Jeg trenger mine nærmeste!

Det er deilig å kjenne at jeg er hjemme. Jeg vet med sikkerhet at her vil jeg være. Jeg puster så fritt, og det er veldig deilig. Jeg har min egen hjemmebase som virkelig fungerer fint for oss alle sammen. Jeg kan gå til sentrum uten å tenke over om jeg treffer på noen. Jeg koser meg i sentrum, og på amfiet. Jeg har et fristed i Furulunden. Det er nydelig her på Sørlandet. Jeg simpelthen elsker  bo her i Mandal. Det er en av de aller viktigste beslutningene som jeg har tatt i livet mitt. Og det som er aller mest deilig, det er mine nærmeste som jeg elsker så inderlig. Barna mine og mannen min. Vi fire har blitt en veldig fin familie, og det er masse kjærlighet i huset vårt. Det tar jeg ikke som en selvfølge. Livet har lært meg veldig mye. Jeg vet at livet kan være skjørt og vanskelig for oss, men vi står sammen. Det gjør meg veldig stolt og glad!

Jeg trenger å ha mine nærmeste rundt meg. Det er rart hvordan man kan bli. Jeg er vant med at mannen min kjører langtransport i ukedagene. Men jeg elsker helgene hvor han er sammen med oss her hjemme. Det er veldig rart når jeg plutselig drar vekk en helg. Da er savnet veldig stort i uken som kommer etterpå. Vi har blitt veldig sammensveiset, og trenger hverandre på godt og vondt. Alle par har ting som man må jobbe med underveis i livet. Her må vi håndtere at fortiden har satt dype spor. Det er så godt å kjenne på den varme støtten mannen min gir til meg og barna. Jeg har felt mange tårer av glede på grunn av det. For det var så viktig for meg at dette skulle fungere fint for oss alle sammen. Jeg har mine utfordringer i hverdagen, men livet med ham gjør det så mye lettere. Jeg har en som jeg alltid kan prate med. Som kjenner meg, og som våger å sette meg på plass dersom det trengs.

Jeg trenger omsorg, men jeg vil ikke pakkes inn i bomull! Det er derfor veldig viktig for meg å kunne takle en så vanlig hverdag som overhodet mulig. Jeg må leve med mine utfordringer resten av livet. Da blir det ekstra viktig for meg å finne gode verktøy som gradvis gjør meg sterkere! Jeg klarer meg veldig fint i hverdagen. Det er fordi vi lever trygt, stabilt og forutsigbart. Jeg kommer alltid til å være takknemlig for at livet førte meg hit.

Vi blogges!

De små stegene er de viktigste…

Jeg jobber meg gjennom veldig mange traumer og negative opplevelser i terapien min. Det kan til tider være veldig vanskelig å håndtere. Følelsene blir dratt frem i lyset, og man blir nødt til å kjenne på de atter en gang. Jeg kan bli sint og veldig trist. Jeg kan kjenne på kvalme og ubehag. Det kan være nesten for smertefullt noen ganger. Men hver eneste gang jeg bearbeider et traume, så tar jeg et lite steg fremover. Det er ikke alltid jeg merker det selv. Men mentalt så kommer jeg et lite steg videre. Det er utrolig viktig for meg. Jeg vil videre i livet, og jeg vil nyte det livet jeg har nå. Men så må min gamle bagasje ryddes i underveis. Det er e veldig vanskelig prosess til tider. Jeg vet egentlig ikke helt hvordan jeg skal forklare det for dere. Men sånn er livet mitt. Jeg kan ikke rømme fra de skadene som jeg er blitt påført. Livet har gitt meg mange sår. Noen av sårene har grodd, og etterlater seg arr. Men noen sår er fortsatt ikke grodd.

