På mandag skal jeg gjennom en undersøkelse som jeg er litt spent på. Det har seg sånn at mine lever prøver ikke var bra, så jeg skal gjennom en ultralyd av leveren. Fikk time på morgenen, da jeg må være fastende. Må inn til Kristiansand, så da må jeg avsted ganske tidlig. Heldige meg som har Lena, og hun ville kjøre meg. Så slapp jeg å dra helt alene.
Jeg gruer meg aller mest til resultatet, da jeg krysser fingrene for at det ikke er alvorlig. Prøvene til nå tyder på mer revmatisme, men vi får bare vente på resultatene. Nå nærmer det seg, og da blir jeg ganske stresset. Man ønsker jo ikke at der skal dukke opp enda flere utfordringer, men sånn er livet. Godt at jeg skal ha koselig selskap på turen.
En ultralyd pleier ikke å være smertefull, så dette går nok bra. Nå skal jeg nyte helgen sammen med mine nærmeste!
Jeg har bestemt meg for å følge hjertet og magefølelsen min. Noen ganger må jeg da gi slipp på ting. Innse at man ikke kan drive på med alt. Som dere jo leste i forrige innlegg, så har jeg gjort endringer. Og det har vært godt å si det høyt. Bare få tatt avgjørelser, og jobbe videre med det man liker aller best.
Det er en tid for alt. Jeg har hatt utrolig stort fokus på psykisk helse. Masse terapi, og ulike verv. Snakket åpent og ærlig om mine utfordringer. Men jeg har kommet til et punkt nå, hvor jeg må frigjøre meg selv. For det går faktisk ann å bli lei av sitt eget fokus noen ganger. Da må man ta grep, og se fremover.
Noen av dere vil forstå meg. Andre vil tenke at jeg blir overfladisk og materialistisk. Men jeg vet hva som er meg. Som alle andre, så er jeg en miks av mange ulike ting. Og jeg trenger å vise frem hele meg. Uten å være redd, eller holde meg selv tilbake. Man skal føle at det er riktig selv, og da skal man stå trygt i egne valg.
Jeg håper at der kan være plass til litt av alt. Både dype tanker, og fine kjoler. Sterke følelser, og rød leppestift. For sånn er jeg.
Det er viktig for meg å kunne gjøre ting bra, og faktisk være fornøyd med det jeg leverer. Og jeg må kunne se en viss progresjon og fremtid i det jeg driver med. Nå har jeg tatt en runde med meg selv, og bestemt meg for å kutte ned på mine aktiviteter. Podcasten min legges dessverre ned. Jeg har kommet frem til at der ikke er overskudd nok til å drive den videre.
Jeg går en travel vinter i møte, med stort fokus på musikk og plateinnspilling. Bloggen skal bestå, og jeg ønsker å bli mer aktiv på Instagram. Snapchat kommer ikke til å bli prioritert lenger, men kontoen vil være aktiv. Min faste dag i Hverdagschat, opphører også. Som dere skjønner, så må jeg prioritere. Og med mine helseutfordringer, må jeg roe ned.
Takk til alle som har fulgt meg på podcasten. Jeg skulle gjerne ha fortsatt med alt, men helsen min tillater ikke så mye press. Da velger jeg å lytte til kroppen min, og ta grep. Håper dere skjønner det!
Jeg er i tenkeboksen. Sånn helt på ordentlig. For jeg ønsker å dele mye med dere, uten å miste meg selv underveis. Jeg har skrevet om dette før, og jobber fortsatt med å finne min vei videre. Å dele store deler av livet, føles helt fint. Men jeg merker at der ligger noen sperrer inni meg. Akkurat som at jeg har laget en distanse mellom mine sosiale kanaler, og selve hverdagen min.
Dette er noe som jeg merker på Instagram og Snapchat også. Hva er det som holder meg tilbake? Hvorfor er jeg litt «redd « for å dele? Tror jeg at det vil bli kritisert? Eller ønsker jeg at det bare skal være «vårt»? Så lenge jeg holder mann/barn/familie for meg selv, så er det ikke så farlig med resten egentlig. Men jeg merker at det er krevende å flytte grensene mine. Derfor tar jeg det litt og litt.
Jeg har ikke noe å skjule. Tror bare at det er skummelt å slippe dere inn. Men så blir jeg så glad for alle de flotte meldingene som dere sender meg. Alle de fine ordene går rett i hjertet. Jeg blir også glad om dere vil gi meg noen tips om hva dere ønsker å se i mine kanaler. Hva er det som mangler?
I ettermiddag så jeg en ny episode av Innafor på NRK. Temaet denne gangen var influensere, og bransjen bak profilene. For meg som er en bitteliten influenser, så var dette spennende å se på. Og jeg har jo også lurt på, om alle faktisk liker det de reklamerer for. Jeg håper at de aller fleste er ærlige, og at de velger sine samarbeid med omhu.
Det var nytt for meg å se hvordan management og byråer jobber. Og hvor mange mennesker som egentlig står bak en profilert og stor influenser. Faktisk ganske fascinerende å komme bak kulissene på denne måten. Jeg ble litt paff over omfanget, og størrelsen på opplegget. Vet ikke helt hvor stor man må bli for å ha det sånn. Må være litt rart å jobbe på den måten.
