Dere får ikke vite alt!
Alle som velger å dele livet sitt på internett, kjenner i blant det det koster litt. Og jeg har selv dager hvor jeg føler at tankene må sorteres i fred, og jeg må finne ut hva som passer best i mitt liv. Jeg elsker å drive på med det jeg gjør, men kan likevel kjenne at noen ganger så er det hardt å stå i. Men for meg så er det et sunnhetstegn å ha slike dager. For det forteller meg at jeg lytter til meg selv, og at jeg hele tiden vurderer hva som er best for meg og mine nærmeste. Jeg kjører på videre, og er optimist. Men jeg må verne om den private sonen, og faktisk lytte enda mer til hva kroppen forteller meg.
Jeg trenger den private sonen. Noen ting i livet må være kun for familie og venner. Det er noe som jeg alltid har vært opptatt av, og som jeg fortsatt ønsker å ha fokus på. Å være synlig, kan gi meg mange muligheter i fremtiden. Men det som virkelig betyr noe, er jo de aller nærmeste som man har i livet nå også. Å utlevere seg så mye som jeg gjør, setter meg i en sårbar posisjon. Men samtidig så har jeg mulighet for å nå ut til mange mennesker med mitt budskap. Og jeg elsker å formidle tanker og følelser med dere. Og jeg blir oppriktig rørt når jeg får så fine meldinger.
Hverdagen er en salig blanding av jobb og privat. Så jeg har hatt et behov for å skille det litt mer. Skape de sonene hvor jeg bare er mamma, ektefelle og venn. Passe på at jeg holder begge beina godt plantet på jorden. Denne reisen har jo på mange måter så vidt begynt. Jeg ønsker å ta vare på meg selv, og verne litt mer om meg selv. Det handler om å sette grenser, og være trofast mot det som jeg har bestemt meg for. Ikke nøle på min egen dømmekraft, men være ærlig mot meg selv. Sannheten er at jeg fikser mye, men ikke alt. Sånn som alle andre mennesker.
Lærdommen denne gangen er nok at jeg må ta bedre vare på meg selv. Passe på at jeg klarer å være meg selv, og at jeg ikke blir så stresset av alt som skjer. Fokusere på der jeg er her og nå. Da får jeg gode dager, og jeg klarer å nyte det som skjer. De siste månedene har jeg hatt en veldig stor fremgang. Men det har selvsagt kostet meg en del krefter. Og i tiden fremover blir det veldig viktig at jeg prioriterer riktig. Da får jeg nemlig overskudd og energi. Da kommer der frem enda mer kreativitet, og jeg kommer til å kjenne på mestringen igjen.
Klem fra Wenche
Jeg har dessverre vært nødt til å gjøre min Instagram konto privat på grunn av falske følgere/likes. Men jeg håper at du sender meg en forespørsel, så legger jeg dere til fortløpende!
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
Spiseforstyrrelsen påfører meg skam….
For en stund siden skrev jeg at det ikke var aktuelt for meg å dele noe særlig om mat på mine kanaler. Det var på grunn av min spiseforstyrrelse, og jeg var usikker på hvordan jeg ville takle det fokuset på mat. Men jeg har merket at det noen ganger føles naturlig for meg å ville skrive noe som omhandler mat. Sånn som når jeg er på kafe med gode venninner, eller på et julebord. Så jeg har delt litt. Men så har jeg jo fått kommentarer med en gang, og det er ikke så kjekt. For der kommer formaninger om ja og nei mat. Og jeg får kommentarer på min overvekt, og hva slags mat jeg har valgt å spise. Det får meg til å tenke, og jeg blir både lei og frustrert.
Jeg bestemte meg etter Tromsø turen, at jeg ville dele mer fra min hverdag. Ta dere litt mer med på det som faktisk skjer i hverdagen min. Og selvsagt så kommer mat inn i bildet her. For vi spiser jo alle sammen mat hver dag. Og jeg ønsker ikke å lage det så veldig spesielt. Men ved å unngå å poste, så har det blitt en trigger for meg selv. For jeg tenker da at jeg ikke kan vise hva jeg spiser, og jeg setter i gang min egen produksjon av skam. Og det gjør meg ikke friskere. Dess mer naturlig forhold jeg har til mat, jo bedre hverdag får jeg. Så jeg kommer til å poste innhold som inneholder mat, der det føles naturlig.