Hver gang jeg jobber meg gjennom dette, så vil kroppen min få en beskjed om at det er over nå. Jeg gir meg selv muligheten til å leve livet her og nå. Det er ikke noe som kommer enkelt for meg. Jeg kommer alltid til å bære dette med meg. Men jeg kan redusere vekten av  det som er vondt. Når jeg rensker opp i sjelen min, så vi det gode få mer plass. da kommer tryggheten mer og mer på plass, og jeg våger å være meg. Jeg har kommet veldig langt på vei, men har en del igjen. Det er mange ting som jeg ikke deler her. Det forblir privat. Men dere skal vite at jeg virkelig forsøker å komme meg videre i livet. Det er nemlig i dette livet jeg vil være tilstede med hele meg. Jeg har lyst til å by på meg selv, og derfor er jeg frimodig og synlig. Selv om jeg har en psykisk diagnose, så er jeg som alle andre. Jeg vil ha det kjekt, og leve livet til det fulle. Jeg må bare jobbe litt mer med meg selv først.

Jeg vandrer videre, og det går fremover. Det går kanskje ikke så kjapt som jeg skulle ønske. Men det aller viktigste er at jeg faktisk gjør den jobben som behøves for å komme videre! Det fortjener jeg. Det fortjener mann og barn, familie og venner.

Vi blogges!

Jeg må hvile!

Jeg har etter hvert begynt å kjenne kroppen min bedre og bedre. Det er nemlig ganske utfordrende å leve med en rekke revmatiske og kroniske diagnoser sammen med Post Traumatisk Stress lidelse. Jeg har skjønt at jeg trenger veldig mye hvile! Jeg kan ikke alltid løpe fra det ene til det andre. Har jeg en veldig travel dag, så må jeg innvilge meg mer hvile den neste dagen. Dersom jeg ikke tenker over dette, så smeller kroppen min hardt tilbake ganske kjapt. Jeg har hatt noen slike smeller de siste årene. Men det er fordi jeg prøver og feiler. Det er ikke så enkelt når viljen er stor, men kroppen er i ubalanse. Da skjer det at man faller sammen iblant. Jeg forsøker å legge opp dagene på en fornuftig måte. For jeg er nemlig ikke særlig glad i de smellene som noen gang kommer min vei. De er faktisk veldig slitsomme å komme gjennom.

Det er viktig for meg å sette grenser. Noen ganger virker det veldig bra, mens andre ganger så fungerer det veldig dårlig. Jeg kan ikke fasiten på dette problemet her. Det er ikke annet en erfaring som hjelper. Jeg har kommet et stykke videre, og har lært veldig masse om meg selv. Nå føler jeg at jeg kjenner kroppen min bedre på godt og vondt. Men det er likevel veldig vanskelig å begrense seg i hverdagen. Jeg har veldig mange drømmer og ideer som holder meg i gang. Men de er viktige for min psyke. Jeg kan ikke bare legge meg ned, og være en pasient. Det er jeg ikke klar for. Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal finne den helt riktige balansen, men jeg leter etter den. Jeg føler meg trygg på at det vil løse seg mer og mer etter hvert som tiden jobber med meg. Så lenge jeg klarer å lære av mine feil, så kommer jeg meg fremover i livet!

Jeg er kun 40 år gammel. Da er det litt vanskelig å håndtere 7 diagnoser. Men jammen meg klarer jeg meg ganske godt likevel. Jeg vil pushe meg selv litt gradvis fremover. Jeg trenger å være i aktivitet. Men nå legger jeg inn tid til å hvile. Jeg slenger meg ned på sofaen selv om det er snakk om få minutter. Det har hjulpet meg til nå. Jeg vet at det er helt nødvendig for å kunne håndtere min hverdag!

Vi blogges!

Musikk er en god trøst!

Musikk er et veldig viktig verktøy i min hverdag. Jeg klarer meg ikke uten musikk. Da er det noe som mangler. Jeg hører på musikk når jeg blogger eller lager mat. Jeg har på musikk i bilen, og synger gjerne med dersom jeg er alene i bilen. Jeg bruker musikk som trøst i hverdagen min. Når jeg skal roe meg ned etter et angstanfall, så er musikk en veldig stor trøst. Den er med på å roe meg gradvis ned igjen, og jeg finner tilbake til roen inni meg selv. Jeg har væt gjennom veldig mange stunder hvor livet har vært veldig vanskelig. Da er det en lettelse for meg å ha musikken. Det gjør meg sterkere, og jeg kjenner at livet ikke er så aller verst likevel. Hverdagen kan være veldig utfordrende. Det er ikke alltid livet smiler.

