Er du en av dem som snakker om følelser? Eller holder du det aller meste inni deg? Forteller du din kjære at du elsker han/henne? De tre små ordene som kan bety så utrolig mye i en travel hverdag. Ord som man ikke skal tulle med, men tas på alvor. Her i huset blir disse ordene sagt veldig mange ganger hver eneste dag året rundt. For jeg og min kjære mann avslutter alltid hver telefonsamtale med disse tre ordene. Det betyr masse for meg, og det betyr masse for ham. Vi minner hverandre på at det er oss to. Jeg liker det veldig godt. For da blir det vist kjærlighet hver eneste dag selv om han ikke er fysisk tilstede her i huset. Jeg trenger hans kjærlighet , og han trenger min kjærlighet.
Jeg synes ikke at det er klissete å si de tre ordene. Men jeg respekterer at andre tenker annerledes enn meg på det området. Det handler vel egentlig om at man skal vise sin kjærlighet på den måten som passer best for den enkelte. Vi er heldigvis like der. For begge to ønsker å si det til hverandre. Det er fin påminnelse om at man er elsket. For meg så er det en trygghet i det, og jeg føler meg elsket. Det er en veldig fin ting i en travel hverdag. For oss så er det viktig å ta vare på den kjærligheten som vi faktisk er så heldige å ha. I helgene er vi sammen ,og da sier vi det også til hverandre. Jeg er et følelsesmenneske. og det betyr veldig mye for meg.
Det er viktig for oss at ungene våre ser at vi er glad i hverandre. Da er de trygge på at vi er sammen for alltid, og at det er her vi hører til. Heldigvis har de nå fått se hvordan kjærlighet mellom to voksne skal være. Det er utrolig viktig for meg, og jeg prater masse med ungene om dette temaet. Vi er selvfølgelig uenige iblant, men da snakker vi ut veldig kjapt, Vi legger oss ikke som uvenner. Det er jeg veldig glad for. Jeg kommer til å si de tre vakre ordene med glede. For jeg elsker mannen min. Og jeg vil at han skal vite det. Da gir vi hverandre en trygghet, og vi gjør hverandre godt. Et forhold består av to mennesker, og begge to er like viktige!
Jeg har en tendens til å sette altfor høye krav til meg selv. Det er liksom ikke godt nok samme hva jeg gjør. Det har jeg måtte jobbe en del med den siste tiden. For der er ikke noen som er perfekte, og alle sammen bommer i blant. Jeg kan ikke si at jeg er helt over det enda, men det har blitt bedre den siste tiden. For jeg var nødt til å tenke meg nøye om. Og når jeg ser meg rundt, så merker jeg jo at der ikke er noen andre som fikser alt heller. Jeg vil selvfølgelig har en viss kvalitet på det som jeg legger ut på internett. Men jeg trenger ikke lete etter det perfekte. Det holder at det er godt nok. Da opplever man mye mer mestring, og det gjør meg gradvis sterkere.
Jeg har sett en del på norske youtubere. De er en del yngre enn meg. Men jeg ser jo at de filmer hverdagen sin. De har ikke perfekt filming alltid, eller den perfekte bakgrunnen. Men de publiserer videoen likevel. Det var litt godt for meg å se. For jeg er ikke et teknisk vidunderbarn , og trenger opplæring i redigering. Veien blir til mens man går, og jeg håper at det blir mulig å lære litt mer om det etter hvert. Nå gleder jeg meg til å lage videoer, og jeg vil jo ha en utvikling der også. Det er mange ting som må læres. Jeg kan ikke lete etter det perfekte når jeg skal klare å publisere fem videoer i uken. Men jeg koser meg foran kamerat, og det er en genial mulighet til å nå ut med mitt budskap.
Verden er full av mennesker. Alle sammen har ulike evner og talenter. Men de har de feilene som gjør oss menneskelige. Det viktigste blir å ta vare på det som gjør oss godt. Vi må ikke bli så fokuserte på å prestere aller best. Vi er gode nok! Jeg må minne meg på det hele tiden. For jeg er min verste kritiker på alle områder. Det tar tid å snu det, men det er mulig. Jeg lever livet mens det er her, og skal ikke misbruke tiden min underveis. Det er helt ok å gjøre ting så godt som man kan! Det holder i massevis!
Vi blogges!
Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!
