Musikkloftet sin sommerkonsert i Mandal sentrum på formiddagen. Alt sammen gikk så fint, og vi fikk så gode tilbakemeldinger. Er utrolig morsomt å gjøre det sammen med gode venner, og vi er stolte av hverandre. Timene gikk veldig fort, og jeg kom meg ikke hjem før klokken var nesten halv fire. Da ble det en tid på sofaen, for å samle krefter til et 4 timers karaokeshow på Tiedemands Cafe. En fantastisk kveld, med så utrolig flott publikum. Jeg kjente det godt på stemmen mot slutten, men jeg gav alt jeg hadde. Det gir meg så mye mestringsfølelse, og det gjør meg tryggere på stemmen og artistlivet. Baksiden er, at jeg blir så uendelig sliten i etterkant. Da jeg kom hjem klokken halv elleve i går kveld, så var det rett på sofaen. Og så måtte jeg ha noen brødskiver før leggetid. Man har virkelig brukt kroppen godt, etter fire timers show. Kun en liten pause på 10 minutter.
I dag skal jeg være god mot meg selv, og faktisk sove litt utpå. La kroppen få ekstra hvile, og bare restituere seg skikkelig. I ettermiddag skal jeg ta en del bilder, og får hjelp av en god venninne. Så jeg skal buk god tid på dusj og velvære i dag. Blir kjekt å få noen fine bilder til blogg og sosiale medier. Jeg føler meg skikkelig heldig i disse dager. Kjekke opplevelser bygger meg sterkere, og jeg føler meg så godt mottatt her i Mandal. Deilig å føle seg hjemme, og føle seg skikkelig fri. Det har jeg lengtet etter hele livet, og endelig føles det som at noe løsner for alvor. Heldige meg som får oppleve dette nå, og som kan glede meg over det. Kjenne på hva det gjør med meg, og hvordan det påvirker min hverdag på en fin måte. Takk til alle dere som hjelper meg. Familie og venner, musikkgjengen, musikkterapeutene, mitt herlige publikum, gjengen på Tiedemands Cafe. Jeg føler meg så ubeskrivelig heldig, og nyte de gode dagene! Ønsker deg en super fin onsdag, og ta godt vare på deg selv!
Jeg merker godt at ungene er tilbake her hjemme. Som vanlig skal der hentes og bringes litt overalt, og mat skal være klart til visse tider. Men det er noe som jeg pleier å gjøre med glede. For jeg elsker å være mamma, og nyter de årene jeg får med dem her hjemme. For å vokser de til ,og om ikke få år er det over. Det er rart å tenke på, men jeg forsøker å være tilstede i deres hverdag på en forsvarlig måte. Jeg skal ikke sitte å tenke tilbake, og se at jeg kunne gjort mer for dem. Helt perfekt blir det aldri, men jeg kan gjøre mitt aller beste i hverdagen. Da vil de forhåpentligvis huske at mamma alltid var der. Og jeg kjenner at det virkelig betyr alt for meg, at de to faktisk får en fin fremtid. Å ha sin egen familie, har vært det aller største i livet mitt. Og den store kjærligheten man har til sine barn, ja den er helt umulig å beskrive på en god nok måte. Nå er de mye ute på farten, og det er en liten forsmak på all den alenetiden jeg kommer til å få i fremtiden. Men jeg er her, og er klar for å steppe inn når det behøves. Ingenting er bedre enn når begge ungene er kommet vel hjem om kvelden. Da senker jeg skuldrene ned, og legger meg med god samvittighet.