Men musikken trøster meg der og da. Den kan sette ord på de følelsene som jeg ikke selv klarer å forklare. Det er mange ganger tekstene plutselig snakker til meg på en ny måte. Det har lagt veldig mange brikker på plass i mitt eget puslespill. Jeg vet at mange mennesker ikke tenker over hva musikken egentlig kan gjøre for oss. Men dersom man tenker over det, så ser man sammenhengen. Jeg har brukt musikk som terapi helt siden jeg var liten jente. Jeg lyttet til musikk når jeg var trist. Jeg ville alltid ha musikk på når jeg skulle legge meg om kvelden. Da kunne jeg drømme meg vekk i musikken. Flyte av sted til et bedre sted. det har reddet min nattesøvn mange ganger. Jeg bruker det ikke lenger når jeg skal sove om kvelden. Men jeg lytter veldig mye på musikk om kveldene her hjemme.

Musikksmaken er veldig individuell. Jeg skjønner meg ikke på rock, mens andre elsker det av hele sitt hjerte. Vår musikksmak er veldig forskjellig, og det er egentlig veldig naturlig. Tenk så kjedelig dersom alle likte det samme hele tiden. Nå har musikken et mangfold som gjør at nesten alle kan finne noe de liker. Jeg er veldig glad for at musikken blir en større del av livet mitt. Å ha sine egne konserter er magisk!

Vi blogges!

Jeg elsker å le!

Jeg kan huske første gangen jeg lo etter at jeg hadde blitt innlagt på Dalane DPS sin sengepost i 2014. Det hadde vært 8 beinharde uker med depresjon og utmattelse. Med fysisk aktivitet og terapi. Jeg har hadde aldri vært så deprimert før i hele mitt liv. Men så kan jeg huske det øyeblikket i dagligstuen. når jeg kunne merke at det kom en boblende følelse i magen min. At jeg brukte muskler som hadde ligget brakk så altfor lenge. Jeg kan huske hvordan disse boblene formet seg, og jobbet seg gjennom kroppen mot munnen. Det var en ubeskrivelig følelse når latteren endelig kom ut av munnen min. Jeg minnes at tårene kom samtidig. For det var et ubeskrivelig øyeblikk. En morsom sitasjon hadde skjedd, og endelig kunne jeg kjenne på latter igjen! Jeg kjente plutselig at jeg levde igjen! Det kommer jeg aldri til å glemme!

Jeg elsker å le! Det er en befriende følelse som jager vekk alt tungsinn i noen sekunder eller minutter. Jeg var ikke så bevisst på det tidligere. Men etter de ukene hvor alt humør var borte, så skatter jeg om latteren min. Det er veldig viktig for meg å ha humor i hverdagen min. Jeg og min kjære mann kan ha en ganske svart humor. Vi kan snu de vonde tingene til noe morsomt. Og mange ganger tror jeg det er en fordel å holde vår humor helt internt mellom kun oss to. For jeg tror nok noen ville reagert iblant. Men vi trenger den humoren i vår hverdag. Vi må noen ganger snu det vonde til noe morsomt for å overleve i det. Det er noen ganger veldig vanskelige følelser i sving hos oss. Da hjelper vi hverandre opp igjen gjennom humoren vår.

Jeg elsker å se på Senkveld sine dueller og camper på YouTube. Da kan jeg mange ganger le så jeg begynner å gråte. Det er i mange tilfeller akkurat min humor. Det har hjulpet meg gjennom veldig mange vonde stunder. Det høres kanskje rart ut. men vi trenger noe som kan jage vekk alt det vonde som svirrer i hodet vårt. Særlig når man lever med tankekjør. Jeg har brukt det veldig flittig, og jeg er sikker på at det er en viktig årsak til at jeg fortsatt er her. Jeg koser meg med de gode øyeblikkene i livet, og elsker en god latter!

Vi blogges!

Jeg trenger kontroll!