Det hender at jeg får noen reaksjoner. Heldigvis er de som oftest positive. Men jeg får også kjenne på andres misunnelse, irritasjon eller sinne. Fordi jeg merker meg at noen andre gjerne vil bestemme hvordan jeg skal leve livet mitt! Det er noe som provoserer meg skikkelig. For det er jeg som bestemmer over livet mitt! Faktisk så er det ikke noen andre som kan bestemme. Jeg samarbeider med min kjære mann, og vi lytter til hverandre. Men utenom han så er det ikke noen som kan bestemme over meg lenger. Jeg lytter gjerne til råd dersom de blir fremstilt på en fin måte. Men ikke kom til meg med sinne og raseri, og be meg om å lytte til det du har å si.
Det er merkelig hvordan noen mennesker tror at de kan legge føringer for andres liv. Jeg er ikke en person som vil bli styrt av fremmede mennesker! Vi bør ha en grense for hva som er ok. For det er ikke måte på hva som kommer til meg iblant. Det er ikke veldig sannsynlig at jeg ønsker å endre mitt liv fordi “Anna” synes at jeg er teit og dum. Eller at “Siri” synes jeg sminker meg som en idiot, og mener at jeg må gå på kurs hos en sminkør. Jeg må faktisk flire ganske godt iblant. For det er ikke deres oppgave å bestemme/dømme meg. Jeg tenker faktisk at det er synd på de som må holde på med dette i hverdagen sin. Det må være ganske stusselig å kun kjefte på fremmede mennesker.
Jeg bestemmer innholdet selv på mine kanaler. Det hender at jeg drøfter ulike tema med min kjære mann. Men jeg mine regler som jeg forholder meg til ,og det er ikke noe stort tema her hjemme. Det handler om at vi satte noen forhåndsregler ved oppstarten. Og jeg prater jevnlig med ungene mine for å forvisse meg om at de har det fint. Det er kjekt å ha kanaler på internett. Men det betyr også at jeg har et ganske stort ansvar. For jeg skal stå for det som jeg skriver eller filmer. Det er jeg som må svare for det som jeg gjør. Heldigvis så er jeg voksen, og jeg vet hvor våre grenser går, Det er noe som jeg holder på. For det er lett å kaste seg ut i mer enn det som egentlig var planlagt.
Det er utrolig spennende for meg å kunne lage min egen musikk! Jeg har lenge hatt et ønske om å kunne få dette til. Heldigvis har jeg nå kommet i gang som låtskriver. Det er så spennende for meg, og jeg er like spent hver eneste gang jeg skal vise frem musikken min til Dere! Det er utrolig kjekt å lese de flotte tilbakemeldingene som Dere skriver til meg. Jeg får selvtillit til å fortsette med dette, og tenke positivt om det som jeg lager. Jeg gleder meg veldig til jeg kan fremføre dette offentlig i løpet av våren 2019. Det er noe helt eget å kunne synge sin egen musikk. Jeg er heldig som har flotte musikere som har lyst til å jobbe sammen med meg. Det lover godt for fremtiden.
Musikk kommer til å ha en veldig stor plass i livet mitt. Det er det jeg elsker aller mest, og som gir meg mest. Jeg glemmer alt det som er vanskelig, og bare fokuserer på musikken. Det er etterlengtede stunder hvor tankekjøret stopper. Jeg kan nesten ikke få forklart det godt nok. For det betyr så enormt mye for meg. Nå har jeg muligheter som jeg ikke ante eksisterte for meg. Det er litt usikkert enda hvordan jeg skal jobbe med musikken. Men jeg er fast bestemt på at det skal jobbes hardt. Jeg har så lyst til å nå ut til mange mennesker med musikken min. Jeg har en del planer, men det holder jeg for meg selv en stund til. Jeg merker at dette er noe som gjør meg stolt. Det er ikke dagligdags for meg. Men musikken gir meg påfyll av etterlengtet selvtillit.
Når vi spiller sammen i musikkterapien, så hjelper vi hverandre videre i livet. For vi opplever mestring i sammen med andre, og vi oppmuntrer hverandre underveis. Det er en terapiform som enda flere burde ha mulighet til å bruke. Jeg er helt sikker på at det har vært avgjørende for mine prosesser. Jeg får lov til å utvikle meg som sanger og låtskriver. Det er viktig for meg å kunne være sammen med andre musikere, og dele tanker og erfaringer. Musikken trigger følelser, og det hender at der kommer en tåre. Det er helt ok, og vi kan være oss selv. Jeg er så takknemlig for det som vi opplever der. Jeg håper inderlig at det kommer til å fortsette!
