Hvem bestemmer egentlig hva som er bra nok? Eller hva som er innafor å jobbe med? Skal vi alle sammen bare følge strømmen, eller kan vi få gjøre det vi selv vil? Der er uendelig med krav og forventninger i samfunnet vårt. Og noen veivalg kan skape reaksjoner. Hvorfor kan vi ikke fokusere på alt det nyskapende, og heie på de som går foran?
Jeg har provosert mennesker. Rett og slett fordi jeg er 100% ufør, men likevel jobber meg fremover som blogger/influenser. Noen mener det ikke burde være lov, og at jeg burde komme meg ut i «vanlig» jobb. Heldigvis så har NAV gitt meg sin tillatelse til å gjøre dette, og de heier på meg. Men vi hadde våre runder med dialog, før det ble bestemt.
Det er faktisk mulig at jeg til slutt kan klare en viss prosentdel med jobb i eget firma. Men den veien tar tid, og kroppen må samarbeide med meg. Jeg gjør mitt beste, og kan noen ganger bli trist av den kritikken som kommer. De som kritiserer, kjenner ikke alle detaljene i min sak. Og det hadde vært bedre folkeskikk, å faktisk heie på de som gjør en innsats.
Ingen bestemmer over mitt liv. Det er jeg som må finne veien videre. Og jeg har valgt å gjøre mitt beste, til tross for omstendighetene som jeg står i her og nå. Du trenger ikke hylle meg. Men bare respektere meg. Det er alt jeg ber om. Ha en fin dag!
Jeg tror mange damer sliter litt med samme utfordring som meg.For hvem har vel ikke jobbet seg inn i en åletrang hold in strømpebukse, eller slike hold in truser/topper. Plagg som skal få valkene bort, og gjøre magen flat. Jeg har hatt mine runder, og gått på noen smeller. Husker blant annet at jeg bestilte hjem Trinny & Susannah sine mirakelplagg. Vel, de raknet i første bruk.
Fikk også tak i slik bukse, som hang sammen med overdel. Jeg har vel aldri sett mageflesket mitt tyte mer utover enn da. Og helt umulig å kunne puste skikkelig med magen. Hvorfor stresser vi så fælt med dette? Hvorfor må vi for all del skjule formene våre? Det har tatt meg lang tid å bli mer fortrolig med egen kropp og utseendet. Men nå gidder jeg ikke å bruke hold in plagg hver eneste dag lenger.
Jeg vet veldig godt at der fortsatt er valker på min mage, og at jeg selv velger min klesstil. Ja, jeg liker vide modeller. For da slipper jeg liksom å tenke så mye over dette. Men jeg forsøker å bli tryggere, og ha smalere klær. Hver enkelt menneske får velge hva som er komfortabelt for dem. Men hos meg, så får valkene mer frihet. Det gjør ikke noe om man kan skimte dem under plagget. Det er min kropp, og sånn er den her og nå!
Å skrive blogg, er spennende og utfordrende. Og man må utlevere store deler av livet sitt. De siste månedene så har jeg delt mer fra min hverdag. Og dere ser ut til å like det. Men samtidig setter det meg i en sårbar situasjon, og jeg har endelig blitt tøffere. Nå står jeg mye sterkere i meg selv, og den jeg faktisk er. Min personlige reise har virkelig tatt en uventet vending for min del.
Når jeg kjenner at mine grenser overstiges, så velger jeg å si ifra. Og jeg er tydeligere i mine utsagn, og våger å dele min reaksjon. Det er jo lov å si at man blir sinna noen ganger. For meg personlig, så er det ekstremt sterkt å kjenne på denne stabile siden i meg. Det er ikke lett å ta tilbake din egen selvrespekt, når man har en fortid som min. Som voksen dame, kan jeg endelig vise hele spekteret.
Takk for at dere tar i mot hele meg. Jeg kan ikke annet en å være meg selv, på godt og vondt. Det kommer bloggen til å gjenspeile. Så fantastisk kjekt å se så mange nye lesere her inne! Ha en nydelig kveld, så prates vi senere.
