Jeg har valgt å være åpen om min psykiske helse. Det er et valg som jeg ikke angrer på. For åpenheten min gjør meg sterk! Jeg har merket på meg selv at tryggheten er mye større. Jeg har tatt tilbake kontrollen over mitt eget liv. Det er jeg som styrer det helt selv. Jeg og mannen min samarbeider veldig bra, men jeg er sjef over mitt eget liv. Det har gitt meg mer selvtillit. Jeg har fått oppleve mestring, og det vokser jeg på. Jeg skal være helt ærlig, og si at åpenheten koster. Jeg har mistet mange vennskap underveis. Men det har vært helt nødvendig for meg å endre kursen. Jeg måtte ta noen viktige grep. Jeg lot masken falle, og så fikk det bære eller briste. Jeg kunne ikke fortsette å late som om alt var helt ok.
Nå føler jeg at min stemme bli hørt! Jeg merker at budskapet mitt når flere og flere. Jeg vet at jeg kan møte på utfordringer i livet mitt. Men jeg står stødig i meg selv nå. Det er ikke så lett å vippe meg av pinnen. Jeg kan møte på triggere som utløser angsten, og da kjenner jeg meg svak. Men jeg reiser meg alltid igjen etter kort tid. Jeg blir ikke liggende nede for lenge. Livet mitt er altfor verdifullt til å sløses bort. Når jeg snakker om min historie, så ufarliggjør jeg den for meg selv. Da er det jeg som har kontrollen, og bestemmer over eget liv. Jeg trenger å kjenne på den følelsen. Når man skal bygge et nytt fundament, så har man et sterkt behov for trygghet. Det kjenner jeg på hele kroppen min.
Jeg kommer til å fortsette med å dele av mine erfaringer på godt og vondt. Jeg kjenner inni hjertet mitt at det er riktig for meg. Jeg vet at noen misliker min åpenhet. Men det bunner ofte ned i deres egen usikkerhet. Jeg har det godt med å dele av meg selv, og har støtte blant mine nærmeste. Da har jeg den tryggheten som jeg trenger for å kunne være synlig i denne sammenhengen! Noen må snakke høyt om de utfordringene som vi møter i hverdagen. Livet er ikke bare en dans på roser. Jeg deler gode og vonde dager med Dere!
Hvis noen hadde fortalt meg for få år siden at jeg skulle drive på med eget firma, så hadde jeg ikke trodd på dem. For meg så var det helt utenkelig. Jeg så for meg en helt annen fremtid. Men livet er stadig i endring, og man vet aldri hvordan det ender. Veien blir til mens jeg går. Det kommer stadig nye ideer inn i mitt hode, og jeg er ikke så veldig redd for å teste ting. Jeg har mange baller i luften akkurat nå. Tiden vil vise meg hva som blir utfallet. Jeg aner ikke i dag hvordan livet mitt er om noen år. Men jeg vet at jeg vil drive med formidling. Det har jeg definitivt landet ned på. Så får etterspørselen bestemme litt om det blir mest musikk eller foredrag. Jeg håper at jeg kan få gjort begge deler. Det ville gjøre meg veldig glad!
Jeg har veldig mange ulike erfaringer fra livet mitt. Det har lært meg veldig mange harde lekser. Men endelig føler jeg at ting er i ferd med å komme å plass i livet mitt. Jeg kjenner at det jeg blir ganske stolt når jeg tenker over den reisen jeg har hatt til nå. Det har vært mange vanskelige stunder. Men jammen meg ser det ut til at livet skal smile litt til meg også. Det føles veldig godt inni meg. Jeg er veldig spent på fremtiden. Jeg håper bare at jeg kan bli enda sterkere i meg selv. Jeg kjenner enda på en smerte som jeg håper vil minke mer og mer. Det er ikke lett å bære med seg alt som har skjedd. Jeg får heldigvis god hjelp til det i terapien, og det kommer jeg til å fortsette med. Det er ikke noen som helst skam i å ta imot litt hjelp!
Jeg tar et steg om gangen, og livet går fremover! Jeg forsøker å henge med etter beste evne. Der kommer mange bratte læringskurver, men det er jo spennende i seg selv. Jeg er takknemlig for det livet jeg har her og nå. Jeg har det veldig godt, og det gjør meg veldig positiv med tanke på fremtiden. Jeg har heldigvis ikke mistet motet. Jeg skal kjempe meg videre, og jeg skal jage drømmene mine!