Det er mange år siden jeg adopterte guttene. og det har skjedd så mange ting underveis. Vanskelige tider med få løsninger, og en krevende hverdag. For livet bød på utfordringer, som ingen klarte å forutse. Men vi har jobbet oss gjennom disse årene, og kommet oss velberget gjennom det. Selvsagt har man enda noe å jobbe med hos oss alle, men hverdagen er ganske så god. Det er en seier, og jeg skal fortsette med den harde jobbingen i årene fremover. Guttene skal gjennom utdanning, og blir til slutt voksne menn. Herlighet, det kommer til å gå fort! Særlig med eldstemann, som blir myndig allerede neste høst. Husker så godt da jeg satt i flyet på vei hjem fra Sør Korea, og lovte ham at mamma alltid skulle ta vare på ham. Det var å sterkt for meg å hente barna hjem. Jeg har ikke angret en eneste dag på det valget. Og jeg kommer alltid til å være mammaen deres. Sammen med min kjære mann, har vi laget en familie som fungerer. Et firkløver som baner seg vei gjennom livet. Sammen, men også på egenhånd. For ungene må få luft til å utforske livet.
For meg så er det stort å få være adoptivmamma. De er mine egne barn, selv om jeg ikke har båret dem inni meg. I hjertet mitt har de alltid fått lov til å ta sin plass, helt fra jeg fikk det aller første bildet av dem som baby. Da visste jeg at akkurat den lille gutten, var min egen sønn. Som jeg alltid skal elske, og som alltid skal vite at mamma er i nærheten. Det er den viktigste oppgaven i mitt liv.
I dag starter en ny, og ganske så travel uke. Selv om vi er i feriemodus her hjemme, så har jeg en del ting som skjer de kommende dagene, og det er så kjekt å glede seg til det. På tirsdag formiddag er det sommerkonsert på torget med Musikkloftet. Og samme ettermiddag skal jeg igjen underholde på Tiedemands Cafe fra kl 18. Onsdag skal jeg etter planen få gjennomført en ganske stor runde med fotografering, sammen med en venninne. Jeg trenger virkelig nye bilder til bloggen, og noe annet en kun selfies i mine sosiale kanaler. Så vi har endelig funnet tid, og skal ta masse bilder nede i Mandal sentrum.
På torsdag skal jeg fikse neglene mine, og har nok også en ganske omfattende jobb med å redigere masse bilder. De skal overføres til pc, og så skal jeg lage en del innhold til både blogg og sosiale medier. På fredag er det musikkloftet først, og så ny runde med karaokeshow på Tiedemands Cafe kl 20. For å si det sånn, så kommer disse dagene til å fly av sted. Og jeg må henge med så godt som jeg bare kan. Det er med et smil om munnen, for jeg elsker sånne uker som dette. Når der virkelig skjer ting i livet mitt, og jeg kjenner at jeg lever. Masse musikk hele uken, og fokus på å gjøre mitt beste.
I tillegg så skal der trenes minst 3 ganger i løpet av uken, så jeg må bare komme i gang allerede i dag. Treningsklærne ligger allerede fremme, og venter på meg. Kropp og sjel må tas godt vare på, og jeg vet hva som må til. Skal bli deilig å komme i gang, og kjenne at kroppen min virkelig våkner. Ønsker dere en fantastisk fin mandag, og nyt de små øyeblikkene underveis!
I dag har jeg virkelig kost meg sammen med min kjære mann. Vi kom oss opp nokså greit i morges, men jeg sov fryktelig dårlig i natt. Så det var viktig å få seg en dusj, sånn at kroppen våknet skikkelig. Vi kjørte avsted rett før kl 10, og første stopp var apotek på Vigeland. Så kjørte vi til Lyngdal, og fikk gjort endel innkjøp. Vi elsker sånne dager, hvor vi er sammen og er på tur. Etterpå kjørte vi videre opp til Byglandsfjord, og fikk sjekket campingvogna vår etter vinteren. Så koselig å komme dit igjen, og jeg kommer til å savne å være her i sommer.
Vi fikk ordnet litt i vogna, og gjort den klar til min mann og minstemann skal hit på ferie i noen dager. Da skal jeg ta dagsturer opp til dem, og det blir koselig. Etterpå kjørte vi hjemover, og tok oss god tid underveis. En fin dag med bare oss to. Vi har kost oss, og det er herlig å kunne bruke litt tid på hverandre iblant. Nå skal vi kose oss her hjemme i kveld. Ønsker dere alle sammen en fin lørdagskveld!