Jeg er en kontrollfrik på veldig mange områder. Det handler om en dyp trang til ha kontrollen på egen følelser. For jeg vet så inderlig godt at angsten kan komme til overflaten når som helst. Det er ikke noe jeg ønsker. For angst er smertefullt og vanskelig å håndtere i hverdagen. Jeg vet at den ikke er farlig. Men jeg får mister kontrollen over eget følelsesliv. Det er skummelt og veldig ubehagelig. Jeg merker at det stresser meg. For jeg vil bare være akkurat slik som alle andre. Jeg vil mestre hverdagen min uten å alltid måtte være i beredskap. For det er det som er aller tyngst for min del. Å ha en kropp som til stadighet er i alarmberedskap. Som sanser farer som egentlig ikke er tilstede lenger. Jeg skal ikke lyve, det er utrolig slitsomt og vanskelig for meg. Angsten kommer når den mener det er riktig. Kroppen min aner farer lenge før jeg innser det selv.

Jeg forsøker å bevare kontrollen over livet mitt. Hver eneste dag er jeg på vakt. Jeg forsøker å slappe av, men så ligger den usikkerheten der. Når jeg gjør e riktige tingene, så holder jeg angsten i sjakk. Men hvis jeg sluntrer unna, så kommer den nokså fort på besøk. Det liker jeg ikke noe særlig i det hele tatt. Men angsten bor ikke fast hos meg lenger. Den kommer bare på besøk. Det er en trøst for meg. Jeg vet at jeg klarer meg bedre og bedre i min hverdag. Når jeg kjenner at angsten kommer, så må jeg forsøke å akseptere den. Men den trenger ikke å få overtaket på meg. Noen ganger vinner angsten, og noen ganger vinner jeg! Det hender at jeg klarer å jage angsten vekk, og roe meg selv ned. Det er en seier for meg hver eneste gang. For jeg må lære kroppen min at faren er over. Jeg er trygg, og jeg har det veldig godt.

Det er en kamp å alltid ha kontrollen. For vi kan ikke klare det hele tiden. Jeg må senke skuldrene mine ned, og bare leve her og nå. Så kommer kanskje triggerne når jeg ikke trodde det skulle skje. Da må jeg komme meg gjennom det angstanfallet, og bygge meg opp igjen etterpå. Jeg må nemlig forsøke å leve et så vanlig liv som mulig. Jeg skal ikke la angsten vinne over selve livet!

Vi blogges!

“Blir Du ikke lei av å skrive?”

Jeg får ofte spørsmål om jeg ikke blir lei av å skrive så mye på bloggen min. Og jeg kan jo selvsagt bekrefte at jeg iblant blir veldig lei. Men det handler aller mest om at jeg noen ganger ikke klarer å fokusere på det kreative. Jeg kan merke at noen ganger forsvinner egentlig skrivelysten helt. Men da er det aller mest på grunn av at jeg er sliten eller syk. Jeg fokuserer derfor veldig mye på å planlegge innleggene mine i god tid. Da trenger jeg ikke å stresse i det hele tatt. Med en gang jeg mangler innlegg, så kjenner jeg at bloggen stresser meg. Det er ikke heldig for meg, så jeg forsøker å være veldig strukturert på dette området. Noen dager kan jeg skrive 10 innlegg uten problem rett etter hverandre. Mens andre dager vil der ikke komme noen ord verken fra hjernen eller hjertet. Det er slik for veldig mange bloggere. 

Jeg verner om det som er aller mest privat. Jeg blogger ikke om alt det som skjer med meg og familien i hverdagen. Men jeg har et litt annet fokus på bloggen min. Da er det også mulig for meg å ligge ganske langt i forkant. Det passer meg veldig fint, og har gjort det enklere for meg å ha en blogg. Bloggen er en del av min terapi, og en del av mitt firma. Jeg har mange tanker og prosjekter som jeg forteller om på bloggen min. Det er en kombinasjon som fungerer fint for meg. Jeg kommer aldri til å ha en blogg som eksponerer andre enn meg selv. Det er jeg som trenger synligheten, ikke resten av gjengen her i huset mitt. Det er derfor veldig viktig for meg å skille de to tingene fra hverandre. Jeg ønsker ikke å endre på de grensene som jeg hele tiden har hatt. Jeg har nå to innlegg hver eneste dag på bloggen min. Det kommer til å fortsette, men jeg er åpen for endringer dersom det behøves for min egen helse sin skyld.

