I dag er det en travel morgen for meg. Jeg skal være tilstede på Mandalseminaret allerede kl 09.00. Det er noen timer til jeg skal opptre med min musikk. Men jeg ønsker å få med meg et spennende program. Jeg er i god form, selv om jeg kjenner at treningen i går var krevende for kroppen. I dag skal jeg derfor ha treningsfri, og fokuserer nå på opptredenen min først. Derfor må denne morgenen helst gå ganske smertefritt her hjemme. Blir en spennende dag, og jeg har en god følelse i kropp og sjel.
Ellers så skal jeg være noen timer hjemme i ettermiddag, før julebord med revmatikerforeningen på Kjøbmansgården. Det er alltid hyggelig med god mat, og fin stemning. Satser på at det blir en fin kveld, med masse latter og moro! Jeg har gode venninner som også er med, så det er jo en bonus å få dele fredagskvelden med dem. Og så blir det min første runde med julemat denne sesongen. Håper det smaker godt, og at jeg ikke spiser meg altfor mett. Det ser jo så fristende ut, men kroppen må ikke strekkes for langt.
Jeg føler uansett at jeg fortjener en fin kveld sammen med gode venner. Det er mange ting som virkelig går bra for meg nå, og det er jeg så takknemlig for. Jeg har virkelig klart å få november til å bli en god måned, og gode rutiner er i ferd med å bli innarbeidet i min hverdag. Jeg håper at dere også får en fin fredag, og en god start på helgen! Jeg blogger som normalt i kveld!
I livet mitt så har jeg alltid hatt veldig lyst til mange ting. Helt tilbake fra barndommen, så kan jeg huske at jeg har ønsket å begynne med fysiske aktiviteter. Men så ble spiseforstyrrelsen et stort problem, og jeg ble overvektig. Da er det ikke så lett å starte med fysisk aktivitet. Så jeg la vekk de drømmene, og så heller sport på tv i timevis. Men en av de ytterst få aktivitetene som jeg gjorde sammen med venninner, var badminton. Jeg kan huske hvordan vi forsøkte å sette nye rekorder. Og jeg har alltid hatt lyst til å bli bedre i badminton.
Men i gjennom livet, så har det bare blitt med tanken. Helt frem til i kveld. Da ble jeg med min minste sønn, og vi var på trening i 1,5 time sammen med Mandal Badminton klubb. Det er noe av det hardeste jeg har gjennomført på flere år. Men herlighet så utrolig kjekt! Jeg trodde seriøst at jeg skulle dø første halvtimen. Kondisjonen er jo ikke så sprek, men det kommer seg nok etter en stund. Det aller kjekkeste for meg var uten tvil å spille med minstemann. Vi koste oss skikkelig, og det var så gøy å endelig gjøre noe kjekt sammen med ham. Vi kan nemlig være ganske ofte hund og katt. Men nå var det bare moro!
For meg så var denne kvelden en milepæl. Jeg våget endelig å gjøre noe som jeg har hatt lyst til i hele livet. Det er kanskje ikke en så stor ting for deg, men det er det virkelig for meg! Jeg føler at hele kroppen er full av deilig mestringsfølelse. Og en haug med støle muskler som jeg ikke visste at fantes! Jeg er uansett utrolig fornøyd, og det var en skikkelig opptur for meg! Så da er det lov å være stolt og glad!
Jeg er ikke så redd for å gå utenfor komfortsonen min. Det er faktisk en av mine positive sider. Eksponeringsterapi har jeg hatt god effekt av, og har kommet meg lenger enn forventet. Jeg lever ikke et perfekt liv, men et liv som er fylt opp av kjærlighet og respekt, Trygge rammer har hjulpet meg til å bli så stabil som mulig. En av de tingene som jeg våger, er å stå på en scene. Jeg elsker å opptre, og koser meg skikkelig. Vi snakket litt om dette temaet da vi øvde til min opptreden i morgen. Jeg fikk vite at folk ser på meg som et forbilde. At jeg klarer masse selv om jeg har psykiske diagnoser. Da blir jeg ydmyk og takknemlig for fine ord. Hvis jeg kan hjelpe noen der ute, så er det bare fint.