Jeg har fått veldig mange fine kommentarer den siste tiden. Det er så godt å få slike fine oppmuntringer fra dere. Jeg blir veldig glad, og det gir meg energi til å fortsette med mine prosjekter. Det hender iblant at jeg kan bli litt motløs og deprimert. Men da er det alltid noen som kommer med de ordene som jeg trenger. Jeg har en herlig vennegjeng som virkelig gir meg vennlige dytt i riktig retning. Jeg har familien min rundt meg, og det er en deilig følelse. Jeg vil likevel fremheve Dere! For jeg opplever nesten utelukkende fine kommentarer på Facebook. Og de få gangene der har kommet noe stygt eller negativt, så har Dere steppet inn og tatt til motmæle. Det er jeg veldig takknemlig for! Jeg har stengt kommentarfeltet på selve bloggen på grunn av netthets, så det er deilig å slippe det på Facebook!
Jeg er en voksen dame, men jeg trenger litt ekstra støtte i livet. Da er det så utrolig deilig å lese de kommentarene som dere legger igjen til meg. Det er stort sett alltid noen som kommenterer mine innlegg. Jeg blir så glad, og det gjør meg enda mer trygg. Jeg byr på veldig mye av meg selv i blogg, foredrag og vlogg. Jeg er veldig heldig som har så snille lesere. Jeg føler at det er varme som kommer mot meg, og da blir jeg lettet og varm i hjertet mitt. Så tusen hjertelig takk til alle sammen som leser mine innlegg, eller ser på min vlogg på YouTube. Det ville vært ganske så stusselig dersom ingen gadd å lese det jeg skrev. Jeg trenger et publikum. Det høres sikkert litt merkelig ut for dere, men for meg så er det ganske viktig å få dele. Jeg gleder meg veldig til å fortsette med mine prosjekter de neste månedene. Det blir stas å jage etter nye drømmer og målsettinger!
Jeg håper inderlig at Dere blir med meg videre på ferden! Jeg er veldig klar for å gjøre en innsats fremover. Det blir mye blogg og vlogg. Jeg skal være så synlig som jeg kan klare for å spre budskapet mitt. Da håper jeg at nye dører åpnes etter hvert som jeg jobber meg videre!
Jeg kan kjenne på et press iblant. Det handler om at alt skal være så hinsides perfekt. Hele huset skal skinne. Man skal kun poste bilder hvor alt er helt ryddig, og man skal ikke kunne se at der liksom bor noen mennesker der. Så skal man aller helst kunne ta med familien på en eller to reiser i løpet av året, og dokumentere det ganske heftig på sosiale medier. Og på veldig mange blogger så er det er veldig stort materialistisk fokus. Jeg kjenner at jeg klarer ikke å henge med på den karusellen. Vi bestemmer jo helt selv om vi vil være med på det eller ikke. Men jeg føler samfunnet blir mer og mer materialistisk. Det skremmer meg egentlig ganske mye. Jeg har sagt flere ganger at jeg ønsker å være litt annerledes, og det står jeg ved.
I mitt hus bor der både voksne og barn. Så det hender at bakgrunnen på mine bilder viser litt av det ekte livet som foregår her. Det kan hende at der henger en bukse til tørk på en stol uten at det er krise. Jeg liker å ha det ordentlig rundt meg, men slettes ikke sterilt. Det er ikke krise om ikke mine bilder ser ut som om de kommer fra et interiørmagasin. Jeg har rett og slett funnet ut at vi gjør ting på vår måte, og etter vår lommebok. Det er kanskje ikke så veldig spennende, men slik er faktisk hverdagen her i huset. Og jeg vet at veldig mange mennesker sliter med alt det som skal være så veldig perfekt. Man føler seg noen ganger liten og utilstrekkelig dersom man ikke kan eller vil henge med på dette fokuset.
Jeg kjemper ikke for å være perfekt. Det er det helt slutt på. Jeg vil være meg selv på godt og vondt. Jeg og min familie løser tingene på vår egen måte. Det komme alltid til å være slik. For vi har ikke lyst til å bruke energien på å jage det såkalte “perfekte” livet! Vi klarer oss veldig godt slik som vi har det!