Jeg trenger å få ting ut av systemet. Skrivingen hjelper meg veldig mye. Det er blitt en livsstil å ha denne bloggen med meg i hverdagen. Jeg tenker ikke så veldig mye over det lenger. Men jeg ønsker jo at bloggen skal vokse, og nå ut til enda flere. Jeg håper derfor at Dere kan tipse venner og familie om at bloggen min faktisk er her! 

Vi blogges!

Jeg har vært utrolig heldig!

Jeg har veldig mange positive ting i livet mitt for tiden! Jeg er mamma til verdens beste gutter. Jeg har det så trygt og godt sammen med min kjære ektemann. Jeg stortrives i Mandal. Jeg har en familie som er glad i meg, og jeg har fått en ny vennekrets. Jeg har fått stor tillit, og har viktige verv i frivillig arbeid. Det er viktig å tenke over hvordan livet egentlig er her og nå. Jeg har fått en ny mulighet i livet, og den vil jeg bruke så godt som mulig. Jeg har mange spennende prosjekter på gang, og nye dører åpnes foran meg stadig vekk. Jeg føler meg utrolig heldig som får oppleve dette nå! Det gjør meg så glad og rørt. For jeg har vært innom så uendelig mye vondt i livet. Da er gledene som jeg opplever her og nå mye større enn før! Jeg har lyst til å rope det ut. For min takknemlighet er så uendelig stor. Jeg kjenner på en indre glede som nesten ikke kan beskrives med ord.

Alt blir så sterkt. Jeg kjenner det langt inni hjertet mitt. Jeg har vært så langt nede, og da er oppturen desto større å oppleve. Jeg vet at livet mitt kommer til å være tøft. Jeg er ikke naiv. Jeg kjenner det fortsatt på kroppen min både fysisk og psykisk. Men det er lov  glede seg over de gode tingene i livet. Jeg velger å si det veldig høyt og tydelig. For min hverdag nå er fullstendig annerledes enn tidligere. Det er som natt og dag. Jeg har vært i begge ender av skalaen føles det som. Jeg kan ha mine nedturer som er veldig vanskelige. Men tryggheten, stabiliteten, kjærligheten og respekten drar meg opp igjen hver eneste gang. Det er det som hjelper meg videre i livet. Jeg kan senke skuldrene helt ned, og bare fokusere på fremtiden. Jeg må fortsatt jobbe i terapien, men det er mange ting som har kommet på riktig plass etter hvert. 

Livet er sannelig ikke så verst for tiden! Jeg gleder meg veldig til vår og sommer. Jeg ser frem til å være mer utendørs, og nyte den friske luften. Jeg elsker å bo i Mandal, og Furulunden er et deilig sted å være i. Tenk at jeg skulle få et så godt liv! Jeg er uendelig takknemlig!

Vi blogges!

PS: Klikk her for å se min nyeste vlogg på YouTube

https://youtu.be/Hm-Hu9E-POw 

Jeg er ikke redd for å filme lenger!

 

Jeg har begynt med YouTube, og jeg legger vanligvis ut en vlogg hver ukedag. Det er noe som jeg har tenkt på ganske lenge. Men jeg var redd for å filme meg selv. Jeg var engstelig for utseendet mitt, og at jeg skulle føle meg veldig stygg atter en gang. Og jeg skal være ærlig å si at det har vært en ganske stor terskel for meg. Mange tror sikkert at jeg ikke bryr meg noe om å ta bilder eller video. Men sannheten er at jeg har måttet jobbe meg gjennom det. Negative tanker om meg selv har florert i lang tid inni hodet mitt. Men jeg har sakte men sikkert eksponert meg selv for det. Nå kan jeg si at det føles faktisk ganske greit å filme. Jeg kan nå gjennomføre det uten angst. 