Men så kan jeg være livredd for andre ting. Som for eksempel dersom en mann blir hissig i mitt nærvær. Da ønsker jeg bare å rømme langt vekk. Da blir jeg liten, og redd. Angsten kommer i store bølger, og skyller over meg. Kun fordi en mannlig person blir sint. Det trenger ikke å være meg han er sint på heller. Men jeg får panikkangst. Det er en skade som jeg må leve med, og som er ganske frustrerende. Dette kommer ganske overraskende på folk. For jeg kan se ganske så behersket ut, men likevel være livredd på innsiden. Dette er noe som jeg jobber masse med, og som jeg er nødt til å få bedre kontroll på. Et steg om gangen. Klare å være i samme rom , selv om noen er sinte. Det er vanskelig, men jeg klarer det noen ganger.
Hvis jeg ikke eksponerer meg for det, så kommer det aldri til å bli bedre. Akkurat det er helt utenkelig for meg. Jeg vil ikke ha det sånn i min hverdag, og jeg kjemper meg gjennom det. Ved å prate om det, så er jeg i gang med å ufarliggjøre det. Både for meg, men også for andre. For vi er mange som lever med traumer, og vi må jobbe hardt for å komme videre. Jeg er heldig som er gift med en rolig mann. Men det hender jo at han også blir frustrert og sint. Da stresser jeg noe så helt umenneskelig, og han hater å se på meg da. Mange ganger så ender det med at han bare holder meg fast, og er stille. Han roer meg ned. At han faktisk orker å leve med meg i hverdagen, er helt utrolig stort for meg. Men vi ser fremskritt, og jeg tåler mer nå enn før.
Jeg håper at dere skjønner tegningen. Det er ikke alltid like enkelt å være sånn som meg. Men jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet. Og jeg skal bli enda bedre. Helt frisk blir jeg ikke. Men jeg skal fortsette å lage meg en hverdag som fungerer bra. Da kommer jeg meg fremover, og jeg når målene mine!
I dag skal jeg velge ut sangene som jeg skal opptre med på fagdagen i morgen. Det er alltid spennende å opptre, og jeg koser meg ekstra når det er mine egne sanger. Så nå skal det bli kjekt å møte musikkterapeuten, og faktisk lage en plan på morgendagens sceneopptreden. Jeg kjenner ikke på nerver i forkant, men heller en slags forventning. Det er jo ganske spesielt å fremføre det man har skapt selv. Man får et dypere eierforhold til tekst og musikk. Heldigvis så er ganske trygg på meg selv når det kommer til det å opptre. Der har jeg jo ganske mange år med erfaring.
Å kunne gi av sine innerste tanker og følelser, er spesielt. Og når der settes toner til mine ord, så blir det veldig levende og sterkt. For jeg vet jo hva tekstene handler om, og hvor de kommer fra. Det er til tider vanskelig å slippe ordene ut av meg, men det er som regel veldig befriende følelse i etterkant. For meg så er det viktig at teksten kommer skikkelig frem, og at jeg kan formidle mine tanker og erfaringer. En del av tekstene er jo ganske såre for meg, og jeg legger hjertet mitt på blokka. Noen ganger så må jeg forsøke å ha en liten avstand til det som jeg synger om. Tårene kommer fort, så har jeg har mine triks.
Jeg gleder meg til å opptre i morgen! Det kommer til å bli en fin dag, og jeg satser på at mine låter kan krydre dagen litt ekstra. Når man får slike muligheter, så blir jeg veldig takknemlig. For jeg elsker å opptre, og det ønsker jeg å gjøre mye mer. Musikken skal bli en viktig del av min fremtid, og jeg koser meg underveis på denne reisen. Satser på at vi velger akkurat de tekstene som passer inn i det temaet som er satt for fagdagen. Jeg gleder meg til å plukke sangene, og øve litt.
Ellers så skal jeg rekke å trene, og jeg skal jobbe videre med kanalene mine. Håper også på å spille inn litt mer til min julekalender. Dagene flyr av sted, og jeg har det kjekt! Ha en fin dag, så snakkes vi her igjen til kvelden!