Alle oss som er i offentligheten, har et ansvar. Både små og store influensere må jobbe ærlig og troverdig. Men det er nok mye penger i dette, og man kan helt sikkert bli fristet. Jeg fikk noe å tenke på, og har blitt enda mer opptatt av troverdighet og ærlighet. Det tar jeg med meg som viktig lærdom.
Som dere vet, så trener jeg hver morgen fra mandag til og med fredag. Det har blitt en svært viktig del av min morgenrutine, og jeg har blitt så glad i det. Rett og slett fordi jeg kjenner at kroppen min responderer veldig bra på treningen. Det blir mer energi i kroppen min, og jeg takler revmatismen min bedre. Dersom jeg ikke trener, så stivner kroppen min. Så da skjønner dere kanskje hvorfor det er så viktig for meg.
Men jeg er også glad for at jeg har en vektnedgang. Det er også noe som kroppen min trenger, og som jeg forsøker å gjennomføre i et svært moderat tempo. Nå merker jeg at kroppen min har blitt mindre, og at jeg føler meg mye lettere. Treningen går bedre for hver dag, og jeg klarer å henge med på treningsprogrammene. En herlig følelse, som jeg ønsker å oppleve ofte.
Hovedmålet med treningen, er en bedre helse. Både fysisk og psykisk. Vektnedgangen er et pluss som kommer med på kjøpet. Jeg er glad i kroppen min, og har ikke så store vanskeligheter med den akkurat nå. Det nyter jeg, og det er godt å kjenne på den frihetsfølelsen. Nå eier ikke kroppen meg, men jeg eier den. Det er en stor forskjell, og et viktig steg videre i mine prosesser.
I dag er jeg stolt over min egen innsats, og gleder meg over fremgangen. Det må være lov å si det høyt. Jeg håper at du også kan komme det i gang med fysisk aktivitet, og husk at litt er bedre enn ingenting!
Jeg har denne høsten blitt litt mer vågal når det kommer til sko. Elsker jo å kle meg opp, og føle meg litt ekstra tøff. Da kan sko sette prikken over i-en. Det har vært kjekt å style dem til ulike antrekk, og jeg skal bruke dem masse i tiden fremover! Gøy med noe nytt, og samtidig er de budsjettvennlige. Disse er kjøpt på H&M sin nettbutikk, og jeg bruker str 39.
Det er skikkelig stas med høstfarger, og deilige plagg. Nå kan jeg sette sammen ulike stiler, og røffe til mange antrekk. Blir liksom litt ekstra tøft, med denne type støvletter. Har ønsket meg det før, men først nå følte jeg at det var riktig tidspunkt å kjøpe dem. Jeg har jo endret stil det siste året, og funnet en større trygghet i meg selv.
Nå gleder jeg meg til å pakke meg inn i ullklær, og bare nyte høsten! Er du klar for høst?
I dag har jeg jobbet videre med min egen musikk. Vi satte i gang med å lage musikk til en ny tekst. Og det er en glad låt. Herlig å merke at tekstene blir lysere. Musikken min blir ekstremt personlig. Tekstene gjenspeiler mine tanket og følelser. Det er på mange måter en veldig utleverende prosess.
Vi klarte å få til et bra førsteutkast på refrenget, og da måtte jeg bare kaste meg ut i det. Har kommet halvveis på verset, så der gjenstår det endel jobb. Men det er så spennende å jobbe med kreative mennesker. Ta setning for setning, og skape en helhet. Kjenne på hvilke følelser vi ønsker å trigge.
Det er litt skummelt. Og jeg jobber med å få tekstene mine under huden. Eie dem med hevet hode, og være stolt av det vi lager. Vi er klare for å spille inn de fire første låtene i oktober. Det er jammen meg ikke så lenge til. Jeg er fornøyd med dagens økt, og gleder meg til fortsettelsen!
Jeg fikk en kommentar i dag, som gav meg behov for å skrive dette innlegget i kveld. Der fikk jeg vite at min livsstil provoserer mange av dere, og at jeg «melker» situasjonen min. Ok, da lurer jeg veldig på hva som egentlig er så galt.
Skal jeg sitte stille i en sofa og holde kjeft, siden jeg tross alt er ufør? Kan jeg ikke fortelle at jeg faktisk trener , for å kunne ha en ok hverdag? Er det ikke lov å fortelle man faktisk har venninner som man tar en lunsj sammen med? Hva er provoserende med at jeg liker å pynte meg i hverdagen min? Skal man lukke ned alle behov og interesser, fordi man er ufør?
Jeg har utfordringer i min hverdag. Det er det utrolig mange mennesker som har. Hvordan du velger å takle din situasjon, er helt opp til deg. Ingen andre kan bestemme det. Det gjelder for meg også. Jeg har min fulle rett til å leve hverdagen slik som jeg ønsker , og ikke minst klarer. En lunsjavtale, kan bety resten av dagen på sofaen. Det ser ikke du. Det er mitt liv, og mine valg.
Mitt liv er verdifullt for meg, og jeg gjør mitt ytterste for å det best mulig. Til tross for at kroniske sykdommer medfører store smerter. Og jeg kjemper hver dag for å ha en god mental helse, til tross for psykiske diagnoser. Hvis det provoserer deg , ja så får det faktisk bare være. Jeg tar ansvar for eget liv. På min egen måte.