Noen dager er selvfølgelig verre enn andre. Men jeg var veldig bevisst på at jeg ikke skulle lage en perfekt fasade på vloggene mine. Jeg har derfor filmet meg selv både med og uten sminke. Jeg velger å være meg selv på godt og vondt. Jeg ønsker ikke å fremstille meg selv annerledes enn det som er virkeligheten. Jeg snakker åpent om psykisk helse på vloggene også. Her skal det ikke være noe falskt eller usant. Jeg har våget meg ut på ganske dypt vann nå, men det føles veldig ok. Jeg er stolt over at jeg våger, og jeg merker at det gjør meg sterkere. Jeg har lyst å nå ut til Dere, og da må jeg legge vekk den sjenerte delen av meg selv. Jeg kan fortsatt verne om det som jeg ønsker å ha privat. Det er veldig godt å ha kommet i gang med dette prosjektet på YouTube.

Jeg håper inderlig at vloggene mine kan motivere, inspirere og spre kunnskap om psykisk helse. Jeg vil så inderlig gjerne gjøre det jeg kan for å spre mer kunnskap om hvordan det er å leve en psykisk diagnose. Jeg kan ikke få sagt det ofte nok. Vi er vanlige mennesker med litt ekstra i ryggsekken. Vi har erfaringer som tynger oss litt ekstra. Jeg ønsker å fjerne stigmatisering og tabu. Jeg er bare en stemme, men jeg vil bruke den så godt som jeg kan! Da er video et veldig sterkt og direkte virkemiddel som når ut! Jeg blir veldig glad dersom du vil følge WeLG Foredrag på YouTube!

Vi blogges!

Jeg vil være ærlig!

På denne bloggen lager jeg ikke en falsk fasade. Jeg ønsker å være ærlig i det jeg gjør. Jeg ønsker ikke å late som om livet er perfekt. For det er ikke sannheten. Er det noe jeg har tatt med meg hjemmefra, så er det å være ærlig. Jeg brente meg veldig på det som liten, og har ikke tenkt å gå i den fellen. Jeg velger derfor å skrive veldig åpent om min hverdag. Det er det som passer for meg, og jeg skjønner at det kanskje ikke er slik for andre. Men jeg kan ikke være annerledes enn slik jeg faktisk er. Det vil jeg ikke ha lenger. Jeg levde bak en maske i så altfor mange år. Men nå er vil jeg ikke det lenger. Jeg skriver veldig åpent om veldig mange ting som andre ikke vil skrive om. Men samtidig så verner jeg mer om ting enn andre bloggere gjør. For jeg har veldig klare regler når det kommer til eksponering av min familie. 

 

Bloggen er bare min, og den skal gjenspeile meg. Da er det faktisk veldig viktig for meg at jeg kan skrive nesten uten filter her inne. Jeg trenger en kanal hvor jeg kan formidle mine tanker og erfaringer. Jeg har hatt bloggen i noen år nå, og jeg kjenner at den er veldig viktig for meg personlig. Den er fortsatt en viktig del av min terapi. Jeg kan ikke skryte på meg å ha en veldig populær blogg, men er veldig glad for Dere som leser den. Jeg ønsker ikke en blogg som kun handler om materialistiske ting. Det kan andre ta seg av. Jeg håper at jeg kan holde på meg bloggen i veldig mange år. Det er det som føles riktig nå, så får tiden vise hva som skjer. Man vet aldri, men jeg gleder meg til å skrive blogg fremover!

Jeg skriver om gleder og sorger. Det går opp og ned for oss alle sammen. Slik er livet. Det er en stor utfordring for oss alle sammen iblant. Jeg kjenner at jeg er heldig som har muligheten til å dele mye med Dere her på bloggen. Vi kan motivere hverandre gjennom hverdagen. Vi kan være åpne og ærlige mot hverandre, og pushe oss fremover. Jeg vet at min blogg hjelper andre mennesker. Det er sterkt når jeg får slike tilbakemeldinger. Men det forteller meg at åpenhet er viktigere enn noen gang! Jeg kommer til å fortsette med min ærlighet og åpenhet!

Vi blogges!