Da er uken i gang, og hverdagen skal gjennomføres på best mulig måte. Jeg hadde jo da store planer om å kose meg med strikking denne høsten. Men herlighet som jeg kløner det til for meg selv. Og ikke bare en gang. Neida, nå har jeg begynt helt på nytt for tredje gang! Satte i gang med friskt mot, og så klarte jeg å ødelegge det helt.
Jeg kan strikke rett og vrangt. Men med en gang jeg gjør en feil, så bærer det feil vei. For når jeg da skal fikse det, så ødelegger jeg det bare mer og mer. Du kan godt si at jeg ble rimelig frustrert der en stund, og måtte legge det vekk i noen timer. Søndag kveld kom jeg da i gang for tredje gang, og foreløpig ser det bra ut. Må bare ikke gjøre samme feilen om igjen nå. Da klikker jeg nok litt.
Det ser så lett ut når andre strikker. Flotte mønster, og svære prosjekter. Og her sitter jeg, og sliter med å strikke en enkel hals. Vel, man kan ikke være like god i alt. Det har jeg fått kjenne på nå. Men jeg har ikke lyst til å gi meg heller. Det må jo gå an til slutt, eller hva?
Nå kjenner jeg at det skal bli deilig med trening igjen i morgen tidlig. Jeg trener moderate økter fem dager i uken, og har treningsfri i helgene. Fikk beskjed av min fastlege om å gjøre det i en periode. Revmatismen reagerer bra på treningen nå, og jeg føler meg både sterkere og lettere. Kroppen strammes opp, og jeg har blitt litt mindre. Det motiverer meg til ny innsats, og denne uken skal jeg gjennomføre disse øktene her:
Sånn er opplegget mitt den kommende uken, og jeg trener hjemme i stuen. Bruker Apple TV, og YouTube. Gymsko og treningsmatte er alt man trenger. Dette er en så viktig del av min morgenrutine, og jeg savner det faktisk etter helgens utskeielser!
For en fin helg dette har vært! Og jeg har virkelig kjent på så mange følelser. Jeg har stått opp for meg selv, og det er jeg stolt over. Der har kommet så mye kjærlighet tilbake fra dere som følger meg, og jeg blir skikkelig rørt. Jeg er så takknemlig for all støtte, og er utrolig glad for alle nye som har kommet inn her på bloggen min. Håper at dere vil like bloggen min, og bli bedre kjent med meg.
Tårer har kommet nedover kinnene mine. Faktisk flere ganger. For når jeg leser meldinger og kommentarer fra dere, så overøses jeg jo av oppmuntring og fine ord. Noen ord setter seg fast, og hjelper meg til å se fremover. I helgen kom jo bloggen min også inn blant topp 20 på blogglisten! Det har vært et mål lenge, så jeg og min mann feiret det sammen i helga. Herlig å nå noen mål, og se at hardt arbeid lønner seg i lengden.
Det er godt å se at min mann heier på meg, og at han virkelig støtter meg. Akkurat nå er jeg bare så takknemlig og glad. Jeg føler meg heldigvis sterk, og klar til å ta fatt på en ny uke! Håper du henger med!
Det er søndag, og jeg er allerede i gang med å planlegge neste uke. Her hos oss, ligger man alltid i forkant. Da sviver systemet best, og vi har god kontroll på det som kommer. Jeg fikk gjennomført ukeshandel sammen med min kjære mann i går, så nå er middagsmenyen klar for uke 38. Den er som følger:
Torskefilet med poteter, gulerøtter og smeltet smør
Onsdag:
Kjøttpudding i brun saus, poteter og blomkål
Torsdag:
Joikaboller med potetmos og makaroni
Fredag:
Taco
Lørdag:
Kalkun filet med fløtegratinerte poteter, blomkål og gulerøtter
Søndag:
Pølseform (pølser, hjemmelaget potetmos, gulerøtter og ost)
Herlig å ha planen ferdig, og varene hjemme allerede. Så da kan jeg bruke tiden min på mye annet neste uke, og vite at jeg kan lage middag kjapt og greit. Vi har en miks av kjappe middager, og noe som tar litt lenger tid å lage. Viktigste må være, at vi har sunn og god mat. Hele familien er glad for denne planleggingen, og vi er klar for en ny uke!