For meg så er det en menneskerett å få elske den man selv vil. Det gjør meg trist når jeg tenker på hvor vanskelig mange mennesker har det i eget liv. Fordi samfunnet ikke klarer å godta at vi er forskjellige, og at vi alle sammen er like mye verd. Jeg har tidligere skrevet om min mening i forhold til homoterapi. Du kan lese den her. Nå har det gått noen uker, og regjeringen har besluttet å utrede denne saken på nytt. Men Krf ville ikke være med på det. Der mistet Krf meg for godt. For meg så er det ikke riktig å skulle være medlem i et parti som har de holdningene til mine medmennesker. Jeg har ikke vært medlem på mange år. Men jeg har tidvis vurdert å gi dem min stemme under valg. Det kommer ikke til å skje mer.
Jeg er nødt til å godta at et parti har andre meninger enn mine. Men da kan jeg ikke støtte dem. Så viktig er det faktisk for meg. Uansett hvilken legning man har, så mener jeg at man skal få leve sitt eget liv i fred. Det skal ikke være sånn at religiøse menigheter får lov til å skade unge mennesker. De får vite at de ikke kan være seg selv. Enten så må de bli omvendt, eller så må de leve i sølibat resten av livet. Dette provoserer meg så uendelig mye, og jeg klarer ikke å tie stille om det. Vi skal ikke dømme andre, og vi skal ikke bestemme hvilken legning man skal ha. La folk få leve sine egne liv i fred, og fokuser på din egen sti! Hva som skjer når vi dør, er det faktisk ikke noen som vet helt sikkert. Så alle har en fair sjanse.
Hvis du blir provosert av det jeg mener, så er det faktisk meningen. For vi må faktisk våkne opp, og ta et skikkelig oppgjør med det som skjer! Jeg har både lest og hørt hjerteskjærende historier fra homofile og lesbiske. Mennesker som er akkurat sånn som deg og meg. Men de elsker noen av samme kjønn. Hvorfor skal de få det så vanskelig på grunn av kjærlighet? Hvorfor skal vi bestemme over deres liv? Med hvilken rett kan vi si at de ikke kommer til himmelen? Jeg blir så trist når jeg leser om all den hetsen som de møter i sin hverdag. Og jeg skjemmes over at vi 2019 ikke har kommet lenger. Vi burde heller fokusere på andre utfordringer i samfunnet.
Det handler om å respektere sine medmennesker. Å skape et samfunn som inkluderer alle. Hvor vi lar naboen elske den de vil. Det er ikke vårt problem i det hele tatt. Fei for din egen dør, og respekter de som har valgt en annen partner enn din!
I dag har jeg vært skikkelig effektiv, og jeg har kommet godt i gang med julekalenderen som skal gå på min Youtube kanal i desember. Det er så kjekt å skape noe eget, og faktisk våge å ta fatt på et såpass stort prosjekt helt alene. For det er jeg som må skape kreativt innhold, filme, redigere og poste 24 videoer! Jeg gleder meg sånn til å se hvordan resultatet blir, og jeg håper virkelig at dere kommer til å like den. Men jeg forsøker å ikke være altfor streng mot meg selv, da dette er første året som jeg lager det.
Målet mitt er å skape julestemning, og få spre litt godhet i adventstiden. Det er jo en travel tid, men jeg ønsker å gi dere noen minutter hver dag med koselig innhold. Hver episode skal avsluttes med at jeg synger en julesang, og jeg er allerede i gang med å filme. Jeg kjenner at julestemningen kommer hos meg i hvert fall. Det er også viktig for meg å tenke på de som ikke gleder seg så veldig til jul. Det gjelder dessverre veldig mange der ute. Så kanskje jeg kan spre litt kjærlighet og omsorg ut til alle dere.
Noen ganger så overrasker jeg meg selv. For det er så gøy å kjenne at man er kreativ, og at livet er godt å leve. Jeg ser frem til denne julen her hjemme i Mandal. Det er rolig og fredelig. Men jeg vet jo at savnet etter min familie kjennes litt ekstra. Så jeg har planer om en dagstur på lille julaften. Jeg må jo gi min kjære far en god bursdagsklem. De neste ukene skal jeg jobbe med julekalenderen, og jeg håper at dere vil like den!