Men jeg håper at dere ikke sender meg altfor mange kommentarer på hva jeg spiser, og hva jeg ikke spiser. For det er sårt, og jeg ønsker ikke å ha en stor offentlig diskusjon rundt mine måltider. Samtidig så er det viktig for meg med åpenhet, og velger derfor å skrive litt om det her. Jeg kommer ikke til å slippe gjennom dritt kommentarer. De blir slettet. Og jeg håper at vi kan ha en fin dialog om dette. Jeg ønsker ikke store utredninger om alle typer dietter som visstnok fungerer så bra. Dette er noe som jeg må fikse på egenhånd, og som jeg får hjelp til via fastlegen min.
Å få fastsatt en diagnose på min spiseforstyrrelse, har vært både vanskelig og befriende på samme tid. For jeg har slitt med dette siden førskolealder, og fikk diagnosen først i vår. Jeg har holdt det skjult, og svært få visste om akkurat det. Nå forsøker jeg å finne min vei videre i livet, og jeg har valgt å være synlig. Likevel håper jeg at dere skjønner mitt ståsted, og at vi kan ha en respektfull måte å takle dette på i hverdagen.
Klem fra Wenche
Jeg har dessverre vært nødt til å gjøre Instagram kontoen min privat på grunn av falske følgere/likes. Men jeg håper at du sender meg en forespørsel, så legger jeg dere til fortløpende!
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
Kroppen min sa STOPP!
God kveld!
I dag ville ikke kroppen min mer. Det var full stopp. Jeg kan ikke huske sist jeg gang jeg har følt meg så ufattelig trøtt. Det var så vidt jeg kom meg opp for å få ungene av sted på skolen. Og jeg presterte å sovne sittende i stolen to ganger før ungene kom seg ut døren. Så da ble det sånn som jeg ikke skal gjøre. Det ble noen timer i sengen. Heldigvis så hadde jeg satt på vekkerklokken på mobilen. Hvis ikke så kunne jeg sikkert ha sovet enda. Det var en skikkelig kamp å komme seg ut av sengen midt på formiddagen. Men jeg valgte altså å lytte til kroppen, og har hatt en skikkelig rolig dag her hjemme. Bare kost meg, og pleiet meg selv. For jeg vet at det er viktig å ta en pause. Kroppen sa rett og slett stopp.
Det er selvfølgelig ikke så kjekt med sånne dager. Men jeg har taklet det veldig rolig og fint. For jeg kjente allerede i går, at noe var på gang. Så jeg var litt forberedt på det, og vet hvordan jeg skal angripe en slik dag. Å la kroppen få skikkelig hvile, og få i seg mer næring er viktig. Nå er det kveld, og kroppen min er enda sliten. Så jeg skal ikke være for hard mot den i morgen heller. Men da blir det en liten treningstur i hvert fall. Det er så rart hvordan kroppen bare tar over kontrollen iblant. Streiker litt, og tvinger meg til å roe ned. Selvsagt så bør jeg ikke strekke strikken så langt. Men det er jo ikke så enkelt for meg å få til.
Å lytte til det kroppen sier, er veldig viktig. Så jeg føler meg flink som virkelig lot den vinne i dag. Som dere skjønner, så skaper helsen min en del utfordringer i hverdagen. Men jeg er ikke så redd for det lenger. Det kommer alltid bedre dager etterpå. Da er det ikke noen vits i å pushe for hardt akkurat her og nå. Men heller fokusere på det positive, og gi seg selv en skikkelig fin kose dag hjemme!
Klem fra Wenche
Jeg har dessverre måtte gjøre min Instagram konto privat på grunn av falske følgere/likes. Men jeg håper at du sender meg en forespørsel, så legger jeg dere til fortløpende!
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
Årets siste julebord!
God morgen!
I går kveld hadde vi et veldig koselig julebord med Mental Helse Mandal og Lindesnes. Jeg er lokallagsleder, og det er min jobb å lede oss gjennom en slik kveld. Vi samlet oss på Orelunden dagsenter. En fin gjeng med flotte mennesker. Det er koselig å møtes, og ha en skikkelig fin markering hver jul. Det smakte nydelig med koldtbord fra Nøding her i Mandal. Alltid godt med skikkelig julemat, og det smakte helt fortreffelig. På våre tilstelninger, så er det sosiale viktigst. Så vi tar oss god tid til både mat og prat.