Jeg hadde en helt fantastisk fin opplevelse i går kveld. Å kunne opptre, er en gave i seg selv. Herlige gjester, og en så fin atmosfære. For meg så er dette en verdifull mestring, og et viktig steg videre i min musikk karriere. Det er nemlig en ganske stor anstrengelse å drive underholdning en hel kveld, og gjøre sitt ytterste for at publikum skal få en fin opplevelse. Magemusklene mine var helt kjørt i går kveld, men det forteller meg at jeg har gitt alt.
Musikken får meg til å glemme alt annet. Da fjernes de vanskelige tankene, og jeg kan fokusere på det som kommer ut av munnen min. Bruke kroppen min på riktig måte, og ha stålkontroll på stemmen min. Bruke blikket mitt til å kommunisere med gjestene, og alltid smile når det er tid til det. Jeg har virkelig lært masse om dette de siste månedene. Nærheten til publikum, og hvordan jeg kan skape en kontakt mellom oss underveis.
Det er jo sånn at musikken fører mennesker sammen. Og det skapes nye opplevelser og relasjoner. I går var der så herlig stemning, og jeg fikk stående applaus ved konsertens slutt. Etterpå brukte jeg litt tid på å prate med dem, og la dem få bli litt mer kjent med meg. Sånn ønsker jeg at det skal være. Nærheten til menneskene, er så viktig for meg. Jeg ønsker ikke å være en slags “diva”. Men heller en artist som publikum kan ha et slags forhold til. Ved å møte meg, og kunne prate litt med meg også.
Jeg gleder meg allerede til neste mulighet. Musikken fyller meg med en sånn ro, og en sann glede. Der kan jeg gi av meg selv, og få så masse fint tilbake. Tusen takk til alle dere som var der. Dere gav meg en skikkelig fin mestringsopplevelse, og jeg er så glad for all den støtten som dere gir meg!
Det er mye rart som kommer inn i kommentarfeltet mitt for øyeblikket, og jeg registrerer at noen mennesker ikke helt har grenser eller folkeskikk. Jeg vet veldig godt at som offentlig stemme, så må man tåle kritikk og usakligheter. Men når dere sender meg stygge ord om mitt utseende, ja da faller respekten bort hos meg. For det er helt forkastelig hvordan enkelte nå fokuserer på min kropp, og bruker det som et argument mot meg.
Mange av dere har fulgt meg over tid, og vet også veldig godt at jeg er åpen om en spiseforstyrrelse. Takk og lov at jeg er voksen, og at jeg har kommet meg på et tryggere sted i livet. Så jeg takler det. Men å sende slike kommentarer til andre mennesker, kan være svært triggende, og det burde man holde seg for god til. Jeg har ansvaret for det jeg skriver på internett, men det har jammen meg dere som skriver kommentarer også.
Jeg har dobbelthake, og har hatt det hele livet mitt. I mange år så var det et stort problem for meg, og mitt selvbilde. Sannheten er jo at jeg hatet meg selv, i ganske mange år. Og dobbelthaka stod ikke høyt i kurs hos meg. Nå jeg fått flere ufine kommentarer, hvor dere bruker min dobbehake om argument. For meg så handler det om å synke skikkelig lavt, og ikke ha et fnugg av vanlig moral i toppen. Jeg godtar ikke at man havner inn på det sporet i et kommentarfelt, og faktisk snakker stygt om andres ansikt og utseende.
Der har kommet inn beskjed om at jeg burde skjemmes over dobbelthaken, og at jeg for all del må gjemme den bort. For jeg har jo tross alt “tidenes største dobbelthake”, som en skrev her om dagen til meg. Vel, det er på tide å rydde opp. Og jeg kommer ikke til å slippe gjennom kommentarer som inneholder sjikane mot kroppen min. Og dere vil bli blokkert, dersom det ikke opphører. På min blogg gjelder faktisk mine regler, og nå blir jeg streng! For det har kommet til et lavmål, og der ønsker jeg ikke at diskusjonen skal ligge.
Dere kommer til å se mye av min dobbelthake fremover, for jeg gjemmer meg ikke bort!