Da er vi kommet til onsdagen, og det betyr jobbdag her hjemme for meg. Men jeg må ut på en treningstur for å hente bilen på verksted. Så jeg ser frem til en luftetur etter hvert. Men aller først så handler det om å komme i gang med de oppgavene som venter på meg. Gårsdagen var litt sløv, og formen var ikke så god. Men den ble heldigvis bedre utover kvelden, og jeg er klar for å skape nye resultater igjen i dag. Deilig å kjenne at kroppen fikser seg selv. Jeg må også rekke noen ærender i løpet av dagen. Nye joggesko til inne trening skal kjøpes i dag. For jeg skal nemlig være minstemann på badminton trening neste uke!
Jeg aner ikke helt hvordan det skal gå, men har lovet ham å teste det ut. Det var veldig kjekt å spille badminton da jeg vokste opp. Men det er mange år siden sist. Jeg og minstemann gjør egentlig ikke så mye sammen, så dette er en mulighet for oss to. Han er allerede i gang, og koser seg veldig. Tror han gleder seg til å gruse mammaen sin. Men jeg skal gjøre så godt som jeg kan. Aner ikke hvordan kroppen kommer til å reagere, men det får vi bare ta som det er. Så jeg forbereder meg mentalt til første trening mandag ettermiddag. Alt det de ungene klarer å overtale mamma til å gjøre. Jeg skal holde dere oppdatert på hvordan det går.
Den som intet våger, intet vinner! Så jeg får bare håpe på det beste, og ha en positiv innstilling. For meg så er det viktig å være sammen på noe positivt, og faktisk være litt mer sammen med minstemann. Han kommer jo til å spille mest med jevnaldrende, men har lovet meg en kamp. Så nå gleder vi oss begge to, og mamma er en smule nervøs. Godt det er noen dager til enda, så jeg kan forberede meg godt. Der kommer jo til å være en del folk i hallen samtidig. Så jeg er spent på hvordan kropp og hode reagerer på å være i gymsal igjen. Det kan gå begge veier, men vi skal kose oss!
Jeg ønsker deg en super onsdag! Ta godt vare på deg selv, og vær raus mot deg selv og dine medmennesker! Vi snakkes her i kveld!
Det nærmer seg desember, og jul. Jeg har mange fine barndomsminner fra vår julefeiring hjemme hos mor og far. Da var det alltid masse mat, og gode kaker. Mor bakte masse, og det var alltid et stort selskap for far på lille julaften. Sånn er det når man har bursdag på en sånn dag. Hele slekten var alltid innbedt, og det var fullt i huset. Bordet bugnet av julemat, og kjøttpålegg av alle slag. Etterpå så var det stappfullt bord med all slags julesnop, kaker ,brus og frukt. Et etegilde ut av en annen verden. Og mor var alltid helt utslitt etterpå.
Julaften var det Disney og askepott på tv. Så bar det i kirken, og vi måtte ofte være med på to gudstjenester etter hverandre. For mine foreldre jobbet som klokker og kirketjener i kirken, og da måtte vi bare være med. Så var det å komme seg til den familien som vi skulle feire julen sammen med. Noen år var det med min mors slekt, og andre år var det med fars familie. Vi var alltid de siste som kom, og sånn var det bare. Men jeg har minner om god stemning og masse gaver. Noen ganger så druknet jo nesten hele juletreet i gaver.
På juledagene så jobbet som regel mine foreldre, men vi ungene fikk være hjemme og slappe av foran tv. Så bar det som regel av sted til et eller annet juleselskap på ettermiddagen. Og i romjulen var der flere juletrefester å gå på. Det var så kjekt, og jeg har bare gode minner fra akkurat det. Nyttårsaften var vi som regel sammen med noen familier, og der var unger som jeg kunne være med. Noen raketter ble det alltid, og stjerneskudd var topp!
Jeg håper at mine barn også kan se tilbake på sin barndomsjul med gode minner. For det er noe spesielt med barn og jul. Som voksen har jeg ikke den samme entusiasmen. Men det er kjekt å lage en fin jul for ungene våre. Derfor gleder jeg meg til å starte på forberedelsene, og se at mine gutter koser seg i adventstiden.