Vi var også så heldig å få litt musikalsk underholdning. Så hadde vi også en liten utlodning med fine gevinster. Det ble en skikkelig fin kveld, og vi koste oss veldig. Jeg er så takknemlig for å kjenne alle disse flotte menneskene, og det beriker livet mitt. Vi kan alle sammen trenge en god venn, og hjelpe hverandre gjennom oppturer og nedturer i livet. Det var en vellykket kveld, og nå har lokallaget tatt en velfortjent juleferie!
Klem fra Wenche
Jeg har vært nødt til å gjøre min Instagram konto privat på grunn av falske følgere/likes. Men jeg håper du vil sende meg en forespørsel, så skal jeg legge deg til fortløpende!
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
Å skrive anonymt, er feigt!
Det er ikke rart at der er krig i verden. For samfunnet har blitt et sted hvor alle har en mening om alt, og mange velger å blande seg inn i ting som de ikke har noe med. Det er på mange måter fritt vilt. For vi kan skrive nesten hva vi vil på internett, og noen plasser trenger man ikke å bli gjenkjent heller. Man kan rett og slett spre dritt, uten at det får noen konsekvenser! Det er ikke sånn vi bør ha det. Det er på høy tid å få bort de stedene hvor man kan skrive ting helt anonymt. For vi er tydeligvis ikke i stand til å behandle hverandre med vanlig respekt og folkeskikk. Jeg tror ikke vi vil se noen endringer i nett hetsen, uten at vi tar i bruk drastiske tiltak.
Dersom man har tenkt å kommentere noe på internett, så mener jeg at man bør vise hvem man er. For da må man faktisk våge å stå i det som man har sagt i det offentlige rom. Jeg er heldig, og får svært lite trøbbel. Og jeg vet veldig godt at der alltid kommer til å bli skrevet ting og tang om meg. For jeg har valgt synlighet, og da kommer det automatisk. Det er helt greit at ikke alle liker meg, eller ønsker å følge meg. Men jeg mener at man må kunne stå for det som blir sagt, og våge å bli konfrontert med det i etterkant. Så jeg prater masse med ungene om hvordan vi skal oppføre oss i samfunnet. Både i den vanlige hverdagen, men også på internett.
Tenk om Norge kunne gått foran som et godt eksempel i denne saken. Det hadde vært sterkt dersom politikerne faktisk gjorde det ulovlig med anonyme kommentarfelt. Jeg vil gjerne at vi skal kunne skrive, men med fullt navn. Da luker vi bort en del av dem. Og det kan bli et annet fokus. Akkurat hvordan et slik lovforslag skal lyde, vet ikke jeg. Men jeg skulle ønske at vi kunne gjort mer for å skape et ryddig samfunn.
Klem fra Wenche
Jeg har blitt nødt til å gjøre Instagram kontoen min privat på grunn av falske følgere/likes. Men håper at du vil sende meg en forespørsel, så legger jeg deg til fortløpende!
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
Jeg lot tårene få trille…
God kveld!
Som sikkert ganske mange av dere allerede vet, så er jeg min aller verste kritiker. På visse dager er jeg nådeløs mot meg selv, og jeg klarer ikke å se alt det som jeg egentlig fikser uten problem. I dag så skar det seg for meg på musikkterapien. For jeg klarte ikke å synge riktig på en duett, og jeg merket bare at alt sammen stoppet opp inni meg. Og de andre forstod heller ikke hva som egentlig skjedde, og forsøkte å hjelpe meg. Jeg kan bare si at det låste seg skikkelig. Og da kom tårene trillende nedover kinnene mine. Det var ikke mulig å holde dem inne.
For jeg ble så frustrert over min egen innsats, og kontrollen min var borte. Det var ikke en logisk forklaring på hvorfor jeg ikke skulle mestre denne sangen. Men jeg tror rett og slett at jeg kortsluttet litt i både hode og kropp. Men jeg må bare si at gjengen tok godt vare på meg. Gode klemmer, og trøstende ord. Så mye kjærlighet og varme kom imot meg. Og lederne hjalp meg gjennom det, og fikk meg på bedre tanker. Det var skikkelig ekkelt å kjenne hvordan kroppen min bare ikke ville mer. Så jeg er nok for hard mot meg selv. Hva kan jeg si? Jeg vet ikke hvordan jeg skal løse alt sammen.