Nå er vinteren kommet, og jeg har begynt å fryse atter en gang. Det er en utfordring for meg, men nå har jeg lært å kle meg. Det handler om å være tidlig ute med ull. Jeg trenger å ha varme klær, og bruker lag på lag. Ullsokker er jeg helt avhengig av å bruke på høsten og vinteren. Da holder jeg meg ganske varm på føttene. Det er sesong for strikkede gensere, og store skjerf. Jeg bruker ofte pulsvarmere både inne og ute. Det er blitt veldig viktig for meg å holde meg varm. Min revmatisme blir nemlig veldig vond når kulden kommer. Jeg har fått en del erfaring med dette nå, og tar flere forhåndsregler. Etter hvert som jeg er blitt eldre, så er det blitt viktigere med varme og komfort.
Vinteren er lang, og vi har så vidt kommet i gang. Men jeg var klar denne gangen, og overgangen har gått ganske bra. Jeg koser meg under pledd her hjemme, og fyrer i ovnen. Det blir lunt og koselig. Men jeg klarer ikke å ha det altfor varmt. Det er rart hvordan man blir mer og mer fokusert på velvære. Jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på meg selv. Det var på tide, for kroppen min er sliten og skadet. Jeg har kanskje lært det litt sent, men jeg er snillere mot kroppen min nå. Det er godt å se at man faktisk klarer ting, og at man lærer av egne feiltrinn. Små ting kan gjøre en stor forskjell i hverdagen. Jeg gleder meg over fremgangen.
Det kommer til å bli mange kvelder under teppet de neste månedene. Men det er koselig også. Lunt og godt inne, og mørkt og kaldt ute. Mørketiden kan være deprimerende. Men jeg fokuserer på å ha det koselig hjemme. Nå er vi allerede halvveis i januar, så det nærmer seg for hver dag som går. Jeg gleder meg allerede til lysere tider. Sånn er det bare med meg. Men jeg skal kose meg sammen med mine kjære, og gjøre det beste ut av hver eneste dag. Jeg er så utrolig takknemlig for at Mandal ble vårt nye hjem, og vi koser oss her uansett om det er vinter eller vår. Nå tar vi en dag om gangen, og så nærmer vi oss varmere tider!
Vi blogges!
Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!
En av de viktigste tingene som jeg fikk gjort da jeg hadde min pause i desember, var rett og slett å tenke litt. Det var på tide å ta et lite steg tilbake, og gå litt gjennom min egen situasjon. Det er viktig å ta litt tid til å tenke gjennom alt som skjer i livet mitt for tiden. Jeg jobber veldig hardt for å takle hverdagen på best mulig måte. Det går for det meste ganske fint. Men det hender jo at noe går litt skeis. Sånn er livet for oss alle sammen. Jeg fikk også litt tid til å tenke på veien videre. Hva er det jeg ønsker med livet mitt? Hvor vil jeg? Hva skal jeg forsøke å oppnå?
Jeg fant ikke noen revolusjonerende svar. Men jeg fikk bekreftet det som jeg allerede trodde. Det handler om at jeg er veldig ivrig, og vil fremover i livet mitt. Det er vanskelig å godta at det må skje med små steg. Men jeg vet at det er det som er lurest på lang sikt. Det var faktisk ganske fint å ha en slik pause. For jeg trengte å samle tankene mine. Finne tilbake til min egen selvtillit, og forsøke å stå med stødige bein. Når man opplever motstand, så kan det fort bli en litt vinglete tilværelse en liten stund. Jeg hadde behov for å ha litt avstand. Det hjalp, og jeg føler meg faktisk enda mer trygg på meg selv nå.
Det er ikke aktuelt for meg å bli stille kun fordi noen ikke liker meg. De får heller følge med på noen andre. Jeg har gledet meg til å komme i gang igjen med både blogg og Youtube. Det er en lang vei foran meg, men jeg er klar til å rusle videre mot de målene som jeg har satt meg. Jeg blir derfor veldig glad for hver eneste leser og seer. Det er kjekt å se all den støtten som dere gir meg. Det varmer hjertet mitt, og jeg blir utrolig lettet og glad. For da vet jeg at noen der ute liker det jeg gjør, og da er det ikke forgjeves. Jeg ønsker at samfunnet skal bli et varmere sted. Der skal vi bygge hverandre opp, og unne hverandre alt godt.
Nå føler jeg meg klar til å jobbe videre! Det har vært en del tanker de siste ukene. Men jeg merket veldig kjapt at jeg ville tilbake igjen. Det tar jeg som et godt tegn, og jeg har mange ideer til tiden fremover. Jeg håper at Dere kan hjelpe meg videre på ferden! Det er veldig kjekt om Dere deler mine innlegg, eller abonnerer på min Youtube kanal. Nå skal 2019 bli et veldig fint år, og jeg skal gjøre mitt beste!
Vi blogges!
Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!
Jeg kan ofte kjenne på en sårbarhet. Det er ikke alltid så mye som skal til før jeg blir lei meg, eller at jeg mister litt fotfestet der og da. Tidligere ble jeg veldig sint på meg selv fordi jeg lot meg bli såret. Men jeg har kommet meg gjennom en prosess på dette også. Nå vet jeg med meg selv at sårbarheten gjør meg sterkere! Det skyldes nemlig det faktum at jeg kommer meg gjennom livet selv om det er vanskelig iblant. For jeg får erfaringer som jeg kan bruke senere. Der og da kan det være forferdelig vondt. Men jeg kommer meg styrket ut av det. Det handler om å bruke de verktøyene som man har til rådighet. Det er jo ikke sånn at jeg helt plutselig ikke blir såret lenger. Men jeg har lært meg å leve med det.
Noen ganger blir jeg fortsatt sint og lei meg. Men det går raskt over til å bli en energi som sparker meg videre i hverdagen. Når jeg faller sammen nå, så vet jeg med meg selv at det ikke kommer til å vare så lenge. For jeg har lært meg hvordan jeg kommer meg opp igjen. Det krever hardt arbeid, og det er ikke enkelt. Men jeg klarer meg alltid til slutt. Det kommer godt med å ha en skikkelig stahet inni meg! Den var nok litt brysom for familien min da vi vokste opp. Men jeg er her i dag fordi jeg ikke gav opp meg selv og livet mitt. Da jeg var innlagt på Dalane DPS i 2014, så fikk jeg noen vanskelige spørsmål da alt var på det mørkeste. De spurte meg flere ganger om jeg var i tvil på om jeg ville leve videre. Hver eneste gang svarte jeg at jeg skulle leve, og jeg skulle se ungene mine vokse opp!
Selv da når alt var så inderlig mørkt og svart, så var jeg sta. Det reddet meg. Og jeg tror det kommer til å redde meg i fremtiden også. For jeg vil ha et godt liv! Det skal ikke noen få ta fra meg. Jeg har det veldig godt i livet mitt nå. Selv om det stormer rundt meg iblant, og jeg faller sammen i blant. Det kommer alltid en ny dag i morgen, og den er nok bedre enn i dag. Sånn går jeg videre. Jeg omfavner alt det som er godt i livet mitt, og distanserer meg fra det vonde. Det krever mye terapi og hard jobbing for min del. Men jeg bretter opp ermene mine, og kjemper videre. Det er egentlig ganske fascinerende å se hvor mye en kropp kan tåle. Jeg føler at jeg virkelig har fått min del av motstand i livet. Men jammen meg er jeg her, og det kommer nye muligheter mot meg!
Det er ikke negativt å være sårbar! Jeg er skapt slik, og jeg må akseptere at jeg har sterke følelser. Det er faktisk en viktig del av meg, og min personlighet. Jeg er veldig glad for at jeg lever godt med min stahet. Tenk på alt det gode som jeg får oppleve fordi jeg ikke gav opp!
Vi blogges!
Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!
Det er sikkert noen som tror at jeg er ganske flink med data siden jeg jobber på internett. Men sannheten er nok den at jeg kan noen systemer, men ikke så mye av de grunnleggende tingene. Det er har derfor vært ganske mye redsel for at jeg skal ødelegge alt på datamaskinen, og jeg har latt vær å prøve. Men nå har jeg kommet meg over halvveis i datakort modulene, og jeg merker at det har blitt en endring. Nå våger jeg mye mer. Det er liksom ikke så veldig skummelt lenger. Men det er jo fortsatt mye som jeg ikke kan. Det er i hvert fall blitt en bedring på min selvtillit når det kommer til bruk av pc. Jeg merker at det er kjekt å lære nye ting, og da åpner det seg opp flere muligheter.
Jeg er veldig glad for at jeg våget å sette meg på skolebenken for en liten stund. Det er ikke alltid like enkelt, men jeg kommer meg gjennom oppgavene. Da opplever jeg en mestringsfølelse som jeg virkelig liker! Jeg føler meg så mye tryggere nå, og vet at jeg kan fikse mange ting selv i tiden som kommer. Det handler aller mest om å prøve. Noen ganger kommer jeg til å sette meg selv fast. Men i de fleste tilfellene klarer jeg meg veldig bra. Jeg er faktisk veldig stolt, og det er kjekt å se at kunnskapen øker gradvis. Jeg gleder meg veldig til å kunne bruke disse kunnskapene på en fin måte i firmaet mitt. Jo mer jeg kan klare selv, jo bedre blir det. Nå har jeg i hvert fall kommet et godt stykke videre på ferden.
Det er veldig kjekt å lære nye ting! Men jeg merker også at skolebenken ikke frister meg. Jeg ser derfor frem til å komme i mål med den siste modulen. Da kan jeg sette i gang med mine egne planer, og ta noen steg fremover. Jeg er heldigvis ikke så gammel enda, og tenker at jeg kan jobbe med mine ting i mange år. Da er det veldig viktig at jeg finner de planene som virkelig kan gi meg en god start. Jeg gleder meg veldig til ting kommer skikkelig i gang for min del. Nå jobber jeg grundig med å lage et solid fundament. Det er viktig at jeg står stødig. Det gjelder også når det kommer til tekniske kunnskaper. Jeg håper at eksamen går bra, og at jeg kommer i mål om ikke så veldig lenge!
Det er ubeskrivelig deilig for meg at jeg endelig er i gang med trening igjen! Det er noe som jeg har savnet denne høsten. Men med store smerter i en lang periode, og motivasjonsbrist, så ble det ikke mye bevegelse på meg. Men nå er jeg heldigvis i mye bedre form, og legen har fått kontroll over smertene mine. Det er så herlig å kunne merke at energien er bedre, og at jeg faktisk ønsker å trene igjen, Men jeg må som vanlig være veldig forsiktig. Særlig nå i starten. Så nå trener jeg i 30-40 minutter om gangen innendørs på treningsstudio.
Jeg tar kondisjonstreningen på elipsemaskinen. Det trives jeg veldig godt med, og jeg får en følelse av at jeg faktisk løper. Jeg har ikke våget meg på de andre apparatene enda. Men etter kondisjonsøkten fortsetter jeg med ulike styrkeøvelser på matte. Og så bruker jeg strikk og lette vekter. Det blir ikke funn gass, men jeg merker at kroppen min liker det. Jeg trenger virkelig denne treningen, og hodet mitt blir renset for vanskelige tanker der og da. Jeg sliter aller mest med kondisjonstreningen. For jeg sliter jo med generell dårlig kondis, og så har jeg astma i tillegg. Men jeg bruker medisin, og så må jeg bare komme meg tilbake i form etter hvert som tiden går.
Jeg har virkelig savnet treningen. Men så er det så vanskelig å komme i gang når kroppen stritter imot, og depresjonen banker på døra. Så jeg er veldig stolt over min egen innsats og vilje. Det er ikke om og men for meg å miste så mange kilo. Men jeg vil ha tilbake den følelsen av å være sterk og i ok form. Det skal være mulig å oppnå det, men jeg må ta små steg underveis. Jeg pleier å tulle med at denne kroppen ikke er laget for å være i fart. Men det er jammen meg kjekt når jeg klarer å løpe litt! Nå er det viktig å få en god rutine på treningen. Det kommer til å ta sin tid, men jeg skal gjøre så godt som jeg bare kan. Jeg tror det er lurt for meg å trene korte økter, og heller ha flere økter i løpet av en uke.
Vi er alle sammen forskjellige, og trening må skreddersys til hver enkelt. Det er ikke alt som passer for alle. Sånn er bare livet. Jeg vet at det er umulig for meg å kunne klare hard trening. Det tåler ikke kroppen min. Moderat trening er beskjeden fra legen min, og nå må jeg velge å lytte til det. Men nå er jeg i hvert fall i gang!
Vi blogges!
Følg gjerne WeLG Foredrag på Facebook, Instagram og Youtube!