Når man snakker til seg selv, så skal man være sin egen bestevenn! Det er det som jeg forsøker å si til meg selv når de vonde tankene herjer med meg selv. Jeg er nemlig en ekspert i å snakke meg selv langt ned. Det er så lett å la de vonde ordene og setningene fra fortiden få snakke til meg. Men det er ikke det som er riktig for meg! Og det gjelder dere andre også. Vi må våge å si gode ting til oss selv i hverdagen! Det har så enormt mye å si for hvordan vår hverdag blir. Jeg merker en veldig stor forskjell på meg selv dersom jeg er flink med dette i hverdagen. Da kan jeg plutselig ha selvtillit til å gjøre de underligste tingene. Jeg kan føle meg uovervinnelig i noen øyeblikk, og det er jo magisk! Noen ganger har man lov til å rose seg selv litt ekstra.
Jeg vet hvor viktig dette er for meg selv. Og hvis Du tenker etter, så tror jeg nok at vi er ganske enige om det. For vi er veldig flinke til å være vår verste kritiker. Det handler om mangel på selvtillit, og et manglende selvbilde. Jeg vet at det er vanskelig å bygge seg disse tingene i voksen alder. Men jeg har vært helt nødt til å bygge meg opp igjen. Da kan jeg ikke drive å rive meg selv ned igjen annenhver dag. Jeg må selv ta ansvar for min egen selvfølelse. Det er min jobb å holde den vedlike. Jeg kan ikke bestemme hva andre skal si til meg. Men jeg kan bestemme over mine egne ord og tanker. Når jeg begynte å jobbe skikkelig med dette, så fikk jeg fremgang på veldig mange områder. For alt henger sammen.
Begynn i det små, og gi deg selv ros for det du oppnår! Gi deg selv et lite klapp på skulderen når du når et av dine mål. Våg å være glad på egen vegne! Si gode ting høyt til deg selv foran speilet. Det var noe av det vanskeligste for meg, men det har en effekt på sikt. Jeg har kommet veldig langt. Men har et godt stykke igjen. Selv om jeg er synlig, så er min egen selvtillit veldig lav i perioder. Men så bygger jeg meg opp igjen! For vi er alle sammen unike, og like verdifulle!
Jeg møter mange reaksjoner når jeg sier at jeg er en blogger. Veldig mange trekker da raskt konklusjonen om at jeg har en såkalt rosablogg hvor annonser, nakenhet og familiebilder florerer. Men når jeg får fortalt hva jeg driver med, så møter jeg masse positivitet. Jeg har blitt veldig glad i bloggen min. Det er mitt eget sted hvor kun mine tanke og erfaringer deles. Det er min egen plattform som jeg forvalter etter eget ønske. Det er en trygghet for meg, og jeg føler at jeg bidrar med noe. Det har på mange måter blitt min lille jobb, uten at jeg tjener en krone på bloggen. For jeg tar bloggen på alvor, og vil at den skal være en del av mitt sterke fundament. Jeg vet at bloggen min er liten, men vil gjerne at den skal vokse seg større etter hvert. Jeg er stolt over å ha hatt den så lenge. Jeg føler det er blitt en viktig del av min hverdag på en positiv måte.
Det er jo noen dager som er vanskeligere enn andre. Men bloggen gir meg en unik mulighet til å dele det jeg ønsker. Jeg kan nesten ikke få forklart det på en riktig måte. Men jeg vil så inderlig gjerne nå ut til Dere! Jeg har et veldig stort behov for å kunne dele. Jeg vil være til hjelp for de som sliter i hverdagen sin. Jeg ønsker å bidra på min egen måte. Det kan ikke noen ta i fra meg. Jeg forsøker å gjøre dette på best mulig måte. Jeg vet i hvert fall at bloggen har vært en døråpner på mange måter. Jeg har blitt kjent med så enormt mange mennesker. Jeg har skaffet meg et nytt nettverk, og jeg utvider stadig min krets av gode mennesker. Det fyller hjertet mitt med varme og omtanke. Jeg er veldig takknemlig for den hverdagen jeg nå har! Jeg ante ikke noe om alt det bloggen kunne gjøre for meg da jeg startet den.
Jeg er som sagt veldig glad i bloggen min. Og jeg er veldig takknemlig for alle Dere som er her inne og leser mine innlegg! Tusen takk til hver enkelt. Jeg har fått så mye varme og støtte gjennom bloggen. Det har hjulpet meg opp fra de vonde stundene, og gitt meg nytt pågangsmot mer enn en gang. Livet mitt er ikke alltid så enkelt. Men det inneholder heldigvis masse kjærlighet!