Jeg er beinhard mot meg selv, og det kommer fort negative tanker når jeg ikke mestrer det jeg ønsker. Og ja, jeg vet at det ikke er sunt å snakke sånn til seg selv. Men det skjer noen ganger. Og i dag var en sånn dag. Det viktige var faktisk også at denne gangen lot jeg tårene komme. Jeg gjemte meg ikke bort. Det bare ble for mye, og resten av gjengen var helt fantastiske mot meg. De sier jo til meg at jeg er god nok, og at jeg må få bort flink pike problematikken. Men det er jo ikke så enkelt, og det skjønner vi alle sammen. Vi fikk i oss litt mat, og så kom vi oss videre. Jeg klarte stort sett å henge med resten av økten. Men jeg kjenner at slitasjen er stor i dag.
Det er viktig at jeg får ordnet opp litt mer inni meg. For jeg kan ikke ta knekken på meg selv på denne måten. Noen ganger kommer jeg ikke til å være best. Sånn er det jo bare. Og så lenge jeg gjør så godt jeg kan, så skal jo det være mer enn nok. Men sannheten er at jeg ikke helt klarer å balansere det sånn som jeg bør. Så da får jeg lære litt av denne dagen også. Og det varmet hjertet mitt da alle sammen genuint ønsket å trøste meg i dag. Det var godt å kjenne på.
Klem fra Wenche
Ps:
På grunn av at jeg fikk problemer med falske følgere/likes på Instagram, så er nå kontoen min blitt privat! Håper at du har lyst til å følge meg! Så send meg en forespørsel, så legger jeg deg til fortløpende!
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
Mamma-dragen kom fram!
God morgen!
Jeg skulle egentlig ønsket at jeg kunne spolt tiden litt tilbake. For i går kveld ble det litt mye for meg, og den sinte mamma-dragen viste seg. Jeg kan ikke fordra når jeg blir høyrøstet og sint. Men det skjer jo for meg også iblant. For jeg har jo lært hvordan jeg skal være en god mamma for ungene mine, og klarer meg stort sett bra. Men lunten sprakk i går kveld, og plutselig så ropte jeg istedenfor å prate. Ikke artig for verken små eller store. Det roet seg ned kjapt, men jeg sitter igjen med den vonde følelsen i etterkant. Jeg forsøker jo å være en streng, men likevel god mamma. Og jeg er det. Men noen ganger så sprekker ballongen, og jeg blir skikkelig sint.
Ikke fortell meg at jeg er den eneste mammaen i verden som hever røsten iblant. For jeg vet at det ikke bare skjer hos meg. Men uansett så vil jeg jo ikke gå rundt, og være så sint. Men noen ganger så klarer jeg bare ikke å svelge unna alt som skjer, og så sprekker jeg av en dum filleting istedenfor. Det er teit, men sant. For jeg et menneske, og har faktisk følelser jeg også. Mine unger kjenner meg godt, og vet at mamma ikke er langsint. Så jeg roer meg fort ned. Og vi snakker sammen. Likevel så kjenner jeg på en slags “skamfølelse” . For jeg klarte ikke å være den rolige voksne der og da. Det ble noen høye setninger, og idiotisk krangling.
Gjennom årene så har jeg valgt å ta i mot ekstra kunnskap. Rett og slett fordi det har vært viktig og riktig for vår familie. Å lære mer om hvordan vi skal komme oss videre, ser jeg på som en styrke. Så jeg vet jo også hvor vanskelig det kan være å alltid bevare roen som voksen. Heldigvis så sier fagfolkene at dersom du klarer det 70% av tiden, så er du flink. Og det er det vi forsøker å få til i hverdagen vår. Uansett så er vi voksne også bare mennesker, og dagsformen svinger. Å sette grenser kan være en krevende jobb. Men den er så viktig. Så jeg er nødt til å være våken, og faktisk ta de valgene som må tas underveis. Og noen ganger blir jeg hissig.