Jeg har forandret meg veldig mye det siste året når det kommer til utseende. Jeg hadde veldig kort hår i veldig mange år. Men i sommer tok jeg valget om å la det vokse ut. Jeg trengte virkelig en stor forandring. Nå har det begynt å bli litt lengde på det, og det føles veldig godt! Jeg liker det veldig godt, og vil veldig gjerne ha mye lenger hår. Jeg gleder meg til å se hvordan det blir å ha langt hår på ordentlig. Jeg føler meg som en mer feminin kvinne, og det påvirker meg i en positiv retning. Det har blitt et mye mer fokus på egen velvære, og jeg sminker meg veldig ofte. Det har åpnet seg en helt ny verden for meg, og jeg koser meg glugg med det. For meg handler det ikke bare om det ytre som dere kan se på bildene. Men det handler aller mest om den gleden som jeg kjenner på innsiden. Den lettelsen over endelig å tillate meg selv å være velstelt og fin. For ja, jeg føler meg endelig fin!
Nå kan jeg se meg selv i speilet uten å gremmes eller gråte. Det er ikke lenger bare en stygg andunge som jeg ser i speilet. Det er ikke alle dager som er like gode, men jeg gråter ikke lenger foran speilet. Det er en veldig stor seier! Jeg har hatet speil i alle år som voksen. Det har vært en pest og en plage. Men jeg har angrepet problemet, og jeg har overvunnet skrekken for speilet! Speilet har ikke makt over meg lenger. Det er så uendelig befriende. Nå kan jeg kose meg på badet. Ta en lang dusj, og så bruke tid på sminke og hår. Ta på litt musikk, og synge litt mens jeg steller meg. Smile til meg selv i speilet før jeg forlater baderommet. Det er en helt ny verden, og jeg er så glad for at jeg får oppleve det!
Skjønnhet kommer fra både utsiden og innsiden. Jeg føler meg endelig fin, og det skal jeg ta godt vare på. Jeg måtte bli 40 år før det skjedde. Det er altfor mange år med dårlig selvbilde. Jeg vet at jeg må fortsette å jobbe med det. Men jeg skal ikke ødelegge det som jeg nå har oppnådd. Ingen skal få putte meg tilbake i et hjørne i skam over egen kropp!
Jeg har mange drømmer som jeg forsøker å oppnå. Sakte men sikkert åpnes der nye dører. Jeg er på vei mot noe som jeg ikke helt vet hva er. Men alt jeg vet er at det er veldig spennende. Jeg må rett og slett bare kaste meg ut i det! Jeg må våge å ta de sjansene som dukker opp. Men selvfølgelig må jeg ta hensyn til familie og meg selv underveis. Men nå har jeg kommet så godt i gang, at jeg må nesten gi det et skikkelig forsøk. Jeg har bygget meg opp gradvis, og nå skal jeg jammen meg gjøre mitt ytterste fremover. Det er mange ting som jeg skal få jobbe med. Da vil det bli et enda større nettverk. Der vil garantert komme muligheter dersom jeg fortsetter slik som jeg gjør nå. Jeg er nemlig veldig flink på synlighet i sosiale medier, og det skaper ringvirkninger. Jeg har bestemt meg for å satse skikkelig, så da er jeg klar dersom en ny dør åpnes!
Det er veldig kjekt å jage sine egne drømmer! Det er liksom noe helt eget som jeg forsøker å få til. Med tanke på den store krisen som jeg har jobbet meg gjennom, så føler jeg meg veldig stolt! Jeg har kjempet veldig hardt for å komme så langt, og det har kostet mange tårer. Jeg vet at livet vil gi meg mange oppturer og nedturer. Men da skal jeg stå stødig på mine egne bein. Jeg skal være fast i min egen grunnmur. Jeg skal lage et solid byggverk som kan tåle en storm. Det er det som jeg jobber aller mest med nå. Jeg må bli enda mer trygg på meg selv og mine ferdigheter! Jeg må være solid i hodet mitt, og være stødig. Jeg kan ikke vakle så mye lenger. Det er på tide å bruke fundamentet til å støtte seg på. Jeg vet at firmaet bygges opp sten for sten. Det får bare ta sin tid. Jeg skal ikke miste motet.
Jeg kan ikke være sjenert! Jeg må våge å ha et kjent ansikt. Det kan komme tider hvor ansiktet mitt virkelig blir kjent, og da må jeg være forberedt. Jeg vet ikke hvordan fremtiden min blir. Men jeg har valgt en vei som medfører synlighet. Det er iblant ganske skummelt. Men jeg vil så inderlig gjerne hjelpe andre mennesker, og spre åpenhet rundt psykisk helse. Da må jeg vise ansikt, og stå stødig!
Hvordan står det egentlig til med deg for tiden? Våger du å svare helt ærlig på det spørsmålet? Jeg får det spørsmålet ganske ofte. Jeg svarer ærlig. Men jeg sier ikke alt til alle. Det er viktig for meg å dele informasjonen med de som jeg stoler på. For jeg har jo et liv som ikke blir omtalt her på bloggen. Jeg har som alle andre mitt eget privatliv som går opp og ned. Men jeg velger åpenhet. Jeg kan ikke si alt til absolutt alle. Det sier seg selv, og det handler om relasjoner. Men jeg har merket at når jeg svarer ærlig, så blir det en dypere samtale. For i mange tilfeller så velger vedkommende å erkjenne sine egne utfordringer også. Og det er helt normalt å kjenne på vanskeligheter iblant! Det er ikke et eneste menneske på denne jord som går gjennom livet uten å kjenne på vonde utfordringer. det velger jeg å påstå.
Man trenger ikke fortelle alt til alle sammen. Jeg holder veldig mye helt privat. Det er det mange årsaker til. Men aller mest handler det om respekt for de jeg bor sammen med. Hele internett trenger ikke å vite absolutt alt som vi gjør. Jeg gjør mine ting til bloggen alene. Det er min ting, og jeg ønsker ikke at andre skal være så veldig involverte i det. Heldigvis har vi veldig gode retningslinjer på dette her i huset, og det fungerer fint for oss. Men jeg skriver åpent om mine nedturer og oppturer. Det handler om åpenhet og ærlighet. Jeg sliter iblant med livet. Sånn er det bare. Hvorfor skal jeg ikke kunne erkjenne det? Men så betyr ikke det at jeg bretter ut detaljene for dere heller. Man kan si at man har en dårlig dag. Det er lov å smile litt ekstra når man er glad. For vi mennesker kommer med noe som heter følelser, og de svinger.
Jeg kaller en spade for en spade. Er jeg inne i en depressiv periode, så våger jeg å si det høyt. Det er faktisk med på å ufarliggjøre det for meg selv også. For jeg kjenner meg selv veldig godt. Jeg vet at jeg må gjennom disse rundene for å bli friskere. Jeg har mine erfaringer som jeg må bearbeide. Det kommer til å lang tid. Men jeg skal gjennom det. Jeg nekter å leve med en maske. Det har jeg gjort i altfor mange år. Nå er det sannheten som rår!
Den siste tiden har det skjedd veldig mye. Det har vært mange forberedelser mentalt og fysisk. Jeg har hatt min egen konsert, og jeg er aktiv i frivillig arbeid. Jeg har vært syk, og virkelig måtte jobbe for å komme meg opp igjen. Det har resultert i stress. En av bakdelene som jeg merker med det, er mangel på hukommelse. I perioder er det faktisk veldig frustrerende. Jeg glemmer detaljer, og det er ikke noe kjekt i det hele tatt. Jeg håper at det slipper taket snart. Jeg kjenner at noen dager så er det litt verre enn andre dager. Det er ikke hver dag. Men jeg har gjort noen forglemmelser som er litt dumme. Det får meg til å tenke over hele situasjonen min. Jeg merker at det skremmer meg litt.
Jeg vet at det skyldes kun mitt indre stress. Jeg må roe ned tankekjøret, og komme meg ut i frisk luft. Det har blitt lite trening de siste ukene på grunn av sykdom. Men jeg skal i gang igjen med turer nå. Jeg gleder meg veldig til å ha mange timer utendørs fremover. Jeg trenger å få beveget meg rolig, og nyte naturen som er rundt meg. Da er hjernen mer klar for å jobbe litt etterpå. Det er ikke noe mer farlig enn det. Jeg har meg selv å takke denne gangen også. Det har vært et press på meg som jeg har laget helt selv. Men nå er konserten vel overstått. Da kan jeg senke skuldrene ned igjen, og fokusere på mine oppgaver. Jeg skal ta godt vare på meg selv fremover.
Hverdagen går sin vante gang, og der er en del ting som man må huske på. Men slik er det jo for oss alle sammen. Jeg må bare puste litt mer med magen, og ikke stresse så veldig mye. Det er en kunst i seg selv. Jeg har egentlig en god periode nå, så det handler kun om å bremse seg selv litt atter en gang. Jeg satser på at min hukommelse kommer tilbake i fullt monn. Det er bare litt vel mye som har foregått i hodet mitt samtidig. Jeg er jo faktisk bare et menneske, så det er ikke rart at jeg får noen reaksjoner iblant! Det kommer til å gå fint!