Jeg er ikke perfekt. Og der skjer feil underveis i hverdagen. Men vi snakker sammen ,og forstår at det noen ganger blir mye for mamma også. Jeg må derfor jobbe meg gjennom denne “skamfølelsen”, og ikke være så sint på meg selv fordi jeg hever røsten litt vel mye. Håper bare at ungene mine får den oppdragelsen som de bør ha. Det er mitt høyeste mål i livet. Jeg og min kjære mann skal fikse det sammen!
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
Jeg har ikke lov å gi opp!
Jeg kjenner meg selv veldig godt. Både på godt og vondt. Det er heldigvis sånn at jeg er positiv store deler av tiden. Men så hender det at jeg faller litt sammen, sånn som i helgen. Men det er ekstra deilig å kjenne at jeg klarer å mobilisere til en ny uke. For jeg er i full gang, og jeg følger dagsplanen min. Det er noe som jeg virkelig liker med meg selv. Staheten min var en pest og plage i oppveksten, men er nå mitt sterkeste verktøy. Det handler om å bruke den på riktig måte. For der ligger masse energi i stahet. Og jeg har bestemt meg for å leve et godt liv.
Det er akkurat som om der er en inni meg som pusher meg videre. Som kjefter på meg, og som ikke lar meg få lov til å gi opp drømmene mine. Og som aldri viker unna. Den er der hele tiden. Og stort sett så lar jeg meg styre av staheten min. For den reddet meg. Jeg vurderer selvsagt situasjonene, og bruker flere verktøy. Men takk og lov for at jeg er sta som et esel! Inni meg så er det mange drømmer, og mål som skal nås i fremtiden. Da må jeg være villig til å gjøre den jobben som behøves. Og jeg må beholde troen, selv om andre mister håpet.
Jeg har ikke lov til å gi opp meg selv! Det godtar jeg ikke, og derfor reiser jeg meg alltid opp igjen. For det hender at jeg faller. Men jeg blir ikke liggende lenge. Det er ikke lett, og det er ikke en dans på roser. Men det er en hverdag som fører meg videre, og som familien trives godt i. Vi har skapt vårt eget hjem, og vår egen atmosfære. Det gjør at vi alle sammen kommer oss videre, og fremtiden blir spennende! Håper du har lyst til å følge meg i tiden som kommer! Jeg er optimist, og har god tro på fremtiden!
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
Hvordan orker du å trene?
God kveld!
Hvordan klarer du å gjennomføre treningen når du har smerter? Det er et spørsmål som jeg får ganske ofte. Men for meg så er det veldig viktig å holde seg i fysisk aktivitet. Er det vondt? Ja, det hender at det faktisk gjør vondt. Men jeg har blitt bedre til å trene moderat. Jeg har kommet meg gjennom mange vanskelige perioder i livet. Og jeg vet også at de gangene jeg trener, så takler jeg livet mye bedre. Da er jeg sterkere, og klarer å bruke energien min mer effektivt og riktig. Så jeg lengter alltid etter den gode følelsen, og da må jeg trene.
Jeg er ikke et supermenneske. Men jeg har tatt et valg, og jeg vil ha en så god hverdag som overhodet mulig. Da er treningen faktisk noe av det aller viktigste på min dagsplan. Denne gangen har jeg virkelig klart å komme inn i en god rytme, og er forberedt på å jobbe videre på denne måten. November har ikke blitt så mørk som den vanligvis er. Og det kan jeg takke mine 19 treningsøkter for. Gode resultater kommer ikke når vi alltid er komfortable. Nei, vi må ut av komfortsonen! Da kan vi komme oss videre, og bli enda sterkere i oss selv.
For meg så er nøkkelen å trene moderat, og ikke så veldig lenge om gangen. Da takler kroppen min det som skjer, og den klarer å restituere seg. I dag har jeg gjennomført en grå og regnfull treningstur på 5 km. Så bar det rett hjem i dusjen, og få i seg mat. Da går jobbingen så godt etterpå, og jeg er veldig fornøyd med egen innsats. Husk derfor at du ikke trenger å trene så fryktelig hardt eller lenge. Ta det i et tempo som du vil kunne klare i lang tid fremover. Da vil der komme gode resultater på lang sikt, og du vil kjenne på mestring underveis!
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg